MR med endometriose-protokoll

I dag har jeg vært på Aleris og hatt en MR-undersøkelse, som jeg har grudd meg til i flere dager.

Jeg stod opp grytidlig i dag morges for å spise litt frokost og rekke en kaffekopp, før de 5 timene med faste skulle begynne. Så ble det noe pre-medisinering før jeg skulle gjøre yndlings-delen min av det hele, nemlig bruke (trommevirvel) klyster. Man skulle jo nesten tro at jo flere ganger man gjør en ting man er engstelig for, jo mindre engstelig blir man. Men neida, her har jeg gått å grudd meg og vært nervøs i flere dager (Da hovedsakelig for dette j… klysteret) enda jeg har gjort det ganske mange ganger allerede. Men noe mindre vondt blir det gjerne ikke, og kjangsen er sånn 50/50 på at det utløser et skikkelig smerteanfall hvor jeg holder på å besvime, eller så går det helt fint.

I dag gikk det heldigvis helt fint, og pysa Martine hadde ikke så innmari mye å grue seg for likevel. Jeg tror jeg har klart å knekke litt koden på disse klyster/midlene, og det er rett og slett at jo mindre som må ut – jo mindre vondt gjør det. Hvis man har en betennelses-tilstand eller vev som vokser rundt på tarmen og gjør vondt ved passasje, så sier det seg jo selv at det kan gjøre ganske så vondt hvis det er fult med greier der inne – hvor alt plutselig skal ut på en gang. Så, lifehack hvis du skal bruke klyster (Ihvertfall for meg) se om du får vært på do så mye som mulig før du blir tvunget på do, LOL. Men det fungerer.

Før så pleide jeg å tenke sånn “Åh når jeg er ferdig med den undersøkelsen så skal jeg gjøre noe gøy”. Nå er alt jeg vil hjem å spise kanelboller og tenne stearinlys, så da gjorde jeg det. Hehe.

Når angsten i hodet tar over.

De siste dagene har jeg faktisk gruet meg så mye at jeg veltet blomstervasen min og knakk tre roser, mistet nøkkelkortet til leiligheten, mistet trenings-kortet på trikken, mistet nøklene til skapet mitt på trening, glemt å ta ut x-antall middager fra fryseren og stekt fryst kjøttdeig (Tips: anbefales ikke) OG klarte å knekke mastercardet mitt. Som dere forstår har jeg hatt noen skikkelig produktive dager, og måtte til og med dra hjem fra skolen fordi jeg bare gråt.

Og nå er altså det hele over, kroppen føles 20kg lettere og den angsten som hadde bosatt seg i hodet er borte. Skal bruke resten av kvelden på å le av meg selv og hvor teit jeg kan være, men også være stolt fordi det som er “teit” og lett etterpå, kan virke veldig vanskelig der og da og det er helt greit. Selve undersøkelsen gikk foresten veldig fint og var ikke vond eller noe, det var litt ekkelt og trangt inni denne maskinen, men jeg fikk høre på radio og hadde det egentlig helt ok.

Håper alle har en fin kveld♥

Gynekolog-time på Ullevål sykehus.

I dag er det 1 år siden jeg ble operert og diagnotisert med endometriose, og jeg har vært på time hos legen som opererte meg.

Akkurat nå føler jeg meg ganske demotivert og lei meg. Rett og slett lei meg. Fordi situasjonen min har ingen løsning. Det er ikke noen åpenbar løsning på hva som trengs, eller hva som kan funke, og det finnes ingen garanti – for noen ting. Jeg føler meg som en kasteball som blir kastet rundt med den ene behandlingen etter den andre, og som må gjennom den ene bivirkningen etter den andre. Jeg er skikkelig lei. Jeg vil bare leve! Jeg har til og med akseptert og synes det er helt ok at jeg nok aldri kommer til å bli smertefri, men det er vanskelig å skulle akseptere en hverdag hvor jeg ukentlig har smerteanfall hvor jeg må ty til morfinpreparater som fører til en evig lang spiral med morfinrus, nedtur og enda mere smerter.

