Hvis jeg går to år tilbake i tid hadde jeg neppe trodd at jeg en dag kom til å bli intervjuet i en av Norges største aviser om mensen, avføring, sex og overgangsalder. Men så er vi her da.

Det er ikke bestandig så lett være åpent om det som er kleint, personlig eller som man helst skulle ønske at man ikke hadde. Jeg har alltid vært åpen, men jeg må innrømme at alt jeg har vært gjennom har endret mitt syn. Jeg pleide å være flau over ting man ikke trenger å være flau over, og selvom jeg var åpen om enkelte ting så var jeg også ganske klein. Jeg syntes mensen var flaut, avføring var flaut og jeg var på langt nær like trygg i meg selv.

Noe skjedde da jeg fikk denne sykdommen. – Som inntrer med mensen, og gjør at man blør og verker og gjerne blir proppet full av hormoner. Som gjør at sex kan gå fra å være godt til vondt, at en så enkelt rutine som å gå på do krever et helt rituale og at man som 22 åring vet nøyaktig hvor lang tid det tar før et morfinpreparat begynner å virke. At man vet navnet på hvilke antibiotikatabletter du får når du har hatt sex i overgangsalderen, uten å passe på glidemiddel – fordi overgangsalderen i en alder av 22 eller 52, fører gjerne meg seg tørre slimhinner. At man vet hvor lang tid det tar før man fosser igjennom et bind, eller at man kan gynekologenes undersøkelse fra A til Å utenatt fordi man har vært der så mange ganger. (Og heller ikke synes det er særlig flaut lengre å ligge der å skreve med beina)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Du finner det her.

Å gå ut av komfortsonen.

Jeg begynte å stille spørsmål ved ting. Hvorfor synes vi disse tingene er så innmari flaut, når det er så naturlig? Alle kvinner har mensen. De aller fleste har sex. ALLE går på do. Men vi snakker ikke om det, fordi det er privat. Det er jo forsåvidt helt greit, men hva skjer da når vi får en sykdom som omhandler disse tingene? Som har symptomer som gjør disse allerede litt flaue tingene, enda flauere. Når vi må snakke om det, få utallige objekter og legehender opp i tissen, eller i rumpa, eller ta toget med en varmeflaske godt plantet på magen. Det kan nemlig fort bli farlig, fordi vi kanskje unngår å snakke om det, og kanskje vi utelater noe som er viktig eller ikke får god nok hjelp. Det blir nemlig ikke nok snakket om og vi vet ikke engang hva som er vanlig menstruasjon. Mange jenter går derfor lenge med det som kan være en sykdom i utvikling, som får vokse og gro og bli enda verre.

Men om man så får diagnosen, om man så kommer så langt så er det ganske ensomt og fremdeles kleint. Man har kanskje ikke hørt om noen som har det? Man kjenner kanskje ingen? Det står ikke så mye på nettet, og vi snakker ikke om det. Fordi det er kleint. Dette vil jeg være med å bryte. Jeg følte meg veldig alene da jeg var på det verste og før jeg bestemte meg for å bryte ut av denne “kleine-bobla” mi.

Jeg bestemte meg for å ta kontroll over situasjonen, og isteden for å la den eie meg, at jeg skulle eie den. Jeg ville le av at jeg var i overgangsalderen, at jeg blødde og blødde, og av at varmeflasken var med hvor enn jeg dro. For meg hjalp det å snakke om det, men jeg trengte noen å snakke med, jeg trengte å se hvordan noen andre gjorde dette. Hvordan de klarte å eie det og ikke være flau eller beskjeden. Så møtte jeg en gjeng med sterke, modige damer i Endometrioseforeningen, som tok meg inn i sin gjeng. Der har jeg fått ufattelig mye støtte, forståelse og gode ord. Og ingenting er kleint.

Jeg bestemte meg for at jeg vil så gjerne hjelpe andre, jeg vil så gjerne få noen til å føle seg sånn selvom de står i en så håpløs situasjon. Føle seg litt mindre alene, litt mindre klein, og litt mere fab with a heating pad.

Så nå er jeg ute i Dagbladet, og snakker om de tingene som ingen snakker om.