Martine Røsten Aune Fab with a heating pad

Plutselig var fadderuka over, jeg er student og har ikke fått meg leilighet.

Shit. Jeg er student. Plutselig skal forelesninger og seminargrupper planlegges, det skal letes etter leilighet og gå på visninger, man skal bli kjent med masse nye mennesker og helst vise den beste siden av seg selv, rekke alt man skal på litt for få timer og få nok søvn og vent… Ta på vare på kroppen min, ja det var det da – passe på at den også henger med.

Det er en ganske tøff overgang å begynne igjen etter et år som sykmeldt. Det er spennende, gøy og kommer med masse nye tanker og følelser (Nesten litt for mye?) Plutselig sitter jeg liksom her, student på et kjempefint universitet hvor det kryr av unge energiske mennesker som er superklare for å begynne å studere. Klarer jeg henge med på dette? Jeg vil jo så gjerne være med på alt, men så må det ikke bli for mye for da sier det plutselig stop. Balanse. Hvordan finne det? Kjenne etter? Av og til kjenner jeg jo ingenting før det plutselig sier stop.

Foto: Erik Lund Johannesen

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Passer jeg inn?

Jeg føler jeg har mye bagasje som gjør meg litt annerledes. Jeg må si nei til å være med på noen ting, jeg må passe mere på hva jeg gjør nå enn før, og jeg har jo faktisk dette med meg hvor enn jeg går. Skal man fortelle det? Holde det for seg selv? Jeg føler det er en “hemmelighet” jeg holder med meg, men hvorfor gjør jeg egentlig det? Alle har sin egen bagasje, erfaringer og de aller fleste har opplevd noe som er vanskelig i livet sitt. Alle har jo “noe”. Men jeg kjenner likevel på det, at det gjør meg annerledes eller hindrer meg fra å gjøre “alt” som “alle andre” gjør.

Kanskje er det bra nok å gjøre det jeg gjør? Å møte opp på det jeg klarer og bli med på de sosiale tingene jeg vil og har overskudd til. Er det egentlig så viktig å passe inn? For hva prøver man egentlig å passe inn i, når ingen egentlig er like og det ikke er en konkret mal på noen ting. Kanskje vi lager den i eget hodet, og setter egne urealistiske forventninger til oss selv. Jeg har bestemt meg for å gi litt f. Jeg klarer det jeg klarer, og jeg skal prøve så godt jeg kan – og man er den man er med alt som kommer med. Jeg tror vi strengt talt tenker mye mere tanker om oss selv enn andre egentlig bryr seg om.

Jeg har sagt ifra til “flink pike” syndromet som begynner å vokse frem i meg at det jeg får til, er bra nok og jeg kommer til å være fornøyd med akkurat det.

For akkurat et år siden gjorde jeg meg klar for å flytte til Argentina. Nå et år senere, etter å ha vært sykmeldt i omtrent et år, står jeg igjen ovenfor et stort valg.

Jeg trenger å ha noe å gjøre igjen. En hverdag, ansvar, forventninger. Jeg savner å stå opp tidlig om morningen og stresse meg på vei til jobb men kaffekoppen i hånda, eller å komme hjem på kvelden så sliten at jeg sovnet med en gang hodet traff puta. Det å være sykmeldt er ikke ferie, det føles mere som å være fanget hvor kroppen din er fengsel. Jeg hadde valgt lange arbeidsdager over dager i senga med smerter om jeg kunne. Men det er det som er med kroppen og sykdom, at  vi har ikke bestandig noe valg. Jeg savner å ha en hverdag og rutiner, og jeg har prøvd å skape dette selvom jeg ikke har hatt et sted å reise til, men det er vanskelig å opprettholde. Noen ganger sklir dagene sammen, helg føles ikke lengre som helg, det er vanskelig å stå opp når det ikke er noen grunn, eller å fylle dagene med innhold når man er lei, syk og negativ.

Foto: Erik Lund Johannesen

Vil jeg klare en forandring?