Det er ikke legene sin feil, men de vet ikke hva de skal gjøre snart de heller. Jeg har vært gjennom mange forskjellige behandlinger, og responsen min er dårlig på så og si alle. Jeg har smerter uansett. Alternativet er å begynne på smertestillende fast, men da vil jeg bli trøtt og få bivirkninger og kanskje ikke fungere så bra i hverdagen. Jeg har en sensitiv psyke, og jeg vet at det for meg å stå på sånne medisiner hver dag, det er ikke godt. Jeg prøver å fokusere masse på positive ting og å holde meg oppe, for jeg faller så innmari hardt, og så innmari langt ned når jeg først faller.

Planen videre. Operasjon?

Legene er i utganspunktet skeptiske til å operere meg. Det er kun 1 år siden siste operasjon og de er usikre på om det vil ha noen verdi, om de vil finne noe mere endometriose-vev og om det vil ha noe utbytte for meg. Jeg kjenner at jeg vil prøve hva som helst for å få det bedre. Jeg kjenner at det er noe som er galt, jeg kjenner enkelte punkter som er vonde, og jeg tror (og håper) at de kan finne noe som kan fjernes og som kanskje vil gjøre meg bedre. Så jeg vil gjerne ha en ny operasjon, for det er egentlige det eneste alternativet jeg har igjen å prøve. Man blir rett og slett litt desperat. Men selvfølgelig føles det litt vanskelig å skulle sette kroppen sin igjennom en ny operasjon når legene er usikre, og det er en risiko for at de ikke finner noen ting. Det hadde føltes veldig leit å våkne opp uten noen funn eller årsak til smertene.

Jeg føler jeg har prøvd alt. Overgangsalder, diverse hormoner, p-piller, p-sprøyte, fysioterapeut, smertepsykolog, smerteklinikk, smertestillende, smertemedisin, trening, botox, krampestillende sprøyter, varme- og kulde- behandling. Jeg ønsker derfor å prøve å gjennomføre et nytt inngrep i håp om at de vil finne noe, selvom det er en risiko for at de ikke gjør det. Planen nå er at jeg neste onsdag skal inn å gjøre en MR med endometrioseprotokoll, som vil være en scan av tarm, underliv og hofter. Forhåpentligvis vil de klare å se antydning til endometriose der, eller noe som kan tyde på at det finnes vev som de kan fjerne. Deretter skal gynekologen min og jeg snakke om resultatet av bildene og ta en avgjørelse på om det blir et nytt inngrep. Uansett hvor mye jeg ønsker et nytt inngrep, så er jeg avhengig av at legene også ønsker det.

Jeg hadde håpet å finne en løsning allerede i dag, og slippe å måtte gå igjennom MR-scannen (Fordi jeg må tømme tarmen og det er vondt) men det er ihvertfall et steg videre i riktig retning. Jeg kjenner jeg er skikkelig sliten og lei akkurat i dag, så jeg har bestemt meg for å lage meg litt god mat, ta en dusj og legge meg tidlig. (Og smøre meg med masse tålmodighet… lol) Det er viktig å ta vare på seg selv når ting ikke er helt bra.

 

 

Jeg har flyttet!

I skrivende stund sitter jeg med en kaffekopp i min nye leilighet. Jeg har nemlig flyttet!

Jeg har lenge sett meg om etter leilighet i Oslo, men utvalget har ikke vært så stort og jeg har vært klar på at det er visse ting jeg trenger der jeg skal bo. Det jeg ønsket mest var en studenthybel, men ventelistene på de var kjempelange og jeg hadde ikke særlig hell. Det tok lang tid og jeg tittet og tittet, men fant liksom ingenting. Men, så plutselig dukket det opp en studenthybel og her har jeg nå flyttet inn!

Jeg er veldig fornøyd med leiligheten.. Eller det kan vell teknisk sett ikke kalles en leilighet denne lille plassen på 19 kvadratmeter (med bad). Men jeg trives veldig godt! Jeg har kjøkken, en passe stor seng, sofa og stuebord og et veldig varmt og godt bad. Det ble en lang flytte dag, med en enda lengre tur på ikea, hehe. Men nå har det blitt skikkelig koselig her! Jeg har kjøpt (og tatt med) alt for mange planter, men de er skvist inn og alle fikk plass. Det er veldig viktig for meg å ha det koselig og trygt rundt meg, så det er noe jeg har prioritert. Jeg er veldig fornøyd med resultatet.

