Jeg har endelig tatt en beslutning, og nå skal spiralen den onde byttes ut.

Jeg har jabbet i vei om denne spiralen nå ganske lenge. Smertene mine har blitt bedre, men jeg har veldig mange hormonelle bivirkninger. Hetetokter, kvalme og en livmor som prøver å føde ut spiralen med jevne mellomrom. Det virker som frøken underliv av og til våkner opp å bare «alarm, alarm, det er et FREMMEDLEGEME inni oss, få den UT» før hun setter i gang med kramper og smerter, og andre rare symptomer som jeg egentlig ikke har lyst til å dele her. Selv om de vanlige smertene og betennelsesfølelsen har blitt bedre, så er jeg egentlig ikke så gira på å føde 3-5 dager i måneden. (Eller bruke mannedeo for resten av livet)

Svimmelanfallene mine (som tydeligvis verken er panikkangst eller hjernesvulst) har jeg også en følelse av kan være trigget av spiralen. Og la oss ikke glemme angsten. Jeg har de siste to årene bare tenkt at jeg sliter psykisk og har mye angst etter alt jeg har vært igjennom, men jeg har heller aldri slitt så mye psykisk som etter jeg satte inn spiralen. Enkelte morgninger våkner jeg opp å føler jeg har drukket en flaske med vin før jeg la meg (and I don’t even drink). Jeg skal ikke skylde alt på spiralen, men det hadde jo vært litt dumt å gå rundt med masse plager og medisiner om det faktisk skyldtes en spiral liksom..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Forandringer og redsel.

Jeg trenger å kjenne hvordan frøken underliv og jeg har det uten mirena spiralen, og forhåpentligvis har vi det bedre. Det vil si hvordan frøken underliv og jeg har det med en ny og mindre spiral, da jeg ikke får klarsignal fra gynekolog på å gå uten. Men det kan virke som at hormonmengden og størrelse på Mirena rett og slett er feil for meg, ettersom den irriterer frøkna så lett. Så jeg skal bytte til en mindre, og annen type. Det hele må gjøre i narkose både grunnet min manglende evne til å holde meg i ro når noen skal inn å grave i livmoren min, og smertene som svært trolig kommer med det hele. Men narkose har vi vært gjennom før, så det skal nok gå bra.

Selv om jeg er positiv til å bytte til en annen spiral, vokser det parallelt frem en redsel. Det å skulle gjøre en hormonforandring er noe av det skumleste jeg vet. Det var det som trigget at jeg ble så syk første gangen, så det sitter en del vonde minner og “hva hvis” tanker. Med nye hormoner kommer det stort sett nye symptomer, nye smerter og nye følelser i kroppen. Det er merkelig hvordan alt som er så nytt og ukjent, blir så mye skumlere. Selv om alle bivirkningene og plagene jeg har nå også er ukomfortable og vonde, så er de i det minste kjente. På den måten blir de også mindre skumle, fordi de er forutsigbare. Men nå skal jeg slutte å gruble, og hoppe ut i uforutsigbarheten. (Dvs når jeg får time på sykehuset som kan være om alt fra 1 til 4 måneder I guess) Grubling er nok noe av det verste man kan gjøre, så nå har jeg bestemt meg for å ikke tenke mer på det – og stå ved avgjørelsen min. Kanskje blir det mye, mye bedre?

Godt nytt år alle sammen! Tidenes mest emosjonelle høytid er over, og det nye året er fult i gang.

Det er ikke jul uten litt gråting. Ihvertfall ikke for meg. Gråte litt for alt som ikke er sånn som på tv, over de man savner, over de man ikke savner, og over at det nærmet seg slutten på et helt fantastisk, grusomt og minnerikt år. På toppen av det hele valgte jeg å gjøre en hormonforandring midt i jula, du vet, bare for å spicy ting litt opp. Og jeg vet ikke om det er noe som heter hormonabstinenser, men jeg har offisielt begynt å bruke manne-deodorant. Livmoren min har våknet til igjen (og med det så mener jeg hovnet opp, heh) Etter å ha følt meg kronisk gravid i flere måneder med både spiral og p-piller, bestemte jeg meg nemlig for å ta denne pausen midt i jula å håpe på at alle bivirkningene unntatt hovne pupper (for det er jo tross alt ikke det verste som kan skje) skulle bli borte. Det ble de, ikke. Så nå ti dager senere bestemte jeg meg for å begynne igjen, og har skjønt at noen av disse bivirkningene mest sannsynligvis kommer av andre ting, som det gjenstår å finne utav. Yay!

Meg som ser sinna ut på nyttårsaften.

Så i dette kaoset av avgjørelser, tanker og julemas (og julekos men det ødelegger litt stemningen på innlegget hvis jeg nevner noe koselig nå) så har jeg prøvd å finne kreative måter å overleve på. Litt julefri fra stallen gjorde også at jeg ikke kunne forsvinne inn i heste-bobla mi. Så da dro jeg med meg pappa på isbading, overbevist om at han kom til å si nei eller feige ut (slik at jeg slapp å gjøre det likevel) men når han da ble med og stoltheten min er ganske så høy, ble det fort en dukkert likevel. Det er faktisk ingenting som gjør at man kjenner at man lever, så mye som kaldt vann. Så hvis du er som meg – og trenger å kjenne at du lever (for det gjør man vell bare av og til eller?) så anbefales det på det sterkeste å ta seg en svøm. Bare husk å puste, og skifte til tørre, varme klær øyeblikkelig etterpå. (For bikinien din fryser nemlig når den er våt og det er minusgrader ute, heh)

Meg som er badass. 

Jeg vurderte å skrive en lang tekst om 2020, men fant ut underveis at det egentlig ikke er så interessant å høre en lang tekst om all kjærligheten, angsten, fortvilelsen og gleden jeg følte på i 2020. (Og hvis du har lyst til å få et innblikk i det så har jeg allerede postet en video på instagram som oppsummerer). Men jeg er både glad og trist for at 2020 er over. Glad fordi det har vært et bedritent år med korona, men også trist fordi det er mange minner og øyeblikk i 2020 som er meg veldig nære. Men jeg tror at det nye året har masse nye overraskelser, gleder og utfordringer på lur (Det må jo litt utfordringer til også). Det er på tide å se fremover og glede seg til alt som kommer.

Akkurat det å starte med blanke ark tror jeg er bullshit, for man er ikke en ny person over natta og man vil alltid ha med seg minner og lærdom. Det jeg derimot tror på er å se på det nye året som et nytt kapittel i livet, hvor man tar enda smartere valg, tar med seg alt godt og jobber med det som ikke er like bra. Den eneste veien ut – er igjennom.