Oslo-helg!

I helgen befinner jeg meg i Oslo!

Jeg og varmeflaska mi har satt kursen til Oslo denne helgen. Jeg har fått besøk fra New York så jeg er litt guide i egen by (Kan man si det selvom jeg strengt talt ikke er fra Oslo???). Uansett, sola skinner og det er varmt og godt ute og det er herlig! Det ble en tur i Frognerparken i finværet, og bare ut å nyte sola. I kveld står det bursdagsfeiring for en av mine beste venninner for tur, noe jeg gleder meg veldig til!

Martine Røsten Aune Frognerparken

Martine Røsten Aune Solbriller

Golden hour. Virkelig så fint ute! 

 

Å legge planer.

Jeg var litt spent og nervøs før denne helgen fordi formen min har vært så dårlig i det siste, og jeg synes det er litt vanskelig å legge avtaler. Jeg vet ikke hvordan formen min kommer til å bli, og den kan svinge opp og ned. Plutselig en dag kan jeg føle meg i god form, og dagen etter kan jeg ligge i senga hele dagen. Det kan gjøre det vanskelig å lage avtaler, særlig når det innebærer andre mennesker. Jeg liker ikke å være den som avlyser, og jeg får bestandig så dårlig samvittighet hvis jeg må avlyse. Men jeg har omsider forstått at slik er det når man lever med endometriose, man kan ikke forutse formen og sånn er det bare. Forhåpentligvis er man sammen med mennesker som forstår det, og det er viktig å være ærlig og åpen om det også.

Jeg prøver likevel å pushe meg litt selvom jeg ikke er helt i form, for ofte klarer jeg en del selvom jeg har smerter. Men det er mere komfortabelt og behagelig å bare bli hjemme. Noen ganger er det kanskje det man trenger, mens andre ganger kanskje man ikke blir noe bedre av å ligge hjemme. Det er tross alt ikke så positivt for psyken å kun se på soveromstaket, haha. Så jeg prøver å finne den grensen, den balansen, men det tar litt tid og man må kjenne etter. I en del situasjoner kan man også gjøre det lettere for seg selv, ved å for eksempel fortelle de du skal være sammen med at du ikke er helt i form. Kanskje det fjerner noe av “presset” eller forventningene du har satt til deg selv. Ellers får jo gjerne min bestevenn varmeflaska være med overalt og den hjelper på dårlige dager.

Ønsker alle en fin helg!

 

 

Ullevål: Bli med meg til gynekolog!

I dag har jeg vært hos gynekolog på Ullevål, for en kontroll og for å undersøke hvorfor jeg fremdeles har smerter.

Pappa ble med meg og kjørte slik at jeg kunne slappe av og forberede meg litt i bilen med å skrive en liste over spørsmål. Jeg hadde mange tanker, og mye som jeg ville huske å spørre om. Jeg har vært ganske dårlig de siste månedene, og har ventet på time i flere uker. Så jeg var ganske nervøs og spent på hva utfallet kom til å bli, og hva de eventuelt kom til å finne.

Martine Røsten Aune VarmeflaskeMeg og min lille venn som alltid er med! 

 

Ullevål.

Jeg må si Ullevål er det sykehuset jeg føler meg i de beste hender. De er flinke, forståelsesfulle og tar deg på alvor. Så det har vært godt å komme hit for å få hjelp og utredning for endometriosen. Det var også her jeg fikk gjennomført laparoskopi operasjon. I dag hadde jeg time hos samme lege som var 1 av 2 som opererte meg.

Gynekologen.

Karin er veldig dyktig og forståelsesfull. Jeg blir lett engstelig før undersøkelser og sykehusbesøk fordi det fører tilbake vonde minner, og jeg blir ofte redd når det gjelder endometriosen. Det tok mange år før jeg fikk riktig hjelp og en diagnose, og det har nok satt seg og gjort at jeg blir mer skeptisk og nervøs særlig når jeg har smerter. Da er det ekstra fint men en lege som henne, som tar seg tid til å snakke med deg og hører på det du har å si. Hun er også helt tilstedet og veldig opptatt av meg som pasient, og det gir meg en trygghet.

