Instagram. En app laget for å dele bilder av deg selv, hverdagen din eller hva du enn nå måtte ønske- med dine følgere og verden rundt. En app som svært mange bruker.
Ofte blir det slik at dersom man poster et bilde på Instagram, så skaper det en illusjon for hvordan man har det. Dersom man for eksempel sliter med sykdom eller er kronisk syk så kan man ikke legge ut bilder uten at man plutselig er “frisk” igjen og “hun kunne jo vært i jobb”. Jeg er så lei av disse kommentarene, eller å overhøre andre snakke nedlatende om mennesker som sliter med kronisk sykdom, men alikevell velger å dele øyeblikk fra hverdagen sin på sosiale medier. Det er så lite man vet om hva som ligger bak et bilde, og det er ofte ikke det som kommer frem. For om man faktisk hadde skrevet sannheten bak et av bildene, så deler man for mye? For det burde man holde for seg selv, eller det er ikke sånt man behøver å dele med alle.
“Før jeg tok dette bildet lå jeg på badegulvet og gråt fordi kroppen min gjorde så vondt. Jeg bestemte meg for å ta en dusj og sminke meg for å prøve å føle meg som et vanlig menneske. Jeg følte meg faktisk litt fin, og jeg tok et bilde som jeg deretter valgte å legge ut på instagram. Fordi jeg vil bare være vanlig, akkkurat som alle andre. Jeg prøver bare å leve et vanlig liv.”
Men man kan ikke legge ut det. For da klager man, eller man er selvsentrert som snakker om sin egen sykdom. Eller så er man selvmedlidende og oppmerksomhetssyk. Det er ikke sosialt akseptert å dele nedturer eller vanskelige øyeblikk på sosiale medier. Ihvertfall ikke mere enn en gang, da holder det vell kanskje?
Burde det være sånn? Kanskje vi heller burde dele hvordan ting er, den ærlige og ekte sannheten? Ikke vet jeg. Men det jeg derimot vet er at jeg personlig ikke skal dømme noen utifra et bilde de legger ut på Instagram. For jeg har fått erfare på den vanskelige måten selv hvordan det er å bli frarøvet en vanlig hverdag. Hvordan det er å legge ut et bilde, fordi du etter flere timers anstrengelser klarte å få pyntet deg og dratt på arrangementet du hadde planlagt i flere uker. Du klarte det, selvom det så mørkt ut da du gråt bare timer tidligere fordi kroppen ikke ville sammarbeide, og du kom en time for sent. Men du kom deg ihvertfall dit, og du klarte det. Du følte deg faktisk fin, og du ville legge ut et bilde. Prøve å overbevise deg selv om at du lever et normalt liv, om at det ikke er “så” ille. At det går bra. At du er som alle andre.
Før jeg tok dette bildet hadde jeg sittet hele dagen og vurdert om jeg skulle avlyse en avtale. En avtale med en av mine beste venninner som jeg ikke hadde sett på flere måneder. En venninne som jeg under andre omstendigheter ikke hadde nølt med å møte. Men med en kropp som ikke vil samarbeide og et hode som forteller om alt som kan gå galt, krevdes det en kamp med meg selv for å møte opp på avtalen. Det ligger tårer og frustrasjon bak dette bildet. Det ligger følelser om å være misslykket og teit som ikke lengre klarer helt vanlige ting. Det ligger et ønske om å være seg selv igjen, om å være som alle andre. Et ønske om å klare å leve et normalt liv.
Men det er ikke det man skriver på insta.
Det er ingen som vet hvor mange krefter “Hanne” brukte på å komme seg på den skogsturen hun la ut et bilde av. Eller at “Anna” ble sengeliggende i to dager etter hun tvang seg selv på et familieselskap. Fordi de skriver ikke om det. De deler de gode øyeblikkene, det de får til og det de er stolt over. Akkurat som alle andre. Forskjellen er at det finnes mange mennesker som har store utfordringer i hverdagen, som vi ikke vet noe om. Derfor skal vi heller ikke dømme andre, verken hva de legger ut på insta eller hvordan de lever sitt liv. – For mest sannsynlig så prøver de bare å leve et normalt liv, akkurat som deg og meg.
Hva synes du om måten vi dømmer hverandre utifra bilder på sosiale medier?
