Jeg besøkte smerteklinikk!

I går var jeg for første gang på smerteklinikken på Ullevål sykehus, og jeg var veldig spent på hvordan det kom til å være.

Smerteklinikken er en klinikk hvor de hjelper pasienter med smerter, og det er et ganske tverrfaglig samarbeid. Jeg har fått time hos en lege (Som også er gynekolog), en psykomotorisk fysioterapeut og hos en psykolog. Disse tre skal behandle meg på hver sin måte, og også ha møter sammen hvor de samarbeider om meg som pasient. Jeg visste lite om hvordan dette fungerte før jeg kom dit og jeg var veldig spent.

Inntrykket mitt var helt fantastisk. Det første som skjedde var at jeg fikk en Ipad hvor jeg skulle fylle ut en lang undersøkelse som sier noe om min psykiske og fysiske helse, og med mange detaljerte spørsmål ift smerte og tanker. Deretter hadde jeg en time hos legen som ville bli bedre kjent med meg, min historie og min sykdom og hvordan de kan hjelpe meg. Til slutt hadde jeg time hos fysioterapeut som kjente på muskulaturen min,  og ga meg noen råd og hjelp med smertelindring man kan gjøre selv og mentalt fokus. Jeg skal snart ha timen hos psykologen der også, men den er om et par uker.

 

Det var en helt fantastisk opplevelse å komme hit til dette temaet.

Det så meg som menneske, hva jeg behøvde og ikke minst de trodde virkelig på meg. De så hvordan jeg har det og føler meg, og at jeg sliter. De var støttende og oppmuntrende og de ga meg håp. Det var veldig lettende og godt. De kan ikke fjerne sykdommen min eller kurere smertene, men jeg har stor tro på at de kan hjelpe meg med å bli bedre. Både ved å lære meg å takle smerten, råd av hormoner eller medisiner, og også ved å løse opp kroppen min og veilede meg mentalt. Jeg har fått troa litt tilbake og håp for at fremtiden kan bli lettere♥

Tarmendometriose: Botox-oppdatering

Nå er det litt over en måned siden jeg fikk utført et inngrep og satt botox, og jeg har lovet en oppdatering på hvordan det har gått.

Da jeg var på sykehuset og fikk utført behandlingen fikk jeg beskjed om at det villet ta to uker før det hadde full effekt. Jeg var veldig heldig og merket forskjell allerede dagen etter, og de to ukene som fulgte merket jeg en gradvis bedring. Under undersøkelsen fant de både en sprekk i tarmen men også at jeg hadde for stram muskulatur. Botoxen ble satt fire forskjellige steder i muskulaturen. Jeg kan vell ikke si 100 % sikkert om det var sprekken eller stram muskulatur som har gjort mest vondt, men jeg tror det er en kombo av begge.

Jeg har fått stram muskulatur av mye smerter og at jeg har vært mye anspent. Det har satt seg permanent flere steder i kroppen min og gir igjen sine smerter/ubehag. Jeg skal til fysioterapi tilknyttet dette på torsdag, og skal skrive et innlegg om det etter jeg har vært der! Jeg har funnet ut at dette er av ganske stor innvirkning, så jeg ønsker å dele det videre med dere. Derfor velger jeg å si at dette er knyttet til tarm-endometriose, fordi den stramme muskulaturen kommer av alle smertene jeg har hatt, og jeg tror denne “glasskår” følelsen har mye med dette å gjøre.


Veger å putte inn et mere passende bilde av meg her, da det eneste andre bildet jeg hadde fra sykehuset er meg iført bleie 🙂

Noen av smertene er blitt borte

Etter jeg fikk botox-behandlingen har mye forandret seg. Det har fjernet “glasskår”-følelsen og gjort do-besøk til noe jeg ikke gruer meg like mye til. Jeg trenger ikke lengre bruke smertestillende krem yay, og jeg er generelt glad jeg tok denne behandlingen. Som sagt er det litt vanskelig å si hvorfor det har hjulpet da jeg har hatt flere ting som kan ha gitt smerter, men jeg tror absolutt at stram muskulatur står sentralt. Det er viktig å se hele bildet, og jeg prøver å finne ut av hva som fungerer for min kropp. Endo kan påvirke flere deler av kroppen, og jeg har helt klart hatt forverring i disse smertene parallelt med at endometriosen har vært aggressiv.

