Trening som medisin

Det er mange forskjellige meninger rundt hvor vidt trening kan hjelpe på sykdom. Det er nok vanskelig å forhandle våpenhvile mot frøken underliv med en yogamatte, men det er mye du kan gjøre på dagene hun ikke er i angrepsmodus – som kan gi avkastning senere.

*Innlegget er basert på mine egne erfaringer med trening, og hva og hvordan det har hjulpet meg.

En av de første tingene jeg oppdaget etter operasjonene mine, var at jeg overhodet ikke var i kontakt med kjernemuskulaturen min. Det å ta situps kunne fort føre til tårer, og en kvalme som satte i meg så fort jeg prøvde å anstrenge magemusklene. Høy puls ble forbundet med angst, og førte fort til .. enda.. høyere puls.. Jeg følte meg ganske stuck, og som den adrenalinjunkien jeg er, var det ikke typisk meg å plutselig skulle sitte så mye stille. Å ikke kunne bruke kroppen min som jeg ville, gjorde at jeg følte meg fanget i den. Lang historie kort, dette gjorde meg deprimert og fikk det ellers så magiske og fargefulle livet til å se ganske grått ut.

Veien tilbake.

Dette er ikke avsnittet hvor jeg skal beskrive en eller annen vidunderkur som gjør at man kan leve akkurat som før, for det er ikke nødvendigvis tilfellet. Og kanskje burde det heller ikke være målet. Men heller hvordan vi kan finne tilbake til kroppen på ny, og finne nye former for trening og kontroll som gjør at vi ikke føler oss fanget i den. For meg, så betydde dette å begynne helt fra scratch.

Min nokså lange kjærlighet for å løfte tunge vekter i knebøy og markløft ble nå byttet ut med yogamatte, pusting og personlig trener. Det eneste jeg skulle gjøre var å puste mens han holdt hendene sine på ulike steder rundt mage og rygg. Jeg skulle prøve å dytte hendene så langt vekk som mulig, og presse pusten ut i disse musklene. Det høres kanskje teit ut? Eller lett? Eller ikke som trening? Det var det første jeg tenkte også, men dette er det som har hjulpet meg mest. Gjennom å kontrollere pusten, og alltid aktivere kjernemuskulaturen, har jeg klart å finne tilbake til kroppen min.

Etter hvert som jeg fikk kontroll på pusten, og klarte å aktivere kjernemuskulaturen i ulike posisjoner/treningsøvelser, kunne jeg begynne å pushe meg selv. Samtidig som jeg pushet grensene mine, ble jeg også mer vandt til å faktisk bruke magemuskulaturen min, og traumene som kroppen hadde etter smerter og operasjoner – forsvant i takt med treningen. Det er fremdeles slik at jeg fryser til om det blir for hard belastning mot magen, og det kan også utløse reelle smerter, men jeg tåler mye mer enn før. I dag kan jeg leke meg med egenvekt og små vekter, strikk og yogaøvelser, og jeg føler meg mye mer i kontroll over min kropp.

Kan trening gi mindre smerter?

Som sagt tror jeg ikke trening kan gjøre en stor forskjell om du helst burde vært på operasjonsbenken, og det er viktig å alltid kjenne etter hva kroppen klarer. MEN, jeg tror trening kan være viktig både for å holde kroppen og musklene i gang, men også for vår opplevelse og mestring av smerte. Jeg opplevde etter jeg kom i kontakt med magemusklene mine og kjernemuskulaturen igjen, at jeg ikke lenger var like redd for smertene. Fordi nå var jeg vandt til at det kan være bevegelse og aktivitet der, som ikke nødvendigvis gjør vondt. Det føltes ut som om jeg klarte å ta kontroll over det jeg hadde vært mest redd for av alt, og på den måten fjerne noe av frykten. (Og ikke minst gi meg masse mestringsfølelse!!)

Det andre punktet er dette med bevegelse. Jeg merker på min kropp at dersom jeg er sengeliggende, eller har hatt mange dager med smerte, så stivner alt. Absolutt alt, og særlig hele bekken/hofte/mage området. I periodene hvor det har vært verst har jeg gjerne fått vaginisme også, som basically er at skjeden også låser seg igjen. Dersom jeg jevnlig bruker og aktiviserer disse områdene, så stivner de ikke like hardt til. Og stive muskler er som vi alle vet, er vondt. Om man i tillegg har vondter her fra før, vil dette bare øke på, og kroppen blir også sensitiv til smerter fra området. Så tøy både kropp og muskler (Og underlivet om du trenger det, man kan bruke dilator eller en vibrator du har fra før) slik at du er i jevnlig flow. Har du vært dårlig og stivnet til, ville jeg begynt veldig forsiktig slik at du ikke blir støl.

