Trening som medisin

Det er mange forskjellige meninger rundt hvor vidt trening kan hjelpe på sykdom. Det er nok vanskelig å forhandle våpenhvile mot frøken underliv med en yogamatte, men det er mye du kan gjøre på dagene hun ikke er i angrepsmodus – som kan gi avkastning senere.

*Innlegget er basert på mine egne erfaringer med trening, og hva og hvordan det har hjulpet meg.

En av de første tingene jeg oppdaget etter operasjonene mine, var at jeg overhodet ikke var i kontakt med kjernemuskulaturen min. Det å ta situps kunne fort føre til tårer, og en kvalme som satte i meg så fort jeg prøvde å anstrenge magemusklene. Høy puls ble forbundet med angst, og førte fort til .. enda.. høyere puls.. Jeg følte meg ganske stuck, og som den adrenalinjunkien jeg er, var det ikke typisk meg å plutselig skulle sitte så mye stille. Å ikke kunne bruke kroppen min som jeg ville, gjorde at jeg følte meg fanget i den. Lang historie kort, dette gjorde meg deprimert og fikk det ellers så magiske og fargefulle livet til å se ganske grått ut.

Veien tilbake.

Dette er ikke avsnittet hvor jeg skal beskrive en eller annen vidunderkur som gjør at man kan leve akkurat som før, for det er ikke nødvendigvis tilfellet. Og kanskje burde det heller ikke være målet. Men heller hvordan vi kan finne tilbake til kroppen på ny, og finne nye former for trening og kontroll som gjør at vi ikke føler oss fanget i den. For meg, så betydde dette å begynne helt fra scratch.

Min nokså lange kjærlighet for å løfte tunge vekter i knebøy og markløft ble nå byttet ut med yogamatte, pusting og personlig trener. Det eneste jeg skulle gjøre var å puste mens han holdt hendene sine på ulike steder rundt mage og rygg. Jeg skulle prøve å dytte hendene så langt vekk som mulig, og presse pusten ut i disse musklene. Det høres kanskje teit ut? Eller lett? Eller ikke som trening? Det var det første jeg tenkte også, men dette er det som har hjulpet meg mest. Gjennom å kontrollere pusten, og alltid aktivere kjernemuskulaturen, har jeg klart å finne tilbake til kroppen min.

Etter hvert som jeg fikk kontroll på pusten, og klarte å aktivere kjernemuskulaturen i ulike posisjoner/treningsøvelser, kunne jeg begynne å pushe meg selv. Samtidig som jeg pushet grensene mine, ble jeg også mer vandt til å faktisk bruke magemuskulaturen min, og traumene som kroppen hadde etter smerter og operasjoner – forsvant i takt med treningen. Det er fremdeles slik at jeg fryser til om det blir for hard belastning mot magen, og det kan også utløse reelle smerter, men jeg tåler mye mer enn før. I dag kan jeg leke meg med egenvekt og små vekter, strikk og yogaøvelser, og jeg føler meg mye mer i kontroll over min kropp.

Kan trening gi mindre smerter?

Som sagt tror jeg ikke trening kan gjøre en stor forskjell om du helst burde vært på operasjonsbenken, og det er viktig å alltid kjenne etter hva kroppen klarer. MEN, jeg tror trening kan være viktig både for å holde kroppen og musklene i gang, men også for vår opplevelse og mestring av smerte. Jeg opplevde etter jeg kom i kontakt med magemusklene mine og kjernemuskulaturen igjen, at jeg ikke lenger var like redd for smertene. Fordi nå var jeg vandt til at det kan være bevegelse og aktivitet der, som ikke nødvendigvis gjør vondt. Det føltes ut som om jeg klarte å ta kontroll over det jeg hadde vært mest redd for av alt, og på den måten fjerne noe av frykten. (Og ikke minst gi meg masse mestringsfølelse!!)

Det andre punktet er dette med bevegelse. Jeg merker på min kropp at dersom jeg er sengeliggende, eller har hatt mange dager med smerte, så stivner alt. Absolutt alt, og særlig hele bekken/hofte/mage området. I periodene hvor det har vært verst har jeg gjerne fått vaginisme også, som basically er at skjeden også låser seg igjen. Dersom jeg jevnlig bruker og aktiviserer disse områdene, så stivner de ikke like hardt til. Og stive muskler er som vi alle vet, er vondt. Om man i tillegg har vondter her fra før, vil dette bare øke på, og kroppen blir også sensitiv til smerter fra området. Så tøy både kropp og muskler (Og underlivet om du trenger det, man kan bruke dilator eller en vibrator du har fra før) slik at du er i jevnlig flow. Har du vært dårlig og stivnet til, ville jeg begynt veldig forsiktig slik at du ikke blir støl.

La oss heller ikke glemme at når du trener så frigjøres det endorfiner, som gjør deg glad. Noe vi gjerne kan trenge litt ekstra av om hverdagen er vanskelig. Det er så mange gode grunner til å trene, og det er så mange måter å trene på. Ikke la det være en begrensning eller stopper at du ikke kan trene som før, finn heller nye og morsomme måter du kan utfordre deg selv og få mestringsfølelse på♥ Lykke til!

