Martine Røsten Aune Fab with a heating pad

Det er noen hektiske dager, og det er heldigvis ikke bare jeg som surrer!

Klinikken hvor jeg tok MR med endometriose-protokoll har nemlig klart å sende bildene til feil sykehus. Det tok først noen uker, og når de første klarte å sende bildene til riktig sykehus så glemte de å legge med tolkning av bildene. Så nå som bildene endelig er ankommet Ullevål må Ullevål sine egne leger se på bildene og tolke de på nytt, og jeg må vente endaa litt lengre. Merkelig at det er så vanskelig når jeg skrev ned informasjon på lege og sykehus bildene skulle til. You had ONE job!! Haha, jaja. Nå får jeg ihvertfall snart svar!

Heldigvis sitter jeg ikke å tenker på dette hver dag, jeg er nemlig i eksamensperiode og her leses det for fult. Jeg har vært mye syk hele semesteret så jeg ligger ganske etter, og er usikker på om jeg klarer å stå på eksamen. Særlig den første, for den er uten hjelpemidler og krever at man har mye forkunnskap og har god kontroll på pensum. Det har ikke jeg hatt, men det begynner å komme seg! Jeg har bestemt meg for å ta emne for emne, og nå går alt fokus til den første eksamen, også får jeg bare ta de en etter en.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Leseboble.

Det eneste jeg gjør om dagen er å lese, spise og trene. Jeg kjenner jeg er inne i en skikkelig leseboble, men det føles godt å endelig være i gang og det ser lysere og lysere ut. Jeg begynner å få troa på at jeg skal klare dette her, og det hadde jeg virkelig ikke. Sosialantropologi er kjempegøy og jeg trives veldig godt med studiet. Neste semester skal jeg begynne å lese tidlig og forhåpentligvis står ikke helsa i veien for det.

Det å studere og slite med sykdom samtidig er utfordrende, men! Det er utrolig fint å ha noe å fokusere på, og noe man synes er morsomt. Også gir det skikkelig mestringsfølelse når man får til ting, særlig med tanke på utfordringene man har. Så jeg skal ha en skikkelig feiring for meg selv når jeg er ferdig med alle tre eksamener, for fy søren for et kjør dette er! Jeg er stolt av meg selv som ikke gir meg, men prøver og står på selv når kroppen ikke fungerer.

♥

Velger du piggtråd? Eller prisen du må betale?

Et knivstikk i magen, etterfulgt av et par til. De smyger seg innpå, starter som små strekk før det utvikler seg til noe sterkere. Nå er det igang igjen, jeg vet hvor denne visa går. Det er bare å holde seg hjemme i dag, for knivstikkingen som foregår i underlivet, den kommer ikke til å gi seg. Den kommer ikke til å gi seg før den har meg sittende oppå varmeflaska, mens jeg prøver å puste meg igjennom takene.

Et knivstikk til, de kommer oftere nå. Jeg har allerede avlyst alle dagens planer og forberedt meg på det som skal komme. Visste jeg måtte kjappe meg å skifte på senga, hvis jeg skulle rekke det før jeg ble inhabil og jævlig. Jeg rakk det, akkurat. Det stikker igjen, kraftigere nå og det kommer hyppigere. Det føles ut som jeg må på do, og jeg prøver å gå på do flere ganger men det skjer ingen ting. Spise? Nei bare tanken på mat gjør meg kvalm, selvom jeg er sulten. Kroppen klarer ikke alt på en gang.

“Jeg må jo på do..” Eller? Nei det må du ikke, den følelsen av å måtte på do skal utvikle seg til å bli en piggtråd, som du har opp i rumpa. Deilig ikke sant? Det gjør vondt og det forvirrer kroppen og dens signaler. Piggtråden kommer i tak den også og noen ganger har jeg lyst til å bare stikke fingeren opp i rumpa. Ta på smerten. Bare holde noe der så det ikke gjør så jævla vondt. Kommer det til å hjelpe? Neppe.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Nå stikker det i tissen også. Jævla piggtråd. Oppover i skjeden, så langt den kommer – vrir seg og stikker så det stråler utover og nedover låra. “Knipeøvelser” har jeg hørt. Klarer ikke å gjøre knipeøvelser fordi det har låst seg helt igjen, det er ikke noe mere å knipe. Så nå sitter jeg på varmeflaska isteden. Kommer til å få varme-utslett på tissen. Sexy.

