Kjære lesere

Kjære fine lesere.

Jeg har veldig mye i hodet om dagen. Jeg er på vei inn i eksamensperiode, og når jeg ikke leser bruker jeg dagene til å ri eller danse. Prøver å holde meg i gang, og ikke stoppe opp. Jeg har begynt å gå i behandling på sykehuset to dager i uken, noe som har vist seg å være enda tyngre enn jeg trodde det skulle bli. Psyken min henger ikke helt med i svingene, og jeg kjenner at jeg må legge bloggen til side for en stund. Akkurat nå har jeg ikke overskudd til å skulle produsere noe kreativt eller by på meg selv, og jeg trenger å være skikkelig streng i perioden fremover for å klare å gjennomføre alle eksamenene mine.

Jeg leverer siste eksamen 3.desember, og håper at jeg etter det har litt nytt, humoristisk og viktig innhold til dere. Endometriose og kvinnehelse kommer alltid til å være min hjertesak, og noe jeg vil engasjere meg i. Men noen ganger må vi sette oss selv helt først, selv om man vil hjelpe andre. Og akkurat nå trenger jeg hest, dans og fult fokus på meg selv og studiet mitt. Dette vil også si at jeg kommer til å svare noe tregere på meldinger/mail, men jeg setter veldig stor pris på at dere sender meg melding – bare hold ut med at jeg kanskje svarer noe senere♥

Det ligger mange innholdsrike innlegg ute på bloggen.

Enn så lenge ligger det mange innlegg ute på bloggen hvor jeg skriver om de ulike utfordringene knyttet til endometriose, alt fra hormonbehandlinger til operasjonsforberedelser. Det er bare å scrolle i vei, så finner du helt garantert svar på noe av det du lurer på. Under kategorier kan du også trykke på ‘endometriose’ slik at alle innleggene som jeg har merket med det, kommer opp. Da får du opp mere spesifikke innlegg om endo, og ikke alt annet jeg også har delt!

Et annet tips jeg vil gi er å oppsøke endometrioseforeningen. Jeg vet det er så mange som sliter, er fortvilte og rådløse. Og jeg har sagt det før, og sier det igjen – Her er det SÅ mye hjelp å få! Jeg håper alle benytter seg av dette tilbudet. Du finner Endometrioseforeningen her. Foreningen har nemlig likepersoner du kan ringe eller ta kontakt med, som vil kunne veilede deg, gi tips og råd, og være en støtte i det du står i. Jeg anbefaler alle som nøler med å gjøre dette til å slå på tråden til en av damene der. Jeg har selv gjort det flere ganger når jeg har stått i vanskelige situasjoner/avgjørelser med endo, og fått masse støtte. Det hjelper!♥

 

Enn så lenge ønsker jeg alle en smertefri november, så snakkes vi snart igjen♥

Procren og overgangsalder. Hormonbehandlingen fra helvete.

Jeg har det fremdeles ikke så veldig bra, så isteden for å utdype enda mer om grøfta og depresjon og alt det der tenkte jeg å skrive litt om et tema jeg lenge var villet gå nærmere inn på- nemlig procren og overgangsalder.

Hormonsprøyter og overgangsalder.

Kanskje har du nettopp vært hos gynekologen din, og fått alternativet Procren fint presentert? Kanskje har du nettopp begynt, og skjønner ikke hvorfor i all verden du blør og blør når du egentlig skal være i overgangsalderen? Eller, kanskje du har stått på behandlingen i over et år, og ikke før nå blitt gjort oppmerksom på at det er stor fare for å utvikle benskjørhet, særlig ved behandling over 6 måneder?

Åh, alternativene er så mange. Den kjære hormonsprøyta som for noen fjerner alle smerter, og for andre gir 10 nye problemer. Hvordan skal vi egentlig forholde oss til den? Og hvor mye vet vi om bivirkningene og skadene den gjør? Det florerer med erfaringer, frarådinger og skremsel i de aller fleste selvhjelpsgrupper (og i min innboks). Mange lurer, er fortvilte og feilinformerte.

Jeg har selv brukt procren, i 7 måneder. Planen var egentlig 1 år, men jeg klarte ikke fullføre behandlingen pga alle bivirkningene. Hvis du har lyst til å lese mer om min personlige erfaring med behandlingen (Og hvordan jeg takket den farvel etter 7 svette måneder) kan du trykke her.

Procren er et vanskelig valg. For noen er den en reddende engel, og for andre en hormonbehandling fra helvetet. Jeg har hørt veldig forskjellige historier. Det er viktig å merke seg at dette er en behandling som brukes på alvorlige tilfeller av endometriose, gjerne hvor utganspunktet er ganske dårlig. Så det blir litt ‘pest eller kolera’ vibe over avgjørelsen. Hva du velger må være opp til deg, men jeg tenker det er viktig å være klar over hva slags behandling man utsetter seg for. Derfor vil jeg lage en liten liste med ting jeg synes du må vite før du tar valget!