På Instagram kan du finne en reelsvideo hvor jeg deler mine favoritt treningsøvelser. 

Den j.. hårstrikken.

De dagene når hårstrikken sitter helt feil.

Buksa som er litt for stram i livet, genseren som plutselig klør, og bh’n som jeg egentlig ikke liker å gå uten (Fordi det er likewise irriterende) strammer på steder den ikke strammet i går. Varmen og sinne som vokser i brystet, og har en tendens til å komme ut i telefonsamtaler med stakkars mamma som ikke har gjort noe galt. Pusten som ikke trekkes helt inn, og blir på den irriterende 80% som henger seg opp helt øverst i brystet. OG la oss ikke glemme hårstrikken. Den jævla hårstrikken. Som enten sitter litt for stramt, for løst, for skeivt eller ikke i det hele tatt, og plutselig havner på gulvet. (Og nå har jeg egentlig litt lyst til å ofre den over et stearinlys, og gi den skylden for at jeg er så hormonell)

Det er nemlig sånn at jeg ikke har stått opp med feil bein. Selv om det høres slik ut. Jeg er bare hormonell. Men så lenge jeg ikke har mensen, så spiller det ingen rolle at jeg har større sjanse for å få blodpropp av hormonene mine enn av COVID vaksinen, og at hårstrikken min plager meg så mye at den snart blir ofringsmateriale. Jeg er tross alt blødningsfri, tada! Jeg prøvde å ønske meg av nissen til jul at vi skulle få bedre behandlingsalternativer for kvinner med kranglete underliv, slik at vi slipper å gå rundt som hormonvrak.  Menn nissen sviktet i fjor. Prøver igjen til bursdag når jeg skal blåse ut lys på kaken! Alt håp er ikke ute!!

Hårstrikken aka ofringsmateriale.

Det positive med disse hormondagene er at jeg har blitt ganske flink til å praktisere såkalt selfcare. Min versjon av dette er å trykke nedpå med så mange kanelboller som mulig for å tilfredsstille søtsuget, og tenne masse lys i leiligheten. Synge høyt til det nye albumet til Unge Ferarri, mens jeg later som jeg er med i en dramatisk musikkvideo. Noen ganger blir jeg til og med så revet med at jeg river ned en plante i samme slengen. (Ikke gjør det, da får man gjerne sammenbrudd i stedet og må holde begravelse for plantene som ikke overlever) Det pleier å lindre behovet for selvmedlidenhet. Dersom det er riktig ille, bestiller jeg dyr sushi med Foodora, når jeg egentlig burde spare penger. For å føle meg bedre sier jeg til meg selv at jeg fortjener det, og lar være å sjekke saldoen på konto på tre dager. Det funker sånn halvveis.

Meg og hårstrikken♥ A love story. (Fra en dag relasjonen vår var på litt bedre grunnlag)

Utenom litt hormoner på avveie så er det jo tross alt påskeferie, og enda en god grunn til å trykke i seg godteri uten dårlig samvittighet. Håper dere alle koser dere i påsken, med eller uten varmeflasken. Min skal få være med i baggen på mini”ferie”, men håper det blir liggende der under oppholdet.

En annen ting som ikke har noe med hårstrikker eller hormoner å gjøre: Jeg har begynt å jobbe som skribent for Endometrioseforeningen, og dere kan finne flere artikler fra meg der fremover! Sjekk ut aktuelt på nettsiden deres ved å trykke her.

Følg meg også på instagram for daglige updates: Her.

Et valg er tatt

Jeg har endelig tatt en beslutning, og nå skal spiralen den onde byttes ut.

Jeg har jabbet i vei om denne spiralen nå ganske lenge. Smertene mine har blitt bedre, men jeg har veldig mange hormonelle bivirkninger. Hetetokter, kvalme og en livmor som prøver å føde ut spiralen med jevne mellomrom. Det virker som frøken underliv av og til våkner opp å bare «alarm, alarm, det er et FREMMEDLEGEME inni oss, få den UT» før hun setter i gang med kramper og smerter, og andre rare symptomer som jeg egentlig ikke har lyst til å dele her. Selv om de vanlige smertene og betennelsesfølelsen har blitt bedre, så er jeg egentlig ikke så gira på å føde 3-5 dager i måneden. (Eller bruke mannedeo for resten av livet)

Svimmelanfallene mine (som tydeligvis verken er panikkangst eller hjernesvulst) har jeg også en følelse av kan være trigget av spiralen. Og la oss ikke glemme angsten. Jeg har de siste to årene bare tenkt at jeg sliter psykisk og har mye angst etter alt jeg har vært igjennom, men jeg har heller aldri slitt så mye psykisk som etter jeg satte inn spiralen. Enkelte morgninger våkner jeg opp å føler jeg har drukket en flaske med vin før jeg la meg (and I don’t even drink). Jeg skal ikke skylde alt på spiralen, men det hadde jo vært litt dumt å gå rundt med masse plager og medisiner om det faktisk skyldtes en spiral liksom..