Så nå sitter vi her igjen min gamle venn, du pille med morfin. Det er en ganske høy pris å betale for å ta deg. Jeg kan forhåpentligvis få noen timers pause fra dette piggtråd-eventyret, men det kommer ikke uten konsekvenser. Etterpå får jeg enten angst og mareritt, hvis jeg ikke sovner før du er på vei ut av kroppen min. Eller så blir jeg hyper og får ikke sove i det hele tatt.

Tar jeg deg er jeg garantert å få angst i morgen, kanskje så mye at jeg ikke klarer å dra på skolen. Både fordi jeg er så sliten etter mange timer med piggtråd-eventyr, men også fordi du kjører meg ned i et svart hull hver gang jeg tar deg.  Da har vi plutselig mistet to dager og ikke bare en. Dager jeg ikke har råd til å miste. Det er ikke sikkert at du virker engang, noen ganger må jeg ta tre av deg for å få noen effekt, og noen ganger hjelper det ikke uansett. Da tar jeg jo bare en pille med angst? Du er det eneste som gir meg en pause fra piggtråden, men det er en stor pris å betale.

Puste litt til, lage en varmeflaske til. En å sitte på, en å ha på magen. Hver gang knivstikkingen roer seg tenker jeg at jeg skal klare det, og hver gang den kommer klarer jeg ikke et sekund til.

Piggtråd, eller pille?

Dette innlegget ble skrevet i går, men ikke postet før nå da jeg var så lei og frustrert at jeg ville skrive det om før jeg postet det.

Å være pasient i et system som ikke følger opp.

Nå er jeg skikkelig lei og frustrert.  Jeg er pasient i et system som ikke fungerer som det skal og hvor alt for mye ansvar ligger på pasienten. Jeg ringer og koordinerer med lege-timer og planlegger så godt jeg bare kan, men timer blir avlyst og jeg blir ikke kontaktet igjen. Jeg blir satt på medisiner uten å få oppfølgning, hvor jeg har ringt 6 ganger å etterspurt time med denne legen, spurt via andre leger på samme klinikk og fått gynekologen min til å sende brev til denne legen (Ettersom de samarbeider noe). Ingen tilbakemelding, ingen oppfølgning. Jeg måtte til slutt involvere en annen lege for å få gjort medisin-vurdering slik at jeg kunne slutte på denne medisinen.

Jeg tok MR for snart en måned siden, og bildene ble sendt til sykehuset for snart en måned siden. Når har bildene ligget der i snart en måned. Ingen tilbakemelding. Jeg ble lovet en telefonsamtale, og at jeg skulle få svar – da dette skulle vurdere hvor vidt jeg skulle få en ny operasjon. Nå har jeg måtte ringe å purre på denne tilbakemeldingen. Slik er det med alt. Det er ikke nødvendigvis legen sin feil, mulig de har alt for mye å gjøre, men det er utrolig frustrerende som pasient å ikke få de tilbakemeldingene man blir lovet og sitte å vente og vente. Jeg føler ikke jeg blir fulgt opp på riktig måte, og det er slitsomt. Slitsomt når man sliter og har dager man ikke får til noen ting, også forventes det at man skal klare å ringe rundt å mase og holde oversikt på alle disse tingene som ikke blir fulgt opp. Individuell plan? Glem det.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Kom tilbake om 4 måneder.

Jeg har blitt skrevet ut fra senteret der jeg gikk til psykolog fordi jeg skulle få henvisning til spesialist i Oslo. Dette er nå noen uker siden. I går ringte jeg de for å høre hvordan henvisning lå ann. Den er ikke engang blitt sendt. Ventetiden? Den er 16 uker. 4 lange måneder. Det er ganske lang tid for noen som sliter og virkelig trenger hjelp. Da er det jo fint jeg bor rett ved psykiatrisk legevakt så kan jeg jo løpe ned der og plage de når det renner over.. Det burde ikke være sånn. Jeg spurte om det er unntak dersom man er veldig syk, men det er fire måneder uansett. Det føles helt håpløst.

Det handler ikke om å være lat eller ikke gidde, men det handler rett og slett om at noen ganger så er det mere nok å bare være syk og å klare å komme seg igjennom dagene – og da trenger man oppfølgning.

Oslo du gjør meg… veldig godt! En liten statusoppdatering fra meg og byen min.