En liten sneekpeak. Har enda litt småtteri igjen som skal henges opp og ordnes, men det kommer seg! 

Et stort steg? Er det teit?

Jeg var ganske nervøs for å flytte ut. Yes, jeg er 23 år og var nervøs for å flytte ut fra foreldrene mine. Sånn er det bare, haha. Det har vært en del bekymringer i forhold til hvordan det vil gå når jeg er dårlig og ikke helt klarer å ta vare på meg selv. Jeg konkluderte forsåvidt bare med at jeg må prøve, og blir jeg kjempedårlig må jeg bare oppsøke leger. Det er ikke noe annet alternativ. Jeg kan ikke fortsette å bo hjemme kun pg av at jeg er redd for å være alene når jeg blir syk. Så jeg har minnet meg selv på at om det blir for ille så finnes det sykehus og legevakt, og er det ikke så ille så skal jeg klare å håndtere det selv.

De første nettene har vært veldig ålreite. Det har føltes godt å våkne opp i mitt eget sted som bare oser av mine ting og min stil. Det gjør noe godt for sjela. Jeg hadde dog masse drømmer første natten om at jeg lot døra stå åpen eller glemte å låse sånn at noen gikk inn i leiligheten hele tiden, haha aner ikke hvorfor.

Uansett, nå skal jeg sprette opp av sengen. (Må innrømme at jeg har tilbragt litt for mange late timer her med kaffekoppen og youtube videoer, hehe) I dag skal jeg handle inn litt småtteri til leiligheten, også skal jeg på salsa-kurs med latinamerikansk forening! Yay!

Håper alle får en god dag♥

 

Når man føler seg tom

Den siste tiden har jeg følt meg mye tom, uten motivasjon og fatigue. Hva gjør man da?

Jeg har vært inne i en ganske dårlig periode og skolearbeid har blitt nedprioritert. Enkelte dager har jeg ikke klart annet enn å ligge i sengen, og målene for dagen har vært å spise, gå på do og å ta en dusj. Det føles skikkelig patetisk, å få til så lite. Men jeg prøver å minne meg selv på at de dagene man føler seg sånn så er det en seier å klare så enkle ting som å få i seg litt mat, eller å ta seg en dusj. Noen ganger blir selv disse enkle tingene vanskelig, og vist skal vi heie oss opp og frem når vi klarer de!

Et bilde fra en dag hvor jeg følte meg skikkelig bra, for sånne dager kommer det mange av. Kanskje bare ikke i dag og det er helt greit.

 

Hvordan løfte seg opp og ikke grave seg ned?

Det er vanskelig å ikke grave seg ned når man føler seg slik. Når alt av ting du burde ha gjort henger over deg, og samvittigheten for å henge etter på arbeid eller skole sniker seg innpå. Når haugen med klær blir større fordi du rett og slett ikke har orket å rydde den bort. Men noen ganger er det helt OK. Noen ganger må man kanskje gjøre ting litt annerledes, for å klare å komme seg igjennom dagene. Noen ganger må man kanskje nedprioritere å lese det ene kapittelet du burde ha lest og bruke den lille energien man har på å gå seg en tur. Hva er viktigst? Hva vil du prioritere? Hva er målet ditt for dagen i dag?

Jeg har bestemt meg for å sette små overkommelige mål på dager som dette, noe jeg vet jeg kan klare. Noe jeg må pushe meg litt for å gjøre, men som er gjennomførbart i den formen jeg er i. Gjerne noe som gjør meg godt, for det kan være at på nettopp disse dagene skal man prioritere å ta en te-kopp med en venninne, eller å gå en tur i skogen. Noe som kan gi litt positivt påfyll. Det kan være viktigere enn å rydde igjennom de papirene, for det kan man tross alt ta en dag man føler seg bedre. Ta vare på seg selv, gjøre noe som gjør deg godt.

