Fadderuke, skolestart og forandringer.

Plutselig var fadderuka over, jeg er student og har ikke fått meg leilighet.

Shit. Jeg er student. Plutselig skal forelesninger og seminargrupper planlegges, det skal letes etter leilighet og gå på visninger, man skal bli kjent med masse nye mennesker og helst vise den beste siden av seg selv, rekke alt man skal på litt for få timer og få nok søvn og vent… Ta på vare på kroppen min, ja det var det da – passe på at den også henger med.

Det er en ganske tøff overgang å begynne igjen etter et år som sykmeldt. Det er spennende, gøy og kommer med masse nye tanker og følelser (Nesten litt for mye?) Plutselig sitter jeg liksom her, student på et kjempefint universitet hvor det kryr av unge energiske mennesker som er superklare for å begynne å studere. Klarer jeg henge med på dette? Jeg vil jo så gjerne være med på alt, men så må det ikke bli for mye for da sier det plutselig stop. Balanse. Hvordan finne det? Kjenne etter? Av og til kjenner jeg jo ingenting før det plutselig sier stop.

Foto: Erik Lund Johannesen

Passer jeg inn?

Jeg føler jeg har mye bagasje som gjør meg litt annerledes. Jeg må si nei til å være med på noen ting, jeg må passe mere på hva jeg gjør nå enn før, og jeg har jo faktisk dette med meg hvor enn jeg går. Skal man fortelle det? Holde det for seg selv? Jeg føler det er en “hemmelighet” jeg holder med meg, men hvorfor gjør jeg egentlig det? Alle har sin egen bagasje, erfaringer og de aller fleste har opplevd noe som er vanskelig i livet sitt. Alle har jo “noe”. Men jeg kjenner likevel på det, at det gjør meg annerledes eller hindrer meg fra å gjøre “alt” som “alle andre” gjør.

Kanskje er det bra nok å gjøre det jeg gjør? Å møte opp på det jeg klarer og bli med på de sosiale tingene jeg vil og har overskudd til. Er det egentlig så viktig å passe inn? For hva prøver man egentlig å passe inn i, når ingen egentlig er like og det ikke er en konkret mal på noen ting. Kanskje vi lager den i eget hodet, og setter egne urealistiske forventninger til oss selv. Jeg har bestemt meg for å gi litt f. Jeg klarer det jeg klarer, og jeg skal prøve så godt jeg kan – og man er den man er med alt som kommer med. Jeg tror vi strengt talt tenker mye mere tanker om oss selv enn andre egentlig bryr seg om.

Jeg har sagt ifra til “flink pike” syndromet som begynner å vokse frem i meg at det jeg får til, er bra nok og jeg kommer til å være fornøyd med akkurat det.

 

Store valg for fremtiden

For akkurat et år siden gjorde jeg meg klar for å flytte til Argentina. Nå et år senere, etter å ha vært sykmeldt i omtrent et år, står jeg igjen ovenfor et stort valg.

Jeg trenger å ha noe å gjøre igjen. En hverdag, ansvar, forventninger. Jeg savner å stå opp tidlig om morningen og stresse meg på vei til jobb men kaffekoppen i hånda, eller å komme hjem på kvelden så sliten at jeg sovnet med en gang hodet traff puta. Det å være sykmeldt er ikke ferie, det føles mere som å være fanget hvor kroppen din er fengsel. Jeg hadde valgt lange arbeidsdager over dager i senga med smerter om jeg kunne. Men det er det som er med kroppen og sykdom, at  vi har ikke bestandig noe valg. Jeg savner å ha en hverdag og rutiner, og jeg har prøvd å skape dette selvom jeg ikke har hatt et sted å reise til, men det er vanskelig å opprettholde. Noen ganger sklir dagene sammen, helg føles ikke lengre som helg, det er vanskelig å stå opp når det ikke er noen grunn, eller å fylle dagene med innhold når man er lei, syk og negativ.

Foto: Erik Lund Johannesen

Vil jeg klare en forandring?

Jeg ønsker å begynne å studere igjen, og jeg har fått studieplass i Oslo. Kroppen er ikke helt på plass og jeg har fremdeles mye smerter, men jeg har blitt bedre på å håndtere dem. Mindre redd, mere kontroll og mere forståelse over hva jeg trenger for å fungere. Å reise til New York for meg var en milepæl. Den lange flyturen, så langt borte hjemmefra og mye er annerledes. Det var ut av min komfortsone og jeg tenkte på alt som kunne gå galt. Men det gikk ikke galt og jeg forstod hvor mye bedre kontroll og sterkere jeg har blitt. Det var mestringsfølelse og et nytt steg i riktig retning. Men det skapte også forvirrende tanker. Hva om jeg holder meg selv igjen fordi jeg tror jeg ikke klarer ting? Hva om jeg kan leve ut de drømmene jeg virkelig ville, som jeg egentlig sa til meg selv at jeg måtte glemme?