Alle først så må jeg bare si beklager for at jeg har vært litt dårlig med å oppdatere alle sosiale medier, inkludert blogg og Youtube i det siste. Jeg har hatt tre ganske store oppgaver å levere på skolen, og jeg har rett og slett måttet prioritere å bruke de dagene jeg er i form til å fokusere på de. Nå roer det seg litt frem mot eksamensperioden så jeg lover å oppdatere litt oftere, og få sluppet et par Youtubevideoer som jeg har planlagt! Det er ganske hardt å holde følge på skolen, og jeg henger etter på lesing av pensum – Men! Det kommer seg. Jeg er positiv og satser på at det skal gå bra på eksamen, alle oppgavene jeg leverte gikk bra så jeg holder motet oppe.

Det er ikke bestandig så lett å sjonglere alt man skal gjøre med en kropp som skrur på smerteanfall vol 0.5 akkurat når den vil, og jeg har fått erfare at å prokrastinere alt til siste liten er IKKE en god ide. Hehe. Her om dagen skulle jeg nemlig skrive en oppgave som jeg hadde utsatt litt for lenge og endte opp med kun en dag til å skrive den. På ettermiddagen denne dagen bestemmer selvfølgelig frøken underliv seg for å begynne å herje, så jeg måtte skrive resten av oppgaven med pustepauser og varmeflaske. Men vist faen klarte jeg å skrive den ferdig! Jeg er stolt av meg selv.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Happy i min fine, fine lille leilighet.

Rutiner.

Jeg har fokusert veldig på rutiner i det siste, og jeg merker det gjør godt for både hodet og kropp. Etter et år som sykmeldt har det helt ærlig vært ganske tøft å komme igang igjen, både på grunn av frøken underliv men også rett og slett fordi det er hardt å komme tilbake med en hverdag med rutiner. Det er ofte noe vi tar for gitt fordi vi er så vant til det, og vi har hatt det rundt oss i form av skole, foreldre og aktiviteter helt siden vi var barn. Men når man er veldig syk og dette glir helt ut, så blir på en måte det å ikke ha noen rutiner, den nye rutinen? Høres det helt teit ut? Vell, sånn har det ihvertfall blitt og jeg vet det er mange som sier de føler det er hardt å starte på igjen.

Jeg har en tendens til å pushe meg selv litt hardt og det kan være litt vanskelig å avgjøre om man faktisk skal pushe seg eller lytte til kroppen. Hodet og kropp henger tettere sammen enn vi tror, og det er ikke så lett å forstå om man faktisk er sliten og trenger å slappe av, eller om man trenger å bare komme seg ut av døra. Hvis det er noen som har noen gode tips på å skille av her så hit me up pls. Haha. Jeg merker nemlig at noen ganger pusher jeg meg for hardt, og da blir jeg gjerne dårlig dagen etterpå. Imens andre ganger velger jeg å bli hjemme også kjenner jeg at, jo kroppen min hadde vell egentlig klart å komme seg ut i dag.

Frokost-favoritt! Jeg er ikke så glad i vanlig havregrøt, men med litt biola over og fryste bær og nøtter smaker det plutselig kjempedigg!

Jeg har uansett kommet inn i veldig gode trenings- og mat-rutiner, og det føles helt fantastisk. Jeg spiser sunn mat hver eneste dag, og har fått skikkelig dilla på å teste oppskrifter og prøve nye ting (Som gjerne er anti-inflammatorisk) Det finnes ingen endometriose-diett, og anti-inflammatorisk mat vil ikke kurere endometriose men anti-inflammatorisk mat kan dempe inflammasjon –  noe som skapes av endometriose. Så jeg er litt igang med å prøve å se hvordan dette kan fungere for meg.

Håper alle får en fin uke, så skrives vi snart igjen ♥

I dag har jeg vært på Aleris og hatt en MR-undersøkelse, som jeg har grudd meg til i flere dager.

Jeg stod opp grytidlig i dag morges for å spise litt frokost og rekke en kaffekopp, før de 5 timene med faste skulle begynne. Så ble det noe pre-medisinering før jeg skulle gjøre yndlings-delen min av det hele, nemlig bruke (trommevirvel) klyster. Man skulle jo nesten tro at jo flere ganger man gjør en ting man er engstelig for, jo mindre engstelig blir man. Men neida, her har jeg gått å grudd meg og vært nervøs i flere dager (Da hovedsakelig for dette j… klysteret) enda jeg har gjort det ganske mange ganger allerede. Men noe mindre vondt blir det gjerne ikke, og kjangsen er sånn 50/50 på at det utløser et skikkelig smerteanfall hvor jeg holder på å besvime, eller så går det helt fint.

