Åpent og ærlig om min situasjon

Det har vært stille fra meg nå i nesten to uker, og jeg er nå klar for å oppdatere bloggen og fortelle dere åpent og ærlig hvorfor.

Da jeg dro ned til Mallorca følte jeg meg i god form, og jeg hadde ikke følt meg så bra på lenge. Jeg trodde oppriktig at ting var på vei til å snu og at overgangsalderen og alle hormoner var på vei ut av kroppen. Jeg fikk for noen dager kjenne på hvordan det var å føle meg som meg selv igjen. Det skulle vise seg å ikke holde seg sånn særlig lenge, og resterende deler av ferien var ganske vanskelig. Jeg hadde det ikke bra og følte meg dårlig hver dag. Da jeg kom hjem dro jeg rett til mamma og siden har jeg vært her.

Jeg har følt meg så utrolig skuffet og lei meg. Fordi jeg endelig begynte å føle meg bedre og hadde fått et håp og tro på at jeg var blitt “meg selv” igjen. Fallhøyden ble så stor, og det var ufattelig vondt å kjenne på hvor herlig det var å være seg selv for deretter å få det revet vekk igjen. Jeg er nok ikke ferdig med overgangsalderen enda, for hetetoktene sitter i og jeg har fått tilbake alle bivirkninger. Så jeg har nå begynt å ta hormoner igjen for å prøve å balansere det, som igjen gir sine bivirkninger. De siste ukene  har det vært en krig i kroppen min med hormoner, følelser og smerter.

Det har vært vanskelig å dele tankene mine med dere når jeg ikke har klart å være positiv.

Tidligere når jeg har skrevet om ting som er vanskelig, har jeg likevel hatt en positiv holdning som gjør at jeg klarer å le litt av det. Eller at jeg klarer å håpe på at ting skal bli bedre, ha energi selvom hverdagen er vanskelig. De siste to ukene har jeg ikke klart å se situasjonen min på en god måte, og jeg har ikke ønsket å dele det med dere. Det har vært tøft, og jeg har ikke vist hvordan jeg skulle formidle det. Jeg har hatt behov for å distansere meg fra sosiale medier, bloggen og venner. Jeg føler meg ofte som en byrde, fordi jeg forstår at det er vondt for andre å være glad i noen som er syk. Det er “alltid” noe med meg, og jeg er mye lei meg. Jeg har ikke snakket særlig med noen andre enn mamma siden jeg kom hjem. Det har vært mye følelser og tanker som jeg ikke har villet skulle påvirke andre.

Jeg ønsker å være et menneske andre kan se opp til, og som de kan få noe av. Jeg vil være hun, hun som klarer det selvom ting er tøft. Hun som får andre til å håpe fordi de kan se at noen andre har klart det. Jeg har lyst til å vise dere at det er mulig å leve med endometriose, at man kan ha det bra tross av diagnosen og at man ikke trenger å være flau eller tie om det. Jeg har lyst til å bryte alle disse tabuene og gå frem som et godt eksempel, bruke humoren min og le av det som er kleint, le av det som rett og slett er jævlig. Men de siste to ukene har det vært for tøft.

Jeg har fått bena mine litt ned på jorda igjen, og jeg er delvis tilbake på sosiale medier. Jeg ønsker å skrive igjen, og å dele med dere. Tusen takk til alle som sender melding og som bryr seg, dere er gode mennesker♥

 

Et lokk over hodet

Akuratt nå befinner jeg meg på Mallorca med familien, og vi skal være her ut uken. De siste dagen har det skjedd mye med kroppen min og hvordan jeg føler meg.

Det føles ut som et lokk har blitt tatt vekk fra hodet mitt. Plutselig ler jeg igjen, jeg tuller og har energi. Masse energi. Hva er det som skjer? Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg som dette, og hvor jeg var faktisk var morsom og sprudlende. Det er SÅ godt, jeg føler jeg har begynt å finne tilbake til meg.