Jeg ønsker å begynne å studere igjen, og jeg har fått studieplass i Oslo. Kroppen er ikke helt på plass og jeg har fremdeles mye smerter, men jeg har blitt bedre på å håndtere dem. Mindre redd, mere kontroll og mere forståelse over hva jeg trenger for å fungere. Å reise til New York for meg var en milepæl. Den lange flyturen, så langt borte hjemmefra og mye er annerledes. Det var ut av min komfortsone og jeg tenkte på alt som kunne gå galt. Men det gikk ikke galt og jeg forstod hvor mye bedre kontroll og sterkere jeg har blitt. Det var mestringsfølelse og et nytt steg i riktig retning. Men det skapte også forvirrende tanker. Hva om jeg holder meg selv igjen fordi jeg tror jeg ikke klarer ting? Hva om jeg kan leve ut de drømmene jeg virkelig ville, som jeg egentlig sa til meg selv at jeg måtte glemme?

Foto: Erik Lund Johannesen

Jeg føler meg splittet

Jeg skulle gjerne blitt i New York. Eller reist tilbake til Argentina. Det er det som alltid ha vært drømmen min, studere i et annet land med en annen kultur, lære og vokse som menneske. Se verden annerledes. Jeg føler jeg ikke kan det lengre fordi det er for langt, eller jeg er for syk? Men det er jeg jo uansett hvor jeg reiser, så spiller det egentlig noen rolle om jeg har vondt i Norge eller i New York? Kanskje ikke.

Jeg er så fylt av tanker og avgjørelser som må tas. Aller helst vil jeg flytte ut av Norge og begynne å studere. Er det lurt, realistisk? Jeg var kjempeglad for å ha kommet inn på studier i Oslo, men nå føles det ikke så spennende lenger. Og hva om det i det hele tatt blir for tøft og jeg tar vann over hodet med alt dette? Jeg føler meg til tider fanget i en kropp som må ta alle avgjørelser, men så svinger det så innmari. Jeg vet ikke om jeg i morgen plutselig er kjempedårlig, eller hvordan neste måned blir. Og når jeg er i bedre form kommer alle drømmene og håper tilbake og jeg vil gjøre alt annerledes. Det gjør det vanskelig å drømme eller planlegge, fordi jeg har rett og slett ikke alle svarene. Men jeg vet at jeg skal prøve å vende tilbake til en normal hverdag igjen med alt dette som er nytt, også får resten komme steg for steg.

Er det noen andre som føler på samme følelser forbundet med å ta valg for fremtiden?

De siste ukene har jeg tilbrakt tiden i New York. Byen som aldri sover.

Det har vært godt å reise bort og å gjøre noe annerledes. Et skifte i miljø. Nye mennesker, en annen hverdag, og en annen kultur. Eller så mange forskjellige kulturer, for New York strimler av alle typer mennesker og gatene forandrer seg som om du kjører forbi landegrenser. Trafikken som aldri stopper, mennesker hvor enn du går, og butikker, muligheter, parker. Det er så mye å se her, så mye å oppleve og å ta innover seg.

Det første som er annerledes her er menneskene. De snakker til deg, om du står i heisen, mister noe, leter etter noe, kjøper noe eller venter på en buss. Har de en mulighet til å snakke med deg så gjør de det, og er det ingen åpenbar grunn så skal det likevel ikke mye til før de begynner å skravle i vei om noe de så tidligere eller hva de skal gjøre i morgen. Alle her spør om hvordan jeg har det i det jeg kommer inn, og ønsker meg en fin dag i det jeg drar videre. Du kan gå ut i den store byen alene, uten å føle deg alene i det hele tatt. Jeg elsker det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Å være den man vil.

Det føles frigjørende å være her. Man kan være akkurat den man vil. Ingen her er like, ingen dømmer hverandre og byen oser av aksept og mangfold. Selvfølgelig vil du finne drama og sladder her også, men det er noe med denne energien New York gir ut. Ingen tenker på hva som skjedde i går, for det er ikke her lenger. En ny dag i New York, er en ny dag med muligheter. Til å bli kjent med nye mennesker, prøve nye ting eller finne deg selv. Den Martine som var i Norge hadde mye bagasje og vonde minner, mange av de dessverre knyttet til Norge pgav det siste året. Missforstå meg ikke- Jeg elsker Norge, men det har vært godt å komme hit på en slags “ny start” hvor jeg ikke har noen minner eller røtter som minner meg på det som har vært. Jeg tror vi alle trenger det i blant, en slags detox for hodet.

Noe vi kan lære av.

