Hyttetur, kos og skituren som ikke ble helt som planlagt.

Vi har hatt noen fine, rolige dager på hytta sammen med hundene, og fikk til og med testet skiføret! Det gikk selvfølgelig ikke helt som planlagt.

Lørdag morgen ble jeg vekket av min kjære venninne med en kopp kaffe, før vi spiste frokost og gjorde oss klare for å teste skiføret. Det var Pjolter sin aller første skitur og vi var begge veldig spente på å se hva han syntes om å gå på ski. Han er kun fire måneder gammel og har ikke vært så mye ute i snøen. Jeg hadde med meg foreldrene mine sin hund, Milla, og de to ble bestisser!

Vi la avgårde utpå ski, og med to hypre hunder fløy vi avgårde i skiløypene. Milla skulle helst ta igjen alle som var foran oss og dro uten like, og Maren og Pjolter fulgte etter. Pjolter skal helst ikke trekke siden han er valp, så Maren fikk litt av en treningstur med å holde følge haha. Koselig var det uansett og vinterlandskapet var helt nydelig! Så fikk jeg en liten forvarsel da vi var halvveis.

I skiløypa. 

Altsååå, har du sett noe så nydelig som lille Pjolter?

Frøken underliv likte seg nemlig ikke så godt på skitur.

Jeg vet ikke om det var noe spesielt jeg gjorde på skituren (Muskulært) som trigget det, eller om det bare var “en sånn dag” men halvveis i turen fikk jeg et varsel fra frøken underliv om at hun var sint. Vi var uansett på tur for å sette kursen hjem, så det skulle gå greit. Frøken underliv ble bare mere og mere irritert, men vi var tross alt ute i skiløype så det var ikke stort annet å gjøre enn å bite tenna sammen og komme seg hjem. Jeg håpet bare på at det ikke skulle bryte skikkelig ut før vi kom hjem.

Vi kom oss hjem, men frøken underliv var fremdeles sint og kvelden ble tilbrakt på sofaen med legevakten på tråden. Maks antall smertestillende av hva jeg hadde med og kunne ta ble inntatt og jeg vurderte lenge å dra på legevakten for å få mere smertelindring. Men det er en 45 minutters kjøretur, og med to hunder og masse styr virket det lettere å kunne ligge helt i ro og prøve å holde ut. Det gikk, sånn akkurat. Det er selvfølgelig veldig kjipt å få smerteanfall når man skal på hyttetur og skal kose seg, både fordi det er skikkelig vondt, men også fordi jeg ikke klarer å gjøre noe og man vil jo gjerne ikke være syk når man har med seg en venninne. Heldigvis har jeg veldig forståelsesfulle venninner, og vi hadde det koselig uansett. Etter rundt 6 timer ga anfallet seg og da slappet vi bare av og snakket om tull og tøys resten av kvelden.

 

To lekne bøllefrø.

Mine to fine♥

 

Det var skikkelig godt med en helg på hytta og komme litt vekk fra eksamens-kjøret og bylivet. Jeg er vell tilbake i Oslo igjen og gjør meg klar for neste eksamen. Formen har hanglet litt etter lørdagskvelden, men håper den holder seg ok fremover slik at jeg får lest mest mulig. Kun 2 eksamener igjen nå også er det juleferie!

 

Eksamen, boble og hyttetur!

Det er fredag, jeg er ferdig med første eksamen og er straks på vei på hyttetur!

Jeg har vært helt inne i en eksamens-boble den siste perioden, og har strengt talt ikke gjort noe annet enn å lese, sove og spise. Det føles nesten ut som jeg kommer ut av en hule nå som eksamen er over, haha. Det første jeg gjorde dagen etter eksamen var å vaske hele leiligheten og få fikset opp i ting som har blitt litt forsømt i stresset. Det er sååå godt å være ferdig med første eksamen, selvom jeg enda har to igjen. Jeg var veldig nervøs for denne fordi det er mye pensum og det var ikke tillatt med hjelpemidler, så jeg måtte virkelig kunne så mye som mulig utenatt.

Jeg hang godt etter på lesingen, men jeg fikk søren meg lest meg opp og eksamen gikk kjempebra! Nå skal jeg ikke være for skråsikker før jeg faktisk får den tilbake med en karakter, men jeg er helt sikker på at jeg ikke stryker og jeg føler jeg leverte en god besvarelse. Det blir spennendes å se!

Klar for hyttetur!

