Jeg har det fremdeles ikke så veldig bra, så isteden for å utdype enda mer om grøfta og depresjon og alt det der tenkte jeg å skrive litt om et tema jeg lenge var villet gå nærmere inn på- nemlig procren og overgangsalder.

Hormonsprøyter og overgangsalder.

Kanskje har du nettopp vært hos gynekologen din, og fått alternativet Procren fint presentert? Kanskje har du nettopp begynt, og skjønner ikke hvorfor i all verden du blør og blør når du egentlig skal være i overgangsalderen? Eller, kanskje du har stått på behandlingen i over et år, og ikke før nå blitt gjort oppmerksom på at det er stor fare for å utvikle benskjørhet, særlig ved behandling over 6 måneder?

Åh, alternativene er så mange. Den kjære hormonsprøyta som for noen fjerner alle smerter, og for andre gir 10 nye problemer. Hvordan skal vi egentlig forholde oss til den? Og hvor mye vet vi om bivirkningene og skadene den gjør? Det florerer med erfaringer, frarådinger og skremsel i de aller fleste selvhjelpsgrupper (og i min innboks). Mange lurer, er fortvilte og feilinformerte.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg har selv brukt procren, i 7 måneder. Planen var egentlig 1 år, men jeg klarte ikke fullføre behandlingen pga alle bivirkningene. Hvis du har lyst til å lese mer om min personlige erfaring med behandlingen (Og hvordan jeg takket den farvel etter 7 svette måneder) kan du trykke her.

Procren er et vanskelig valg. For noen er den en reddende engel, og for andre en hormonbehandling fra helvetet. Jeg har hørt veldig forskjellige historier. Det er viktig å merke seg at dette er en behandling som brukes på alvorlige tilfeller av endometriose, gjerne hvor utganspunktet er ganske dårlig. Så det blir litt ‘pest eller kolera’ vibe over avgjørelsen. Hva du velger må være opp til deg, men jeg tenker det er viktig å være klar over hva slags behandling man utsetter seg for. Derfor vil jeg lage en liten liste med ting jeg synes du må vite før du tar valget!

En bitteliten oppsummering av mitt eventyr i overgangsalderen. Jeg stakk foresten sprøytene i magen selv .(#tøffing)

Ting du MÅ vite om Procren og overgangsalder før du begynner behandlingen.

• Behandlingen kan ha MANGE bivirkninger. Man tenker ofte kun på hetetokter når man snakker om overgangsalder, men dette er en kjemisk igangsatt overgangsalder, og bivirkningene kan være mange. Hetetokter, ledd og muskelsmerter, depresjon, utmattelse, kvalme, hodepine eller migrene, vekttap eller vektøkning,  humørsvinginger og infeksjon i skjeden, tørre slimhimmer, nedsatt sexlyst* (*alle disse bivirkningene er listet som svært vanlige eller vanlige av felleskatalogen)
• Noen av bivirkningene kan bli kroniske. Dette snakkes ikke nok om! Men det er faktisk slik at man kan risikere å få ikke-reversible bivirkninger av behandlingen. Selv har jeg 3 forskjellige bivirkninger som ikke slipper tak, og jeg har ikke klart å finne noen annen årsak til symptomene. (1 1/2 år etter endt behandling)
• Procren er en egentlig en kreftbehandling for menn. Som brukes mot prostatakreft, før den nå også brukes mot endometriose. Jeg bare nevner det.
• Det er økt risiko for å få benskjørhet. Benskjørhet er ikke noe som kan fjernes om man først har fått det. Denne risikoen øker betraktelig om du har brukt behandlinger i over 6 måneder, og derfor frarådes det faktisk å bruke behandlingen lengre enn 6 måneder. (Jeg brukte den i 7)
• De 3/4 første ukene man bruker Procren øker østrogennivået (før det så synker og man kommer i overgangsalder) Dette betyr også at man de første ukene vil få en forverring i symptomene, og gjerne få mensen/blødning. Dette går for de aller fleste over når østrogennivået synker. Det må altså bli verre før det blir bedre. (Jeg hadde 2 1/2 uke Ish med blødninger og mye smerter før hormonnivået endret seg)
• Det er vanlig å bruke add-backs. Add-backs er hormoner (østrogen) som du rett og slett tar for å øke østrogennivået litt igjen, slik at man får færre bivirkninger. Da tenker du kanskje hva som er vitsen med behandling hvis man skal senke østrogennivået, bare for å øke det igjen? Det tenkte jeg også. Men kroppen reagerer av en eller annen grunn annerledes på å få det senket, også tilsatt østrogen igjen. (Og dosen er relativt liten så du vil fremdeles være i overgangsalder, trust me)

Det finnes mye forskningsdata og artikler fra gode kilder i gruppen ‘Nancys Nook’ på facebook, som er en stor endometriose-selvhjelpsgruppe. De er dog ganske imot procren (Eller lupron som det heter i USA), men mye man kan lese seg opp på der.