Forandringer og redsel.

Jeg trenger å kjenne hvordan frøken underliv og jeg har det uten mirena spiralen, og forhåpentligvis har vi det bedre. Det vil si hvordan frøken underliv og jeg har det med en ny og mindre spiral, da jeg ikke får klarsignal fra gynekolog på å gå uten. Men det kan virke som at hormonmengden og størrelse på Mirena rett og slett er feil for meg, ettersom den irriterer frøkna så lett. Så jeg skal bytte til en mindre, og annen type. Det hele må gjøre i narkose både grunnet min manglende evne til å holde meg i ro når noen skal inn å grave i livmoren min, og smertene som svært trolig kommer med det hele. Men narkose har vi vært gjennom før, så det skal nok gå bra.

Selv om jeg er positiv til å bytte til en annen spiral, vokser det parallelt frem en redsel. Det å skulle gjøre en hormonforandring er noe av det skumleste jeg vet. Det var det som trigget at jeg ble så syk første gangen, så det sitter en del vonde minner og “hva hvis” tanker. Med nye hormoner kommer det stort sett nye symptomer, nye smerter og nye følelser i kroppen. Det er merkelig hvordan alt som er så nytt og ukjent, blir så mye skumlere. Selv om alle bivirkningene og plagene jeg har nå også er ukomfortable og vonde, så er de i det minste kjente. På den måten blir de også mindre skumle, fordi de er forutsigbare. Men nå skal jeg slutte å gruble, og hoppe ut i uforutsigbarheten. (Dvs når jeg får time på sykehuset som kan være om alt fra 1 til 4 måneder I guess) Grubling er nok noe av det verste man kan gjøre, så nå har jeg bestemt meg for å ikke tenke mer på det – og stå ved avgjørelsen min. Kanskje blir det mye, mye bedre?

Nyttår, hormonforandring og isbading.

Godt nytt år alle sammen! Tidenes mest emosjonelle høytid er over, og det nye året er fult i gang.

Det er ikke jul uten litt gråting. Ihvertfall ikke for meg. Gråte litt for alt som ikke er sånn som på tv, over de man savner, over de man ikke savner, og over at det nærmet seg slutten på et helt fantastisk, grusomt og minnerikt år. På toppen av det hele valgte jeg å gjøre en hormonforandring midt i jula, du vet, bare for å spicy ting litt opp. Og jeg vet ikke om det er noe som heter hormonabstinenser, men jeg har offisielt begynt å bruke manne-deodorant. Livmoren min har våknet til igjen (og med det så mener jeg hovnet opp, heh) Etter å ha følt meg kronisk gravid i flere måneder med både spiral og p-piller, bestemte jeg meg nemlig for å ta denne pausen midt i jula å håpe på at alle bivirkningene unntatt hovne pupper (for det er jo tross alt ikke det verste som kan skje) skulle bli borte. Det ble de, ikke. Så nå ti dager senere bestemte jeg meg for å begynne igjen, og har skjønt at noen av disse bivirkningene mest sannsynligvis kommer av andre ting, som det gjenstår å finne utav. Yay!


Meg som ser sinna ut på nyttårsaften.

i dette kaoset av avgjørelser, tanker og julemas (og julekos men det ødelegger litt stemningen på innlegget hvis jeg nevner noe koselig nå) så har jeg prøvd å finne kreative måter å overleve på. Litt julefri fra stallen gjorde også at jeg ikke kunne forsvinne inn i heste-bobla mi. Så da dro jeg med meg pappa på isbading, overbevist om at han kom til å si nei eller feige ut (slik at jeg slapp å gjøre det likevel) men når han da ble med og stoltheten min er ganske så høy, ble det fort en dukkert likevel. Det er faktisk ingenting som gjør at man kjenner at man lever, så mye som kaldt vann. Så hvis du er som meg – og trenger å kjenne at du lever (for det gjør man vell bare av og til eller?) så anbefales det på det sterkeste å ta seg en svøm. Bare husk å puste, og skifte til tørre, varme klær øyeblikkelig etterpå. (For bikinien din fryser nemlig når den er våt og det er minusgrader ute, heh)

Meg som er badass. 

Jeg vurderte å skrive en lang tekst om 2020, men fant ut underveis at det egentlig ikke er så interessant å høre en lang tekst om all kjærligheten, angsten, fortvilelsen og gleden jeg følte på i 2020. (Og hvis du har lyst til å få et innblikk i det så har jeg allerede postet en video på instagram som oppsummerer). Men jeg er både glad og trist for at 2020 er over. Glad fordi det har vært et bedritent år med korona, men også trist fordi det er mange minner og øyeblikk i 2020 som er meg veldig nære. Men jeg tror at det nye året har masse nye overraskelser, gleder og utfordringer på lur (Det må jo litt utfordringer til også). Det er på tide å se fremover og glede seg til alt som kommer.