En bitteliten oppsummering av mitt eventyr i overgangsalderen. Jeg stakk foresten sprøytene i magen selv .(#tøffing)

Ting du MÅ vite om Procren og overgangsalder før du begynner behandlingen.

  • Behandlingen kan ha MANGE bivirkninger. Man tenker ofte kun på hetetokter når man snakker om overgangsalder, men dette er en kjemisk igangsatt overgangsalder, og bivirkningene kan være mange. Hetetokter, ledd og muskelsmerter, depresjon, utmattelse, kvalme, hodepine eller migrene, vekttap eller vektøkning,  humørsvinginger og infeksjon i skjeden, tørre slimhimmer, nedsatt sexlyst* (*alle disse bivirkningene er listet som svært vanlige eller vanlige av felleskatalogen)
  • Noen av bivirkningene kan bli kroniske. Dette snakkes ikke nok om! Men det er faktisk slik at man kan risikere å få ikke-reversible bivirkninger av behandlingen. Selv har jeg 3 forskjellige bivirkninger som ikke slipper tak, og jeg har ikke klart å finne noen annen årsak til symptomene. (1 1/2 år etter endt behandling)
  • Procren er en egentlig en kreftbehandling for menn. Som brukes mot prostatakreft, før den nå også brukes mot endometriose. Jeg bare nevner det.
  • Det er økt risiko for å få benskjørhet. Benskjørhet er ikke noe som kan fjernes om man først har fått det. Denne risikoen øker betraktelig om du har brukt behandlinger i over 6 måneder, og derfor frarådes det faktisk å bruke behandlingen lengre enn 6 måneder. (Jeg brukte den i 7)
  • De 3/4 første ukene man bruker Procren øker østrogennivået (før det så synker og man kommer i overgangsalder) Dette betyr også at man de første ukene vil få en forverring i symptomene, og gjerne få mensen/blødning. Dette går for de aller fleste over når østrogennivået synker. Det må altså bli verre før det blir bedre. (Jeg hadde 2 1/2 uke Ish med blødninger og mye smerter før hormonnivået endret seg)
  • Det er vanlig å bruke add-backs. Add-backs er hormoner (østrogen) som du rett og slett tar for å øke østrogennivået litt igjen, slik at man får færre bivirkninger. Da tenker du kanskje hva som er vitsen med behandling hvis man skal senke østrogennivået, bare for å øke det igjen? Det tenkte jeg også. Men kroppen reagerer av en eller annen grunn annerledes på å få det senket, også tilsatt østrogen igjen. (Og dosen er relativt liten så du vil fremdeles være i overgangsalder, trust me)

Det finnes mye forskningsdata og artikler fra gode kilder i gruppen ‘Nancys Nook’ på facebook, som er en stor endometriose-selvhjelpsgruppe. De er dog ganske imot procren (Eller lupron som det heter i USA), men mye man kan lese seg opp på der.

Nå skremte jeg sikkert livet av de aller fleste med denne listen, og det var delvis meningen. Det betyr derimot ikke at jeg fråråder å prøve å Procren. Noen står i en hverdag med masse plager og smerter, og opplever at det eneste som hjelper er Procren. Så selv om denne listen med potensielle farer og ubehagelige symptomer hører drastisk ut, er kanskje utganspunktet enda verre. Men dette er ting du burde være klar over, slik at du kan ta et bevist valg! Jeg personlig, kommer nok ikke til å bruke Procren igjen. Med mindre det skulle være det eneste alternativet for en fungerende hverdag. Men hva som er riktig for deg, må du finne utav. Lykke til, og still gjerne noen spørsmål eller kom med din erfaring i kommentarfeltet♥

På automatikk

Den siste tiden har gått på automatikk.

Det har vært litt stille fra meg den siste uken, og tusen takk til alle som sender meg meldinger. Hver gang jeg åpner hjertet mitt for dere, så møter dere meg med like mye åpenhet og varme tilbake. Det er mange som sender melding og sier hvor mye jeg har hjulpet med bloggen min og åpenhet. Men jeg må bare si, dere hjelper meg også. Mer enn dere aner. Dere minner meg på at man ikke er alene. For selv jeg som skriver om psykisk helse og endometriose, kan noen ganger føle meg helt alene. Jeg, som skriver lister med råd og forteller at alt kommer til å bli bedre  – glemmer det ofte selv når jeg står i min egen krise. Jeg føler meg av og til, helt alene. Som om jeg er det eneste menneske som føler på alle disse vonde følelsene. Takk for at dere minner meg på at jeg ikke er det♥

Dagene går på automatikk. Jeg føler meg ikke helt som meg selv om dagen. Mere som en robot som apatisk følger planene som står oppført i kalenderen, og blir så sliten at den kortslutter på kveldene. Prøver å holde meg opptatt. Prøver å få gjort det jeg skal, og prøver å heale den vonde klumpen som enda sitter i brystet. Faen altså, men depresjonen har balletak på meg. Jeg klarer ikke riste det av meg, og uansett hva jeg gjør så henger det over meg som en påminnelse på at ting er vondt. At hvert øyeblikk hvor jeg plutselig glemmer meg litt og har det bra, skal snart gå over. At de få gangene jeg virkelig ler og smiler, snart skal bli brutt opp.  Eller at treninger eller rideturen jeg elsker å dra på, slår meg ut dagen etterpå og jeg må kjempe enda hardere for å stå opp. Parallelt blomstrer en selvdestruktiv idiot frem inni meg. En stemme inni hodet (ja jeg er gærn), som forteller meg hvor dårlig jeg er. Alt jeg burde klare bedre, håndtere bedre, regulere bedre.