Martine Røsten AuneFoto: Erik Lund Johannesen

Jeg føler meg splittet

Jeg skulle gjerne blitt i New York. Eller reist tilbake til Argentina. Det er det som alltid ha vært drømmen min, studere i et annet land med en annen kultur, lære og vokse som menneske. Se verden annerledes. Jeg føler jeg ikke kan det lengre fordi det er for langt, eller jeg er for syk? Men det er jeg jo uansett hvor jeg reiser, så spiller det egentlig noen rolle om jeg har vondt i Norge eller i New York? Kanskje ikke.

Jeg er så fylt av tanker og avgjørelser som må tas. Aller helst vil jeg flytte ut av Norge og begynne å studere. Er det lurt, realistisk? Jeg var kjempeglad for å ha kommet inn på studier i Oslo, men nå føles det ikke så spennende lenger. Og hva om det i det hele tatt blir for tøft og jeg tar vann over hodet med alt dette? Jeg føler meg til tider fanget i en kropp som må ta alle avgjørelser, men så svinger det så innmari. Jeg vet ikke om jeg i morgen plutselig er kjempedårlig, eller hvordan neste måned blir. Og når jeg er i bedre form kommer alle drømmene og håper tilbake og jeg vil gjøre alt annerledes. Det gjør det vanskelig å drømme eller planlegge, fordi jeg har rett og slett ikke alle svarene. Men jeg vet at jeg skal prøve å vende tilbake til en normal hverdag igjen med alt dette som er nytt, også får resten komme steg for steg.

 

Er det noen andre som føler på samme følelser forbundet med å ta valg for fremtiden?

New York, New York..

De siste ukene har jeg tilbrakt tiden i New York. Byen som aldri sover.

Det har vært godt å reise bort og å gjøre noe annerledes. Et skifte i miljø. Nye mennesker, en annen hverdag, og en annen kultur. Eller så mange forskjellige kulturer, for New York strimler av alle typer mennesker og gatene forandrer seg som om du kjører forbi landegrenser. Trafikken som aldri stopper, mennesker hvor enn du går, og butikker, muligheter, parker. Det er så mye å se her, så mye å oppleve og å ta innover seg.

Det første som er annerledes her er menneskene. De snakker til deg, om du står i heisen, mister noe, leter etter noe, kjøper noe eller venter på en buss. Har de en mulighet til å snakke med deg så gjør de det, og er det ingen åpenbar grunn så skal det likevel ikke mye til før de begynner å skravle i vei om noe de så tidligere eller hva de skal gjøre i morgen. Alle her spør om hvordan jeg har det i det jeg kommer inn, og ønsker meg en fin dag i det jeg drar videre. Du kan gå ut i den store byen alene, uten å føle deg alene i det hele tatt. Jeg elsker det.

Å være den man vil.

Det føles frigjørende å være her. Man kan være akkurat den man vil. Ingen her er like, ingen dømmer hverandre og byen oser av aksept og mangfold. Selvfølgelig vil du finne drama og sladder her også, men det er noe med denne energien New York gir ut. Ingen tenker på hva som skjedde i går, for det er ikke her lenger. En ny dag i New York, er en ny dag med muligheter. Til å bli kjent med nye mennesker, prøve nye ting eller finne deg selv. Den Martine som var i Norge hadde mye bagasje og vonde minner, mange av de dessverre knyttet til Norge pgav det siste året. Missforstå meg ikke- Jeg elsker Norge, men det har vært godt å komme hit på en slags “ny start” hvor jeg ikke har noen minner eller røtter som minner meg på det som har vært. Jeg tror vi alle trenger det i blant, en slags detox for hodet.

Noe vi kan lære av.

Ukene her har fått meg til å tenke, og reflektere over vår kultur og meg som menneske. Vi har mange gode verdier og ærlighet, men det er fremdeles mye vi kan lære av amerikanerne. Jeg har blitt møtt med åpenhet og vennlighet hvor enn jeg går, og jeg tror ikke jeg noen gang har følt meg så lite dømt i mitt liv. Folk her sier hva de mener, men de er også veldig opptatt av å være høflige og gjestfrie. Om du så er hjemme hos noen på middag, eller på en salong for å få fikset negler. Folk her byr på seg selv, får deg til å føle deg inkludert og de tar vare på deg dersom du er deres gjest. På en måte jeg ville blitt overrasket over om en nordmann gjorde. Her kan du ta den plassen du trenger, alle gjør det og ingen er flau over det.

New York, New York, jeg liker deg.