Ukene her har fått meg til å tenke, og reflektere over vår kultur og meg som menneske. Vi har mange gode verdier og ærlighet, men det er fremdeles mye vi kan lære av amerikanerne. Jeg har blitt møtt med åpenhet og vennlighet hvor enn jeg går, og jeg tror ikke jeg noen gang har følt meg så lite dømt i mitt liv. Folk her sier hva de mener, men de er også veldig opptatt av å være høflige og gjestfrie. Om du så er hjemme hos noen på middag, eller på en salong for å få fikset negler. Folk her byr på seg selv, får deg til å føle deg inkludert og de tar vare på deg dersom du er deres gjest. På en måte jeg ville blitt overrasket over om en nordmann gjorde. Her kan du ta den plassen du trenger, alle gjør det og ingen er flau over det.

New York, New York, jeg liker deg.

Jeg har lenge hørt folk klage på dårlig uteliv på Jessheim, og i går kan jeg konkludere med at jeg har funnet topp 1. heteste sted å tilbringe lørdagskvelden!

Nemlig..! Legevakten. Ikke bare kommer den med mye ventetid og ubehagelige sykehussenger, men er du heldig får du også et ambulanseteppet med på kjøpet. I går ble nemlig frøken underliv meget sint og etter noen timer med det som minnet om rier, kom jeg jo plutselig på at “Hey, jeg skal da ikke føde”. Jeg kastet innpå med noen smertestillende og tenkte at nå får hun snart roe seg her, men frøken underliv hadde andre planer. Jeg tror hun fikk tak i en kniv et eller annet sted for plutselig begynte det jo en knivstikking-episode både i nedre delen av magen men også i hele underlivet? For en dramatisk frøken. Jeg prøvde alt jeg kunne for å avvæpne denne situasjonen men ingen ting ville roe ned frøken underliv, og da knivstikkingen ikke så ut til å ta slutt måtte vi ta oss turen til legevakten. Kanskje de kunne overtale frøken underliv til å legge fra seg kniven her?

Her er jeg og frøken underliv svært uenige.

Der ventet det ikke bare 1, men 2 sprøyter i rumpa!

Dette burde kanskje ha roet ned frøken underliv men neida, hun var fremdeles sint. Så vi ventet og ventet, men hun ga seg ikke med denne knivstikkingen og til slutt ble det to sprøyter i armen også. Da be jeg så sløv at jeg til slutt ikke la merke til dette helvetet frøken underliv drev å stelte i stand, selvom man fremdeles kunne merke at hun holdt på. Ikke engang 4 injeksjoner skulle stoppe frøken underliv når hun først var i gang. Da klokken begynte å nærme seg midnatt var både jeg og frøken underliv så slitne at vi valgte å dra hjem og prøve å sove, isteden for å bli på døgnenheten de har der. Jeg vet ikke hva frøken underliv hadde mest lyst til men jeg føler meg alltid best i min egen seng med varmeflaske, og frøken underliv hadde nå roet seg litt. Vi kom oss trygt hjem, hun fremdeles litt sint og jeg ganske sliten.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Ps: I dag er vi venner igjen, og frøken underliv har lagt fra seg kniven.

Da jeg ble syk var det siste jeg kunne tenke meg å reise noe sted. Nå et år senere sitter jeg i Montenegro, i samme kropp men med ny erfaring.

Å reise noe sted når man er syk? Med flyreise, ukjent mat, nytt sted og annen temperatur? Det høres kanskje ikke så fristendes ut. Men hva gjør man da hvis man er kronisk syk? Hvis man faktisk ikke kan styre om man blir dårlig på eller under reisen?

Det er så viktig å ikke gi opp drømmene sine selvom livet forandrer seg, men heller tilpasse seg sin nye situasjon. Lenge tenkte jeg at jeg aldri kom til å reise igjen, noe som jeg har elsket å gjøre. Planen min var å ta en bachelor mens jeg reiste rundt i verden, noe jeg begynte på men måtte avbryte. Etter det ble reising lagt på hylla. Jeg kunne ikke tenke meg tanken på å sette meg på et fly igjen, eller måtte bestille mat jeg ikke kjente så godt til. Men så meldte reiselysten sin ankomst, og jeg måtte ta et oppgjør med meg selv. Skulle jeg la min nye situasjon hindre meg i å leve slik jeg vil? La frykten for at noe kan gå galt hindre meg i å prøve? Svaret var lenge ja, jeg var ikke klar, eller sterk nok til å håndtere det dersom noe skulle skje. Men nå er jeg på ferie i Montenegro, og det har gått veldig fint. Mye fordi jeg har vært både mentalt og ikke minst praktisk forberedt.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Mine beste reisetips!