Det finnes ingen råd, medisin eller kur som kan lege meg så mye som de dyrene her klarer. 

På lørdag lo jeg så jeg gråt. For første gang på veldig lenge.

Jeg og bestevenninna mi hadde bestemt oss for å dra på et par timers ridetur på et ridesenter i nærheten av mamma. Jeg hadde lagt igjen hjelmen min i Oslo, og måtte derfor låne en hjelm av ridesenteret. Jeg har så sinnsykt stort hodet (Må være den store hjernen som gjemmer seg der inne) (og nekter å funke lol). Så det tok litt tid å finne hjelm. Det vil si, jeg endte opp med å måtte bruke en hjelm de hadde som så mer ut som en krigshjelm enn ridehjelm. Den var hakket større både oppover og bortover, og ikke særlig flatterende. Ikke at det er så viktig når man skal på ridetur, men uansett! På vei ut av salrommet dundrer jeg avgårde i bestemt gange, klar for ridetur. Jeg presterer å gå rett inn i en takbjelke, jeg og den gedigne stridshjelmen min. Og da så hardt og fort rett inn i denne bjelken, at jeg holder på å miste balansen bakover. Heldigvis gjorde krigshjelmen jobben sin og jeg fikk ikke vondt, men det hele var et utrolig komisk syn. Verken jeg eller venninna mi klarte å la være å le, og de to jentene som hadde hjulpet oss å finne hjelmer holdt også på å le seg ihjel. Når man da først har startet, og tårene presser på så var det søren ikke lett å stoppe. Føltes ut som vi var fjorten år igjen og satt i klasserommet og ikke kunne le. Og det føltes SÅ godt å bare være litt barnlig og le igjen.

Prøver å holde fast på disse øyeblikkene for alt det er verdt. Minne meg på dem og dyrke dem, isteden for å repetere de vonde. Minne meg selv på tre ting som har vært fint med dagen, hver kveld før jeg legger meg. Sammen med tre ting jeg er takknemlig for i livet. Prøver å tvinge hjernen inn i en positiv retning. Depresjonen har kanskje balletak på meg nå, men jeg skal nok klare å snu det om til slutt. Det handler vell bare om å rett og slett ikke gi opp?

 

Den kjære bitterheten

Den kjære bitterheten. Tankene, hevngjerrigheten og sårheten. What to do når du har blitt såret og bare vil sette fyr på alt?

I løpet av livet vil de aller fleste oppleve å bli såret. Plutselig har man kanskje blitt sveket, løyet til, opplevd utroskap, eller at noen brukte deg? Det kan være så mangt som fører til at man blir såret. En ting som denne sårheten har til felles i de fleste tilfeller, er at den lett fører til bitterhet. Du vet, når man plutselig føler seg fylt med hat og hevngjerrighet ovenfor den som såret deg? Og man har mest lyst til å finne på alt mulig faenskap for å såre tilbake. Denne bitterheten kan være ganske så altoppslukende.  Ødelegge for andre hverdagslige gjøremål og følelser. Jeg tenkte derfor å lage en konstruktiv liste til dere på hvordan man kan håndtere denne kjære bitterheten!

 

How to be BETTER (bitter*)

😡 Set his house on fire! (or hers) Finn frem fyrstikkesken og tennvæske. Le gjerne en høy, ondskapsfull latter samtidig for ekstra trykk.

😡 Knus egg i postkassa. Her kan du kose deg masse med å se for deg hvor ekkelt det blir neste gang han/hun skal hente posten! (Er du skikkelig creepy kan du gjemme deg i busken ved siden av for å se på)

😡 Selg klærne hans/hennes på Finn. Har eksen lagt igjen noen klær hos deg? Hvorfor ikke få litt valuta for sorgen. Legg de ut på Finn og tjen noen kronasjer. (Legg gjerne ved en passiv aggressiv tekst i annonsen for å få ut enda mer sinne)

😡  Bak kake med avføringsmiddel. Send på døra og håp på det beste. Når de har gitt deg vondt i hjerte, kan du vel returnere litt vondt i magen, eller? (Og for guds skyld aldri spis noe du selv tilfeldigvis får på døren. There are psychos out there)

😡 Send melding til alle fremtidige kjærester/flørter som eksen din måtte få. Advar vedkommende om hvor gal han/hun er. Du risikerer å få ganske stort psykopat stempel selv, men sannsynligheten for å likevel skape litt trouble in paradise er stor!