Jeg har fremdeles mye vondt, og botox-behandlingen har ikke fjernet de smertene som sitter i magen. Men det har hjulpet på noe! 🙂

 

Spørsmålsrunde, Q&A

For en liten stund siden siden delte jeg på Instagram at jeg kom til å gjøre en spørsmålsrunde på bloggen. Jeg kommer til å skrive dette innlegget på både norsk og engelsk, da jeg har fått spørsmål på begge språk. Her kommer spørsmålene:

A while ago I shared on my Instagram that I wanted to do a Q&A on my blog. I got questions in both norwegian and english and therefore I want to do this post in both languages. Here are the questions I received:

 

 

Hva er det verste med å ha endometriose? What’s the worst part about having endometriosis?

Det verste med å ha endometriose må være hvor håpløst det kan føles siden det ikke finnes noen kur eller garanti for noe som helst. Det blir veldig mye venting og utprøvning av hormoner, og man blir sliten av å gå rundt med så mye smerter. Hormoner i seg selv er slitsom og gir alle mulige bivirkninger. Det er til tider veldig uforutsigbart.

The worst part with having endometriosis must be how hopelessly it can feel since there is no cure or any warranty for anything. It is a lot og waiting and trying different hormones, and you get tired of going around with that much pain. Hormones in general are very exhausting and gives all sorts of side effects. Sometimes everything feels unpredictable. 

 

Gjør det vondt å ha sex? Does sex hurt?

For mange gjør det vondt å ha sex, særlig hvis man har endometriose-vev som vokser nærliggende skjeden. Det kan for noen være vondt hver gang, noen ganger, bestemte stillinger eller bestemte perioder i syklus. Dette er veldig individuelt, og noen har ikke smerter i det hele tatt. Jeg har et planlagt innlegg hvor jeg har skrevet om endometriose og sex, men det skal postes i forbindelse med noe annet, så følg med 🙂

For many it does hurt to have sex, especially if you have endometriosis tissue growing close to your vagina. For some it hurts every time, or only some times, certain positions or during specific periods of their cyclus. This is very individual, and some doesn’t have any pain at all. I have planned a post about endometriosis and sex, but I’m going to post it together with something else, so stay tuned 🙂

 

Når planlegger du å komme tilbake til Buenos Aires? When do you plan to come back to Buenos Aires?

Jeg har veldig lyst til å komme tilbake til Buenos Aires når jeg blir bedre, men jeg trenger å føle meg mere stabil og få bedre kontroll over sykdommen min først. Jeg vurderte å forsette studiene der igjen allerede til høsten, men jeg tror det blir litt for tidlig for meg.

I really want to go back to Buenos Aires when I feel better, but I need to feel more stable and have more control over my illness first. I thought about going back already this fall, but I think it is a bit too early for me.

 

 

Hvordan går det med deg? Sånn mentalt? How are you feeling? Mentally?

Jeg har hatt noen ganske vanskelige uker, og nå går det veldig opp og ned. Noen dager føler jeg meg bra, mens andre dager er krevende å komme seg igjennom. Jeg har nettopp gjort en ny hormonforandring, da jeg tror disse hormonene påvirker psyken min veldig, så jeg håper at det vil stabilisere seg etterhvert. Jeg prøver så godt jeg kan å gjøre det beste ut av hver dag, om den er en dårlig en eller ikke.

I’ve had some rough weeks, and now its very up and down. Some days I feel good, but other days are hard to even get through. I just made a change in the hormones that I take, because I think they affect me a lot, so I’m hoping it will be more stable eventually. I’m trying to make the best out of every day, even if it’s a bad day or a good one.

Hvor ser du deg selv (Håper/tror) om 1 år, 3 år og 5 år? Where do you see yourself (Hopefully) in 1 year, 3 years and 5 years?

Jeg håper jeg gjør noe jeg trives med og gjør det beste ut av livet både om 1, 3 og 5 år. At jeg gjør det som gjør meg lykkelig og følger drømmene mine, og at jeg har klart å lære meg å leve med endo enda bedre enn jeg gjør nå. At det ikke kontrollerer meg eller setter begrensinger for hva jeg kan gjøre.

I hope I do something that I like, and that I make the best out of life both in 1, 3 and 5 years. That I do something that makes me happy, and follow my dreams, and that I have learned to live with endo even better than I do today. That I have learned to not let it control me or restrain my life.