Akkurat det å starte med blanke ark tror jeg er bullshit, for man er ikke en ny person over natta og man vil alltid ha med seg minner og lærdom. Det jeg derimot tror på er å se på det nye året som et nytt kapittel i livet, hvor man tar enda smartere valg, tar med seg alt godt og jobber med det som ikke er like bra. Den eneste veien ut – er igjennom.

Noen ting å huske på i julen!

I dag er det juleaften, og vi er i en høytid fylt med forventninger, familie og stress. Også må man ikke glemme at man skal KOSE SEG, eller hva?🎅🏼

Julen representerer mye forskjellig for mange. For noen er den utelukkende positiv, mens for andre er det kanskje noe man gruer seg til. Kanskje man ikke har noen å feire med, eller at julen stort sett ender med krangler og ufridde forventninger. Som kronisk syk kan det komme frem en del følelser i julen. Man kan føle på å ikke strekke til, og kanskje man ikke klarte å gjøre alt man hadde planlagt. Det å gå rundt med smerter når alt skal være så sykt kos, og føle man må skjule det kan være vanskelig. Å se på alle andre sine renvaskede og pyntede hjem når man ikke har rukket å gjøre alt selv? Nei fy søren, julen kan være ganske stressende også, kan vi være enige om det??

Her en noen råd for å overleve høytiden om du synes den er litt ekstra vanskelig:

🎅🏼Prøv å gi litt f. Om ikke alt ble som planlagt, eller alt ble helt ferdig. Still deg selv spørsmålet om det egentlig er så viktig?
🎅🏼Ikke ta ansvar for andre mennesker sine følelser. Det er ikke ditt ansvar. Gjør det du kan for å bidra med god stemning og en hyggelig høytid, og når du har gjort det du kan – så er det mer enn bra nok.
🎅🏼Sett grenser. Det er lov å si nei, også i julen. Det er lov å ikke klare, ikke ville, eller ønske når man er syk. Men det er også like mye lov å komme som man er, og sitte rundt julebordet med en varmeflaske på magen. Klarer du ikke presse på deg julekjolen? Neivell, ta på deg noe du klarer å delta i og putt på et par juleøredobber isteden.
🎅🏼Dropp den dårlige samvittigheten. Jeg er selv en person med mye samvittighet, og hvis jeg ikke passer på, så plager den meg på både det ene og det andre stadig vekk. Men vær bevisst på om dette faktisk er noe du fortjener å ha dårlig samvittighet for. At andre har lagt mye tid, arbeid eller penger i en gave som du ikke har mulighet til å gjengjelde? Det er ikke noe å ha dårlig samvittighet for. Det er trist hvis julen skal bli et økonomisk system hvor alt vi bryr oss om er resiprositet. Ofte er det en stor glede i det å gi, så la oss prøve å fokusere på det istedenfor å Google hvor mye penger gaven din kostet, shall we?

🎅🏼Familie. Mange har et turbulent forhold til familien, og det kan være krevende å bruke så mye tid sammen i en stressende høytid. Og det er jammen ikke alltid det finnes en løsning, et frirom eller en utvei heller. Noen ganger må man bare gjennom det, men husk at det er LOV å føle at det er vanskelig. Det er lov å ikke bare synes det er koselig og fint. Det er lov å føle akkurat det du føler❤️gi deg selv en klem når det blir tungt.

🎅🏼DU ER BRA NOK!!❤️

 

Håper alle får en fin jul. Jeg sender en ekstra tanke og klem til de som ikke kan feire med sine nærmeste i år, eller som har mistet noen de er glad i. ❤️

20 kg av mine skuldre.

Jeg har grått og ledd meg gjennom eksamensperioden, og endte kaoset (hvor jeg strengt talt trodde jeg skulle dø) med toppkarakter.

Jepp, du leste riktig. Toppkarakter. Det hadde jeg ikke trodd jeg skulle få til når jeg satt begravd med et gråtkvalt ansikt langt ned i bøkene. Etter gjentatte turer hjem til pappa (hvor det første jeg gjorde da jeg kom inn døra var å braste i gråt, enda jeg hadde mannet meg opp hele bilturen til å IKKE gjøre det) fikk jeg gjennomført og 20 kg er herved lettet fra mine skuldre. Fy søren så digg. Og fy søren for et tøft semester det har vært. Her har jeg gått med eksamensstress, knust hjerte, angst og endofuckingsmetriose, men jammen gikk det likevel. Om du nå sitter å lurer på om jeg har litt “flink pike syndrom”, så kan jeg bekrefte det med en gang.