Nå skremte jeg sikkert livet av de aller fleste med denne listen, og det var delvis meningen. Det betyr derimot ikke at jeg fråråder å prøve å Procren. Noen står i en hverdag med masse plager og smerter, og opplever at det eneste som hjelper er Procren. Så selv om denne listen med potensielle farer og ubehagelige symptomer hører drastisk ut, er kanskje utganspunktet enda verre. Men dette er ting du burde være klar over, slik at du kan ta et bevist valg! Jeg personlig, kommer nok ikke til å bruke Procren igjen. Med mindre det skulle være det eneste alternativet for en fungerende hverdag. Men hva som er riktig for deg, må du finne utav. Lykke til, og still gjerne noen spørsmål eller kom med din erfaring i kommentarfeltet♥

Den siste tiden har gått på automatikk.

Det har vært litt stille fra meg den siste uken, og tusen takk til alle som sender meg meldinger. Hver gang jeg åpner hjertet mitt for dere, så møter dere meg med like mye åpenhet og varme tilbake. Det er mange som sender melding og sier hvor mye jeg har hjulpet med bloggen min og åpenhet. Men jeg må bare si, dere hjelper meg også. Mer enn dere aner. Dere minner meg på at man ikke er alene. For selv jeg som skriver om psykisk helse og endometriose, kan noen ganger føle meg helt alene. Jeg, som skriver lister med råd og forteller at alt kommer til å bli bedre  – glemmer det ofte selv når jeg står i min egen krise. Jeg føler meg av og til, helt alene. Som om jeg er det eneste menneske som føler på alle disse vonde følelsene. Takk for at dere minner meg på at jeg ikke er det♥

Dagene går på automatikk. Jeg føler meg ikke helt som meg selv om dagen. Mere som en robot som apatisk følger planene som står oppført i kalenderen, og blir så sliten at den kortslutter på kveldene. Prøver å holde meg opptatt. Prøver å få gjort det jeg skal, og prøver å heale den vonde klumpen som enda sitter i brystet. Faen altså, men depresjonen har balletak på meg. Jeg klarer ikke riste det av meg, og uansett hva jeg gjør så henger det over meg som en påminnelse på at ting er vondt. At hvert øyeblikk hvor jeg plutselig glemmer meg litt og har det bra, skal snart gå over. At de få gangene jeg virkelig ler og smiler, snart skal bli brutt opp.  Eller at treninger eller rideturen jeg elsker å dra på, slår meg ut dagen etterpå og jeg må kjempe enda hardere for å stå opp. Parallelt blomstrer en selvdestruktiv idiot frem inni meg. En stemme inni hodet (ja jeg er gærn), som forteller meg hvor dårlig jeg er. Alt jeg burde klare bedre, håndtere bedre, regulere bedre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

♥Det finnes ingen råd, medisin eller kur som kan lege meg så mye som de dyrene her klarer. 

På lørdag lo jeg så jeg gråt. For første gang på veldig lenge.

Jeg og bestevenninna mi hadde bestemt oss for å dra på et par timers ridetur på et ridesenter i nærheten av mamma. Jeg hadde lagt igjen hjelmen min i Oslo, og måtte derfor låne en hjelm av ridesenteret. Jeg har så sinnsykt stort hodet (Må være den store hjernen som gjemmer seg der inne) (og nekter å funke lol). Så det tok litt tid å finne hjelm. Det vil si, jeg endte opp med å måtte bruke en hjelm de hadde som så mer ut som en krigshjelm enn ridehjelm. Den var hakket større både oppover og bortover, og ikke særlig flatterende. Ikke at det er så viktig når man skal på ridetur, men uansett! På vei ut av salrommet dundrer jeg avgårde i bestemt gange, klar for ridetur. Jeg presterer å gå rett inn i en takbjelke, jeg og den gedigne stridshjelmen min. Og da så hardt og fort rett inn i denne bjelken, at jeg holder på å miste balansen bakover. Heldigvis gjorde krigshjelmen jobben sin og jeg fikk ikke vondt, men det hele var et utrolig komisk syn. Verken jeg eller venninna mi klarte å la være å le, og de to jentene som hadde hjulpet oss å finne hjelmer holdt også på å le seg ihjel. Når man da først har startet, og tårene presser på så var det søren ikke lett å stoppe. Føltes ut som vi var fjorten år igjen og satt i klasserommet og ikke kunne le. Og det føltes SÅ godt å bare være litt barnlig og le igjen.