 

Følger du en spesiell diet? Hjelper det? Do you follow a diet? Is it helpful?

Nei, egentlig ikke. Anti-inflamatorisk mat er bedre for kroppen din hvis du har endo, fordi endo er en kronisk betennelsestilstand. Man blir ikke “frisk” av å følge den dietten, men et sunt kosthold er alltid bra kroppen.

No, not really. Anti-inflammatory food is better for you body if you have endo, because endo is a cronic inflammation. You won’t loose the endo by following the diet, but a healthy diet is always good. 

 

Still gjerne flere spørsmål i kommentarfeltet. Feel free to ask more questions in the comments below. 

 

 

 

 

Skuffet etter gårsdagens sykehusbesøk

I går var jeg på Kongsvinger sykehus for å gjennomføre en undersøkelse, og jeg ble skuffet over resultatene.

Jeg har siden 23.juni i fjor hatt smerter i magen hver eneste dag. Jeg har vært gjennom en haug med tester, utredninger, medisiner, kunstig overgangsalder og operasjon hvor jeg fjernet endometriose-vev. Men jeg blir ikke frisk, smertene blir ikke borte. De blir bedre også blir de verre igjen, og sånn fortsetter det evige sirkelen om og om igjen.

I går var jeg inne på sykehuset for å få en full undersøkelse av tarmen. Jeg hadde et håp om at de skulle finne noe som kunne være en forklaring til smertene som ikke blir borte. Hvem går rundt å håper på at de skal finne noe galt liksom? Jo, jeg. Bare for å få et svar, en forklaring. Men dessverre (Skal jeg si dessverre?) så fant de ingenting.

Meg som rocker sommerens kuleste tilbehør, varmeflasken.

Nå sitter jeg da altså her og gråter fordi jeg IKKE har en tarmsykdom. Ehm

Jeg føler meg frustrert fordi dette smerte-eventyret ikke ser ut til å ta en slutt med det første, og det er mentalt ganske krevende. Jeg ønsker meg så gjerne en forklaring, eller noe som kan gjøres noe med. Det har satt begrensninger for meg og endret hverdagen min, og jeg lar være å gjøre flere ting som jeg før ville gjort – rett og slett fordi jeg er redd for å få smerter. Jeg tenker alltid hva om jeg får vondt, og vurderer situasjoner utifra det.

Nå føler jeg at jeg står fast og jeg vet ikke helt hva som blir veien videre. Jeg har valgt å bestille meg time hos en privat gynekolog som jeg har brukt tidligere. Ikke at jeg egentlig har råd til det (Frøkna er ikke akkurat den største pengemaskinen om dagen), men tålmodigheten min har tatt slutt. Jeg kan ikke sitte hjemme med opiater og varmeflaske og bare vente, jeg klarer ikke det lenger.

Det kan ikke være riktig, det er ingen som skal behøve å gå rundt å ha det slik. Jeg nekter å tro at det ikke finnes noe man kan gjøre, jeg nekter å gi opp håpet. Så får vi se hva som skjer på veien videre, jeg holder dere selvfølgelig oppdatert♥

 

Å forberede seg til noe man ikke tror man klarer

Dagene går og jeg prøver å gjøre gode ting for meg selv, mens jeg forbereder meg til å dra inn på sykehuset på mandag.

Hvis det er en ting jeg er god på, så er det å grue meg unødvendig mye til undersøkelser og sykehus-opphold. Enkelte ting trigger minner med smerte og følelser, som jeg er livredd for å føle på igjen. Spesielt når jeg gjelder undersøkelser hvor jeg må gjøre ting som kan bli ubehagelig eller vondt i mageområdet. Jeg blir redd for å få smerter, at jeg skal få en annen reaksjon enn det andre får, eller at noe farlig skal skje. Særlig ved nye medikamenter, nye undersøkelser, og generelt alt jeg ikke kjenner til fra før. Mange av tankene mine er kanskje ikke så realistiske, men det føles veldig ekte for det. Når man er redd for noe, så er det ikke alltid nok med en logisk forklaring eller trøstende ord, for frykten som sitter i deg er så sterk og intens. Den vil ikke gi slipp.

