Den siste tiden har gått på automatikk.

Det har vært litt stille fra meg den siste uken, og tusen takk til alle som sender meg meldinger. Hver gang jeg åpner hjertet mitt for dere, så møter dere meg med like mye åpenhet og varme tilbake. Det er mange som sender melding og sier hvor mye jeg har hjulpet med bloggen min og åpenhet. Men jeg må bare si, dere hjelper meg også. Mer enn dere aner. Dere minner meg på at man ikke er alene. For selv jeg som skriver om psykisk helse og endometriose, kan noen ganger føle meg helt alene. Jeg, som skriver lister med råd og forteller at alt kommer til å bli bedre  – glemmer det ofte selv når jeg står i min egen krise. Jeg føler meg av og til, helt alene. Som om jeg er det eneste menneske som føler på alle disse vonde følelsene. Takk for at dere minner meg på at jeg ikke er det♥

Dagene går på automatikk. Jeg føler meg ikke helt som meg selv om dagen. Mere som en robot som apatisk følger planene som står oppført i kalenderen, og blir så sliten at den kortslutter på kveldene. Prøver å holde meg opptatt. Prøver å få gjort det jeg skal, og prøver å heale den vonde klumpen som enda sitter i brystet. Faen altså, men depresjonen har balletak på meg. Jeg klarer ikke riste det av meg, og uansett hva jeg gjør så henger det over meg som en påminnelse på at ting er vondt. At hvert øyeblikk hvor jeg plutselig glemmer meg litt og har det bra, skal snart gå over. At de få gangene jeg virkelig ler og smiler, snart skal bli brutt opp.  Eller at treninger eller rideturen jeg elsker å dra på, slår meg ut dagen etterpå og jeg må kjempe enda hardere for å stå opp. Parallelt blomstrer en selvdestruktiv idiot frem inni meg. En stemme inni hodet (ja jeg er gærn), som forteller meg hvor dårlig jeg er. Alt jeg burde klare bedre, håndtere bedre, regulere bedre.

♥Det finnes ingen råd, medisin eller kur som kan lege meg så mye som de dyrene her klarer. 

På lørdag lo jeg så jeg gråt. For første gang på veldig lenge.

Jeg og bestevenninna mi hadde bestemt oss for å dra på et par timers ridetur på et ridesenter i nærheten av mamma. Jeg hadde lagt igjen hjelmen min i Oslo, og måtte derfor låne en hjelm av ridesenteret. Jeg har så sinnsykt stort hodet (Må være den store hjernen som gjemmer seg der inne) (og nekter å funke lol). Så det tok litt tid å finne hjelm. Det vil si, jeg endte opp med å måtte bruke en hjelm de hadde som så mer ut som en krigshjelm enn ridehjelm. Den var hakket større både oppover og bortover, og ikke særlig flatterende. Ikke at det er så viktig når man skal på ridetur, men uansett! På vei ut av salrommet dundrer jeg avgårde i bestemt gange, klar for ridetur. Jeg presterer å gå rett inn i en takbjelke, jeg og den gedigne stridshjelmen min. Og da så hardt og fort rett inn i denne bjelken, at jeg holder på å miste balansen bakover. Heldigvis gjorde krigshjelmen jobben sin og jeg fikk ikke vondt, men det hele var et utrolig komisk syn. Verken jeg eller venninna mi klarte å la være å le, og de to jentene som hadde hjulpet oss å finne hjelmer holdt også på å le seg ihjel. Når man da først har startet, og tårene presser på så var det søren ikke lett å stoppe. Føltes ut som vi var fjorten år igjen og satt i klasserommet og ikke kunne le. Og det føltes SÅ godt å bare være litt barnlig og le igjen.

Prøver å holde fast på disse øyeblikkene for alt det er verdt. Minne meg på dem og dyrke dem, isteden for å repetere de vonde. Minne meg selv på tre ting som har vært fint med dagen, hver kveld før jeg legger meg. Sammen med tre ting jeg er takknemlig for i livet. Prøver å tvinge hjernen inn i en positiv retning. Depresjonen har kanskje balletak på meg nå, men jeg skal nok klare å snu det om til slutt. Det handler vell bare om å rett og slett ikke gi opp?

Noen ganger kan masse følelser plutselig føre til lite følelser. Så sitter man uten å kjenne seg selv igjen, og prøver å lappe sammen bitene som flyter utover.