La oss heller ikke glemme at når du trener så frigjøres det endorfiner, som gjør deg glad. Noe vi gjerne kan trenge litt ekstra av om hverdagen er vanskelig. Det er så mange gode grunner til å trene, og det er så mange måter å trene på. Ikke la det være en begrensning eller stopper at du ikke kan trene som før, finn heller nye og morsomme måter du kan utfordre deg selv og få mestringsfølelse på♥ Lykke til!

På Instagram kan du finne en reelsvideo hvor jeg deler mine favoritt treningsøvelser. 

Den j.. hårstrikken.

De dagene når hårstrikken sitter helt feil.

Buksa som er litt for stram i livet, genseren som plutselig klør, og bh’n som jeg egentlig ikke liker å gå uten (Fordi det er likewise irriterende) strammer på steder den ikke strammet i går. Varmen og sinne som vokser i brystet, og har en tendens til å komme ut i telefonsamtaler med stakkars mamma som ikke har gjort noe galt. Pusten som ikke trekkes helt inn, og blir på den irriterende 80% som henger seg opp helt øverst i brystet. OG la oss ikke glemme hårstrikken. Den jævla hårstrikken. Som enten sitter litt for stramt, for løst, for skeivt eller ikke i det hele tatt, og plutselig havner på gulvet. (Og nå har jeg egentlig litt lyst til å ofre den over et stearinlys, og gi den skylden for at jeg er så hormonell)

Det er nemlig sånn at jeg ikke har stått opp med feil bein. Selv om det høres slik ut. Jeg er bare hormonell. Men så lenge jeg ikke har mensen, så spiller det ingen rolle at jeg har større sjanse for å få blodpropp av hormonene mine enn av COVID vaksinen, og at hårstrikken min plager meg så mye at den snart blir ofringsmateriale. Jeg er tross alt blødningsfri, tada! Jeg prøvde å ønske meg av nissen til jul at vi skulle få bedre behandlingsalternativer for kvinner med kranglete underliv, slik at vi slipper å gå rundt som hormonvrak.  Menn nissen sviktet i fjor. Prøver igjen til bursdag når jeg skal blåse ut lys på kaken! Alt håp er ikke ute!!

Hårstrikken aka ofringsmateriale.

Det positive med disse hormondagene er at jeg har blitt ganske flink til å praktisere såkalt selfcare. Min versjon av dette er å trykke nedpå med så mange kanelboller som mulig for å tilfredsstille søtsuget, og tenne masse lys i leiligheten. Synge høyt til det nye albumet til Unge Ferarri, mens jeg later som jeg er med i en dramatisk musikkvideo. Noen ganger blir jeg til og med så revet med at jeg river ned en plante i samme slengen. (Ikke gjør det, da får man gjerne sammenbrudd i stedet og må holde begravelse for plantene som ikke overlever) Det pleier å lindre behovet for selvmedlidenhet. Dersom det er riktig ille, bestiller jeg dyr sushi med Foodora, når jeg egentlig burde spare penger. For å føle meg bedre sier jeg til meg selv at jeg fortjener det, og lar være å sjekke saldoen på konto på tre dager. Det funker sånn halvveis.

Meg og hårstrikken♥ A love story. (Fra en dag relasjonen vår var på litt bedre grunnlag)

Utenom litt hormoner på avveie så er det jo tross alt påskeferie, og enda en god grunn til å trykke i seg godteri uten dårlig samvittighet. Håper dere alle koser dere i påsken, med eller uten varmeflasken. Min skal få være med i baggen på mini”ferie”, men håper det blir liggende der under oppholdet.

En annen ting som ikke har noe med hårstrikker eller hormoner å gjøre: Jeg har begynt å jobbe som skribent for Endometrioseforeningen, og dere kan finne flere artikler fra meg der fremover! Sjekk ut aktuelt på nettsiden deres ved å trykke her.

Følg meg også på instagram for daglige updates: Her.