Timen i dag.

Jeg er både glad og lei meg av utfallet på timen i dag. Hun fant ingen spor som tyder på at endometriose har vokst tilbake, og alt så ganske bra ut ellers. Men jeg har smerter, og enkelte punkter og steder er også smertefulle. Vi vet ikke helt hvorfor, så jeg må til videre utredning og skal blant annet få utredning av tarmen for å se om det er noe som er galt der. (Det kommer jeg til å skrive innlegg om senere, da dette også er pga endometriose) Det blir ikke en ny operasjon med det første, og jeg skal stå på Procren behandlingen å være i overgangsalderen i hvertfall 6 måneder til. Det er tungt, fordi det er en tøff kur og jeg er egentlig veldig klar for å slutte. Men alternativet er kanskje verre, så jeg skal prøve å få det til å fungere de resterende månedene. Jeg blir henvist til smerteklinikk og skal få hjelp der til smertelindring, mestring og til fysioterapi. Kroppen min har “låst seg” etter så mye sterke smerter, og vi var helt enige om at jeg må få hjelp til å løse den opp igjen. Det er mulig at musklene mine er så stramme og anspente at de også gir meg smerter. Så jeg er spent på å se om behandling der kan hjelpe, og jeg kommer til å holde dere oppdatert på det.

Jeg må likevel si jeg hadde håpet på en kjapp løsning, noe som var håndfast og garantert. Men slik er det ikke, det finnes ingen kur og alt på testes og prøves. Det er vanskelig. Men jeg kan ikke gjøre noe annet enn å prøve og tenke at dette skal jeg klare, og forhåpentligvis finner jeg en behandling eller løsninger som vil gjøre det bedre for meg. Og kanskje når jeg slutter på Procren behandlingen så vil formen min være ganske så bra igjen. 6 måneder til, det får jeg prøve å klare.

 

Å kjenne sola mot ansiktet

I dag har jeg begynt å komme meg på beina igjen. Jeg kom meg ikke opp av senga like tidlig som jeg hadde planlagt, men det får bare være. Kanskje jeg trengte noen ekstra timer med søvn.

Jeg kom meg hvertfall opp, og til og med ut i sola med hunden vår. Familien min har verdens søteste hund som heter Milla, og hun er blitt min faste turpartner. Hun er med meg overalt og hun er bestandig like blid og glad for å få være med! Så vi var ute en times tid sammen og nøt sola.

Martine Røsten Aune

De små øyeblikkene.

Det å komme seg opp og ut er så viktig. Bare det å klare å gå en liten tur, få litt frisk luft og kjenne sola skinne mot ansiktet. De små øyeblikkene. Takknemlighet for at jeg klarer å føle det, klarer å være tilstedet i dette fine øyeblikket selvom andre ting er vanskelige. En liten flukt fra virkeligheten, med bare meg og Milla.

Fineste, rareste og godeste Millamor.

Det å ha med seg noen på tur utgjør en stor forskjell for meg. Å se hvor glad Milla blir når hun får bli med å løpe rundt, og herje rundt i snøen. Et mere glad og merkelig vesen en Milla skal man lete lenge etter, og den gleden smitter over til meg. Det føles også mere “meningsfylt” når jeg vet at jeg går tur for noen andre enn bare meg selv, og Milla har fått meg med ut mange dager hvor jeg nok ikke hadde kommet meg ut på egen hånd. Hun må jo luftes, så da må jeg ut også.

 

I dag er det virkelig helt nydelig ute, og jeg klarte å nyte det. <3

I dag har jeg lyst til å gi opp

I dag har jeg lyst til å gi opp.

Fordi dagen i dag er vanskelig, det var den i går også. Kroppen fungerer ikke, hodet fungerer ikke og jeg føler meg generelt sett ikke bra. Jeg har ligget i senga i to dager, og jeg blir så forbanna på meg selv. Selvom jeg sier jeg ikke må bli det, for hva annet skal man gjøre? Er man dårlig så er man jo dårlig, og det er helt ok å ikke bestandig klare alt. Men i dag klarer jeg ikke å la være å være forbanna på meg selv. Fordi jeg føler meg patetisk, jeg føler meg mislykka. Jeg føler jeg er 22 år med masse energi, ambisjoner og glede, men jeg er fanget i en kropp som ikke vil, som er i overgangsalder og som gir smerter og verker uten like. Jeg føler meg så utrolig annerledes enn alle andre. Jeg føler meg alene.