😡 Last ned tinder! Skriv dirty meldinger med matchene dine for deretter å sende screenshot av samtalen med påfølgende «tror du ikke jeg kan gå videre?». (En eks av meg gjorde dette en gang, så all creds til han for ideen. Det var… bittert, og hjalp meg egentlig bare å komme meg videre men HEY! Han fikk sikkert ut mye bitterhet i øyeblikket!)

😡 Har han/hun lagt igjen toalettartikler hos deg? Slå deg løs. Dypp tannbørsten i do, putt klor i shampoflasken, konditorfarge i bodylotion, salmiakk i parfymen.. Altså her er det kun fantasien som setter grenser. Du kan jo prøve å unngå ting som er direkte helseskadelige, bare sånn for å ha litt verdighet.

😡 Del hintende quotes og memes på Instagram! Gni det inn og håp at noen av følgerne hans/hennes (eller dine egne), plukker opp noen av signalene du prøver å sende ut. Blir du konfrontert, responderer du med ytringsfrihet og det kjente «herregud alt handler faktisk ikke om deg».

 

For all del, dette er BARE TULL.

Jeg anbefaler ingen å gjøre noe av det som står skrevet over (med unntak av å selge klær på Finn. Den er jo litt morsom). Har du veldig behov for å få ut all jævelskapen, kan du jo selv skrive en liste over de bitreste og mest ondskapsfulle ting du kan komme på.

Det dumme med bitterhet er at den skader stort sett bare deg selv. Å gjøre sårende handlinger mot andre vil ikke gi noe annet enn en liten dose tilfredsstillelse i øyeblikket, etterfulgt av å senke deg ned på samme nivå. Det å såre tilbake fjerner ikke den smerten du føler på inni deg, og vil ikke lege dine sår. Prøv heller å legge det bak deg og gå videre. Vit hvem du er og hva du fortjener. For all del, du trenger ikke tilgi. Tilgivelse er oppskrytt. Føler du ikke for det, så ikke gjør det. MEN fjern alle emosjonelle bånd knyttet til den som har såret deg. For hvis du er bitter eller sint, så har denne personen fremdeles en ‘kontroll’ over deg og hvordan du føler deg. Det beste du kan gjøre for DEG SELV (som burde være fokuset) er å gå videre, være rundt mennesker som gjør deg godt, og gjøre ting som gjør deg godt. Det er du som bestemmer hva og hvem du vil ha i livet ditt.

And remember:

Coronamistanke og en dråpe sannhet

På mandag begynte jeg å få forkjølelses (eller corona) symptomer, og siden da har jeg vært sengeliggende. Det har vært noen skikkelig tunge dager, av flere grunner.

I går var jeg på Ullevål og tok corona test. Det var helt okei, litt ubehagelig bare å ha en bomullspinne laaaangt ned i neseboret. Men det hele var ganske fort over. Testen kom tilbake negativ så jeg har heldigvis bare hatt en vanlig forkjølelse. Men med den sterke (hehe ironi) kroppen som jeg har så har den slått meg helt ut. Jeg har vært sengeliggende siden mandag, med unntak av at jeg klarte å gå meg en liten tur i går. De andre dagene har jeg kun stått opp av sengen for å hente meg litt mat eller gå på do. Jeg og alle tankene mine har hatt sutrefest på 17 kvadratmeter nå i fem dager, og blåst opp alle ballonger så store som bare mulig. (Og sett tre sesonger av The good place på Netlix)

Men det er egentlig ikke det som plager meg mest. Jeg har helt siden jeg begynte å blogge valgt å holde privatlivet (Når det kommer til kjærlighet og relasjoner) utenfor bloggen. Men denne bloggen har i stor grad gått utpå at jeg deler mine følelser med dere, min hverdag, og det eneste jeg har lyst til å skrive om nå er hvor jævlig kjærlighetssorg jeg har. For det har jeg. I sommer ble jeg kjempeforelsket, og har de siste månedene hatt kjæreste. Det har vært en helt fantastisk tid, og jeg har vært så lykkelig at jeg trodde jeg skulle sprekke. Helt til ting raste sammen, brått. Verden ble snudd på hodet. Forholdet er over, og jeg vet at det er det riktige, men fyfaen så vondt det gjør.

 

“Jeg kommer aldri til å føle meg bra igjen”

Det er rart hvordan hjernen ikke forstår at det kommer bedre dager når man har det vondt. Hvordan det virker som man aldri vil føle seg hel igjen, eller lykkelig igjen, og at alle gode minner og gleder virker så fjernt. Logisk sett vet jeg jo at det går over, jeg klarer til og med skrive det her. Men ikke faen om det føles sånn når man står midt i det. Hjertesorg er det vondeste jeg vet, og noe av det jeg er dårligst på å takle. Jeg kan tåle mye fysisk smerte med et smil, humor og gjøre det beste utav det – men dette knuser meg bare. Jeg går rett ned i grøfta og klarer ikke se at det finnes en vei over kanten. Eller at det finnes en kant i det hele tatt.