Tvinge frem et smil. Eller to, selvom man ikke vil. Si fine ting til seg selv. «Du er pateti… nei, du er faen så sterk som klarer å eksistere på dager som denne». «Du er bra nok».  Ikke sammenlign deg selv med andre, vi går alle gjennom forskjellige ting og det glansbildet du ser på Instagram er ikke nødvendigvis et realistisk bilde av hvordan livet er. Gå en tur i skogen og hør på alle lydene, virkelig hør og føl. Fokuser på det du kjenner som er godt, for det vil alltid finnes noe godt å fokusere på uansett hvor mye vondt som også finnes. Finn den ene gode tingen og hold fast på den, fokuser. Tenn et lys, tenk på morsomme minner og husk at de kommer igjen. Kanskje ikke i dag, men de kommer.

Og klarer du ikke gjøre noe som helst i dag, så er det også helt greit. Det kommer en ny dag i morgen❤️

 

// Jeg har forresten publisert en ny YouTube video, om min opplevelse av laparoskopi operasjon + en liste med tips for deg som skal inn til lap. Du kan finne den ved å trykke på YouTube symbolet på toppen av bloggen.

 

Jeg har startet med YouTube!

En stund tilbake var jeg inne på å åpne en YouTube-kanal, og nå er min første video ute!

Det er med en kaffekopp i hånda og mye nerver jeg poster min første video. Dette er andre gangen jeg spiller den inn, og så perfeksjonist som jeg er så blir det aldri helt bra nok. Men poenget her er heller ikke at jeg skal vise frem utrolige redigeringsskills eller hvor flink jeg er til å prate foran kamera, det er å dele erfaringer og å kunne hjelpe noen i samme situasjon. Så nå blir videoen postet og «flink jente»- syndromet kan gå å ta seg en bolle.

Her er videoen:

 

Jeg har spurt meg selv, når skal jeg slutte å snakke/skrive om dette her? Og svaret er på langt nær ikke enda. Ikke før vi får en fungerende behandlingssystem og oppfølgning, før det gjøres mere forsking og endometriose blir tatt seriøst og sett for hva det er; så mye mere enn «a bad period».

Jeg har flere ideer til ting å snakke om, men jeg hadde satt stoooor pris på tilbakemeldinger om ideer eller konstruktiv kritikk! Jeg er veldig åpen for forslag, hvis det er noe dere føler trengs å prates om eller dere ønsker jeg skal snakke om.

Jeg håper jeg kan få andre jenter der ute til å føle seg litt mere fab with a heating pad❤️

Team «får ikke til en dritt»

Det er tirsdag og siden i går har jeg og frøken underliv vært deltagere i «You think you can sleep?»

Denne konkurransen går utpå å sove så mye som mulig, og se hvor sliten du fremdeles klarer å være. Jeg må si at frøken underliv og meg, vi skårer ganske så bra og etter å ha ligget i senga hele gårsdagen og i dag, så er vi fremdeles (trommevirvel) utslitt!

Frøken underliv har nemlig med noen slike ekstraeffekter som heter «smerteanfall tropical versjon» og «la meg stikke en kniv i din vagina/ med pasjonsfrukt». Disse spesial effektene har gjort at vi kan sove ekstra lenge, og likevel være ekstra slitne. Yay team «får ikke til en dritt» skårer poeng igjen!!!

 

Frøken underliv har også en annen superkraft som heter «endobelly faen i helvette» som gjør at hele magen din hovner opp av inflammasjon, du kan ikke bruke stramme bukser (om i det hele tatt bukser), og det ser nesten ut som du er gravid? For noen superkrefter!!! GIRL got some power.

 

Team «får ikke til en dritt»

Vi vender nå utav sengen med førstepremien vell i boks, og mestringsfølelsen på plass. Energinivået er fremdeles ødelagt, noe jeg må si er ganske imponerende. Jeg tror faktisk vi klarte å nå det stadiumet som heter fatigue? (Ikke dårlig i know) Så vi sier oss vell fornøyde med det.