I dag dro jeg til psykologen, også gråt jeg hele veien hjem. Fordi jeg er så lei. Av alt styr med sykdommen min, av at jeg “aldri” blir frisk, eller bedre, og at jeg føler meg fanget i det samme. At jeg føler jeg leter etter løsninger og prøver å være positiv, men blir slått ned i bakken gang på gang. At jeg fremdeles ikke føler meg tatt seriøst i enkelte møter med legene, og at jeg må samle energi og kjempe for å finne utav behandlingsmetoder, eller ting som kanskje kan være til hjelp. Det er det svært få som legger frem for meg, og jeg får avslag fra klinikker som kan tilby meg hjelp, fordi de mener de ikke kan hjelpe meg. Enda jeg vet andre har fått effekt av samme behandling. Så jeg må samle informasjon selv, og jeg føler til tider jeg kan mere om min egen sykdom enn det legene gjør. Det føles håpløst.

Det er så lett å skrive innlegg på bloggen om dager som er bra. Om ting jeg har funnet utav som kan være til hjelp, eller erfaringer som jeg har med endometriosen. Det er ikke like lett å skrive når ting ikke er bra, sånn som nå. Men jeg føler det også er viktig, fordi jeg vil ikke være den som bare deler de gode delene eller får alt til å høres lett ut. Fordi det er alt annet en lett til tider, og det tror jeg det er mange som føler på. Av og til har jeg lyst til å gi opp. Til å slutte å kjempe denne kampen som møter meg hver eneste morgen. Til å slutte å prøve, slutte å tenke positivt i de negative situasjonene, og bare slutte. Fordi det koster så mye krefter, krefter jeg egentlig ikke har.

Meg fotografert av Albin Siggesson

Det er ikke alltid man bare kan skjerpe seg, bare  “gå seg en tur, eller bare komme seg opp av senga, for noen ganger går det faktisk ikke. Noen ganger klarer jeg ikke le av de filmene jeg egentlig synes er morsomme, eller føle trygghet og støtte i de tingene jeg vanligvis gjør.

Sånn føler jeg meg i dag. I dag klarer jeg ingenting, og jeg vil ingenting. Jeg vil bare at denne dagen skal gå over, og at jeg skal bli meg selv igjen. At jeg skal føle meg som meg selv igjen. I dag nytter det ikke å skrive en liste over ting jeg kan gjøre for å føle meg bedre, for jeg tror ikke jeg vil klare å føle meg bedre akkurat i dag. Og når jeg leser råd og tips fra andre så blir det nesten bare verre, fordi jeg forstår at jeg ikke klarer å gjøre noe av det og føler meg bare enda mere mislykka og patetisk. Fordi jeg klarer ikke ta kontroll over situasjonen, akkurat i dag.

Da er det godt å vite at man ikke er alene. For hvis det finnes andre der ute som føler den samme elendigheten og følelsene som meg, og klarer de å komme seg igjennom det, så betyr det at jeg klarer det også. Jeg håper jeg kan gi dere den følelsen. Fordi du er ikke alene, og det er ikke jeg heller. Noen dager klarer man ikke følge råd eller lister, noen dager klarer man ikke å få tilbake kontrollen. Noen dager klarer man kanskje ingenting, med unntak av å eksistere. Og kanskje det er det eneste man skal gjøre disse dagene. Bare puste, bare være, og bare vite at man er ikke alene og det kommer til å gå over. Bare ikke akkurat i dag.

I dag har jeg lyst til å gi opp, men det skal jeg ikke. Jeg skal bare puste, et åndedrag av gangen helt til det går over.

 

Kroniske smerter og livet snudd på hodet

Siden 23. juni 2018 har jeg levd med kroniske smerter. Livet mitt ble snudd på hodet, og det var starten på noen lange, tunge måneder.