De siste ukene har vært skikkelig dritt. Rett og slett. Alle først noen runder med endoanfall og smertestillende, så ble hjertet mitt knust i tusen biter, OGSÅ fikk jeg influensa. Jeg lurer litt på hva i all verden jeg gjorde i mitt forrige liv, fordi karma seems to be after me. Alle disse intense følelsene (og sene kvelder med for mye tårer) førte til at det kræsjet litt for meg. Alle følelsene og energien ‘eksploderte’, og den siste uken har jeg følt meg ganske nede og deprimert. Så jeg gjorde det eneste riktige man kan gjøre når man har det sånn – jeg pakket en bag og flyktet til mamma.

Det har vært skikkelig godt å komme til mamma. Mamma tvinger meg med ut på tur i all slags vær. Hun putter meg i en stol foran et bål, når jeg har mest lyst til å ligge i senga å gråte. Hun drar meg med ut i naturen (og snakker med alle dyr vi møter på veien,) og minner meg på alle de tingene jeg liker å gjøre. Hun gir meg den lille dytten jeg ikke alltid klarer å gi meg selv. Depresjon føles ut som en sort teppe som plutselig ligger over deg. Eller at en desperant fra Harry Potter har sugd ut sjelen din. Lys, varme, følelser og kontraster viskes ut. Samtidig vokser det jævla trykket i brystet, som om noen har slått deg med knyttneve i magen. Det er lenge siden jeg har følt på disse følelsene, og jeg vet at det trykket og tomheten jeg føler på nå kunne vært så innmari mye verre. Men det er vanskelig å skulle minne seg på at “det kunne vært verre”.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Nå har jeg fulgt mine egne råd og ridd og tent så mye bål, at hvis jeg ikke snart føler meg bedre så må jeg slette hele bloggen.

Når det mørket teppet kommer smygende.

Jeg har opplevd å føle på depresjon flere ganger. Noen ganger i lengre perioder og andre ganger på dagsbasis. Det kommer like brått hver gang. Jeg VET at det viktigste man kan gjøre når man føler det slik, er å ikke stoppe opp. Å komme seg opp av sengen, selv om det er vondt å våkne. Å følge rutiner og vanlig hverdag så langt det lar seg gjøre. Være streng. Se på gamle bilder fra tider man hadde det gøy, og huske at denne virkeligheten er ikke like langt unna som det føles. Morsomme videoer, memes og minner. HUMOR er så viktig, selv når man ikke klarer å le.

Prøve å finne glede i små ting. Som å kjenne sola i ansiktet, høstfarger på trærne eller varmen i en klem. Lukten av favoritt dusjsåpen eller følelsen av å tenne bål i skogen. Dra på ridetur, eller danse, eller hva enn man vanligvis elsker å gjøre – selv om man ikke føler den samme varmen i brystet. For til slutt vil det gi mening igjen. Plutselig fjerner det sorte teppet seg, og de følelsene som har vært borte kommer tilbake. Og man har tryllet desperanten tilbake dit den kom fra.

På mandag begynte jeg å få forkjølelses (eller corona) symptomer, og siden da har jeg vært sengeliggende. Det har vært noen skikkelig tunge dager, av flere grunner.

I går var jeg på Ullevål og tok corona test. Det var helt okei, litt ubehagelig bare å ha en bomullspinne laaaangt ned i neseboret. Men det hele var ganske fort over. Testen kom tilbake negativ så jeg har heldigvis bare hatt en vanlig forkjølelse. Men med den sterke (hehe ironi) kroppen som jeg har så har den slått meg helt ut. Jeg har vært sengeliggende siden mandag, med unntak av at jeg klarte å gå meg en liten tur i går. De andre dagene har jeg kun stått opp av sengen for å hente meg litt mat eller gå på do. Jeg og alle tankene mine har hatt sutrefest på 17 kvadratmeter nå i fem dager, og blåst opp alle ballonger så store som bare mulig. (Og sett tre sesonger av The good place på Netlix)

Men det er egentlig ikke det som plager meg mest. Jeg har helt siden jeg begynte å blogge valgt å holde privatlivet (Når det kommer til kjærlighet og relasjoner) utenfor bloggen. Men denne bloggen har i stor grad gått utpå at jeg deler mine følelser med dere, min hverdag, og det eneste jeg har lyst til å skrive om nå er hvor jævlig kjærlighetssorg jeg har. For det har jeg. I sommer ble jeg kjempeforelsket, og har de siste månedene hatt kjæreste. Det har vært en helt fantastisk tid, og jeg har vært så lykkelig at jeg trodde jeg skulle sprekke. Helt til ting raste sammen, brått. Verden ble snudd på hodet. Forholdet er over, og jeg vet at det er det riktige, men fyfaen så vondt det gjør.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