 

En periode her følte jeg at jeg og frøken underliv var et ganske dårlig team, for lesing av bøker, forelesninger og slike ting er vi ikke så gode på. Men så fikk vi jo til dette her! Førsteplass og greier. Lurer på hva det neste vi klarer er, kanskje opprettholde et smerteanfall i mere enn 15 timer som er rekorden. Vi får se.

 

Xoxo team «får ikke til en dritt»

Fadderuke, skolestart og forandringer.

Plutselig var fadderuka over, jeg er student og har ikke fått meg leilighet.

Shit. Jeg er student. Plutselig skal forelesninger og seminargrupper planlegges, det skal letes etter leilighet og gå på visninger, man skal bli kjent med masse nye mennesker og helst vise den beste siden av seg selv, rekke alt man skal på litt for få timer og få nok søvn og vent… Ta på vare på kroppen min, ja det var det da – passe på at den også henger med.

Det er en ganske tøff overgang å begynne igjen etter et år som sykmeldt. Det er spennende, gøy og kommer med masse nye tanker og følelser (Nesten litt for mye?) Plutselig sitter jeg liksom her, student på et kjempefint universitet hvor det kryr av unge energiske mennesker som er superklare for å begynne å studere. Klarer jeg henge med på dette? Jeg vil jo så gjerne være med på alt, men så må det ikke bli for mye for da sier det plutselig stop. Balanse. Hvordan finne det? Kjenne etter? Av og til kjenner jeg jo ingenting før det plutselig sier stop.

Foto: Erik Lund Johannesen

Passer jeg inn?

Jeg føler jeg har mye bagasje som gjør meg litt annerledes. Jeg må si nei til å være med på noen ting, jeg må passe mere på hva jeg gjør nå enn før, og jeg har jo faktisk dette med meg hvor enn jeg går. Skal man fortelle det? Holde det for seg selv? Jeg føler det er en “hemmelighet” jeg holder med meg, men hvorfor gjør jeg egentlig det? Alle har sin egen bagasje, erfaringer og de aller fleste har opplevd noe som er vanskelig i livet sitt. Alle har jo “noe”. Men jeg kjenner likevel på det, at det gjør meg annerledes eller hindrer meg fra å gjøre “alt” som “alle andre” gjør.

Kanskje er det bra nok å gjøre det jeg gjør? Å møte opp på det jeg klarer og bli med på de sosiale tingene jeg vil og har overskudd til. Er det egentlig så viktig å passe inn? For hva prøver man egentlig å passe inn i, når ingen egentlig er like og det ikke er en konkret mal på noen ting. Kanskje vi lager den i eget hodet, og setter egne urealistiske forventninger til oss selv. Jeg har bestemt meg for å gi litt f. Jeg klarer det jeg klarer, og jeg skal prøve så godt jeg kan – og man er den man er med alt som kommer med. Jeg tror vi strengt talt tenker mye mere tanker om oss selv enn andre egentlig bryr seg om.

Jeg har sagt ifra til “flink pike” syndromet som begynner å vokse frem i meg at det jeg får til, er bra nok og jeg kommer til å være fornøyd med akkurat det.

 

Store valg for fremtiden

For akkurat et år siden gjorde jeg meg klar for å flytte til Argentina. Nå et år senere, etter å ha vært sykmeldt i omtrent et år, står jeg igjen ovenfor et stort valg.

Jeg trenger å ha noe å gjøre igjen. En hverdag, ansvar, forventninger. Jeg savner å stå opp tidlig om morningen og stresse meg på vei til jobb men kaffekoppen i hånda, eller å komme hjem på kvelden så sliten at jeg sovnet med en gang hodet traff puta. Det å være sykmeldt er ikke ferie, det føles mere som å være fanget hvor kroppen din er fengsel. Jeg hadde valgt lange arbeidsdager over dager i senga med smerter om jeg kunne. Men det er det som er med kroppen og sykdom, at  vi har ikke bestandig noe valg. Jeg savner å ha en hverdag og rutiner, og jeg har prøvd å skape dette selvom jeg ikke har hatt et sted å reise til, men det er vanskelig å opprettholde. Noen ganger sklir dagene sammen, helg føles ikke lengre som helg, det er vanskelig å stå opp når det ikke er noen grunn, eller å fylle dagene med innhold når man er lei, syk og negativ.