Jeg ser frem til jeg blir i bedre form slik at jeg kan trene igjen og fylle dagene med mening. Distraksjoner, men også de tingene som gjør meg glad. Ikke bare sitte inne alene med alle tankene, det er strengt talt det verste å gjøre. Jeg må si at kombinasjonen av å være syk og ha kjærlighetssorg har vært ganske vanskelig. Har prøvd å minne meg selv på favoritt ordtaket mitt “This too shall pass”, selv om det i stunder har virket helt fjernt. Jeg gleder meg til den dagen hvor jeg kan se tilbake på dette uten å kjenne masse følelser, uten å føle et stikk i hjertet. Bare som et kapittel i livet, som alt annet jeg har opplevd og vært igjennom. Akkurat nå er hjertet mitt en nålepute.

Ny uke, nye muligheter.

I dag er det mandag igjen, og jeg har bestemt meg for å ta grep om et par ting for å få best mulig start på uka.

De siste ukene har det vært litt kaos (Som dere sikkert har sett) og jeg kjenner at jeg fungerer aller best når jeg har mye å gjøre, og når jeg har god kontroll på alt jeg skal og en strukturert plan. Jeg er nok litt kontroll freak, men rutiner er undervurdert altså. Så jeg har bestemt meg for å starte denne mandagen på en litt bedre måte enn de forrige mandagene, og ta tak i de tingene jeg har utsatt og prøvd å se forbi. Her er planen min for i dag:

✨Vaske leiligheten. Det er ingenting som er så digg som å starte uka med en ren leilighet, og føle at den lukter nyvasket og er ryddig.

✨Se to tapte forelesninger. Jeg ligger to forelesninger bak skjema, noe som plager meg veldig (flink pike syndrom yep) så å komme ajour og vite at jeg er back on track vil nok lette noen kg av mine skuldre.

✨Vanne plantene mine. Mandag er vanne plante dag! Det er både terapi for sjelen å holde på å stelle med plantene, også bidrar det så godt til miljøet i leiligheten at de ser freshe og fine ut.

✨Skrive ned en plan for uka. Hva skal jeg gjøre i løpet av uka, hva er planene mine? Hva har jeg å glede meg til, og hva er de litt mindre morsomme tingene som likevel må gjøres? Hvor har jeg tid til å ta igjen ting som eventuelt må forskyves?

✨Handle inn mat. Planlegge middager og andre måltider, og bestandig passe på at jeg har noe som er lett tilgjengelig om formen skulle kræsje en dag. Foodora er dyyyyyrt i lengden.

✨Lakke negler. Nye uke, nye negler. Jeg elsker å starte uka med å føle meg ekstra fresh, og nylakkede negler er en del av det. (Litt overfladisk vas trenger man også si)

✨Begynne å skrive symptom dagbok. Jeg har tenkt på dette lenge, men nå skal jeg skaffe meg en kalender hvor jeg kan merke av hvilke dager jeg har vondt, og hvor vondt det er. Typ skrive et tall fra 1-10 på hver dag, som sier noe om hvordan smertenivået har vært. Fint å ha både for egen refleksjon rundt hva som fungerer og ikke, men også for å vise til legen.

✨Ha en god kveldsrutine. I går fikk jeg ikke sove før langt på natt, og stod lovlig sent opp i dag. Det er så lett at det sklir ut, og jeg trenger virkelig 8 timers søvn. Så målet for kvelden blir å ha en god rutine slik at jeg får lagt meg i ordentlig tid, og er uthvilt til i morgen. Søvn er noe av det viktigste for både kroppen og hodet.

Tøye og gå tur! Jeg har to timer ganske hard trening på søndagene, så jeg våkner alltid opp litt stiv og støl (og sliten) i kroppen på mandagene. Da er det ekstra viktig for meg å tøye litt og gå en tur for å myke opp kroppen igjen.

Meg som later som at jeg ikke poser. 

Strenge rutiner.

Det har blitt veldig viktig for meg å ha strenge rutiner på hverdagen min. Både for kroppen og psyken. Hvis jeg er flink med mat, søvn, trening og ikke minst avslapping – så fungerer kroppen min mye bedre. Jeg har det faktisk aller best når jeg har mye å gjøre, og ting går fort unna. Da er jeg aller mest produktiv og happy. De dagene hvor jeg er syk og må ta det med ro (Og flere av gjøremålene faller vekk) er de som er vanskeligst for å ikke skli ut av rytmen. Det skal så lite til å komme ut av det, for så å ødelegge flere dager. Derfor bruker jeg en del tid og energi på å forberede disse dårlige dagene. Jeg har alltid et krise-kit klart med mat, varmeflaske, en netflix film og en ryddig og ren leilighet slik at det ikke hoper seg så mye opp hvis man plutselig ikke klarer å lage mat eller vaske opp på en dag eller to. Jo ryddigere og mer strukturert jeg er i utgangspunktet, jo lettere. Jo mere skolearbeid jeg har gjort, jo mindre blir jeg liggende etter de dagene jeg ikke får deltatt på forelesninger. Så jeg prøver bestandig å ligge litt foran, slik at de dårlige dagene ikke slår meg helt ut av det. For de dagene kommer, og da må man ofte slippe alt man har i hendene.

