Man skulle kanskje tro at jo mere vondt man har, jo tøffere blir man. Men neida, sånn fungerer det ikke. Jo mere vondt vi har, jo mere sensitiv blir kroppen – og den begynner gjerne å lete etter smerte på egen hånd! Her er noen hardt lærte tips til hva du kan gjøre med det.

Du har kanskje opplevd det, at du kjenner en bevegelse i magen som plutselig gjør vondt. At noen tar på deg i området du har hatt smerter, og du får vondt. At treningsøvelsene du lett klarte å gjennomføre tidligere, gjør vondt. Eller at favoritt buksene som ga deg litt ekstra fin rumpe, plutselig klyper noe innmari i magen? Hvorfor skjer dette? Jo det kan være et tegn på at du har blitt høysensitiv. Det er nemlig slik at dersom vi har mye smerter og gjerne over lengre tid, vil smertereseptorene våre kunne bli hyperaktive. De vil da være på “vakt” til en vær tid, og lete etter smerte. Plutselig kan den minste ting eller følelse i samme område, sende signaler til hjernen om at “NÅÅ blir det vondt igjen, krise krise krise”.

Misforstå meg rett, du HAR faktisk vondt. For det er nemlig slik at hvis du får vondt i magen, så er det signalene magen sender til hjernen som gjør at du faktisk klarer å kjenne smerten. (Smertestillende for eksempel kan hjelpe meg å blokke disse signalene, eller sløve deg ut slik at man ikke legger like merke til det) Så man opplever at det gjør vondt, og fysisk – så gjør det vondt. MEN, det er ikke nødvendigvis en fysiologisk underliggende årsak. Det kan rett og slett være at kroppen din er sensitiv og i krise-modus og nå jobber på spreng med på oppdage eventuelle farer.

 

 

Mine beste tips for å ‘omstille’ kroppen og håndtere smerte!

1. Lær kroppen at ting kan føles godt der du har hatt vondt. Stryk deg selv på magen, masser. Lek med kalde eller varme elementer, og føl de forskjellige følelsene som oppstår. Fokuser og gjør masse av det som føles godt. Kroppen trenger å lære at alt som skjer i området, IKKE nødvendigvis betyr smerte. Dette er nok et av de viktigste punktene, da vi gjerne har en tendens til å kun forbinde dette området med smerter og det kan fjerne og ødelegge mye gode følelser for oss.
2. Når du kjenner smerter eller ubehag, prøv å roe ned kroppen. Typ fortelle deg selv ‘Det er ikke vondt, det skjer ingenting, det kommer til å gå bra’. Det kan høres litt teit ut, men når kroppen er i krise-modus så hjelper det rett og slett å prøve å ta den ut av det, og å normalisere det man opplever. Dersom noe skulle oppstå som er akutt og trenger din oppmerksomhet, så vil man merke det.
3. Når du har vondt- prøv med distraksjoner. De to tingene som har fungert best for meg er enten varmeflaske, fordi varmen mot det smertefulle stedet blir et avledende element, men også å holde på området. Stryk deg selv på magen med håndflaten. Når kroppen føler to forskjellige følelser på samme område til samme tid, vil den ikke alltid klare å fokusere så godt på begge og slik kan man distrahere seg fra smerten.
4. Ikke bli hjemme hvis du ikke må. Dette har blitt et viktig punkt for meg, for hvis jeg er litt dårlig og blir hjemme har jeg en tendens til å bare føle meg dårligere. Hvis du har milde til moderate smerter kan det godt hende at det å gå en tur, eller møte venninne, gjør noe annet hyggelig er nettopp hva du trenger. Spill på lag med kroppen, men ikke la redsel stoppe deg. Dersom jeg f.eks har planlagt å trene og får smerter, så kjører jeg kanskje ikke samme treningsopplegget, men jeg tøyer og gjør noen enkle øvelser jeg vet går fint. Dersom jeg hadde droppet treningen helt og bare blitt i sengen, hadde jeg nok følt meg verre.
5. Jobb med det som er ubehagelig. Det tok meg lang tid å forstå at kroppen min hadde fått traumer, og at jeg var nødt til å trene opp muskulatur som jeg helst ikke ville kjenne på eller være i kontakt med lengre. Jeg gjorde meg selv kun en bjørnetjeneste ved å unngå å aktivere musklene der jeg hadde hatt vondt, fordi det ga meg ubehag. Jeg har brukt masse tid på å lære meg å bruke disse musklene igjen, styrke dem og å stå imot selv om jeg føler ubehag. Det blir nemlig bedre etterhvert. Jeg kommer til å skrive et helt eget innlegg om dette, og hvordan det å trene opp traumatiserte områder har hjulpet meg.
6. Pust. Bare, alltid. Finn tilbake til pusten, fokuser på den og bruk den. Øv gjerne på dette og lær deg hvordan man kan puste godt inn i magen, slik at du kan trekke det frem når du har vondt. Sterke smerter er enda verre om man glemmer å puste!