Jeg tror dette har vært en vanskelig høst (eller år?!) for mange. Med endringer på jobb og skole, mye mer tid alene med tankene sine, og ikke minst lengre vekk fra venner og familie. The hudsult is REAL. Jeg tror ikke jeg noen gang har savnet klemmer og nærhet så mye som denne høsten, spesielt etter jeg flyttet for meg selv og ikke hadde romkamerater som jeg lenger kunne plage i tide og utide. Til tider har det vært så ille at jeg har holdt på å klemme kassamannen på joker bare for å huske hvordan det føltes igjen med en klem (håper ingen blir krenka nå, jeg følger seff alle retningslinjer).

 

Meg som tok bilde av meg selv i omskiftningsrommet etter å ha tatt MR, for å dokumentere at jeg klarte det! (eller fordi det var så bra lys der, hvem vet)

Et lyspunkt!

Heldigvis, og helt ut av det blå. (Eller etter jeg “solgte meg selv” på facebook-heste-gruppe) kom jeg over en stall i nærheten av meg hvor jeg nå har begynt å ri. Jeg er faktisk så heldig at jeg har begynt å trene flere hester der, og har kunnet finne tilbake til min lidenskap med islandshester. Noe jeg har holdt på med siden jeg var 6 år, men etter jeg flyttet til Oslo så jeg det vanskelig å skulle kombinere hest og studier. Det visste seg å ikke være så vanskelig likevel, og med bil, pågangsmot, veldig hyggelige stall-mennesker og plastboks fra ikea til hesteklærene på hybelen (Så duftlyset mitt fra rituals ikke blir overdøvet av scent hest 2.0) har dette fylt hverdagen min med masse glede. Og hestene? De kan man klemme på, og børste på, og kose med, og plutselig ble hudsulten ikke så ille alikevell.

Det kan hende jeg er den som koser meg aller mest på dette bildet.

Smerter og stahet.

Det er sikkert mange som lurer på hvordan det går med smertene og endometriosen. Ikke minst hvordan jeg klarer å ha en så aktiv hverdag som jeg har nå, med en kranglete livmor. Vell, her er det dessverre ingen solskinnshistorie. Frøken underliv krangler og syter enda, men jeg jobber mye med å ikke la det hindre meg i å ha livsglede og gjøre de tingene som er godt for meg. Jeg tror, og har kjent på min kropp, at noe av det viktigste for meg er å holde meg fysisk aktiv og bruke kroppen. Noen ganger er det vondt, og ukjent aktivitet kan skape irritasjon og smerter, men hvis jeg tviholder på staheten min (Sammen med en dose sunn fornuft) klarer jeg å ikke gi meg. Da jeg begynte å ri aktivt igjen, fikk jeg vondt hver dag. Nå er det mindre. Ridning er veldig god trening og aktivisering av bekken og mage, og det har hatt effekt på både godt og vondt.

Trening kan nok ikke kurere endometriose. Men det kan frigjøre endorfiner, gi deg glede og energi, og styrke kroppen din. Alle disse tingene kan påvirke hvordan du opplever smerte. Jeg personlig merker stor forskjell på hvordan jeg håndterer smerten. Å møte den uten å være redd, med energi, positive tanker, og noe å holde fast ved (Noe man gleder seg å komme tilbake til, en god grunn til å holde ut når det står på som verst) – Gjør det hele mer overkommelig. Det er selvfølgelig fremdeles dager hvor jeg både banner, ringer mamma å sutrer, hater livet og hører på trist musikk. MEN, jeg prøver å fylle absolutt hver eneste dag med noe som gir meg glede. Konsekvent bruke tiden min på ting som gjør meg godt, og mennesker som gjør meg godt. Da blir det ofte ikke like ille når man plutselig må ligge i sengen resten av dagen.

 

Til slutt vil jeg si takk for alle som er her inne å leser hver eneste dag. Som sender meg mail, og meldinger på instagram. Jeg har ikke fått svart dere alle sammen, men det er veldig godt å se at noen kan finne støtte i det jeg skriver, og dere er noen ekte krigere alle sammen♥

 

 

Kjære lesere

Kjære fine lesere.

Jeg har veldig mye i hodet om dagen. Jeg er på vei inn i eksamensperiode, og når jeg ikke leser bruker jeg dagene til å ri eller danse. Prøver å holde meg i gang, og ikke stoppe opp. Jeg har begynt å gå i behandling på sykehuset to dager i uken, noe som har vist seg å være enda tyngre enn jeg trodde det skulle bli. Psyken min henger ikke helt med i svingene, og jeg kjenner at jeg må legge bloggen til side for en stund. Akkurat nå har jeg ikke overskudd til å skulle produsere noe kreativt eller by på meg selv, og jeg trenger å være skikkelig streng i perioden fremover for å klare å gjennomføre alle eksamenene mine.

Jeg leverer siste eksamen 3.desember, og håper at jeg etter det har litt nytt, humoristisk og viktig innhold til dere. Endometriose og kvinnehelse kommer alltid til å være min hjertesak, og noe jeg vil engasjere meg i. Men noen ganger må vi sette oss selv helt først, selv om man vil hjelpe andre. Og akkurat nå trenger jeg hest, dans og fult fokus på meg selv og studiet mitt. Dette vil også si at jeg kommer til å svare noe tregere på meldinger/mail, men jeg setter veldig stor pris på at dere sender meg melding – bare hold ut med at jeg kanskje svarer noe senere♥

Det ligger mange innholdsrike innlegg ute på bloggen.