• Ta med deg varmeflaske på flyet. Du kan spørre flyvertinnene om de kan fylle den for deg med varmt vann, noe som gjør flyreisen lettere om du har smerter. Det finnes også  varme-belter (som egnt er ment for korsryggen, men jeg snur de bak frem) som du kan ha på under klærne. Disse kan kjøpes på apoteket.
• Ha med deg smertestillende, og ha de lett tilgjengelig. Jeg har alltid med meg en toalettmappe med tabletter, samt en bitte liten mappe med noen få tabletter som jeg kan ha i vesken. Skulle jeg få behov for smertestillende, er det da lett tilgjengelig og en stressfaktor mindre.
• Vær snill med magen. Det å fly kan påvirke magen til mange, sykdom eller ikke. Og når du allerede har en kronisk betennelsestilstand der så kan det være lurt å unngå mere ubehag i samme område. Så, spis sunn og lett fordøyelig mat de siste dagene før du skal ut å reise (gjerne hele tiden om du har viljestyrke til det) og unngå ting som gir mye luft. Jeg tar også probiotika hver dag, og det hjelper meg.
• Skriv en liste over ting du er redd for skal skje. Skriv deretter ned hva du kan gjøre hvis de skjer, hva slags løsninger som finnes. Kanskje kan de heller ikke løses, men kan du isåfall leve med det? De aller fleste tilfeller kan vi det, men det er lettere å bli i komfortsonen. In the end, så er det ikke store forskjellen på å ha vondt på ferie, eller hjemme. Men forskjellen er nok tryggheten man føler og derfor er det viktig å jobbe aktivt med den følelsen. Hva trenger du for å skape en trygghetssone for deg når du er borte?
• Legg en plan. Forutsigbarhet er gull, og det kan være lurt å planlegge deler av turen på forhånd. Da blir det litt mindre stress og man føler seg tryggere. Vet du at du kommer til å få ekstra vondt en dag eller være ekstra sliten, legg da båtturen til en annen dag. Lytt til kroppen og samarbeid med den.
• Ha med deg distraksjoner. Om du liker å lese, se film, drive håndarbeid eller høre på musikk. Ha med deg ting du kan distrahere deg med både på flyturen og under selve oppholde. Det er gull å ha hvis man får smerter, for jo mere vi kjenner etter og har fokus på smerten – jo vondere gjør den.
• Drikk masse vann. Bare gjør det, vann hjelper på alt.

Ikke minst, nyt ferien! Du fortjener det<3

Nå sitter jeg på flyet på vei til Dubrovnik  klar for en miniferie sammen med mamma, og har noen tanker jeg vil dele med dere.

Det skal bli godt å reise bort noen dager og få litt sol og varme. Mamma har vært en av mine største støttespillere det siste året, og det blir fint med litt tid bare hun og meg.

Den siste perioden har jeg jobbet mye med meg selv. Det har skjedd en del ting på privaten, jeg har vært mye på smerteklinikken og gjort endringer igjen i medisiner og hormoner. Jeg har begynt å lære meg hvordan jeg skal jobbe med og ikke imot smerten, og veien til aksept blir nærmere og nærmere. Det er tøft. Noen dager vil man bare legge seg ned å gi opp, lei av en kropp som bare verker, lei av hormoner, bivirkninger og et svingende humør. Andre dager klarer jeg å finne den balansen, den tryggheten som holder bena nede på bakken og gjør situasjonen mere holdbar. At jeg klarer å akseptere at ting er som det er, uten å la det ødelegge meg.

Foto: Erik Lund Johannesen

Fokus.

Jeg har fått mye hjelp på smerteklinikken på fokus, distraksjon og ikke minst lære meg å kjenne at ting kan være godt. Når man har kroniske smerter kan kroppen fort gå i lås og «alt» blir vondt. Ting som pleide å være godt, eller kanskje man ikke klarer å kjenne etter lengre fordi all fokus er på smerten. Man blir høysensitiv, kjenner etter ubevisst. Man blir redd for smerten og leter etter den, for man vet den ligger så lett tilgjengelig. Jeg har skjønt at alle disse tingene er helt naturlig, men det gjør det verre og vanskeligere.