Hva gjør du for en god start på uken?

Det som hjelper når ting er jævlig

Noen ganger er ting helt jævlig. Om det er pga kroppen, psyken, eller ting som skjer i livet. Da er det bare en ting som hjelper.

Okei, jeg løy litt. Det er faktisk flere ting som hjelper og Ikke bare en. Etter litt inspirasjon fra et par dager i en egen krisesituasjon hvor det har føltes ut som alle følelser i kroppen blir revet i stykker, tenkte jeg å lage en liten krisemanual til andre som er fanget i samme smørja. For noen ganger kan det føles ut som man bare eksploderer inni seg, man har lyst til å gi opp og alt ser mørkt ut. Og imens man venter på at det skal gå over (for alle følelser går nemlig over) har jeg et par kreative forslag til hva man kan gjøre i mellomtiden.

1. Skrik i bilen. Altså hvor frigjørende er det ikke å bare skrike høyt mens man traller bortover på E6. (Ikke kjør av veien da)

2. Gråte i dusjen. Innta en real ned på huk og holde rundt bena dine og gråte posisjon. Lat gjerne som at du er i en trist musikkvideo samtidig.

3. La et klemme-fort av putene i senga. Dander putene slik at du alltid har en pute å holde rundt og inntill ryggen så kan det nesten i halvsøvne føles ut som #nærhet.

4. La det brenne. Skriv ned alt det vonde og brenn arket etterpå, se på ilden og se for deg at alt det vonde blir borte med røyken. (Bare ikke gjør det inne og utløs brannalarmen. Og nei det var ikke jeg som utøste brannalarmen i blokka i går hehe)

5. Bak en hele kake med brownies og spis alt selv. Ikke gidd å dele den med andre, bare eat IT all. Du fortjener det.

6. Sinna-tøy. Altså jeg lever for dette. Tøy til det gjør vondt og fokuser på denne smerten istedenfor den som finnes i brystet. Husk å puste.

7.  Minn deg selv på alt det fine. Okei så dette er nok det eneste virkelig seriøse rådet her. Men det finnes alltid noe fint å holde fast ved, alltid noe å være takknemlig for og alltid noe å se frem til.

(Eventuelt hvis ingen av disse tingene fungerer, ring psykologen din, kjøp en plante, vær sammen med venner eller familie som er glad i deg og drikk masse te. Husk at alt går over)

 

Eventuelt ta på lots of makeup, og ta 140 bilder av deg selv, med filter. lol.

 

Alle følelser tar slutt. Alt som føles håpløst og uendelig vil gå over, og det vil komme bedre tider. Ikke gi opp❤️

 

Har du et super-råd (gjerne humoristisk) som du gjør når du egentlig bare vil gi opp?

Tidenes mest (minst) produktive mandag!

Først og fremst vil jeg bare si takk for alle kommentarer, meldinger og mail jeg har fått etter siste innlegg! Jeg prøver å lese alt sammen og svare fortløpende, men kommenter helst her inne! Kommentarene på bloggen blir besvart først, og det er så mange historier og tilbakemeldinger som jeg vet flere enn meg hadde hatt bruk av å lese. Så istedenfor å sende meg en privat melding – legg gjerne igjen en kommentar her <3<3

Siden det er litt trend å skryte av hvor produktiv man er på mandager så tenkte jeg å vise hvor sinnsykt (lite) produktiv jeg har klart å være i dag.

Dagen skulle starte klokken 9. Men det gjorde den ikke. Klokken ble 11 før jeg klarte å våkne av alarmen, den var nemlig ikke så lett å høre etter å ha kranglet med frøken underliv hele natten. Brukte enda en time i sengen på å scrolle meningsløst gjennom Instagram og spise frokost, da var den plutselig 12. Så en time å svare på mail, kommentarer og annet småtteri.

Da klokken hadde blitt 13 var det liksom litt for sent å sette kursen mot Blindern for å lese (som jeg egentlig hadde planlagt) så jeg bestemte meg for å gå en tur i steden. Sette på en vask samtidig. Hadde ikke nok iq til å fylle mere penger på vaskekortet så nå har jeg tøy hengende til tørk over hele leiligheten. Innen alt dette var gjort ble klokken 15. Skulle så endelig sette meg ned å lese, og betale regninger. Endte opp med å gjøre ingen av delene. Orket rett og slett ikke sitte på den harde kontorstolen med en kniv i tissen så la meg i senga isteden. Og sovnet.

My very ubrukelige face. (Neglene mine er fine da)

Frøken grumpy.

Var ganske gretten og motvillig da jeg våknet. Prøvde å finne noe å være irritert over men innså at jeg egentlig har det ganske bra og bare må skjerpe meg (med unntak av at jeg har en pågående knivbattle i vagina, det er litt kjipt.) Etter mye om og men kom jeg meg på trening. Tenkte at det må jeg i det minste få til i det så jeg ikke får helt mentalt sammenbrudd over hvor håpløs jeg er. Nå er jeg hjemme igjen, har fremdeles ikke lest, betalt regninger eller sett forelesningen jeg gikk glipp av sist uke. Burde snart få premie i prokrastinering. Frøken underliv er enda mer sint. Så jeg bestemte meg for å bake brownies isteden.