Enn så lenge ligger det mange innlegg ute på bloggen hvor jeg skriver om de ulike utfordringene knyttet til endometriose, alt fra hormonbehandlinger til operasjonsforberedelser. Det er bare å scrolle i vei, så finner du helt garantert svar på noe av det du lurer på. Under kategorier kan du også trykke på ‘endometriose’ slik at alle innleggene som jeg har merket med det, kommer opp. Da får du opp mere spesifikke innlegg om endo, og ikke alt annet jeg også har delt!

Et annet tips jeg vil gi er å oppsøke endometrioseforeningen. Jeg vet det er så mange som sliter, er fortvilte og rådløse. Og jeg har sagt det før, og sier det igjen – Her er det SÅ mye hjelp å få! Jeg håper alle benytter seg av dette tilbudet. Du finner Endometrioseforeningen her. Foreningen har nemlig likepersoner du kan ringe eller ta kontakt med, som vil kunne veilede deg, gi tips og råd, og være en støtte i det du står i. Jeg anbefaler alle som nøler med å gjøre dette til å slå på tråden til en av damene der. Jeg har selv gjort det flere ganger når jeg har stått i vanskelige situasjoner/avgjørelser med endo, og fått masse støtte. Det hjelper!♥

 

Enn så lenge ønsker jeg alle en smertefri november, så snakkes vi snart igjen♥

Procren og overgangsalder. Hormonbehandlingen fra helvete.

Jeg har det fremdeles ikke så veldig bra, så isteden for å utdype enda mer om grøfta og depresjon og alt det der tenkte jeg å skrive litt om et tema jeg lenge var villet gå nærmere inn på- nemlig procren og overgangsalder.

Hormonsprøyter og overgangsalder.

Kanskje har du nettopp vært hos gynekologen din, og fått alternativet Procren fint presentert? Kanskje har du nettopp begynt, og skjønner ikke hvorfor i all verden du blør og blør når du egentlig skal være i overgangsalderen? Eller, kanskje du har stått på behandlingen i over et år, og ikke før nå blitt gjort oppmerksom på at det er stor fare for å utvikle benskjørhet, særlig ved behandling over 6 måneder?

Åh, alternativene er så mange. Den kjære hormonsprøyta som for noen fjerner alle smerter, og for andre gir 10 nye problemer. Hvordan skal vi egentlig forholde oss til den? Og hvor mye vet vi om bivirkningene og skadene den gjør? Det florerer med erfaringer, frarådinger og skremsel i de aller fleste selvhjelpsgrupper (og i min innboks). Mange lurer, er fortvilte og feilinformerte.

Jeg har selv brukt procren, i 7 måneder. Planen var egentlig 1 år, men jeg klarte ikke fullføre behandlingen pga alle bivirkningene. Hvis du har lyst til å lese mer om min personlige erfaring med behandlingen (Og hvordan jeg takket den farvel etter 7 svette måneder) kan du trykke her.

Procren er et vanskelig valg. For noen er den en reddende engel, og for andre en hormonbehandling fra helvetet. Jeg har hørt veldig forskjellige historier. Det er viktig å merke seg at dette er en behandling som brukes på alvorlige tilfeller av endometriose, gjerne hvor utganspunktet er ganske dårlig. Så det blir litt ‘pest eller kolera’ vibe over avgjørelsen. Hva du velger må være opp til deg, men jeg tenker det er viktig å være klar over hva slags behandling man utsetter seg for. Derfor vil jeg lage en liten liste med ting jeg synes du må vite før du tar valget!

En bitteliten oppsummering av mitt eventyr i overgangsalderen. Jeg stakk foresten sprøytene i magen selv .(#tøffing)

Ting du MÅ vite om Procren og overgangsalder før du begynner behandlingen.