Det var dagen etter jeg gjorde en hormonell forandring i kroppen min, som gjorde at endometriosen min “eksploderte” og smertene satt seg. Siden da har jeg ikke blitt kvitt de, og selvom de varierer i intensitet så blir de ikke borte. Jeg husker ikke lengre hvordan det er å ikke kjenne magen sin. Hvordan det er å kunne gjøre ting bekymringsfritt, hvordan det er å spise mat uten å være redd for å få mer smerter, hvordan det er å sove uten varmeflaske som brenner mot magen, eller hvordan det er å bare eksistere uten å til enhver tid kjenne magen sin.

Det er slik hverdagen min har blitt nå. Hver eneste dag våkner jeg opp med smerter. Jeg har smerter når jeg må på do, etter jeg har vært på do, når jeg er sulten, når jeg har spist, når jeg bare er og ikke gjør noenting. De slipper ikke taket lengre. Det bytter likevel på. Noen ganger brenner det, andre ganger er det et press som strammer, andre ganger er det kramper som gir og tar. Noen ganger er det vondt, noen ganger er det litt vondt, og noen ganger veldig vondt.

I begynnelsen da jeg fikk diagnosen gikk jeg bare å ventet på å bli frisk.

På å bli “normal” igjen. Bli meg selv igjen. Bli som alle andre. Det har jeg skjønt at jeg ikke vil bli. Jeg vil aldri bli den Martine jeg var, både fordi jeg sitter igjen med en hel haug ny erfaring og inntrykk som har formet meg som menneske, men også fordi jeg ikke er den samme Martine. Verken fysisk eller psykisk. Jeg har ikke lengre en kropp som tåler like stor belastning, eller en psyke som tåler like mye som før. Jeg har måtte finne tilbake til meg selv, og bli kjent med min “nye” kropp. Det har tatt meg tid, men jeg føler jeg begynner å finne utav ting.

I starten ville jeg ikke akseptere det som skjedde med meg, men da fikk jeg heller ikke funnet en måte å få det til å fungere på. Jeg var nødt til å akseptere det først. Forstå at ting ikke ville bli de samme igjen, og at jeg kanskje måtte sette alle ambisjoner og forventinger som jeg hadde til meg selv helt bort. Jeg var nødt til å starte med blanke ark, med en ny meg og et ny plan.

Hvordan finner man så den planen?

Når drømmene dine knuser i tusen biter. Når alt du hadde sett for deg ikke lengre er en realitet, fordi det rett og slett ikke går. Man må finne en ny vei, og man må sette forventninger til seg selv som er mulig å oppnå. Å jakte på drømmer som man ikke er i stand til å fullføre har i mitt tilfelle bare gjort meg verre. Jeg kan klare mye, jeg kan drømme, og jeg kan ha ambisjoner. Men jeg må ha en sjanse til å oppnå de, en mulighet til å innfri de forventningene jeg setter til meg selv. Det eneste måten jeg kan gjøre det på er ved å kjenne meg selv. Vite hva jeg kan klare og ikke, forstå hva som gagner meg og ikke. Det er individuelt, det tar tid og finne utav, men det er så utrolig viktig.

Hverdagen med kroniske smerter er annerledes.

Den er tyngre, har flere utfordringer og jeg må være selektiv for å holde meg oppe. Jeg må velge hvilke aktiviteter jeg skal investere energi i, og jeg må må være streng med hvor mye jeg gjør. Det skal ikke mye til før det tipper over, og da kan jeg lett gå inn i en dårlig sirkel det kan være vanskelig å komme seg utav. Fordi det tar på, å ha smerter. Det er tungt for hodet, det er tung for kroppen, og man blir sliten. Og det er helt greit! Det er jo ikke rart man blir sliten når kroppen konstant er anspent, det hadde hvem som helst blitt. “Vanlige” mennesker blir også slitne, det er noe jeg glemmer lett. Jeg er så bevisst på at jeg er syk og blir fortere sliten, noen ganger så bevisst at jeg blir for hard mot meg selv. Jeg kan sove litt ekstra lenge en dag hvor jeg er sliten og dårlig på morgningen, for så å bli sint på meg selv for at jeg ikke kom meg opp og tenke at det klarer jo “alle andre”. Så går jeg inn på snapchat og ser jeg har fått snaps av venninner av meg som studerer, de har også nettop stått opp. De er ikke syke. De er helt normale. Det er jeg også.