I dag gikk det heldigvis helt fint, og pysa Martine hadde ikke så innmari mye å grue seg for likevel. Jeg tror jeg har klart å knekke litt koden på disse klyster/midlene, og det er rett og slett at jo mindre som må ut – jo mindre vondt gjør det. Hvis man har en betennelses-tilstand eller vev som vokser rundt på tarmen og gjør vondt ved passasje, så sier det seg jo selv at det kan gjøre ganske så vondt hvis det er fult med greier der inne – hvor alt plutselig skal ut på en gang. Så, lifehack hvis du skal bruke klyster (Ihvertfall for meg) se om du får vært på do så mye som mulig før du blir tvunget på do, LOL. Men det fungerer.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Før så pleide jeg å tenke sånn “Åh når jeg er ferdig med den undersøkelsen så skal jeg gjøre noe gøy”. Nå er alt jeg vil hjem å spise kanelboller og tenne stearinlys, så da gjorde jeg det. Hehe.

Når angsten i hodet tar over.

De siste dagene har jeg faktisk gruet meg så mye at jeg veltet blomstervasen min og knakk tre roser, mistet nøkkelkortet til leiligheten, mistet trenings-kortet på trikken, mistet nøklene til skapet mitt på trening, glemt å ta ut x-antall middager fra fryseren og stekt fryst kjøttdeig (Tips: anbefales ikke) OG klarte å knekke mastercardet mitt. Som dere forstår har jeg hatt noen skikkelig produktive dager, og måtte til og med dra hjem fra skolen fordi jeg bare gråt.

Og nå er altså det hele over, kroppen føles 20kg lettere og den angsten som hadde bosatt seg i hodet er borte. Skal bruke resten av kvelden på å le av meg selv og hvor teit jeg kan være, men også være stolt fordi det som er “teit” og lett etterpå, kan virke veldig vanskelig der og da og det er helt greit. Selve undersøkelsen gikk foresten veldig fint og var ikke vond eller noe, det var litt ekkelt og trangt inni denne maskinen, men jeg fikk høre på radio og hadde det egentlig helt ok.

Håper alle har en fin kveld♥

I dag er det 1 år siden jeg ble operert og diagnotisert med endometriose, og jeg har vært på time hos legen som opererte meg.

Akkurat nå føler jeg meg ganske demotivert og lei meg. Rett og slett lei meg. Fordi situasjonen min har ingen løsning. Det er ikke noen åpenbar løsning på hva som trengs, eller hva som kan funke, og det finnes ingen garanti – for noen ting. Jeg føler meg som en kasteball som blir kastet rundt med den ene behandlingen etter den andre, og som må gjennom den ene bivirkningen etter den andre. Jeg er skikkelig lei. Jeg vil bare leve! Jeg har til og med akseptert og synes det er helt ok at jeg nok aldri kommer til å bli smertefri, men det er vanskelig å skulle akseptere en hverdag hvor jeg ukentlig har smerteanfall hvor jeg må ty til morfinpreparater som fører til en evig lang spiral med morfinrus, nedtur og enda mere smerter.

Det er ikke legene sin feil, men de vet ikke hva de skal gjøre snart de heller. Jeg har vært gjennom mange forskjellige behandlinger, og responsen min er dårlig på så og si alle. Jeg har smerter uansett. Alternativet er å begynne på smertestillende fast, men da vil jeg bli trøtt og få bivirkninger og kanskje ikke fungere så bra i hverdagen. Jeg har en sensitiv psyke, og jeg vet at det for meg å stå på sånne medisiner hver dag, det er ikke godt. Jeg prøver å fokusere masse på positive ting og å holde meg oppe, for jeg faller så innmari hardt, og så innmari langt ned når jeg først faller.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Planen videre. Operasjon?

Legene er i utganspunktet skeptiske til å operere meg. Det er kun 1 år siden siste operasjon og de er usikre på om det vil ha noen verdi, om de vil finne noe mere endometriose-vev og om det vil ha noe utbytte for meg. Jeg kjenner at jeg vil prøve hva som helst for å få det bedre. Jeg kjenner at det er noe som er galt, jeg kjenner enkelte punkter som er vonde, og jeg tror (og håper) at de kan finne noe som kan fjernes og som kanskje vil gjøre meg bedre. Så jeg vil gjerne ha en ny operasjon, for det er egentlige det eneste alternativet jeg har igjen å prøve. Man blir rett og slett litt desperat. Men selvfølgelig føles det litt vanskelig å skulle sette kroppen sin igjennom en ny operasjon når legene er usikre, og det er en risiko for at de ikke finner noen ting. Det hadde føltes veldig leit å våkne opp uten noen funn eller årsak til smertene.