Jeg har prøvd å fokusere ekstra mye i det siste på det som føles godt. På de delene av kroppen som ikke gjør vondt. På å kjenne bena mine i bakken og underlaget jeg ligger på, når jeg har smerter. På å klare å snu «nå har jeg vondt, jeg må ligge i sengen og ta smertestillende og kan ikke gjøre noe ting» til «jeg har vondt, så da tar jeg smertestillende og legger meg i sengen med noe kos og Netlix, også skal jeg kose meg så mye som mulig». Det er noe idet å «bare tenke positivt», men det er ikke lett. Men dersom man finner riktige teknikker og klarer å fokusere på det som er bra, selvom det er mye som ikke er bra så er man et godt stykke på vei.

Nå sitter jeg som sagt på flyet, og vi skal snart gjøre oss klare for landing. Jeg blir alltid litt nervøs når jeg skal ut å reise, og særlig det å fly har vært utfordrende etter jeg ble syk. I dag har det gått ganske bra, for jeg har forberedt meg både mentalt og praktisk. Jeg skal lage et innlegg med reisetips for deg som har endometriose (eller kanskje andre utfordringer/sykdom) ila de neste dagene. Jeg har funnet noen triks og tips som hjelper meg og gjør meg tryggere på å reise 🙂

Hvis jeg går to år tilbake i tid hadde jeg neppe trodd at jeg en dag kom til å bli intervjuet i en av Norges største aviser om mensen, avføring, sex og overgangsalder. Men så er vi her da.

Det er ikke bestandig så lett være åpent om det som er kleint, personlig eller som man helst skulle ønske at man ikke hadde. Jeg har alltid vært åpen, men jeg må innrømme at alt jeg har vært gjennom har endret mitt syn. Jeg pleide å være flau over ting man ikke trenger å være flau over, og selvom jeg var åpen om enkelte ting så var jeg også ganske klein. Jeg syntes mensen var flaut, avføring var flaut og jeg var på langt nær like trygg i meg selv.

Noe skjedde da jeg fikk denne sykdommen. – Som inntrer med mensen, og gjør at man blør og verker og gjerne blir proppet full av hormoner. Som gjør at sex kan gå fra å være godt til vondt, at en så enkelt rutine som å gå på do krever et helt rituale og at man som 22 åring vet nøyaktig hvor lang tid det tar før et morfinpreparat begynner å virke. At man vet navnet på hvilke antibiotikatabletter du får når du har hatt sex i overgangsalderen, uten å passe på glidemiddel – fordi overgangsalderen i en alder av 22 eller 52, fører gjerne meg seg tørre slimhinner. At man vet hvor lang tid det tar før man fosser igjennom et bind, eller at man kan gynekologenes undersøkelse fra A til Å utenatt fordi man har vært der så mange ganger. (Og heller ikke synes det er særlig flaut lengre å ligge der å skreve med beina)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Du finner det her.

Å gå ut av komfortsonen.

Jeg begynte å stille spørsmål ved ting. Hvorfor synes vi disse tingene er så innmari flaut, når det er så naturlig? Alle kvinner har mensen. De aller fleste har sex. ALLE går på do. Men vi snakker ikke om det, fordi det er privat. Det er jo forsåvidt helt greit, men hva skjer da når vi får en sykdom som omhandler disse tingene? Som har symptomer som gjør disse allerede litt flaue tingene, enda flauere. Når vi må snakke om det, få utallige objekter og legehender opp i tissen, eller i rumpa, eller ta toget med en varmeflaske godt plantet på magen. Det kan nemlig fort bli farlig, fordi vi kanskje unngår å snakke om det, og kanskje vi utelater noe som er viktig eller ikke får god nok hjelp. Det blir nemlig ikke nok snakket om og vi vet ikke engang hva som er vanlig menstruasjon. Mange jenter går derfor lenge med det som kan være en sykdom i utvikling, som får vokse og gro og bli enda verre.