I helgen skal jeg på hyttetur med bestevenninna mi og hennes søte lille valp! Jeg gleder meg skikkelig til en fin helg sammen med dem, og bare kose oss masse. Forhåpentligvis blir det mulighet til å stå litt på ski, gå lange turer og tenne bål. Pjolter, valpen hennes har aldri vært på skitur før så vi er spente på å se hva han synes om det.

Jeg trives så godt i Oslo, men det blir veldig godt med en helg ute av byen også. Vi har en to timers kjøretur foran oss som garantert blir i kjent Martine og Maren karaoke-stil, haha! Gleder meg sånnnn!

Håper alle får en fin helg♥

 

Eksamensforbredelser og bortglemte sykehusbilder

Det er noen hektiske dager, og det er heldigvis ikke bare jeg som surrer!

Klinikken hvor jeg tok MR med endometriose-protokoll har nemlig klart å sende bildene til feil sykehus. Det tok først noen uker, og når de første klarte å sende bildene til riktig sykehus så glemte de å legge med tolkning av bildene. Så nå som bildene endelig er ankommet Ullevål må Ullevål sine egne leger se på bildene og tolke de på nytt, og jeg må vente endaa litt lengre. Merkelig at det er så vanskelig når jeg skrev ned informasjon på lege og sykehus bildene skulle til. You had ONE job!! Haha, jaja. Nå får jeg ihvertfall snart svar!

Heldigvis sitter jeg ikke å tenker på dette hver dag, jeg er nemlig i eksamensperiode og her leses det for fult. Jeg har vært mye syk hele semesteret så jeg ligger ganske etter, og er usikker på om jeg klarer å stå på eksamen. Særlig den første, for den er uten hjelpemidler og krever at man har mye forkunnskap og har god kontroll på pensum. Det har ikke jeg hatt, men det begynner å komme seg! Jeg har bestemt meg for å ta emne for emne, og nå går alt fokus til den første eksamen, også får jeg bare ta de en etter en.

Leseboble.

Det eneste jeg gjør om dagen er å lese, spise og trene. Jeg kjenner jeg er inne i en skikkelig leseboble, men det føles godt å endelig være i gang og det ser lysere og lysere ut. Jeg begynner å få troa på at jeg skal klare dette her, og det hadde jeg virkelig ikke. Sosialantropologi er kjempegøy og jeg trives veldig godt med studiet. Neste semester skal jeg begynne å lese tidlig og forhåpentligvis står ikke helsa i veien for det.

Det å studere og slite med sykdom samtidig er utfordrende, men! Det er utrolig fint å ha noe å fokusere på, og noe man synes er morsomt. Også gir det skikkelig mestringsfølelse når man får til ting, særlig med tanke på utfordringene man har. Så jeg skal ha en skikkelig feiring for meg selv når jeg er ferdig med alle tre eksamener, for fy søren for et kjør dette er! Jeg er stolt av meg selv som ikke gir meg, men prøver og står på selv når kroppen ikke fungerer.

Prisen å betale for en pille morfin

Velger du piggtråd? Eller prisen du må betale?

Et knivstikk i magen, etterfulgt av et par til. De smyger seg innpå, starter som små strekk før det utvikler seg til noe sterkere. Nå er det igang igjen, jeg vet hvor denne visa går. Det er bare å holde seg hjemme i dag, for knivstikkingen som foregår i underlivet, den kommer ikke til å gi seg. Den kommer ikke til å gi seg før den har meg sittende oppå varmeflaska, mens jeg prøver å puste meg igjennom takene.

Et knivstikk til, de kommer oftere nå. Jeg har allerede avlyst alle dagens planer og forberedt meg på det som skal komme. Visste jeg måtte kjappe meg å skifte på senga, hvis jeg skulle rekke det før jeg ble inhabil og jævlig. Jeg rakk det, akkurat. Det stikker igjen, kraftigere nå og det kommer hyppigere. Det føles ut som jeg må på do, og jeg prøver å gå på do flere ganger men det skjer ingen ting. Spise? Nei bare tanken på mat gjør meg kvalm, selvom jeg er sulten. Kroppen klarer ikke alt på en gang.

“Jeg må jo på do..” Eller? Nei det må du ikke, den følelsen av å måtte på do skal utvikle seg til å bli en piggtråd, som du har opp i rumpa. Deilig ikke sant? Det gjør vondt og det forvirrer kroppen og dens signaler. Piggtråden kommer i tak den også og noen ganger har jeg lyst til å bare stikke fingeren opp i rumpa. Ta på smerten. Bare holde noe der så det ikke gjør så jævla vondt. Kommer det til å hjelpe? Neppe.