  • Behandlingen kan ha MANGE bivirkninger. Man tenker ofte kun på hetetokter når man snakker om overgangsalder, men dette er en kjemisk igangsatt overgangsalder, og bivirkningene kan være mange. Hetetokter, ledd og muskelsmerter, depresjon, utmattelse, kvalme, hodepine eller migrene, vekttap eller vektøkning,  humørsvinginger og infeksjon i skjeden, tørre slimhimmer, nedsatt sexlyst* (*alle disse bivirkningene er listet som svært vanlige eller vanlige av felleskatalogen)
  • Noen av bivirkningene kan bli kroniske. Dette snakkes ikke nok om! Men det er faktisk slik at man kan risikere å få ikke-reversible bivirkninger av behandlingen. Selv har jeg 3 forskjellige bivirkninger som ikke slipper tak, og jeg har ikke klart å finne noen annen årsak til symptomene. (1 1/2 år etter endt behandling)
  • Procren er en egentlig en kreftbehandling for menn. Som brukes mot prostatakreft, før den nå også brukes mot endometriose. Jeg bare nevner det.
  • Det er økt risiko for å få benskjørhet. Benskjørhet er ikke noe som kan fjernes om man først har fått det. Denne risikoen øker betraktelig om du har brukt behandlinger i over 6 måneder, og derfor frarådes det faktisk å bruke behandlingen lengre enn 6 måneder. (Jeg brukte den i 7)
  • De 3/4 første ukene man bruker Procren øker østrogennivået (før det så synker og man kommer i overgangsalder) Dette betyr også at man de første ukene vil få en forverring i symptomene, og gjerne få mensen/blødning. Dette går for de aller fleste over når østrogennivået synker. Det må altså bli verre før det blir bedre. (Jeg hadde 2 1/2 uke Ish med blødninger og mye smerter før hormonnivået endret seg)
  • Det er vanlig å bruke add-backs. Add-backs er hormoner (østrogen) som du rett og slett tar for å øke østrogennivået litt igjen, slik at man får færre bivirkninger. Da tenker du kanskje hva som er vitsen med behandling hvis man skal senke østrogennivået, bare for å øke det igjen? Det tenkte jeg også. Men kroppen reagerer av en eller annen grunn annerledes på å få det senket, også tilsatt østrogen igjen. (Og dosen er relativt liten så du vil fremdeles være i overgangsalder, trust me)

Det finnes mye forskningsdata og artikler fra gode kilder i gruppen ‘Nancys Nook’ på facebook, som er en stor endometriose-selvhjelpsgruppe. De er dog ganske imot procren (Eller lupron som det heter i USA), men mye man kan lese seg opp på der.

Nå skremte jeg sikkert livet av de aller fleste med denne listen, og det var delvis meningen. Det betyr derimot ikke at jeg fråråder å prøve å Procren. Noen står i en hverdag med masse plager og smerter, og opplever at det eneste som hjelper er Procren. Så selv om denne listen med potensielle farer og ubehagelige symptomer hører drastisk ut, er kanskje utganspunktet enda verre. Men dette er ting du burde være klar over, slik at du kan ta et bevist valg! Jeg personlig, kommer nok ikke til å bruke Procren igjen. Med mindre det skulle være det eneste alternativet for en fungerende hverdag. Men hva som er riktig for deg, må du finne utav. Lykke til, og still gjerne noen spørsmål eller kom med din erfaring i kommentarfeltet♥

På automatikk

Den siste tiden har gått på automatikk.

Det har vært litt stille fra meg den siste uken, og tusen takk til alle som sender meg meldinger. Hver gang jeg åpner hjertet mitt for dere, så møter dere meg med like mye åpenhet og varme tilbake. Det er mange som sender melding og sier hvor mye jeg har hjulpet med bloggen min og åpenhet. Men jeg må bare si, dere hjelper meg også. Mer enn dere aner. Dere minner meg på at man ikke er alene. For selv jeg som skriver om psykisk helse og endometriose, kan noen ganger føle meg helt alene. Jeg, som skriver lister med råd og forteller at alt kommer til å bli bedre  – glemmer det ofte selv når jeg står i min egen krise. Jeg føler meg av og til, helt alene. Som om jeg er det eneste menneske som føler på alle disse vonde følelsene. Takk for at dere minner meg på at jeg ikke er det♥

Dagene går på automatikk. Jeg føler meg ikke helt som meg selv om dagen. Mere som en robot som apatisk følger planene som står oppført i kalenderen, og blir så sliten at den kortslutter på kveldene. Prøver å holde meg opptatt. Prøver å få gjort det jeg skal, og prøver å heale den vonde klumpen som enda sitter i brystet. Faen altså, men depresjonen har balletak på meg. Jeg klarer ikke riste det av meg, og uansett hva jeg gjør så henger det over meg som en påminnelse på at ting er vondt. At hvert øyeblikk hvor jeg plutselig glemmer meg litt og har det bra, skal snart gå over. At de få gangene jeg virkelig ler og smiler, snart skal bli brutt opp.  Eller at treninger eller rideturen jeg elsker å dra på, slår meg ut dagen etterpå og jeg må kjempe enda hardere for å stå opp. Parallelt blomstrer en selvdestruktiv idiot frem inni meg. En stemme inni hodet (ja jeg er gærn), som forteller meg hvor dårlig jeg er. Alt jeg burde klare bedre, håndtere bedre, regulere bedre.

Det finnes ingen råd, medisin eller kur som kan lege meg så mye som de dyrene her klarer. 

På lørdag lo jeg så jeg gråt. For første gang på veldig lenge.