Men om man så får diagnosen, om man så kommer så langt så er det ganske ensomt og fremdeles kleint. Man har kanskje ikke hørt om noen som har det? Man kjenner kanskje ingen? Det står ikke så mye på nettet, og vi snakker ikke om det. Fordi det er kleint. Dette vil jeg være med å bryte. Jeg følte meg veldig alene da jeg var på det verste og før jeg bestemte meg for å bryte ut av denne “kleine-bobla” mi.

Jeg bestemte meg for å ta kontroll over situasjonen, og isteden for å la den eie meg, at jeg skulle eie den. Jeg ville le av at jeg var i overgangsalderen, at jeg blødde og blødde, og av at varmeflasken var med hvor enn jeg dro. For meg hjalp det å snakke om det, men jeg trengte noen å snakke med, jeg trengte å se hvordan noen andre gjorde dette. Hvordan de klarte å eie det og ikke være flau eller beskjeden. Så møtte jeg en gjeng med sterke, modige damer i Endometrioseforeningen, som tok meg inn i sin gjeng. Der har jeg fått ufattelig mye støtte, forståelse og gode ord. Og ingenting er kleint.

Jeg bestemte meg for at jeg vil så gjerne hjelpe andre, jeg vil så gjerne få noen til å føle seg sånn selvom de står i en så håpløs situasjon. Føle seg litt mindre alene, litt mindre klein, og litt mere fab with a heating pad.

Så nå er jeg ute i Dagbladet, og snakker om de tingene som ingen snakker om.

En fin dag, tross dobbel dose med hormoner.

Jeg begynte nylig med p-piller. Det høres kanskje ikke så merkelig ut tenker du, p-piller det er jo noe mange bruker. Joda, det er det men da bruker de gjerne bare p-piller. Jeg har nemlig nettopp begynt på p-piller i tillegg til hormonspiralen som jeg allerede har, så denne jenta er for øyeblikket på dobbel dose. Gynekologen min ønsker å gjøre dette for å fjerne syklusen min så mye som mulig, og prøve å stabilisere hormonene. Jeg går nemlig (som dere sikkert også har merket) veldig opp og ned, og det er jo egentlig ganske slitsomt.

Noe har blitt bedre etter jeg begynte med dette, og jeg føler meg litt mere ovenpå mentalt igjen. Men. Så har vi jo fått hovne pupper og en luktesans som lukter ALT og gjerne blir kvalm over den minste ting. Gravid høres det nesten ut som? Nei da, det lo både jeg og gynekologen av for det kommer jo ikke til å skje – her jeg er på vei ut av overgangsalderen, med både spiral og p-piller. Jeg prøver å se det positive i dette hormon-eventyret, det ser i det minste ut til at puppene mine blir større! (Og vonde, heh)

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Random bilde av meg som ikke er på Mistberget.

I dag har jeg vært på toppen av Mistberget, og det var kjempefint.

Dager som dette prøver jeg å ta godt vare på. Det er godt å kjenne at kroppen fungerer, og at man kan være fysisk aktiv. Smerter eller ikke, det hender man kan klare å pushe seg selv. Jeg prøver å kun “kaste inn håndkleet” de dagene jeg virkelig ikke klarer, og pushe meg til å gjøre det som er litt vanskelig de dagene jeg faktisk har mulighet. For jeg kan gå tur med smerter, jeg kan være med venner eller spise middag ute. Men det er vanskelig, for man blir fortere sliten, føler seg kanskje ikke så glad og det er lett å isolere seg selv. Det er jo tross alt ingen steder som føler seg tryggere enn senga med varmeflaska og Netflix.

Men på denne måten setter det fort begrensninger for livet også, og man lar være å gjøre de tingene man vil. Jeg prøver derfor å la smerten være separat fra resten av kroppen min, og skille hodet fra kropp. For når jeg får smerter er det noen ganger som om det er en rød tråd fra hodet mitt til magen, og i øyeblikket smertene tikker inn så tikker den en elendig følelse inn også. jeg ønsker å skille disse to tingene, slik at jeg kan klare å leve livet med disse smertene – og ikke imot dem.

Så i dag har jeg vært på toppen av Mistberget, med smerter – og det gikk helt fint!

I går var jeg for første gang på smerteklinikken på Ullevål sykehus, og jeg var veldig spent på hvordan det kom til å være.