“Jeg kommer aldri til å føle meg bra igjen”

Det er rart hvordan hjernen ikke forstår at det kommer bedre dager når man har det vondt. Hvordan det virker som man aldri vil føle seg hel igjen, eller lykkelig igjen, og at alle gode minner og gleder virker så fjernt. Logisk sett vet jeg jo at det går over, jeg klarer til og med skrive det her. Men ikke faen om det føles sånn når man står midt i det. Hjertesorg er det vondeste jeg vet, og noe av det jeg er dårligst på å takle. Jeg kan tåle mye fysisk smerte med et smil, humor og gjøre det beste utav det – men dette knuser meg bare. Jeg går rett ned i grøfta og klarer ikke se at det finnes en vei over kanten. Eller at det finnes en kant i det hele tatt.

Jeg ser frem til jeg blir i bedre form slik at jeg kan trene igjen og fylle dagene med mening. Distraksjoner, men også de tingene som gjør meg glad. Ikke bare sitte inne alene med alle tankene, det er strengt talt det verste å gjøre. Jeg må si at kombinasjonen av å være syk og ha kjærlighetssorg har vært ganske vanskelig. Har prøvd å minne meg selv på favoritt ordtaket mitt “This too shall pass”, selv om det i stunder har virket helt fjernt. Jeg gleder meg til den dagen hvor jeg kan se tilbake på dette uten å kjenne masse følelser, uten å føle et stikk i hjertet. Bare som et kapittel i livet, som alt annet jeg har opplevd og vært igjennom. Akkurat nå er hjertet mitt en nålepute.

I går hadde jeg min første dag tilbake på skolebenken! Den ble ikke heeelt som planlagt.

Jeg spratt opp i tidlig på morgenkvisten, motivert og klar for første forelesning. Hadde på alarm i god tid, slik at jeg skulle rekke å spise en god frokost, dusje og klæsje litt sminke i ansiktet. Var opplagt og glad, men så tok det en 40 minutter og kroppen kortsluttet litt. Føltes litt ut som jeg hadde en magnet festet inni kroppen og en i senga, som trakk mot hverandre. “Kom tilbakeeee” ropte senga og så sinnsykt innbydende ut mens hele kroppen verket etter myk dyne og søvn, men nei! Hodet mitt var innstilt på skole, og dit skulle jeg. Jeg hadde booket plass i lesesalen slik at jeg kunne sitte å ha forelesningen min digitalt der, og få litt real “skolefølelse” hehe. Så avsted dro jeg (drasset meg avgårde er vell egentlig en bedre beskrivelse) mot blindern.

Jeg var fremdeles ved godt mot da jeg satte meg ned på pulten og åpnet pcn, og kanskje kroppen merket det og bestemte seg for å oppgradere sine våpen i “tilbake til sengen-krigen”. For å klare å konsentrere meg? DET skulle jeg ikke få til. La vekk mobilen, og glodde like hardt på pc-skjermen som om den var en kanelbolle med melis, men tankene fløy likevel overalt. “Nyliberalismen vokste frem på.. Hmm, lurer på om jeg skal lage sånn salatbolle til middag i dag…” “Friedman sine tekster er basert på.. Oii så fint sola stråler igjennom vinduene, hm woooow”. Konsentrasjonskræsjjjjj. Kroppen ville bare tilbake til sengen, og hodet hadde egne planer med å sette på tankekjør volum0.2.

Kan vi finne på en knapp som skrur av tankekjør?

Okei den underoverskriften høres kanskje litt kokko ut, men det er meningen for nettopp kokko følte jeg meg i hele går🤯Tankekjør knappen var på helt siden jeg kom hjem fra universitetet, og skrudde seg ikke av før jeg sovnet. Prøvde å gjøre alle de tingene som er så bra for kropp og hodet og sjela og u name it, men tankekjøret lever sitt eget liv. Det er jo en av de morsomme tingene med kronisk sykdom (om det så er fysisk eller psykisk) at man kan gjøre alt helt riktig også går det på trynet likevel. HEHE life eller hva? Skulle faktisk ønske vi hadde en knapp som kunne skru av tankekjør, og at man kunne få litt fri fra seg selv. Deeeet hadde vært noe det.