Så kommer likevel disse tingene som man gruer seg så ufattelig til, og man må komme seg igjennom dem. Hvordan gjør man egentlig det? Når det kribler i hele kroppen og man aller helst vil vekk, både fra seg selv og det man må igjennom.

Jeg har null kontroll

Jeg tror noe av det beste man kan gjøre er å akseptere at ting føles forferdelig. At man er så redd at man ikke vet hva man skal gjøre, eller føler vonde følelser. Okei, jeg føler dette akkurat nå og ingenting jeg prøver å si til meg selv hjelper. Ingen forklaringer eller logiske ord hjelper. Okei. Akkurat nå føler jeg meg jævlig og det er helt greit. Jeg har ikke kontroll på situasjonen, eller følelsene eller det som kan komme til å skje. Det er ingenting jeg kan si for å motbevise det jeg er redd for. Men ved å gi slipp på denne lille kontrollen vi tror vi har, og å tvinge oss til å akseptere å føle på det som er vondt, så vinner man over angsten.

Jeg prøver å slutte å være redd for de tankene og følelsene som kommer, og bare la det komme. Se meg selv utenfra, som om jeg ikke er i situasjonen, men ser ned på den. Noen ganger kan det hjelpe å tenke hva ville jeg sagt til denne jenta hvis jeg hadde møtt henne? Det kan hjelpe, mens andre ganger går det ikke.  Andre ganger må jeg bare stå i de følelsene som er vonde, og slippe kontrollen.

In the end, så er det ingenting som varer evig. Ingenting, og det gjelder også følelser og situasjoner.

 

Jeg kommer til å gjøre en spørsmålsrunde på bloggen hvor dere kan spørre meg om hva som helst, endo-related eller ikke. Send meg en melding her eller på insta, eller legg igjen en kommentar. Innlegget kommer om noen dager.

 

Åpent og ærlig om min situasjon

Det har vært stille fra meg nå i nesten to uker, og jeg er nå klar for å oppdatere bloggen og fortelle dere åpent og ærlig hvorfor.

Da jeg dro ned til Mallorca følte jeg meg i god form, og jeg hadde ikke følt meg så bra på lenge. Jeg trodde oppriktig at ting var på vei til å snu og at overgangsalderen og alle hormoner var på vei ut av kroppen. Jeg fikk for noen dager kjenne på hvordan det var å føle meg som meg selv igjen. Det skulle vise seg å ikke holde seg sånn særlig lenge, og resterende deler av ferien var ganske vanskelig. Jeg hadde det ikke bra og følte meg dårlig hver dag. Da jeg kom hjem dro jeg rett til mamma og siden har jeg vært her.

Jeg har følt meg så utrolig skuffet og lei meg. Fordi jeg endelig begynte å føle meg bedre og hadde fått et håp og tro på at jeg var blitt “meg selv” igjen. Fallhøyden ble så stor, og det var ufattelig vondt å kjenne på hvor herlig det var å være seg selv for deretter å få det revet vekk igjen. Jeg er nok ikke ferdig med overgangsalderen enda, for hetetoktene sitter i og jeg har fått tilbake alle bivirkninger. Så jeg har nå begynt å ta hormoner igjen for å prøve å balansere det, som igjen gir sine bivirkninger. De siste ukene  har det vært en krig i kroppen min med hormoner, følelser og smerter.

Det har vært vanskelig å dele tankene mine med dere når jeg ikke har klart å være positiv.

Tidligere når jeg har skrevet om ting som er vanskelig, har jeg likevel hatt en positiv holdning som gjør at jeg klarer å le litt av det. Eller at jeg klarer å håpe på at ting skal bli bedre, ha energi selvom hverdagen er vanskelig. De siste to ukene har jeg ikke klart å se situasjonen min på en god måte, og jeg har ikke ønsket å dele det med dere. Det har vært tøft, og jeg har ikke vist hvordan jeg skulle formidle det. Jeg har hatt behov for å distansere meg fra sosiale medier, bloggen og venner. Jeg føler meg ofte som en byrde, fordi jeg forstår at det er vondt for andre å være glad i noen som er syk. Det er “alltid” noe med meg, og jeg er mye lei meg. Jeg har ikke snakket særlig med noen andre enn mamma siden jeg kom hjem. Det har vært mye følelser og tanker som jeg ikke har villet skulle påvirke andre.