Foto: Erik Lund Johannesen

Vil jeg klare en forandring?

Jeg ønsker å begynne å studere igjen, og jeg har fått studieplass i Oslo. Kroppen er ikke helt på plass og jeg har fremdeles mye smerter, men jeg har blitt bedre på å håndtere dem. Mindre redd, mere kontroll og mere forståelse over hva jeg trenger for å fungere. Å reise til New York for meg var en milepæl. Den lange flyturen, så langt borte hjemmefra og mye er annerledes. Det var ut av min komfortsone og jeg tenkte på alt som kunne gå galt. Men det gikk ikke galt og jeg forstod hvor mye bedre kontroll og sterkere jeg har blitt. Det var mestringsfølelse og et nytt steg i riktig retning. Men det skapte også forvirrende tanker. Hva om jeg holder meg selv igjen fordi jeg tror jeg ikke klarer ting? Hva om jeg kan leve ut de drømmene jeg virkelig ville, som jeg egentlig sa til meg selv at jeg måtte glemme?

Martine Røsten AuneFoto: Erik Lund Johannesen

Jeg føler meg splittet

Jeg skulle gjerne blitt i New York. Eller reist tilbake til Argentina. Det er det som alltid ha vært drømmen min, studere i et annet land med en annen kultur, lære og vokse som menneske. Se verden annerledes. Jeg føler jeg ikke kan det lengre fordi det er for langt, eller jeg er for syk? Men det er jeg jo uansett hvor jeg reiser, så spiller det egentlig noen rolle om jeg har vondt i Norge eller i New York? Kanskje ikke.

Jeg er så fylt av tanker og avgjørelser som må tas. Aller helst vil jeg flytte ut av Norge og begynne å studere. Er det lurt, realistisk? Jeg var kjempeglad for å ha kommet inn på studier i Oslo, men nå føles det ikke så spennende lenger. Og hva om det i det hele tatt blir for tøft og jeg tar vann over hodet med alt dette? Jeg føler meg til tider fanget i en kropp som må ta alle avgjørelser, men så svinger det så innmari. Jeg vet ikke om jeg i morgen plutselig er kjempedårlig, eller hvordan neste måned blir. Og når jeg er i bedre form kommer alle drømmene og håper tilbake og jeg vil gjøre alt annerledes. Det gjør det vanskelig å drømme eller planlegge, fordi jeg har rett og slett ikke alle svarene. Men jeg vet at jeg skal prøve å vende tilbake til en normal hverdag igjen med alt dette som er nytt, også får resten komme steg for steg.

 

Er det noen andre som føler på samme følelser forbundet med å ta valg for fremtiden?

New York, New York..

De siste ukene har jeg tilbrakt tiden i New York. Byen som aldri sover.

Det har vært godt å reise bort og å gjøre noe annerledes. Et skifte i miljø. Nye mennesker, en annen hverdag, og en annen kultur. Eller så mange forskjellige kulturer, for New York strimler av alle typer mennesker og gatene forandrer seg som om du kjører forbi landegrenser. Trafikken som aldri stopper, mennesker hvor enn du går, og butikker, muligheter, parker. Det er så mye å se her, så mye å oppleve og å ta innover seg.

Det første som er annerledes her er menneskene. De snakker til deg, om du står i heisen, mister noe, leter etter noe, kjøper noe eller venter på en buss. Har de en mulighet til å snakke med deg så gjør de det, og er det ingen åpenbar grunn så skal det likevel ikke mye til før de begynner å skravle i vei om noe de så tidligere eller hva de skal gjøre i morgen. Alle her spør om hvordan jeg har det i det jeg kommer inn, og ønsker meg en fin dag i det jeg drar videre. Du kan gå ut i den store byen alene, uten å føle deg alene i det hele tatt. Jeg elsker det.

Å være den man vil.