Jeg tror på dager som igår at det ikke er så mye annet å gjøre enn å gråte og sette på kjempetrist musikk så man kan gråte enda hardere.🤓 Gjerne rable ned alle irrasjonelle følelser på notatblokken på mobilen, bare få det ut. Ja, den notatblokken har fått kjørt seg de siste årene. De fleste mennesker er kanskje mest redd for kamerarullen om noen skulle ramle over mobilen deres. Og for all del, jeg har ikke så lyst til å dele alle stygge selfies, merkelige screenshots og andre rare greier jeg av en eller annen grunn har; MEN tanken på at noen skulle gå inn på notatblokken er nok enda verre. For der står det mye rart og følelsesladd som ikke skal vises i offentligheten noen gang. HEHE.

Det er nok bare sunt å la seg selv føle litt ting, og få det ut. Sette av en liten sutre-session (eller sutredag om det er virkelig ille) og bestemme seg for å bare la alt komme. Også kommer det alltid en ny dag, eller en ny time. Det er viktig å ikke glemme!

Nå sitter jeg foran skolebenken igjen og tar fatt på en ny dag! Jeg har min første forelesning i psykologi, noe jeg gleder meg masse til å utforske videre.

Håper dere også får en fin dag❤️

I går da jeg skulle legge meg for å sove, begynte det. Hormonpumpa jobber på spreng, jeg får hetetokter og mest lyst til å halshogge alle som kommer nær meg.

Det blir kanskje litt slemt å legge skylden på ‘hormonpumpa’ aka kroppen, for det er jo jeg som har fått plassert en hormonspiral oppi frøken underliv OG enda spiser p-piller hver dag. Det blir jo kanskje litt mye av det ‘gode’ HEHE. Men saken er jo at jeg ikke har så mye valg, for om jeg ikke tar hormon-overdose, så blør frøken underliv i hytt og pine noe som *snøballeffekt* kan føre til ufrivillig høyt bruk av smertestillende, og jeg hadde jo ikke skrevet på bucketlisten ‘bli rusmisbruker før fylte 30’. SÅ, til poenget:

Noen ganger renner det over. Av hormoner. Hetetokter. Sukkersug og sinne. Trangen til å påpeke at alle andre er teite. Helst bare være alene og spise sjokolade (og gråte hehe Neida). Orker ikke snakke med noen, og om jeg gjør det så føler jeg meg teit etterpå fordi de kanskje merket det. At jeg ikke var ‘meg’ men besatt av hormoner-i-ubalanse-gærn-dame. Kanskje ingen merker det? Eller Kanskje de er vandt til det. Hvem vet. Ikke jeg ihvertfall og min tenkende hjerne.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

«Ikke spis sukker»,

sier noen. Det hjelper vist på hormoner og annet shit. Andre sier stikk motsatt. Det flyter over av artikler som motsier hverandre hvor enn du leter, og klokere skal man (ikke) bli. Spis ting med østrogen når du har overgangsalderplager!!! Ikke spis ting med østrogen fordi da legger du bensin på bålet til endometriosen. Eh. Ja.. it all makes sense now. Klokken tikker og vi runder 12. 1. 2. 3. Jepp. 4 nye selvmotsigende artikler, 2 nye biter med godteri (sukker!!), 0 personer halshugget og 354 vridninger i senga senere får vi endelig sove. Hånd i hånd, hormonånden og meg.

Jeg har overhodet ingen løsning på disse problemene. Jeg spiser sunt (ihvertfall mesteparten av tiden), jeg trener, jeg passer på å få nok søvn og jeg drikker masse vann. Disse hetetoktene med sinne og rastløse nettene kommer uansett. Forvandler meg til en gærn dame. Og alle som kaller damer gærne og sier vi bare må ‘skjerpe oss’ kan selv prøve å være besatt av hormoner herifra til helvette. (Og ta seg en bolle) Jeg lover deg du hadde aldri sagt det igjen.

Her var jeg glad og ikke besatt av hormond-ånd.

Nå har hun forlatt meg.