Jeg ønsker å være et menneske andre kan se opp til, og som de kan få noe av. Jeg vil være hun, hun som klarer det selvom ting er tøft. Hun som får andre til å håpe fordi de kan se at noen andre har klart det. Jeg har lyst til å vise dere at det er mulig å leve med endometriose, at man kan ha det bra tross av diagnosen og at man ikke trenger å være flau eller tie om det. Jeg har lyst til å bryte alle disse tabuene og gå frem som et godt eksempel, bruke humoren min og le av det som er kleint, le av det som rett og slett er jævlig. Men de siste to ukene har det vært for tøft.

Jeg har fått bena mine litt ned på jorda igjen, og jeg er delvis tilbake på sosiale medier. Jeg ønsker å skrive igjen, og å dele med dere. Tusen takk til alle som sender melding og som bryr seg, dere er gode mennesker♥

 

Et lokk over hodet

Akuratt nå befinner jeg meg på Mallorca med familien, og vi skal være her ut uken. De siste dagen har det skjedd mye med kroppen min og hvordan jeg føler meg.

Det føles ut som et lokk har blitt tatt vekk fra hodet mitt. Plutselig ler jeg igjen, jeg tuller og har energi. Masse energi. Hva er det som skjer? Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg som dette, og hvor jeg var faktisk var morsom og sprudlende. Det er SÅ godt, jeg føler jeg har begynt å finne tilbake til meg.

Overgangsalderen på vei ut.

Jeg sluttet nylig på behandlingen som setter meg i overgangsalder, og jeg tror nok denne behandlingen har påvirket meg mere enn jeg har trodd. For jeg føler meg virkelig annerledes, og jeg har mindre vondt. Selvom det har vært noe tøft å sette seg på et fly igjen å reise ned hit, så klarte jeg jo faktisk det også! Jeg føler meg ikke særlig engstelig, jeg føler meg glad og sprudlende og jeg sover godt! Det er en ny verden som har blitt introdusert for meg igjen, og jeg klarer nesten ikke å forstå det. For selvom ting er vanskelig til tider så føles de overkommelig, og jeg har en annen måte å håndtere ting på. Det er godt.

Jeg forstår at jeg har tatt et riktig valg for meg selv ved å slutte på behandlingen, for de siste månedene så gjorde den meg dårlig særlig mentalt. Når man har det vanskelig psykisk blir det også etter min erfaring vanskeligere å takle fysisk sykdom.  Jeg har vært knalltøff som klarte det i 7 måneder og jeg er stolt av meg selv. Jeg er tøff! Og alle dere damer der ute som har stått på denne behandlingen, fy søren dere er helter.

Denne ferien her skal nytes, og jeg skal skrive og oppdatere dere underveis. Jeg skal kose meg masse med familien, og nyte at jeg er her. Dette har jeg virkelig fortjent<3

Akkurat nå

Akkurat nå har jeg nettopp kommer hjem fra noen dager på besøk hos mamma. Formen svinger opp og ned som en berg- og dal-bane, og jeg prøver å henge med i svingene.

En ting jeg har begynt å lære meg er at når livet svinger som en berg- og dal-bane, så er det beste man kan gjøre å prøve å følge med. Det kan være ganske overveldende hvor fort det kan svinge, og hvor brått det kan gå både oppover og nedover. Kontrastene kan være store, og hvordan skal man egentlig forholde seg til dette? For vi er jo vandt til å tenke at dersom vi blir syke så må vi ta det helt med ro og slappe av til vi blir frisk igjen. Men hva gjør man da når man ikke blir frisk igjen? Når formen kan svinge opp og ned flere ganger i løpet av dagen? Da må man tenke nytt, man må lage seg en ny hverdag og akseptere situasjonen som den er.

 

I oppturene er det lett å henge med.

Den gleden når formen endelig er bra, og man har energi til å gjøre det man vil. Den uendelige takknemlighetsfølelsen som strømmer gjennom kroppen fordi du vet at dette øyeblikket kan du nyte. Virkelig nyte. Du føler deg bra, du føler deg fri. Frihet til å gjøre det man vil, endelig! Mikset sammen med en liten bekymring fordi du vet det er på lånt tid. En redsel som kommer snikende, for nedoverbakkene kan fort komme.

Så er det nedoverbakkene.