Prøver å holde fast på disse øyeblikkene for alt det er verdt. Minne meg på dem og dyrke dem, isteden for å repetere de vonde. Minne meg selv på tre ting som har vært fint med dagen, hver kveld før jeg legger meg. Sammen med tre ting jeg er takknemlig for i livet. Prøver å tvinge hjernen inn i en positiv retning. Depresjonen har kanskje balletak på meg nå, men jeg skal nok klare å snu det om til slutt. Det handler vell bare om å rett og slett ikke gi opp?

Noen ganger kan masse følelser plutselig føre til lite følelser. Så sitter man uten å kjenne seg selv igjen, og prøver å lappe sammen bitene som flyter utover.

De siste ukene har vært skikkelig dritt. Rett og slett. Alle først noen runder med endoanfall og smertestillende, så ble hjertet mitt knust i tusen biter, OGSÅ fikk jeg influensa. Jeg lurer litt på hva i all verden jeg gjorde i mitt forrige liv, fordi karma seems to be after me. Alle disse intense følelsene (og sene kvelder med for mye tårer) førte til at det kræsjet litt for meg. Alle følelsene og energien ‘eksploderte’, og den siste uken har jeg følt meg ganske nede og deprimert. Så jeg gjorde det eneste riktige man kan gjøre når man har det sånn – jeg pakket en bag og flyktet til mamma.

Det har vært skikkelig godt å komme til mamma. Mamma tvinger meg med ut på tur i all slags vær. Hun putter meg i en stol foran et bål, når jeg har mest lyst til å ligge i senga å gråte. Hun drar meg med ut i naturen (og snakker med alle dyr vi møter på veien,) og minner meg på alle de tingene jeg liker å gjøre. Hun gir meg den lille dytten jeg ikke alltid klarer å gi meg selv. Depresjon føles ut som en sort teppe som plutselig ligger over deg. Eller at en desperant fra Harry Potter har sugd ut sjelen din. Lys, varme, følelser og kontraster viskes ut. Samtidig vokser det jævla trykket i brystet, som om noen har slått deg med knyttneve i magen. Det er lenge siden jeg har følt på disse følelsene, og jeg vet at det trykket og tomheten jeg føler på nå kunne vært så innmari mye verre. Men det er vanskelig å skulle minne seg på at “det kunne vært verre”.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nå har jeg fulgt mine egne råd og ridd og tent så mye bål, at hvis jeg ikke snart føler meg bedre så må jeg slette hele bloggen.

Når det mørket teppet kommer smygende.

Jeg har opplevd å føle på depresjon flere ganger. Noen ganger i lengre perioder og andre ganger på dagsbasis. Det kommer like brått hver gang. Jeg VET at det viktigste man kan gjøre når man føler det slik, er å ikke stoppe opp. Å komme seg opp av sengen, selv om det er vondt å våkne. Å følge rutiner og vanlig hverdag så langt det lar seg gjøre. Være streng. Se på gamle bilder fra tider man hadde det gøy, og huske at denne virkeligheten er ikke like langt unna som det føles. Morsomme videoer, memes og minner. HUMOR er så viktig, selv når man ikke klarer å le.

Prøve å finne glede i små ting. Som å kjenne sola i ansiktet, høstfarger på trærne eller varmen i en klem. Lukten av favoritt dusjsåpen eller følelsen av å tenne bål i skogen. Dra på ridetur, eller danse, eller hva enn man vanligvis elsker å gjøre – selv om man ikke føler den samme varmen i brystet. For til slutt vil det gi mening igjen. Plutselig fjerner det sorte teppet seg, og de følelsene som har vært borte kommer tilbake. Og man har tryllet desperanten tilbake dit den kom fra.