I dag har den onde hormon-ånden som bodde i kroppen i går kveld forsvunnet. Kanskje hun har reist på ferie eller dratt videre for å lage hormonhelvette et annet sted. Forhåpentligvis tar det noen dager før hun kommer tilbake. Livet smiler, jeg smiler og hormonånden smiler sikkert også i det hun plukker seg ut sitt neste bytte. Jeg har lagt sjokoladen og notatblokken som minner meg på at jeg egentlig ikke hater alle jeg kjenner inkludert megselv klar til neste besøk. På gjensyn.

Vi er ofte flinke til å gi andre forståelse når ting ikke går helt som det skal. Men hvorfor er vi ikke like flinke til å gi det til oss selv?

En ting jeg har tenkt mye på er dette med forståelse. Hvordan vi forstår, støtter og respekterer når andre må avlyse planer eller glemmer ting, men hvis vi selv gjør det er det ‘krise’. Jeg er ihvertfall litt sånn. Om mine venninner må avlyse noe fordi de er syke, er det selvfølgelig ikke et problem. Eller om de glemmer noe, ikke svarer, eller er litt distré så prøver jeg å huske på at vi aldri helt vet hva andre går igjennom og at man kan ha sine ting. Men jeg er ikke like flink til å gi meg selv den samme støtten når det skjer med meg.

Jeg har en tendens til å glemme lett, om jeg har blitt litt distré de siste årene etter mye medisiner og behandlinger eller om jeg bare er sånn er vanskelig å si. Men til tider har man mye i hodet og da kan det være lett å space litt ut.  Dette var spesielt ille for meg da jeg gikk gjennom en del hormonbehandlinger rundt min første operasjon, og jeg kjente mye på at jeg var redd for at andre skulle føle jeg ikke brydde meg. Det hender jeg føler på det nå også, selv om jeg har blitt flinkere. Om jeg må avlyse en avtale i siste liten føler jeg meg fort som en dårlig venn, eller om jeg må gå glipp av en bursdag fordi jeg har vondt. Selv om jeg vet jeg har all verden med grunn, og ikke minst all verden med forståelse fra vennene mine. Jeg har blitt flinkere til å håndtere denne samvittigheten på noen arenaer i livet, men med venner så smyger den gjerne frem enda.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Fra en bursdag i helgen, som jeg ikke måtte avlyse. (Yay! Noen ganger går det jo fint også.)

Hva om vi hadde møtt oss selv på samme måte som vi møter andre?

Her om dagen satt jeg å surfet på Instagram og kom over et innlegg som satte lys på nettopp dette. Det stod noe sånn som at: ‘Hva om vi hadde gitt oss selv like mange sjanser og like mye forståelse som vi gir til andre mennesker i livet vårt? Hvorfor fortjener ikke vi like mye tilgivelse fra oss selv?’ Og dette fikk meg til å tenke.

Jeg har vært knallhard med meg selv, når jeg ikke får til ting, når jeg må avlyse, når jeg ikke får trent på en uke, når jeg glemmer å svare på ting eller når jeg faller fra på andre måter. Og det tror jeg det er mange andre som er også, og som setter høye forventninger til seg selv. For all del, det er bra å pushe seg selv, og ikke minst si unnskyld om vi glemmer noe. Men akkurat det med å gi seg selv litt mere forståelse, skal bli et av mine mål fremover. Det er helt greit å ikke bestandig klare alt, og å måtte omprioritere noen ganger. Ikke minst lytte til menneskene rundt seg når de sier de forstår, istedenfor å høre på den stemmen i hodet som gir en dårlig samvittighet.

Om noen kjenner seg igjen i det jeg skriver, så håper jeg du gir deg et klapp på skulderen og litt forståelse neste gang det er noe du kommer til kort på. Om det så er helse, jobb, familie, trening eller venner. ♥

Velger du piggtråd? Eller prisen du må betale?

Et knivstikk i magen, etterfulgt av et par til. De smyger seg innpå, starter som små strekk før det utvikler seg til noe sterkere. Nå er det igang igjen, jeg vet hvor denne visa går. Det er bare å holde seg hjemme i dag, for knivstikkingen som foregår i underlivet, den kommer ikke til å gi seg. Den kommer ikke til å gi seg før den har meg sittende oppå varmeflaska, mens jeg prøver å puste meg igjennom takene.

Et knivstikk til, de kommer oftere nå. Jeg har allerede avlyst alle dagens planer og forberedt meg på det som skal komme. Visste jeg måtte kjappe meg å skifte på senga, hvis jeg skulle rekke det før jeg ble inhabil og jævlig. Jeg rakk det, akkurat. Det stikker igjen, kraftigere nå og det kommer hyppigere. Det føles ut som jeg må på do, og jeg prøver å gå på do flere ganger men det skjer ingen ting. Spise? Nei bare tanken på mat gjør meg kvalm, selvom jeg er sulten. Kroppen klarer ikke alt på en gang.