Det finnes ingen kur mot å leve med kroniske smerter.

Det finnes mange situasjoner i livet man ikke kan gjøre noe med, situasjoner som er utenfor vår kontroll. Men en ting vi faktisk har, er valget over hvordan vi skal håndtere det. Vi velger hva vi gjøre med situasjonene vi havner i, selvom vi ikke valgte å ende opp i de. Vi velger veien videre, og vi velger hvor vi legger fokuset vårt. Jeg velger å fokusere på de gode tingene, og jeg prøver å dyrke de isteden for det negative. Det er ikke lett bestandig, og det er ikke alltid jeg klarer det. Men jeg merker litt etter litt at jeg har begynt å trekke frem de tingene som er bra, selvom det har vært mye dårlig. Jeg lar de få makt, jeg lar de være det representative for dagen. Hva gjør det? Det gjør at smertene mine ikke lengre har like stor kontroll over meg.

 

Søndager og ansiktsmasker

I dag har jeg en skikkelig avslappende dag. Det har vært en ganske hektisk uke, og jeg har derfor bestemt meg for å bruke denne dagen til å lade batteriene litt ekstra. Denne uken har jeg jobbet flere dager og klart å pushe meg selv mye mer enn jeg har klart før. Så jeg er ganske stolt og fornøyd, for formen har ikke vært på topp men jeg har søren meg klart ganske mye likevel. Jeg har prøvd å sette av flere dager til trening, og det har hjulpet på både energinivået og humøret mitt. I går var jeg på en photoshoot hele dagen før jeg dro på tacokveld med venninner, det var kjempekoselig! Jeg kjenner dog at det har vært utfordrende for kroppen, så i dag skal jeg ta helt pause!

Ansiktsmaske Vichy Spa Selvpleie

Altsa, jeg ♥ ansiktsmasker. Denne masken er fra Vichy, og er en fin maske for å rense porene og få en glødende og fresh hud. Jeg pleier å rense huden først med varm vann og en cleanser, før jeg påfører masken. Så lar jeg den virke til den har stivnet, før jeg skyller av. Etterpå føles huden babymyk!

I dag skal jeg tilbringe dagen her, i sofaen med te og varmeflaska (Den må selvfølgelig med haha) Jeg skal få sett de siste episodene av Riverdale som jeg ikke har sett enda, og lese litt i en bok jeg har begynt på. Jeg har også tenkt til å sette meg ned med kalenderen min å se over uken som har vært, tenke over alt jeg har klart denne uka. Det er så viktig, å være fornøyd med egen innsats og alt man har klart å få til. Så i dag blir det litt selvskryt til meg!

 

Hva skal du gjøre i dag? Har du klart noe du er stolt over denne uka?

Hva har jeg alltid i vesken min?

Noen ting må alltid være med i vesken. Uansett hvor man drar og uansett hva man skal. Jeg tenkte å vise dere hva som alltid får bli med meg ut på tur!

Jeg har flere typer vesker, men til vanlig er det denne jeg bruker mest. Den får plass til alt jeg skal ha med meg og er veldig lett og enkel. Den er fra H&M.

 

Her er de tingene som alltid finnes i vesken min!

Gullboken. Min inspirasjonskladdebok. Her skriver jeg ned tanker, ideer, prosjekter og ting jeg vil huske. Den er så rar og fargefull at den blir kul? Eller er det bare meg, haha.
Almanakk. Her skriver jeg ned alt av planer og avtaler, slik at jeg har oversikt over hva jeg skal de neste ukene. Denne må med!
Vaselin. For tørre lepper. Ingenting er bedre!
Neglefil. Ofc?
Leppestift-powerbank. I tilfelle jeg går tom for strøm! Denne er søt og liten og får alltid plass i veska

 

Medisinmappe. Denne blir med overalt hvor jeg går, her har jeg smertestillende og medisiner.
Deodorant. Overgangsalder=hetetokter=deo. Jepp.
Lommebok. Den har vell alle med?
Geopardboks. Liten boks man kan ha truseinnlegg, tamponger, q-tips, bommulspads, eller andre ting i.