Smerteklinikken er en klinikk hvor de hjelper pasienter med smerter, og det er et ganske tverrfaglig samarbeid. Jeg har fått time hos en lege (Som også er gynekolog), en psykomotorisk fysioterapeut og hos en psykolog. Disse tre skal behandle meg på hver sin måte, og også ha møter sammen hvor de samarbeider om meg som pasient. Jeg visste lite om hvordan dette fungerte før jeg kom dit og jeg var veldig spent.

Inntrykket mitt var helt fantastisk. Det første som skjedde var at jeg fikk en Ipad hvor jeg skulle fylle ut en lang undersøkelse som sier noe om min psykiske og fysiske helse, og med mange detaljerte spørsmål ift smerte og tanker. Deretter hadde jeg en time hos legen som ville bli bedre kjent med meg, min historie og min sykdom og hvordan de kan hjelpe meg. Til slutt hadde jeg time hos fysioterapeut som kjente på muskulaturen min,  og ga meg noen råd og hjelp med smertelindring man kan gjøre selv og mentalt fokus. Jeg skal snart ha timen hos psykologen der også, men den er om et par uker.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Det var en helt fantastisk opplevelse å komme hit til dette temaet.

Det så meg som menneske, hva jeg behøvde og ikke minst de trodde virkelig på meg. De så hvordan jeg har det og føler meg, og at jeg sliter. De var støttende og oppmuntrende og de ga meg håp. Det var veldig lettende og godt. De kan ikke fjerne sykdommen min eller kurere smertene, men jeg har stor tro på at de kan hjelpe meg med å bli bedre. Både ved å lære meg å takle smerten, råd av hormoner eller medisiner, og også ved å løse opp kroppen min og veilede meg mentalt. Jeg har fått troa litt tilbake og håp for at fremtiden kan bli lettere♥

Nå er det litt over en måned siden jeg fikk utført et inngrep og satt botox, og jeg har lovet en oppdatering på hvordan det har gått.

Da jeg var på sykehuset og fikk utført behandlingen fikk jeg beskjed om at det villet ta to uker før det hadde full effekt. Jeg var veldig heldig og merket forskjell allerede dagen etter, og de to ukene som fulgte merket jeg en gradvis bedring. Under undersøkelsen fant de både en sprekk i tarmen men også at jeg hadde for stram muskulatur. Botoxen ble satt fire forskjellige steder i muskulaturen. Jeg kan vell ikke si 100 % sikkert om det var sprekken eller stram muskulatur som har gjort mest vondt, men jeg tror det er en kombo av begge.

Jeg har fått stram muskulatur av mye smerter og at jeg har vært mye anspent. Det har satt seg permanent flere steder i kroppen min og gir igjen sine smerter/ubehag. Jeg skal til fysioterapi tilknyttet dette på torsdag, og skal skrive et innlegg om det etter jeg har vært der! Jeg har funnet ut at dette er av ganske stor innvirkning, så jeg ønsker å dele det videre med dere. Derfor velger jeg å si at dette er knyttet til tarm-endometriose, fordi den stramme muskulaturen kommer av alle smertene jeg har hatt, og jeg tror denne “glasskår” følelsen har mye med dette å gjøre.

Veger å putte inn et mere passende bilde av meg her, da det eneste andre bildet jeg hadde fra sykehuset er meg iført bleie 🙂

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Noen av smertene er blitt borte

Etter jeg fikk botox-behandlingen har mye forandret seg. Det har fjernet “glasskår”-følelsen og gjort do-besøk til noe jeg ikke gruer meg like mye til. Jeg trenger ikke lengre bruke smertestillende krem yay, og jeg er generelt glad jeg tok denne behandlingen. Som sagt er det litt vanskelig å si hvorfor det har hjulpet da jeg har hatt flere ting som kan ha gitt smerter, men jeg tror absolutt at stram muskulatur står sentralt. Det er viktig å se hele bildet, og jeg prøver å finne ut av hva som fungerer for min kropp. Endo kan påvirke flere deler av kroppen, og jeg har helt klart hatt forverring i disse smertene parallelt med at endometriosen har vært aggressiv.

Jeg har fremdeles mye vondt, og botox-behandlingen har ikke fjernet de smertene som sitter i magen. Men det har hjulpet på noe! 🙂