 

 

Håper du likte tipsene mine! Det er bare å stille spørsmål i kommentarfeltet eller sende meg en melding om det er noe du lurer på, eller kanskje du selv har noe supre tips♥

 

Hei alle sammen. Det har vært stille fra meg i ganske mange måneder, og jeg tenkte jeg skulle titte innom med en liten oppdatering og fortelle litt om hva som har skjedd den siste tiden.

Jeg ble brått borte noen måneder tilbake, og jeg har fått meldinger fra flere av dere og spørsmål om hva som har skjedd. En uke etter operasjonen min i januar fikk jeg et nytt smerteanfall og gikk litt i kjelleren. Jeg måtte ta et oppgjør med meg selv og forstod at hvis jeg skal unngå å knekke sammen nå må jeg virkelig jobbe med hodet mitt. Jeg følte på mange følelser samtidig. Frykt for å aldri bli bedre, ikke kunne leve slik jeg ønsker å leve, tanke-kaos om fremtiden og mye sorg. Det viste seg at jeg var litt utålmodig, da operasjonen absolutt har gitt resultater og jeg kan med glede dele at jeg har blitt mye bedre. Jeg er ikke lenger jevnlig på legevakten, og jeg har kun måtte ta sterke smertestillende 2 ganger siden januar. Noe som er vanvittig lite sammenlignet med hva som var realiteten tidligere.

Uavhengig av hvordan formen min er nå- har jeg måtte jobbe med meg selv. Det tok lang tid å komme seg ut av offerrollen, og å akseptere at kroppen min er som den er. At fremtiden er usikker, men også tilegne meg kunnskap om hva jeg selv kan gjøre for å bedre den. I en lang periode omhandlet livet mitt kun å være syk. Det var det eneste jeg tenkte på, det eneste jeg hadde å snakke om. Det ble veldig oppslukende og tok til en viss grad vekk kontrollen jeg hadde over de fine dagene. Jeg har, som dere vet, hatt et enormt stort ønske om å hjelpe andre i samme situasjon. Det kommer jeg til å fortsette med, men denne pausen var absolutt nødvendig for å få hodet mitt over et annet sted, og komme meg litt på bena igjen. Finne tilbake til de tingene jeg liker å gjøre, dyrke interessene mine, fronte ubehagelige følelser og gjemt angst som jeg helst har skjøvet under et teppe.

 

 

Store forandringer.

Det har skjedd flere forandringer i livet mitt, mange av dem kommer jeg til å dele med dere. Jeg har jobbet mye med trening og å bli bedre kjent med kroppen min og smertene, lagt om kostholdet, og jobbet med smerte-håndtering og distraksjoner. Jeg har vært med å spille inn informasjonsfilm om mensen, som kommer til å bli publisert av endometrioseforeningen til høsten. Jeg har hatt masse fokus på skole, dansing, blitt kjent med nye mennesker og flyttet inn i et veldig hyggelig kollektiv. Jeg har sluttet med alle faste medisiner, noe som har hjulpet veldig, med unntak av at jeg fremdeles bruker p-piller OG spiral. Jeg har fått grønt lys av gynekologene på å seponere p-pillen om jeg vil (på grunn av mye bivirkninger og mye hormoner) men har foreløpig ikke ønsket å ta den sjansen. Det har vært veldig deilig å kjenne på at kroppen faktisk fungerer litt igjen, så jeg kommer til å vente litt før jeg eventuelt utsetter meg for en ny hormon-forandring.

Det er sikkert flere som lurer på hva som skjer nå. Kommer jeg til å fortsette å blogge?

Svaret er at jeg ønsker å fortsette å være et ansikt for denne sykdommen, og jeg ønsker fremdeles å være en talsperson – men jeg kommer til å gjøre det på en litt annen måte. Det vil også si at jeg er åpen for å gjøre for eksempel intervjuer igjen eller uttale meg om tema, noe jeg har sagt nei til den siste perioden. Det gleder meg at jeg har fått meldinger og kommentarer fra dere selv i perioden jeg ikke har skrevet og delt noe, og det er tydelig at alt jeg har skrevet kan gi en verdi. Kanskje man kan bla nedover i innleggene og føle seg igjen i noe av all denne frustrasjonen, sinne og kaoset man går igjennom. Jeg ønsker å skrive om de tingene jeg har funnet utav som hjelper, men med et mye større fokus på rehabilitering, og hvordan leve med det.

Men jeg kommer til å gå bort ifra presset om at man “må” poste noe hver dag, hver uke ect. Jeg kommer til å dele, når jeg har noe å dele. På instagram er jeg mere aktiv og deler stort sett små ting hver dag, og alle er velkomne til å følge meg der om man vil. Hvis ikke har jeg som nevnt skrevet mange innlegg tidligere som omhandler sykehusbesøk, operasjoner, diverse behandlinger og følelser rundt dette. ♥