 

Thermacare – varmebelte.

Dette er en av de viktigste tingene jeg har med meg! Dette varmebeltet har virkelig reddet meg så mange dager, og er gull å ha med seg. De kommer i 2-pakk, og du aktiverer varmen enkelt ved å åpne posen. Beltet er lett å tilpasse med borrelås, og varmen varer i 8+ timer. (Det står 8 på pakkningen, men jeg har brukt de i enda flere timer med effekt) De er egentlig for korsryggen, men jeg snur de og bruker de foran! Hadde ikke klart meg uten disse. Dessverre er de engangs, og litt dyre men godt å ha til dårlige dager hvor man skal ut på noe. Det synes heller ikke under klær!

 

Har du noen ting som du alltid må ha med deg? 

Komplekser & 14 år gamle meg

Det er sikkert mange her som har fått med seg den pågående debatten om komplekser, og diskusjonen mellom Sophie Elise og Kristin. I lys av det ønsker jeg å skrive et innlegg om komplekser, da dette er noe jeg, som alle andre har. Og ikke minst hvordan vi forholder oss til det.

Da jeg var 14 år og gikk på ungdomsskolen var jeg veldig tynn. Jeg hadde ikke fått former som rumpe eller pupper, og jeg fikk stadig vekk høre at jeg så ut som en pinne. En flis, stankelbein, spagetti.. Jeg var så tynn at jeg kunne jo knekkes i to! Jeg tror dessverre ungdomsskolen er tøff for alle. Det er en periode hvor de aller fleste er usikre på seg selv, og gjerne får ut dette ved å trekke ned andre rundt seg. Det blir en slags kamp, hvor alle skal late som de har funnet utav hvem de er, mens i virkeligheten er de fleste usikre og fremdeles i fasen hvor man finner ut av alt.

Jeg vil tørre å påstå at de som er trygge på seg selv og fornøyd i sin egen kropp, har ikke noe behov for å snakke nedlatende om andre. De aller fleste som snakker “dritt” har dårlig selvtillit og er usikre.

Jeg som alle andre utviklet komplekser.

Jeg kunne stå i timesvis å stirre på kroppen min i speilet, tenke på de kommentarene jeg hadde fått høre. Jeg ønsket virkelig at jeg skulle gå opp i vekt, og jeg prøvde å spise. Men jeg har alltid vært naturlig slank, og det gikk rett og slett ikke. Jeg begynte å se alt som var feil, alt jeg ikke likte, og alt jeg ville rette på.

Jeg søkte opp operasjoner. Hvordan kunne man fikse på dette, og hvordan kunne man endre slik og slik. Lenge holdt jeg på sånn. Jeg tenkte at så fort jeg bare får gjort det så burde jeg vell føle meg bedre, fordi dette er jo feil, jeg burde ikke se slik ut. Jeg satt hjemme å  tenkte at det var noe galt med meg, og jeg dømte meg selv bare mer og mer.

Men det var helt feil. Fordi jeg burde ha sett sånn ut.

Det var sånn jeg var. Jeg var en 14 år gammel slank og tynn jente i utvikling, som alle andre på den alderen. Det var overhodet ingenting galt med meg, eller noen av vennene mine og de rundt meg. Alle utvikler seg forskjellig, og alle har forskjellige kropper. Alle er bra nok akkurat som de er. Men det har tatt meg lang tid å forstå.

Jeg har helt frem til nå hatt komplekser. Men jeg vil ikke kalle det komplekser lenger, fordi det har ingen makt over meg. Jeg lar det ikke styre hva jeg har på meg av klær, undertøy eller sminke. Før ville jeg gjøre alt jeg kunne for å skjule kompleksene mine. Hvis jeg ikke klarte å finne klær som skjulte hvor tynn jeg var, eller legge nok innlegg i bh’en slik at det så ut som jeg hadde pupper, så ville jeg ikke dra ut. Fordi tenk om noen så det? Tenk om noen så det som lå under det jeg prøvde å skjule med sminken? Alle trekk og urenheter i ansiktet mitt?