“Jeg må jo på do..” Eller? Nei det må du ikke, den følelsen av å måtte på do skal utvikle seg til å bli en piggtråd, som du har opp i rumpa. Deilig ikke sant? Det gjør vondt og det forvirrer kroppen og dens signaler. Piggtråden kommer i tak den også og noen ganger har jeg lyst til å bare stikke fingeren opp i rumpa. Ta på smerten. Bare holde noe der så det ikke gjør så jævla vondt. Kommer det til å hjelpe? Neppe.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Nå stikker det i tissen også. Jævla piggtråd. Oppover i skjeden, så langt den kommer – vrir seg og stikker så det stråler utover og nedover låra. “Knipeøvelser” har jeg hørt. Klarer ikke å gjøre knipeøvelser fordi det har låst seg helt igjen, det er ikke noe mere å knipe. Så nå sitter jeg på varmeflaska isteden. Kommer til å få varme-utslett på tissen. Sexy.

Så nå sitter vi her igjen min gamle venn, du pille med morfin. Det er en ganske høy pris å betale for å ta deg. Jeg kan forhåpentligvis få noen timers pause fra dette piggtråd-eventyret, men det kommer ikke uten konsekvenser. Etterpå får jeg enten angst og mareritt, hvis jeg ikke sovner før du er på vei ut av kroppen min. Eller så blir jeg hyper og får ikke sove i det hele tatt.

Tar jeg deg er jeg garantert å få angst i morgen, kanskje så mye at jeg ikke klarer å dra på skolen. Både fordi jeg er så sliten etter mange timer med piggtråd-eventyr, men også fordi du kjører meg ned i et svart hull hver gang jeg tar deg.  Da har vi plutselig mistet to dager og ikke bare en. Dager jeg ikke har råd til å miste. Det er ikke sikkert at du virker engang, noen ganger må jeg ta tre av deg for å få noen effekt, og noen ganger hjelper det ikke uansett. Da tar jeg jo bare en pille med angst? Du er det eneste som gir meg en pause fra piggtråden, men det er en stor pris å betale.

Puste litt til, lage en varmeflaske til. En å sitte på, en å ha på magen. Hver gang knivstikkingen roer seg tenker jeg at jeg skal klare det, og hver gang den kommer klarer jeg ikke et sekund til.

Piggtråd, eller pille?

Dagene går og jeg prøver å gjøre gode ting for meg selv, mens jeg forbereder meg til å dra inn på sykehuset på mandag.

Hvis det er en ting jeg er god på, så er det å grue meg unødvendig mye til undersøkelser og sykehus-opphold. Enkelte ting trigger minner med smerte og følelser, som jeg er livredd for å føle på igjen. Spesielt når jeg gjelder undersøkelser hvor jeg må gjøre ting som kan bli ubehagelig eller vondt i mageområdet. Jeg blir redd for å få smerter, at jeg skal få en annen reaksjon enn det andre får, eller at noe farlig skal skje. Særlig ved nye medikamenter, nye undersøkelser, og generelt alt jeg ikke kjenner til fra før. Mange av tankene mine er kanskje ikke så realistiske, men det føles veldig ekte for det. Når man er redd for noe, så er det ikke alltid nok med en logisk forklaring eller trøstende ord, for frykten som sitter i deg er så sterk og intens. Den vil ikke gi slipp.

Så kommer likevel disse tingene som man gruer seg så ufattelig til, og man må komme seg igjennom dem. Hvordan gjør man egentlig det? Når det kribler i hele kroppen og man aller helst vil vekk, både fra seg selv og det man må igjennom.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har null kontroll

Jeg tror noe av det beste man kan gjøre er å akseptere at ting føles forferdelig. At man er så redd at man ikke vet hva man skal gjøre, eller føler vonde følelser. Okei, jeg føler dette akkurat nå og ingenting jeg prøver å si til meg selv hjelper. Ingen forklaringer eller logiske ord hjelper. Okei. Akkurat nå føler jeg meg jævlig og det er helt greit. Jeg har ikke kontroll på situasjonen, eller følelsene eller det som kan komme til å skje. Det er ingenting jeg kan si for å motbevise det jeg er redd for. Men ved å gi slipp på denne lille kontrollen vi tror vi har, og å tvinge oss til å akseptere å føle på det som er vondt, så vinner man over angsten.