Nå lukter det brownies i hele leiligheten og jeg skal trøkke nedpå så mange jeg orker uten å få dårlig samvittighet for fuck mandag, fuck drittvagina og fuck … vet ikke? Jeg har egentlig ikke så mye annet å klage over. Men i dag henger verken kroppen eller hodet med og da er det beste man kan gjøre å gi opp og spise brownies. Av og til er det faktisk lov å bare erkjenne nederlag, og trøste seg selv med Zelda istedenfor skolebøker. Noen lurer sikkert på hvordan jeg klarer å få gode karakterer på skolen, det gjør jeg også. Hadde det ikke vært for at jeg er litt smart (yes jeg sa det janteloven come at me) og er mester i skippertak hadde jeg nok strøket i de fleste fag.

Uansett. Jeg er håpløs. Prøver igjen i morgen. God mandag! (Håper for deres del at dere ikke har vært like håpløse som meg i dag, men om du har det får du telepatisk spise brownies med meg)

Et vanskelig valg

Bytte hormoner? Ta ut spiral?? Enten så går det veldig bra, eller så går det over? (Eller rett til helvetet)

For to år siden satte jeg inn spiral, i forbindelse med min første operasjon for endometriose. Hormonspiral er noe som legene gjerne anbefaler fordi hormonene virker lokalt, og skal gi gode resultater for mange. Det har den forsåvidt gitt for meg også, jeg har ikke hatt mensen på to år (Ikke at spiral skal få all æren for da, for jeg propper jeg i meg p-piller i tillegg). Men.. her kommer det store men’et. Siden jeg satte inn spiralen har jeg hatt smerteanfall hvor jeg får disse ‘knivstikk-battelsene’ som ikke ser ut til å stoppe. Under flere av disse anfallene er smerten mest sentrert rundt underlivet, som om det er noe som stikker en kniv der inne. Det stråler gjerne utover i hele bekkenet/rumpa, som om det er et piggtråd gjerdet der inne som frøken underliv plutselig strammer til å drar i. Kanskje det bare er kroppen min som avviser spiralen og prøver å føde den ut? (no phun intended) Det hadde jo forklart hvorfor man får disse rie-smertene.

Okei, så for å nøste opp litt. Legene ‘skjønner ikke’ hvorfor jeg fremdeles er så dårlig, særlig når jeg ikke har mensen som tross alt gjerne er da endometriosen er verst. Etter to operasjoner og 7 måneder i kjemisk overgangsalder, burde det meste av endometriose være borte og betennelsestilstanden relativt lav. Noe arrvev og skade på organene kommer man ikke unna, og endometriosen vokser jo tilbake hver eneste dag så lenge jeg har østrogen i kroppen MEN, jeg burde egentlig ikke ha så mye vondt. Så jeg står nå ovenfor et ganske vanskelig valg, hvor jeg vurderer å ta ut spiralen for å se om det rett og slett er den som gir meg de verste smertene. Det hadde jo vært litt tragikomisk hvis jeg kastet bort mine unge år på å gå rundt å prøve å “føde ut” spiralen også oppdaget at det var roten til alt vondt 5 år senere..

Martine Røsten Aune Endometriose

Meg som ikke vil føde ut spiral. (Helst ikke andre ting heller)

Når legene ikke er enige.

Problemet med å “bare ta den ut å prøve”, er at jeg risikerer å bli veldig dårlig. Si at det ikke er spiralen som forårsaker borgerkrig der nede, da vil jeg mest sannsynlig få en forverring og risikere å bli ganske dårlig. Og med ganske så mener jeg at worst case scenario blir uker med morfin preparater og sykehusopphold. Å gå glipp av flere uker med skole og dans også i tillegg skulle kjempe imot en psyke som kræsjer av sånne situasjoner er ikke akkurat drømmescenario. Jeg vet ikke hvor sterk jeg klarer å være hvis jeg får kroniske smerter igjen, og må stå på store mengder smertestillende. For å være ærlig så skremmer det livskiten (spiralen lol) utav meg.

Legene er ikke helt enige, og de er veldig glad i spiralen. De aller fleste mener jeg bør beholde den, noe som gjør avgjørelsen vanskeligere i seg selv. De sier gjerne “Ja det burde jo ikke være den, men jeg kan ikke garantere at det ikke er det”. Magefølelsen min sier at jeg skal ta den ut, for tenk om det faktisk var så enkelt. At disse anfallene ville bli borte? Vondt vil jeg nok ha uansett, og det er mulig jeg ville få mensen igjen – men – Jeg kan tåle ganske mye smerte, så lenge jeg slipper disse anfallene hvor det oppriktig føles ut som man revner på innsiden. Hver gang jeg har vært hos legen og de sjekker hvordan spiralen sitter så ser alt helt fint ut, så de kan heller ikke finne noen tegn på at den er på “vei ut”. Men jeg har snakket med, og lest om mange som ikke tålte spiral og hadde store smerter mens de hadde det. Jeg skal tilbake til gynekologen min i oktober, og skal ta opp dette med henne da. Jeg tror jeg har bestemt meg allerede, men det er fremdeles skummelt. Men enten så går det bra, eller så går det over eller? (Eller hva om det går straka veien til helvetet?)