Jeg har i dag skjønt at jeg er bra nok som jeg er, og jeg er trygg og selvsikker i min egen kropp. Jeg er veldig glad jeg ikke tok noen operasjoner, eller kosmetiske inngrep. Jeg har isteden prøvd å jobbe med meg selv og min egen selvfølelse, fordi det spiller virkelig ingen rolle hvordan du ser ut på utsiden hvis du ikke klarer å føle deg bra på innsiden. Det hadde ikke spilt noen rolle hva jeg fikset på, fordi jeg var sårbar og usikker og ville funnet noe annet som ikke var bra nok.

Jeg er i dag fremdeles tynn og slank, og jeg har fremdeles små pupper. Jeg har merker på kroppen, operasjons-arr, kviser og poser under øynene. Jeg har både det ene og det andre av ting jeg ser andre prøver å fikse. Og det er HELT GREIT.

Fordi det er ikke så viktig, og jeg er glad i meg selv akkurat som jeg er. For alt jeg har på kroppen min er det som gjør meg til meg, og det er fint og unikt. 

For meg har det vært viktig å fokusere på det jeg liker. Stå foran speilet og se på det som jeg synes er fint, nevne det igjen og igjen. Prøve å snu om på de tingene man ikke liker. Fordi det finnes så mange forskjellige kroppstyper der ute, og vi er alle så utrolige fine på hver vår måte. Jeg håper og skulle virkelig ønske vi var mer flinke på å dytte alle opp og frem, fordi vi er så flotte alle sammen! Det du ikke liker med deg selv, kan det være noen andre elsker. De som har store pupper vil kanskje ha små pupper, og omvendt. De som har bølgete hår vil ha rett, og omvendt.

Jeg oppfordrer alle til å utfordre seg selv. Still deg foran speilet hver dag, og si tre ting med deg selv som du liker. Dersom tanker om noe du ikke liker dukker opp, så bryt dem og konsentrer deg om det du skal. Ikke la de tankene bryte inn. For akkurat der og da skal du finne frem noe du liker. Tre ting. Si til deg selv at du er bra nok, jobb med selvfølelsen.

For du er bra nok, jeg er bra nok. Vi er alle bra nok. <3

Gynekolog-time! Hvordan forberede seg?

Skal du på din først gynekolog-time? Eller kanskje du har vært der før men er veldig nervøs og redd? Jeg vet mange gruer seg for å dra til gynekologen, og synes det kan være både kleint og vanskelig. Jeg ønsker derfor å dele mine beste tips til hvordan man kan forberede seg, slik at selve timen blir så ålreit som mulig.

Først av alt, så er det helt okei å være litt nervøs! Man skal tross alt undersøkes på en veldig personlig del av kroppen, og for mange er dette kanskje ikke noe man har snakket så mye om, eller delt med andre tidligere. Det er viktig å huske på at dette er noe gynekologen gjør hver eneste dag, og for dem er det helt vanlig og normalt. De undersøker deg og tenker på deg som en pasient, og tenker nok ikke over hvordan verken du eller jeg ser ut der nede!

Her er et par tips:

  • Skriv gjerne en liste over ting du lurer på og spørsmål, slik at du ikke glemmer noe av det. Om du synes noe av det du skal snakke om/spørre om er vanskelig kan du også vise listen til gynekologen. Kanskje det er litt lettere?
  • Ta på deg klær som er litt lette og ledige. Noe du føler deg komfortabel i, da gjør det gjerne at man føler seg liiiitt bedre. Skjørt eller kjole er noe som er lett å dra opp for eksempel, og da trenger du ikke kle av deg så mye.
  • Ta med deg noen hvis du er nervøs! Det pleier jeg ofte å gjøre uansett, da det er godt at noen andre får med seg det som blir sagt, og kan støtte deg litt. Et familiemedlem eller en venn kan være med deg inn mens man snakker med legen, også kan man be de gå ut når man skal gjøre undersøkelsen f.eks.
  • Mange tenker mye på at de må dusje og barbere seg, og er redd for å lukte vondt eller at det skal være noe som er “ekkelt” eller rart. Normal personlig hygiene er bra, og for all del gjør det som gjør at du føler deg mest komfortabel! – Men husk også at gynekologene ser dette hver eneste dag, og de undersøker om ting er som det skal, og bryr seg nok veldig lite om du er helt nybarbert eller ikke. Det er også viktig å ikke “skylle” opp i skjedene eller bruke masse såpe, da gynekologen ofte vil se etter unormal utflod f.eks, og det kan da bli vanskelig å se om man har vasket seg overdrevent.
  • Hvis du er nervøs- Si det til gynekologen! Så er de gjerne litt ekstra forsiktig, og tar seg tid til å snakke og forklare litt ekstra. Ofte hjelper det å bare få sagt det rett ut, at man er nervøs også!
  • Prøv å slapp av. Det føles mere ubehagelig/vondt dersom man spenner seg, særlig for de som kanskje sliter med ubehag i utgangspunktet.