Overgangsalderen på vei ut.

Jeg sluttet nylig på behandlingen som setter meg i overgangsalder, og jeg tror nok denne behandlingen har påvirket meg mere enn jeg har trodd. For jeg føler meg virkelig annerledes, og jeg har mindre vondt. Selvom det har vært noe tøft å sette seg på et fly igjen å reise ned hit, så klarte jeg jo faktisk det også! Jeg føler meg ikke særlig engstelig, jeg føler meg glad og sprudlende og jeg sover godt! Det er en ny verden som har blitt introdusert for meg igjen, og jeg klarer nesten ikke å forstå det. For selvom ting er vanskelig til tider så føles de overkommelig, og jeg har en annen måte å håndtere ting på. Det er godt.

Jeg forstår at jeg har tatt et riktig valg for meg selv ved å slutte på behandlingen, for de siste månedene så gjorde den meg dårlig særlig mentalt. Når man har det vanskelig psykisk blir det også etter min erfaring vanskeligere å takle fysisk sykdom.  Jeg har vært knalltøff som klarte det i 7 måneder og jeg er stolt av meg selv. Jeg er tøff! Og alle dere damer der ute som har stått på denne behandlingen, fy søren dere er helter.

Denne ferien her skal nytes, og jeg skal skrive og oppdatere dere underveis. Jeg skal kose meg masse med familien, og nyte at jeg er her. Dette har jeg virkelig fortjent<3

Akkurat nå

Akkurat nå har jeg nettopp kommer hjem fra noen dager på besøk hos mamma. Formen svinger opp og ned som en berg- og dal-bane, og jeg prøver å henge med i svingene.

En ting jeg har begynt å lære meg er at når livet svinger som en berg- og dal-bane, så er det beste man kan gjøre å prøve å følge med. Det kan være ganske overveldende hvor fort det kan svinge, og hvor brått det kan gå både oppover og nedover. Kontrastene kan være store, og hvordan skal man egentlig forholde seg til dette? For vi er jo vandt til å tenke at dersom vi blir syke så må vi ta det helt med ro og slappe av til vi blir frisk igjen. Men hva gjør man da når man ikke blir frisk igjen? Når formen kan svinge opp og ned flere ganger i løpet av dagen? Da må man tenke nytt, man må lage seg en ny hverdag og akseptere situasjonen som den er.

 

I oppturene er det lett å henge med.

Den gleden når formen endelig er bra, og man har energi til å gjøre det man vil. Den uendelige takknemlighetsfølelsen som strømmer gjennom kroppen fordi du vet at dette øyeblikket kan du nyte. Virkelig nyte. Du føler deg bra, du føler deg fri. Frihet til å gjøre det man vil, endelig! Mikset sammen med en liten bekymring fordi du vet det er på lånt tid. En redsel som kommer snikende, for nedoverbakkene kan fort komme.

Så er det nedoverbakkene.

Når en dag som har vært himmelsk ender med sterke smertestillende, fosterstilling og varmeflaske i senga. Hva gjør man da? Er egentlig hele dagen ødelagt? Eller kan man isteden snu det til å tenke over hvor heldig man er som fikk nyte en så stor del av dagen, selvom den endte med en nedtur.

I nedoverbakkene ser jeg på minner på Snapchat. På alle bilder og videoer jeg har tatt. Alt jeg faktisk har fått til. Minner meg selv på at jeg er bra, jeg får til masse, selvom jeg ikke klarer noen akkurat nå. Livet har masse mening, masse glede, og er fylt med gode øyeblikk. Jeg må bare klare å se de. Åpne mine egne øyne.

I nedoverbakkene holder jeg meg fast. Jeg tvinger meg selv til å være takknemlig.