Jeg trenger deres hjelp. Har dere opplevd noe lignende? Noen som har tålt/ikke tålt spiral? Jeg vil gjerne høre deres erfaringer i kommentarfeltet♥

Dansebobla

Reklame | Oslo Dance Company

Som mange av dere har lest i tidligere innlegg bruker jeg mye tid i dansestudio. La meg fortelle dere litt om den kjære dansebobla!

I fjor høst begynte jeg som smått å danse, noe som skulle vise seg å virkelig vokse på meg. Det startet med at jeg ble invitert med på salsa av en språkvenn, også tok det ikke lang tid før jeg fikk helt dilla. I starten syntes jeg riktignok det var dritskummelt og kleint, og jeg måtte virkelig pushe meg selv utenfor komfortsonen. Det å skulle danse med en partner var helt nytt for meg, og selv om det var kjempeskummelt i starten var det en liten lykkefølelse som vokste frem sakte men sikkert. Hver gang jeg hadde vært på dansing følte jeg meg bra, som om jeg kunne sveve avgårde og med en god dose mestringsfølelse. Så da jeg etter min siste operasjon i januar også ble i bedre form, har jeg vært helt bitt av basillen og meldt meg på stort sett alt av kurs og workshops!

På de dårligste dagene.

De dagene da ting er kjipt, og frøken underliv er sinna har jeg ofte tvunget meg ned på trening likevel. Dette går selvfølgelig ikke de dagene jeg har anfall, men når det er medium vondt (og man har så lett for å ta det med ro og bli liggende) så har dansing vært redningen for meg. Det å klare å dra på trening og bevege kroppen, høre på musikken og føle på den gode stemningen som er på timene, kan snu en ganske dårlig dag opp igjen. Det har vært flere ganger jeg har dratt på treningen og vært usikker på om jeg ville klare å fullføre, men sta som jeg er dratt likevel- og opplevd at mye løsner når jeg er i gang. Dans har blitt en viktig og stor del av livet mitt, som hjelper både på kroppen og hodet, og har introdusert meg til et åpent miljø med andre danseglade mennesker. Ikke minst har jeg lært hvor mye følelser man kan få ut gjennom dans, og i starten trodde jeg det bare gjaldt gode følelser. Men jeg har funnet ut at man kan ta med seg hva enn man føler den dagen, og oppleve å få det ut igjennom dansen. Rett og slett danse sine bekymringer avgårde. Det er herlig det💃🏼

Her danser jeg.

Jeg har det siste halvåret vært innom flere forskjellige danseskoler og instruktører og har nå begynt å danse fast hos Oslo Dance Company. De er en nyoppstartet danseskole som drives av Laurentiu&Stine og holder til sentralt i Oslo (Kongens gate 16). Laurentiu&Stine er 2 ganger norgesmestere i Salsa profesjonell klasse (2018/2019), og har representert Norge i verdensmesterskap i Salsa(2018/2019). De underviser og danser også Bachata Sensual og har sertifisering fra Korke og Judith som er grunnleggerne av Bachata Sensual.

Laurentiu og Stine.

 

Timer fylt med god energi!

Som dere sikkert forstår og leser mangler det ikke med erfaring, men det er likevel ikke derfor jeg valgte denne skolen. Den energien som er på timene og samholdet som dannes, har jeg ikke opplevd på samme måte andre steder. Det å føle seg som en del av en gruppe, bli sett, oppmuntret og motivert er viktig. Det har jeg virkelig følt på her! Da jeg startet mitt første kurs med Laurentiu&Stine hadde jeg aldri danset salsa på 2 før og følte meg ganske nervøs og ikke særlig høy i hatten. Men etter hver eneste time løsnet det mer og mer fordi jeg hadde det så gøy (og glemte strengt talt å tenke på at alt ikke så perfekt ut). Jeg har lært masse på kort tid og er overbevist over at det er fordi jeg har hatt det så gøy samtidig. Ikke minst har jeg blitt kjent med mange flotte mennesker, og dette er noe jeg absolutt vil anbefale videre.

Neste uke starter vi ny kursrunde, og du kan ta en titt på timeplanen her. I morgen (11.09) er det også åpen dag hvor man får muligheten til å prøve både bachata og salsa klassene (og eventuelt kizomba som holdes av et annet par), det kan du lese mer om her. Laurentiu&Stine holder både solo-klasser hvor du kan danse uten partner, men også klasser for etablerte par. De har ulike nivåer, slik at du kan finne et nivå som passer for deg. De har også nybegynner-klasser for deg som ikke har danset før, så kom gjerne å prøv selv om du ikke har noe danseerfaring!

Kanskje vi danses?💃🏼