Det føles frigjørende å være her. Man kan være akkurat den man vil. Ingen her er like, ingen dømmer hverandre og byen oser av aksept og mangfold. Selvfølgelig vil du finne drama og sladder her også, men det er noe med denne energien New York gir ut. Ingen tenker på hva som skjedde i går, for det er ikke her lenger. En ny dag i New York, er en ny dag med muligheter. Til å bli kjent med nye mennesker, prøve nye ting eller finne deg selv. Den Martine som var i Norge hadde mye bagasje og vonde minner, mange av de dessverre knyttet til Norge pgav det siste året. Missforstå meg ikke- Jeg elsker Norge, men det har vært godt å komme hit på en slags “ny start” hvor jeg ikke har noen minner eller røtter som minner meg på det som har vært. Jeg tror vi alle trenger det i blant, en slags detox for hodet.

Noe vi kan lære av.

Ukene her har fått meg til å tenke, og reflektere over vår kultur og meg som menneske. Vi har mange gode verdier og ærlighet, men det er fremdeles mye vi kan lære av amerikanerne. Jeg har blitt møtt med åpenhet og vennlighet hvor enn jeg går, og jeg tror ikke jeg noen gang har følt meg så lite dømt i mitt liv. Folk her sier hva de mener, men de er også veldig opptatt av å være høflige og gjestfrie. Om du så er hjemme hos noen på middag, eller på en salong for å få fikset negler. Folk her byr på seg selv, får deg til å føle deg inkludert og de tar vare på deg dersom du er deres gjest. På en måte jeg ville blitt overrasket over om en nordmann gjorde. Her kan du ta den plassen du trenger, alle gjør det og ingen er flau over det.

New York, New York, jeg liker deg.

Sprøyter i rumpa, morfin og legevakt.

Jeg har lenge hørt folk klage på dårlig uteliv på Jessheim, og i går kan jeg konkludere med at jeg har funnet topp 1. heteste sted å tilbringe lørdagskvelden!

Nemlig..! Legevakten. Ikke bare kommer den med mye ventetid og ubehagelige sykehussenger, men er du heldig får du også et ambulanseteppet med på kjøpet. I går ble nemlig frøken underliv meget sint og etter noen timer med det som minnet om rier, kom jeg jo plutselig på at “Hey, jeg skal da ikke føde”. Jeg kastet innpå med noen smertestillende og tenkte at nå får hun snart roe seg her, men frøken underliv hadde andre planer. Jeg tror hun fikk tak i en kniv et eller annet sted for plutselig begynte det jo en knivstikking-episode både i nedre delen av magen men også i hele underlivet? For en dramatisk frøken. Jeg prøvde alt jeg kunne for å avvæpne denne situasjonen men ingen ting ville roe ned frøken underliv, og da knivstikkingen ikke så ut til å ta slutt måtte vi ta oss turen til legevakten. Kanskje de kunne overtale frøken underliv til å legge fra seg kniven her?


Her er jeg og frøken underliv svært uenige.

Der ventet det ikke bare 1, men 2 sprøyter i rumpa!

Dette burde kanskje ha roet ned frøken underliv men neida, hun var fremdeles sint. Så vi ventet og ventet, men hun ga seg ikke med denne knivstikkingen og til slutt ble det to sprøyter i armen også. Da be jeg så sløv at jeg til slutt ikke la merke til dette helvetet frøken underliv drev å stelte i stand, selvom man fremdeles kunne merke at hun holdt på. Ikke engang 4 injeksjoner skulle stoppe frøken underliv når hun først var i gang. Da klokken begynte å nærme seg midnatt var både jeg og frøken underliv så slitne at vi valgte å dra hjem og prøve å sove, isteden for å bli på døgnenheten de har der. Jeg vet ikke hva frøken underliv hadde mest lyst til men jeg føler meg alltid best i min egen seng med varmeflaske, og frøken underliv hadde nå roet seg litt. Vi kom oss trygt hjem, hun fremdeles litt sint og jeg ganske sliten.

Ps: I dag er vi venner igjen, og frøken underliv har lagt fra seg kniven.