Å være takknemlig for det som er bra selvom hverdagen er tøff, det er vanskelig. Men det er et steg nærmere aksept og å tilpasse seg sin nye situasjon. Å lære seg å klare å leve et liv som består av masse opp- og ned-turer, for det er slik livet er selvom det for noen svinger mere enn for andre.

Jeg er et steg nærmere, et steg nærmere å akselerere min situasjon. Et steg nærmere å vinne kontrollen tilbake over livet mitt.

Farvell kjære overgangsalder

7 måneder med hetetokter, humørsvingninger og tørre slimhinner. Nei kjære overgangsalder, nå er det nok.

I oktober 2018 begynte på Procren sprøytebehandling som satte meg i en kjemisk overgangsalder. Lite viste jeg om hvilket eventyr som lot vente på seg med den ene bivirkningen etter den andre. I starten var det strengt talt ikke så ille, hvis man ser bort i fra de 2/3 første ukene hvor østrogennivået herjer før det faktisk begynner å synke og alle symptomer forverres. Men det er nå en annen historie. Da den første hetetokten kom husker jeg at jeg tenkte “Men dette var da ikke så ille, dette her skal jeg klare”. Haha “Got you!!!” tenkte vell overgangsalderen da, for disse hetetoktene skulle vise seg å utvikle seg til noe enda mere spennende.

Jeg har blitt ganske god på å rive av meg alle klærene på under 2 minutter, uten å bli flau over blikk eller å bry meg om hva andre mennesker synes. Jeg er blitt ganske god på å puste høyt og vifte med armene mens jeg slipper ut en eller annen lyd som høres ut som en halvkvalt katt. Å bli sint på andre helt uten grunn da hetetoktene river som et varmt sinne gjennom kroppen, ja det burde jeg nesten fått en medalje for nå.

Her er meg som rocker overgangsalderen. Yesssss.

Hetetokter er én ting.

Å ha med deodorant overalt, akseptere at jeg lukter litt mere svette enn før, at jeg ikke lengre kan bruke en t-skjorte mer enn 1 gang. Ok, greit. Men for hver sprøyte så fikk jeg en ny overraskelse, en ny bivirkning hver gang? Dette var jo spennende tenkte jeg, hvor mange av bivirkningene fra pakningsvedlegget kan man faktisk få? Jo det er mange det skal skal jeg si deg.

Når energinivået begynte å dale for alvor ble det ikke så lett å få gjort alle disse tingene jeg burde gjøre. Som å trene for å ikke få benskjørhet, for det er jo en sånn liten fin (og kanskje ikke reversibel) bivirkning man kan få av denne behandlingen. Jeg tenkte jeg kunne kompensere litt med tran, så jeg har kylt nedpå med det og brekt meg etterpå da tran og smaksløkene min ikke akkurat er bestevenner. Kan det være på grunn av kvalmen og hvor sensitiv jeg ble for lukter etter sist sprøyte? Eller kanskje jeg bare er litt pysete når det kommer til smaken på fiskeolje.. Ikke godt å si.

Heldigvis hadde jeg jo humøret med meg, men for ca 3 sprøyter siden så begynte det å bli borte også. Lite visste jeg at det bodde et sint, selvmedlidende og ikke minst sårt menneske inni meg. Jeg er ikke så veldig glad i dette mennesket for å være helt ærlig, og dette mennesket er ikke så veldig glad i meg heller.

Glidemiddel og antibiotika

De aller fleste mennesker har sex. Damer i overgangsalderen har også sex. Jenter som er 22 år og er i overgangsalderen vil også ha sex! MEN. Vagina som er i overgangsalderen vil ikke bestandig ha sex. Tørre slimhinner er nemlig en av de morsomste sidene med overgangsalderen, og kan by på noe utfordringer i samlivet. Ofte kan man da ta slike østrogen-tabletter som du putter opp i tissen men når hele poenget er at du skal ha lavt østrogennivå så går jo gjerne ikke det. Så da sitter man igjen med glidemiddel som beste alternativ, heldigvis finnes det mini-flasker man kan ta med seg i håndvesker, jakkelommer eller toalettmapper. Eller however du vil bære det med deg.