Jeg prøver å slutte å være redd for de tankene og følelsene som kommer, og bare la det komme. Se meg selv utenfra, som om jeg ikke er i situasjonen, men ser ned på den. Noen ganger kan det hjelpe å tenke hva ville jeg sagt til denne jenta hvis jeg hadde møtt henne? Det kan hjelpe, mens andre ganger går det ikke.  Andre ganger må jeg bare stå i de følelsene som er vonde, og slippe kontrollen.

In the end, så er det ingenting som varer evig. Ingenting, og det gjelder også følelser og situasjoner.

Jeg kommer til å gjøre en spørsmålsrunde på bloggen hvor dere kan spørre meg om hva som helst, endo-related eller ikke. Send meg en melding her eller på insta, eller legg igjen en kommentar. Innlegget kommer om noen dager.

Vi har alle dårlige dager, og noen ganger føles de helt håpløse å komme seg igjennom. Kanskje du er syk, deprimert, går gjennom noe som er veldig vanskelig eller bare har en skikkelig dritt-dag? Vell, jeg vil dele mine 10 beste tips med deg!

1. Aksepter at du har en dårlig dag. Ja, denne dagen er skikkelig dritt. Det går bra, og i morgen er det mest sannsynlig bedre.
2. Prøv å gjøre det beste utav dagen. Er du i dårlig form? Klarer du ikke gjøre noen ting annet enn å ligge i senga å se på Netflix? Prøv å gjøre det til noe du kan kose deg med likevel. “Okei, nå er jeg skikkelig dårlig og orker ikke noe annet enn senga og Netflix, men da skal jeg kose meg med det.”
3. Vær god mot deg selv. Ta deg en dusj med favoritt-såpen din, kjøp deg en sjokolade eller noe du synes er godt, ta på deg favoritt-kosebuksa og gjør noe du liker. Prøv å gjøre små ting som kanskje kan få deg til å føle deg bedre.
4. Senk forventningene dine. Klarte du ikke gjøre alle de tingene du hadde planlagt i dag? Er du skuffet over deg selv? Prøv å rette fokuset over på de tingene du faktisk klarte, og med de forutsetningene du hadde. Tenk at du klarte å ta ansvar for egen helse og avlyse de planene du hadde, fordi det var det beste for deg. Klarte du bare å re opp sengen? Vell, da klarte du å re opp sengen og det er enkelte dager en prestasjon i seg selv. Noen dager klarer man kanskje bare å eksistere og å puste, men da har du jammen meg klart to ting!
5.  Bytt rom. Prøv å ikke bli liggende i senga på soverommet hele dagen. Om det bare er å gå utav rommet og legge seg på sofaen i steden, så prøv å bytt miljø. Eller sett deg på kjøkkenet med en kaffekopp og et blad før du går å legger deg igjen.
6. Kom deg ut av pysjen. Ikke gå i pysjen hele dagen, prøv å ta en dusj og ta på deg behagelige klær isteden. Fordi vi forbinder soverom og pysjamas med søvn, og da er det viktig å beholde dette for kroppen og hodet sin skyld.
7. Gå deg en tur. Hvis du er i form, prøv å kom deg en liten tur ut. Å gå en liten tur i skogen, høre på alle lydene og få frisk luft kan gjøre underverker for hvordan vi føler oss. Aktivitet produserer endorfiner og gjør at man ofte føler seg bedre.
8. Ring en venn, eller noen i familien. Noen ganger er det godt å ha noen å snakke med, og å få litt støtte. Kunne gråte litt, fortelle hvordan man har det og at noen hører på. Eller kanskje du faktisk bare trenger å snakke med noen om noe helt annet. Ringe en venninne å høre hva hun gjør om dagen, om det har skjedd noe nytt i livet hennes? Kanskje det kan få tankene på noe annet og til og med få deg til å le?
9. Gi opp. Av og til er det greit å gi opp. Gråte, synes synd på seg selv og virkelig bare drukne i selvmedlidenhet. Men bestem deg for hvor lenge du skal gjøre det, f.eks 30 min. Og når disse 30 minuttene har gått, reiser du deg opp igjen også er du ferdig med å synes synd på deg selv. Sett en strek.
10. Husk at det går over. Uansett hvor håpløst ting føles akkurat der og da, så er det ingen følelser eller situasjoner som varer for alltid. Alt går over, alt vil en gang føles annerledes. Akkurat nå er det helt forferdelig ja, men det vil gå over. Bare pust♥

Noen ganger må vi bare prøve og prøve, helt til vi får det til♥

Er det en ting jeg har følt på mine siste 7 måneder med overgangsalder , så er det å være helt totalt emosjonelt ustabil.