Når en dag som har vært himmelsk ender med sterke smertestillende, fosterstilling og varmeflaske i senga. Hva gjør man da? Er egentlig hele dagen ødelagt? Eller kan man isteden snu det til å tenke over hvor heldig man er som fikk nyte en så stor del av dagen, selvom den endte med en nedtur.

I nedoverbakkene ser jeg på minner på Snapchat. På alle bilder og videoer jeg har tatt. Alt jeg faktisk har fått til. Minner meg selv på at jeg er bra, jeg får til masse, selvom jeg ikke klarer noen akkurat nå. Livet har masse mening, masse glede, og er fylt med gode øyeblikk. Jeg må bare klare å se de. Åpne mine egne øyne.

I nedoverbakkene holder jeg meg fast. Jeg tvinger meg selv til å være takknemlig.

Å være takknemlig for det som er bra selvom hverdagen er tøff, det er vanskelig. Men det er et steg nærmere aksept og å tilpasse seg sin nye situasjon. Å lære seg å klare å leve et liv som består av masse opp- og ned-turer, for det er slik livet er selvom det for noen svinger mere enn for andre.

Jeg er et steg nærmere, et steg nærmere å akselerere min situasjon. Et steg nærmere å vinne kontrollen tilbake over livet mitt.

Farvell kjære overgangsalder

7 måneder med hetetokter, humørsvingninger og tørre slimhinner. Nei kjære overgangsalder, nå er det nok.

I oktober 2018 begynte på Procren sprøytebehandling som satte meg i en kjemisk overgangsalder. Lite viste jeg om hvilket eventyr som lot vente på seg med den ene bivirkningen etter den andre. I starten var det strengt talt ikke så ille, hvis man ser bort i fra de 2/3 første ukene hvor østrogennivået herjer før det faktisk begynner å synke og alle symptomer forverres. Men det er nå en annen historie. Da den første hetetokten kom husker jeg at jeg tenkte “Men dette var da ikke så ille, dette her skal jeg klare”. Haha “Got you!!!” tenkte vell overgangsalderen da, for disse hetetoktene skulle vise seg å utvikle seg til noe enda mere spennende.

Jeg har blitt ganske god på å rive av meg alle klærene på under 2 minutter, uten å bli flau over blikk eller å bry meg om hva andre mennesker synes. Jeg er blitt ganske god på å puste høyt og vifte med armene mens jeg slipper ut en eller annen lyd som høres ut som en halvkvalt katt. Å bli sint på andre helt uten grunn da hetetoktene river som et varmt sinne gjennom kroppen, ja det burde jeg nesten fått en medalje for nå.

Her er meg som rocker overgangsalderen. Yesssss.

Hetetokter er én ting.

Å ha med deodorant overalt, akseptere at jeg lukter litt mere svette enn før, at jeg ikke lengre kan bruke en t-skjorte mer enn 1 gang. Ok, greit. Men for hver sprøyte så fikk jeg en ny overraskelse, en ny bivirkning hver gang? Dette var jo spennende tenkte jeg, hvor mange av bivirkningene fra pakningsvedlegget kan man faktisk få? Jo det er mange det skal skal jeg si deg.

Når energinivået begynte å dale for alvor ble det ikke så lett å få gjort alle disse tingene jeg burde gjøre. Som å trene for å ikke få benskjørhet, for det er jo en sånn liten fin (og kanskje ikke reversibel) bivirkning man kan få av denne behandlingen. Jeg tenkte jeg kunne kompensere litt med tran, så jeg har kylt nedpå med det og brekt meg etterpå da tran og smaksløkene min ikke akkurat er bestevenner. Kan det være på grunn av kvalmen og hvor sensitiv jeg ble for lukter etter sist sprøyte? Eller kanskje jeg bare er litt pysete når det kommer til smaken på fiskeolje.. Ikke godt å si.

Heldigvis hadde jeg jo humøret med meg, men for ca 3 sprøyter siden så begynte det å bli borte også. Lite visste jeg at det bodde et sint, selvmedlidende og ikke minst sårt menneske inni meg. Jeg er ikke så veldig glad i dette mennesket for å være helt ærlig, og dette mennesket er ikke så veldig glad i meg heller.