Det kan nemlig bli slik hvis du ikke hører på “Vagina-i-overgansgalder-situasjon-ørken” at den kan bli veldig sint. Det å ende på legevakten med infeksjon i slimhinnen fordi man har hatt sex uten glidemiddel, er vell strengt talt ikke sånn supergøy. Antibiotikakuren for dette er vell strengt talt ikke så morsom den heller.

Nei kjære overgangsalder, her splittes våre veier.

Jeg har nå tatt en avgjørelse etter 7 svette måneder på at kroppen min trenger fri. Dette går nemlig ikke riktig vei, og jeg har nådd grensen for hva jeg klarer. Så nå skilles jeg og min kjære venn, overgangsalderen. Det blir ingen flere sprøyter i min mage (for nå) og jeg er spent på hvordan kroppen vil føles når den reverseres tilbake til 22.

 

 

*Alle avgjørelser i forhold til min behandling er tatt i samråd med lege, og jeg oppfordrer ingen til å ta drastiske avgjørelser uten å forhøre seg med lege.

 

 

Tarm-endometriose: Gårsdagens inngrep

I går var jeg på Kongsvinger sykehus for å få unnagjort en undersøkelse av tarmen, samt få vurdering av en behandling. Her er hva som skjedde:

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om tarm-endometriose og hvordan det har påvirket meg, det kan du finne her.

Da jeg ble operert for endometriose fant de vev rundt endetarmen min, og det har påvirket fordøyelsen min og magen min på flere måter.

Jeg har hatt flere lite morsomme do-besøk, og jeg tror helt ærlig jeg ikke husker hvordan det føles å gå på do, sånn uten å ha vondt. Kan ikke huske at jeg noen gang har spist glasskår, men ofte har det føltes sånn ut. Rart det der.. Så nå etter å ha snakket med legene om dette i en god stund og fått beskjed gjentatte ganger om å vente, sånn i tilfelle det ble bedre etter operasjonen så skjønte vi vell alle sammen at det var på tide å få gjort noe med dette her. Nå har jeg brukt smertestillende krem i cirka to måneder for å overleve do-besøk og det ble det til slutt konkludert med at her måtte det gjøres noe.

En narkose senere våknet jeg opp med botox i endetarmen. Jeg har lenge gått å spent og knytt meg pga mye smerter og det har resultert i stram muskulatur flere steder i kroppen, blant annet i endetarmen (Altså for real??) Så der har det blitt for stramt, også hadde jeg vist jammen meg klart å få en sprekk i tarmen også. Så nå har jeg fått injisert botox for første gang i mitt liv (Hvis jeg skulle gjettet at jeg kom til å ta det noen gang så kan du banne på at jeg ikke hadde gjettet endetarmen, men here we are! haha)

Her tror jeg at jeg tenkte jeg skulle ta et litt sånt “Hey kult bilde, akkurat våknet fra narkose” Meneh… Kan man egentlig ta et “Hey kult” bilde når man akkurat har våknet fra narkose??? Tror ikke det. Sånn så ihvertfall jeg ut om noen lurte på det, haha.

Fra spøk til alvor så er jeg veldig spent på å se hva botox-behandlingen kan gjøre og hvordan det vil påvirke smertene mine. Forhåpentligvis vil det lette på noen av smertene, og kanskje skape en slags “domino-effekt” siden smerter og stram muskulatur kan påvirke hverandre. Jeg fikk beskjed om at det vil ha full effekt etter to uker, så jeg skal jeg gi dere en litt Botox-update etterhvert som tiden går! Dette er kanskje noe flere trenger å vite om at er er behandlingsalternativ, jeg hadde aldri hørt om det før jeg kom til legen på Kongsvinger sykehus.