Disse hormonene har tatt meg med på en berg- og dal-bane tur uten like, og jeg begynner å miste oversikten her. En dag er jeg så glad at jeg nesten eksploderer, mens andre dager skal det ikke mere til at noen ser på meg feil før jeg blir forbanna. Har fått meg en sånn fin, morsom hobby disse dagene hvor jeg husker alle teite ting jeg har sagt og gjort tidligere. Kanskje for sånn 2 eller 5 år siden, også ender jeg jammen meg opp med å sitte å sutre over det?! Altså, hvem er du kvinne som har tatt over kroppen min?????

Berg- og dal-bane eventyr!

Noen dager er jeg veldig glad. Da prøver jeg å passe på å henge med venner og sånne ting, sånn bare for å pleie relasjonene litt så jeg har noe å gå på. Det hender nemlig ofte at disse stakkars vennene mine får høre både sutring og sinne, som rett og slett må ut. (Minn meg på å kjøpe et takkekort og en blomst til hver og en av dem når dette hormon-eventyret er over.)

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er dog flere dager hvor jeg er grinete og sur enn glad, og jeg er vell på generelt sett ganske følsom om dagen. Jeg trodde jeg gråt “mye” av triste filmer før, jeg tok feil! Nå er det jo et hyle-orkester hver gang et dyr dør, eller noe trist skjer. Og for all del du må ikke finne på å gi meg et kompliment eller si noe snilt, for disse hormonene gjør vist at jeg begynner å gråte av det også. Hvis noen blir litt sinte på meg fordi jeg kommer for sent (Noe jeg ganske ofte gjør, jeg klarer vist aldri å være tidsnok? Er det også en bivirkning??) så kan jeg lett begynne å gråte av det også.

Verdens største crybaby tenker kanskje du? Vet du hva, det tenker jeg også.

Å drukne i sin egen selvmedlidenhet.

Noen dager fungerer jo ikke denne kroppen og jeg er mer eller mindre sengeliggende. Da har jeg funnet en ny kul aktivitet som heter “la oss se hvor langt man kan synke i sin egen selvmedlidenhet før man drukner”. Jeg har så langt ikke druknet, men jeg har klart å komme ganske langt ned altså. Må si jeg er stolt over min egen prestasjon. Noen dager føler jeg at jeg ikke får til noen ting, da minner jeg meg selv på at jeg har blitt innmari god på nettopp dette her å synes synd på seg selv. Det er vell ihvertfall en prestasjon? Er det ikke?

Jeg pleier å holde såkalte “pitty-parties”. Det går ut på å holde en fest hvor du er den eneste gjesten, også setter man på trist musikk og gråter så mye man bare kan. Har hørt at det ikke er helt helsemessig forsvarlig å holde slike fester lengre enn en times tid, så jeg har prøvd å beherske meg. Can’t party forever, you know.

Når du tror du flyr også kræsjer du plutselig i bakken istedenfor.

Det hender jo at jeg som alle andre har masse energi og er i godt humør. Har gjerne veldig lyst til å gjøre en spesiell ting, er supergira og har gledet meg masse. Flyr på en sånn lykkeboble som man tenker aldri skal ta slutt, og man er verdensmester og kan klare alt! PANG sier det, også treffer du plutselig bakken. Du var vist ikke oppe å fløy likevel? Jaha, neinei. Plutselig var ingenting av det du hadde gledet deg til bra nok, og du har ikke lyst likevell?

Men du ville jo dra på den festen? Men nå vil du ikke? Fest er jo gøy da. Men blir så sliten. Men det er jo gøy, og man kan danse. Dansing er slitsom. Men du så jo bra ut da!! Men den buksa er kanskje ikke så kul.. Du har jo sminket deg så fint? Nei, vippene dine holder på å dette av. Det er jo gøy å være sosial da???? Men jeg klarer egentlig ikke konsentrere meg om at det alle sier.

Skal vi bare dra hjem til senga da? Ja.

Her er jeg sinna på ekte.