Nå stikker det i tissen også. Jævla piggtråd. Oppover i skjeden, så langt den kommer – vrir seg og stikker så det stråler utover og nedover låra. “Knipeøvelser” har jeg hørt. Klarer ikke å gjøre knipeøvelser fordi det har låst seg helt igjen, det er ikke noe mere å knipe. Så nå sitter jeg på varmeflaska isteden. Kommer til å få varme-utslett på tissen. Sexy.

Så nå sitter vi her igjen min gamle venn, du pille med morfin. Det er en ganske høy pris å betale for å ta deg. Jeg kan forhåpentligvis få noen timers pause fra dette piggtråd-eventyret, men det kommer ikke uten konsekvenser. Etterpå får jeg enten angst og mareritt, hvis jeg ikke sovner før du er på vei ut av kroppen min. Eller så blir jeg hyper og får ikke sove i det hele tatt.

Tar jeg deg er jeg garantert å få angst i morgen, kanskje så mye at jeg ikke klarer å dra på skolen. Både fordi jeg er så sliten etter mange timer med piggtråd-eventyr, men også fordi du kjører meg ned i et svart hull hver gang jeg tar deg.  Da har vi plutselig mistet to dager og ikke bare en. Dager jeg ikke har råd til å miste. Det er ikke sikkert at du virker engang, noen ganger må jeg ta tre av deg for å få noen effekt, og noen ganger hjelper det ikke uansett. Da tar jeg jo bare en pille med angst? Du er det eneste som gir meg en pause fra piggtråden, men det er en stor pris å betale.

Puste litt til, lage en varmeflaske til. En å sitte på, en å ha på magen. Hver gang knivstikkingen roer seg tenker jeg at jeg skal klare det, og hver gang den kommer klarer jeg ikke et sekund til.

Piggtråd, eller pille?

 

Helsenorge.. Pasient i et for dårlig system.

Dette innlegget ble skrevet i går, men ikke postet før nå da jeg var så lei og frustrert at jeg ville skrive det om før jeg postet det.

Å være pasient i et system som ikke følger opp.

Nå er jeg skikkelig lei og frustrert.  Jeg er pasient i et system som ikke fungerer som det skal og hvor alt for mye ansvar ligger på pasienten. Jeg ringer og koordinerer med lege-timer og planlegger så godt jeg bare kan, men timer blir avlyst og jeg blir ikke kontaktet igjen. Jeg blir satt på medisiner uten å få oppfølgning, hvor jeg har ringt 6 ganger å etterspurt time med denne legen, spurt via andre leger på samme klinikk og fått gynekologen min til å sende brev til denne legen (Ettersom de samarbeider noe). Ingen tilbakemelding, ingen oppfølgning. Jeg måtte til slutt involvere en annen lege for å få gjort medisin-vurdering slik at jeg kunne slutte på denne medisinen.

Jeg tok MR for snart en måned siden, og bildene ble sendt til sykehuset for snart en måned siden. Når har bildene ligget der i snart en måned. Ingen tilbakemelding. Jeg ble lovet en telefonsamtale, og at jeg skulle få svar – da dette skulle vurdere hvor vidt jeg skulle få en ny operasjon. Nå har jeg måtte ringe å purre på denne tilbakemeldingen. Slik er det med alt. Det er ikke nødvendigvis legen sin feil, mulig de har alt for mye å gjøre, men det er utrolig frustrerende som pasient å ikke få de tilbakemeldingene man blir lovet og sitte å vente og vente. Jeg føler ikke jeg blir fulgt opp på riktig måte, og det er slitsomt. Slitsomt når man sliter og har dager man ikke får til noen ting, også forventes det at man skal klare å ringe rundt å mase og holde oversikt på alle disse tingene som ikke blir fulgt opp. Individuell plan? Glem det.

 

Kom tilbake om 4 måneder.

Jeg har blitt skrevet ut fra senteret der jeg gikk til psykolog fordi jeg skulle få henvisning til spesialist i Oslo. Dette er nå noen uker siden. I går ringte jeg de for å høre hvordan henvisning lå ann. Den er ikke engang blitt sendt. Ventetiden? Den er 16 uker. 4 lange måneder. Det er ganske lang tid for noen som sliter og virkelig trenger hjelp. Da er det jo fint jeg bor rett ved psykiatrisk legevakt så kan jeg jo løpe ned der og plage de når det renner over.. Det burde ikke være sånn. Jeg spurte om det er unntak dersom man er veldig syk, men det er fire måneder uansett. Det føles helt håpløst.

Det handler ikke om å være lat eller ikke gidde, men det handler rett og slett om at noen ganger så er det mere nok å bare være syk og å klare å komme seg igjennom dagene – og da trenger man oppfølgning.