Jeg har grunnet endometriosen vært på mange gynekologiske undersøkelser, og det går stort sett veldig fint! De første gangene var jeg ganske nervøs, og gruet meg. Jeg har nå blitt mere vandt til det, og prøver heller å fokusere på at jeg får spurt om alt jeg lurer på. Så husk listen, den er viktig!

Lykke til!

Netflix – Serietips!

Ingenting er bedre enn gode serier på Netflix! Enten om du har en rolig dag og vil ha noe godt å se på, eller en dårlig dag og trenger noe som kan muntre deg opp litt. Alltid gøy å bli skikkelig hekta på en bra serie! Her er kommer en liste over noen av mine favoritter:

 

NEW GIRL

En av mine favorittserier! Den er lett, morsom, og god underholdning. Skikkelig girly serie som handler om en jente som bor i et kollektiv og deres vennskap, dating, kjærlighet, sex, følelser og masseee tull. En serie som man blir avhengig av og vil vite fortsettelsen på, men samtidig er det såpass lett at man kan spise eller drive med andre småting samtidig. Mange sesonger, så har er det nok å se! Anbefales absolutt!

 

THE RAIN (Anbefales!!)

Dette er en av de aller beste seriene jeg noen gang har sett. Det er dessverre bare 1 sesong, og jeg så den på noen dager. Fra jeg så første episode var jeg helt frelst. Den er spennende, skummel, følsom, og et veldig kul historie. Kort fortalt handler det om overlevelse når regnet plutselig blir giftig og menneskene blir truet og må finne en måte å overleve. Man får følge en gjeng med unge mennesker og deres vei for å prøve å overleve. Den er SÅ spennende!

 

BITTEN

En lett serie med masse handling! Den er spennende, action-fylt og med en del dramatikk. Her er det 3 sesonger!

 

RIVERDALE

Altsa Riverdale, selvom jeg synes den kan gå litt tregt til tider så blir man likevel hekta. Typisk teenage drama med romantikk, spenning, mord og mysterier. Bringer frem gamle følelser fra da man selv gikk på ungdomsskole/videregående, og alt i alt en bra serie. Her er det også flere sesonger!

 

JANE THE VIRGIN

Altså denne serien tok meg med storm! Man blir kastet inn i følelsene og livet til Jane, og her har jeg grått, ledd og smilt av alle de fine øyeblikkene som serien byr på. Da jeg kom over serien syntes jeg historien hørtes noe “teit” ut, men ta sjansen og se den likevel. Jeg er helt sikker på at du ikke blir skuffet!! Den er så romantisk, søt, morsom og full av drama. Det finnes også 4 sesonger, så her er det masse å kose seg med! Anbefales på det sterkeste.

 

OUTLANDER

Her blir man kastet tilbake i tid og fanget mellom to kjærlighetsdramaer. Fylt med action, romantikk og historie. Veldig spennende, romantisk og dramatisk serie. Flere sesonger!

 

LUCIFER

En lett serie som man blir ganske hekta på. Man blir sjarmert av Lucifer og tatt med inn i hans hverdag og følelsesliv. Både spennende, morsom og romantisk.

 

Dette er noen av mine favoritter.

Har du sett noen av disse seriene? Hva syntes du?