Glidemiddel og antibiotika

De aller fleste mennesker har sex. Damer i overgangsalderen har også sex. Jenter som er 22 år og er i overgangsalderen vil også ha sex! MEN. Vagina som er i overgangsalderen vil ikke bestandig ha sex. Tørre slimhinner er nemlig en av de morsomste sidene med overgangsalderen, og kan by på noe utfordringer i samlivet. Ofte kan man da ta slike østrogen-tabletter som du putter opp i tissen men når hele poenget er at du skal ha lavt østrogennivå så går jo gjerne ikke det. Så da sitter man igjen med glidemiddel som beste alternativ, heldigvis finnes det mini-flasker man kan ta med seg i håndvesker, jakkelommer eller toalettmapper. Eller however du vil bære det med deg.

Det kan nemlig bli slik hvis du ikke hører på “Vagina-i-overgansgalder-situasjon-ørken” at den kan bli veldig sint. Det å ende på legevakten med infeksjon i slimhinnen fordi man har hatt sex uten glidemiddel, er vell strengt talt ikke sånn supergøy. Antibiotikakuren for dette er vell strengt talt ikke så morsom den heller.

Nei kjære overgangsalder, her splittes våre veier.

Jeg har nå tatt en avgjørelse etter 7 svette måneder på at kroppen min trenger fri. Dette går nemlig ikke riktig vei, og jeg har nådd grensen for hva jeg klarer. Så nå skilles jeg og min kjære venn, overgangsalderen. Det blir ingen flere sprøyter i min mage (for nå) og jeg er spent på hvordan kroppen vil føles når den reverseres tilbake til 22.

 

 

*Alle avgjørelser i forhold til min behandling er tatt i samråd med lege, og jeg oppfordrer ingen til å ta drastiske avgjørelser uten å forhøre seg med lege.

 

 

Tarm-endometriose: Gårsdagens inngrep

I går var jeg på Kongsvinger sykehus for å få unnagjort en undersøkelse av tarmen, samt få vurdering av en behandling. Her er hva som skjedde:

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om tarm-endometriose og hvordan det har påvirket meg, det kan du finne her.

Da jeg ble operert for endometriose fant de vev rundt endetarmen min, og det har påvirket fordøyelsen min og magen min på flere måter.

Jeg har hatt flere lite morsomme do-besøk, og jeg tror helt ærlig jeg ikke husker hvordan det føles å gå på do, sånn uten å ha vondt. Kan ikke huske at jeg noen gang har spist glasskår, men ofte har det føltes sånn ut. Rart det der.. Så nå etter å ha snakket med legene om dette i en god stund og fått beskjed gjentatte ganger om å vente, sånn i tilfelle det ble bedre etter operasjonen så skjønte vi vell alle sammen at det var på tide å få gjort noe med dette her. Nå har jeg brukt smertestillende krem i cirka to måneder for å overleve do-besøk og det ble det til slutt konkludert med at her måtte det gjøres noe.

En narkose senere våknet jeg opp med botox i endetarmen. Jeg har lenge gått å spent og knytt meg pga mye smerter og det har resultert i stram muskulatur flere steder i kroppen, blant annet i endetarmen (Altså for real??) Så der har det blitt for stramt, også hadde jeg vist jammen meg klart å få en sprekk i tarmen også. Så nå har jeg fått injisert botox for første gang i mitt liv (Hvis jeg skulle gjettet at jeg kom til å ta det noen gang så kan du banne på at jeg ikke hadde gjettet endetarmen, men here we are! haha)

Her tror jeg at jeg tenkte jeg skulle ta et litt sånt “Hey kult bilde, akkurat våknet fra narkose” Meneh… Kan man egentlig ta et “Hey kult” bilde når man akkurat har våknet fra narkose??? Tror ikke det. Sånn så ihvertfall jeg ut om noen lurte på det, haha.

Fra spøk til alvor så er jeg veldig spent på å se hva botox-behandlingen kan gjøre og hvordan det vil påvirke smertene mine. Forhåpentligvis vil det lette på noen av smertene, og kanskje skape en slags “domino-effekt” siden smerter og stram muskulatur kan påvirke hverandre. Jeg fikk beskjed om at det vil ha full effekt etter to uker, så jeg skal jeg gi dere en litt Botox-update etterhvert som tiden går! Dette er kanskje noe flere trenger å vite om at er er behandlingsalternativ, jeg hadde aldri hørt om det før jeg kom til legen på Kongsvinger sykehus.