Jeg og bestevenninna mi hadde bestemt oss for å dra på et par timers ridetur på et ridesenter i nærheten av mamma. Jeg hadde lagt igjen hjelmen min i Oslo, og måtte derfor låne en hjelm av ridesenteret. Jeg har så sinnsykt stort hodet (Må være den store hjernen som gjemmer seg der inne) (og nekter å funke lol). Så det tok litt tid å finne hjelm. Det vil si, jeg endte opp med å måtte bruke en hjelm de hadde som så mer ut som en krigshjelm enn ridehjelm. Den var hakket større både oppover og bortover, og ikke særlig flatterende. Ikke at det er så viktig når man skal på ridetur, men uansett! På vei ut av salrommet dundrer jeg avgårde i bestemt gange, klar for ridetur. Jeg presterer å gå rett inn i en takbjelke, jeg og den gedigne stridshjelmen min. Og da så hardt og fort rett inn i denne bjelken, at jeg holder på å miste balansen bakover. Heldigvis gjorde krigshjelmen jobben sin og jeg fikk ikke vondt, men det hele var et utrolig komisk syn. Verken jeg eller venninna mi klarte å la være å le, og de to jentene som hadde hjulpet oss å finne hjelmer holdt også på å le seg ihjel. Når man da først har startet, og tårene presser på så var det søren ikke lett å stoppe. Føltes ut som vi var fjorten år igjen og satt i klasserommet og ikke kunne le. Og det føltes SÅ godt å bare være litt barnlig og le igjen.

Prøver å holde fast på disse øyeblikkene for alt det er verdt. Minne meg på dem og dyrke dem, isteden for å repetere de vonde. Minne meg selv på tre ting som har vært fint med dagen, hver kveld før jeg legger meg. Sammen med tre ting jeg er takknemlig for i livet. Prøver å tvinge hjernen inn i en positiv retning. Depresjonen har kanskje balletak på meg nå, men jeg skal nok klare å snu det om til slutt. Det handler vell bare om å rett og slett ikke gi opp?

 

Å lappe seg selv sammen igjen

Noen ganger kan masse følelser plutselig føre til lite følelser. Så sitter man uten å kjenne seg selv igjen, og prøver å lappe sammen bitene som flyter utover.

De siste ukene har vært skikkelig dritt. Rett og slett. Alle først noen runder med endoanfall og smertestillende, så ble hjertet mitt knust i tusen biter, OGSÅ fikk jeg influensa. Jeg lurer litt på hva i all verden jeg gjorde i mitt forrige liv, fordi karma seems to be after me. Alle disse intense følelsene (og sene kvelder med for mye tårer) førte til at det kræsjet litt for meg. Alle følelsene og energien ‘eksploderte’, og den siste uken har jeg følt meg ganske nede og deprimert. Så jeg gjorde det eneste riktige man kan gjøre når man har det sånn – jeg pakket en bag og flyktet til mamma.

Det har vært skikkelig godt å komme til mamma. Mamma tvinger meg med ut på tur i all slags vær. Hun putter meg i en stol foran et bål, når jeg har mest lyst til å ligge i senga å gråte. Hun drar meg med ut i naturen (og snakker med alle dyr vi møter på veien,) og minner meg på alle de tingene jeg liker å gjøre. Hun gir meg den lille dytten jeg ikke alltid klarer å gi meg selv. Depresjon føles ut som en sort teppe som plutselig ligger over deg. Eller at en desperant fra Harry Potter har sugd ut sjelen din. Lys, varme, følelser og kontraster viskes ut. Samtidig vokser det jævla trykket i brystet, som om noen har slått deg med knyttneve i magen. Det er lenge siden jeg har følt på disse følelsene, og jeg vet at det trykket og tomheten jeg føler på nå kunne vært så innmari mye verre. Men det er vanskelig å skulle minne seg på at “det kunne vært verre”.

Nå har jeg fulgt mine egne råd og ridd og tent så mye bål, at hvis jeg ikke snart føler meg bedre så må jeg slette hele bloggen.

Når det mørket teppet kommer smygende.

Jeg har opplevd å føle på depresjon flere ganger. Noen ganger i lengre perioder og andre ganger på dagsbasis. Det kommer like brått hver gang. Jeg VET at det viktigste man kan gjøre når man føler det slik, er å ikke stoppe opp. Å komme seg opp av sengen, selv om det er vondt å våkne. Å følge rutiner og vanlig hverdag så langt det lar seg gjøre. Være streng. Se på gamle bilder fra tider man hadde det gøy, og huske at denne virkeligheten er ikke like langt unna som det føles. Morsomme videoer, memes og minner. HUMOR er så viktig, selv når man ikke klarer å le.

Prøve å finne glede i små ting. Som å kjenne sola i ansiktet, høstfarger på trærne eller varmen i en klem. Lukten av favoritt dusjsåpen eller følelsen av å tenne bål i skogen. Dra på ridetur, eller danse, eller hva enn man vanligvis elsker å gjøre – selv om man ikke føler den samme varmen i brystet. For til slutt vil det gi mening igjen. Plutselig fjerner det sorte teppet seg, og de følelsene som har vært borte kommer tilbake. Og man har tryllet desperanten tilbake dit den kom fra.