Jeg føler jeg har prøvd alt. Overgangsalder, diverse hormoner, p-piller, p-sprøyte, fysioterapeut, smertepsykolog, smerteklinikk, smertestillende, smertemedisin, trening, botox, krampestillende sprøyter, varme- og kulde- behandling. Jeg ønsker derfor å prøve å gjennomføre et nytt inngrep i håp om at de vil finne noe, selvom det er en risiko for at de ikke gjør det. Planen nå er at jeg neste onsdag skal inn å gjøre en MR med endometrioseprotokoll, som vil være en scan av tarm, underliv og hofter. Forhåpentligvis vil de klare å se antydning til endometriose der, eller noe som kan tyde på at det finnes vev som de kan fjerne. Deretter skal gynekologen min og jeg snakke om resultatet av bildene og ta en avgjørelse på om det blir et nytt inngrep. Uansett hvor mye jeg ønsker et nytt inngrep, så er jeg avhengig av at legene også ønsker det.

Jeg hadde håpet å finne en løsning allerede i dag, og slippe å måtte gå igjennom MR-scannen (Fordi jeg må tømme tarmen og det er vondt) men det er ihvertfall et steg videre i riktig retning. Jeg kjenner jeg er skikkelig sliten og lei akkurat i dag, så jeg har bestemt meg for å lage meg litt god mat, ta en dusj og legge meg tidlig. (Og smøre meg med masse tålmodighet… lol) Det er viktig å ta vare på seg selv når ting ikke er helt bra.

I skrivende stund sitter jeg med en kaffekopp i min nye leilighet. Jeg har nemlig flyttet!

Jeg har lenge sett meg om etter leilighet i Oslo, men utvalget har ikke vært så stort og jeg har vært klar på at det er visse ting jeg trenger der jeg skal bo. Det jeg ønsket mest var en studenthybel, men ventelistene på de var kjempelange og jeg hadde ikke særlig hell. Det tok lang tid og jeg tittet og tittet, men fant liksom ingenting. Men, så plutselig dukket det opp en studenthybel og her har jeg nå flyttet inn!

Jeg er veldig fornøyd med leiligheten.. Eller det kan vell teknisk sett ikke kalles en leilighet denne lille plassen på 19 kvadratmeter (med bad). Men jeg trives veldig godt! Jeg har kjøkken, en passe stor seng, sofa og stuebord og et veldig varmt og godt bad. Det ble en lang flytte dag, med en enda lengre tur på ikea, hehe. Men nå har det blitt skikkelig koselig her! Jeg har kjøpt (og tatt med) alt for mange planter, men de er skvist inn og alle fikk plass. Det er veldig viktig for meg å ha det koselig og trygt rundt meg, så det er noe jeg har prioritert. Jeg er veldig fornøyd med resultatet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

En liten sneekpeak. Har enda litt småtteri igjen som skal henges opp og ordnes, men det kommer seg! 

Et stort steg? Er det teit?

Jeg var ganske nervøs for å flytte ut. Yes, jeg er 23 år og var nervøs for å flytte ut fra foreldrene mine. Sånn er det bare, haha. Det har vært en del bekymringer i forhold til hvordan det vil gå når jeg er dårlig og ikke helt klarer å ta vare på meg selv. Jeg konkluderte forsåvidt bare med at jeg må prøve, og blir jeg kjempedårlig må jeg bare oppsøke leger. Det er ikke noe annet alternativ. Jeg kan ikke fortsette å bo hjemme kun pg av at jeg er redd for å være alene når jeg blir syk. Så jeg har minnet meg selv på at om det blir for ille så finnes det sykehus og legevakt, og er det ikke så ille så skal jeg klare å håndtere det selv.

De første nettene har vært veldig ålreite. Det har føltes godt å våkne opp i mitt eget sted som bare oser av mine ting og min stil. Det gjør noe godt for sjela. Jeg hadde dog masse drømmer første natten om at jeg lot døra stå åpen eller glemte å låse sånn at noen gikk inn i leiligheten hele tiden, haha aner ikke hvorfor.

Uansett, nå skal jeg sprette opp av sengen. (Må innrømme at jeg har tilbragt litt for mange late timer her med kaffekoppen og youtube videoer, hehe) I dag skal jeg handle inn litt småtteri til leiligheten, også skal jeg på salsa-kurs med latinamerikansk forening! Yay!

Håper alle får en god dag♥

Den siste tiden har jeg følt meg mye tom, uten motivasjon og fatigue. Hva gjør man da?

Jeg har vært inne i en ganske dårlig periode og skolearbeid har blitt nedprioritert. Enkelte dager har jeg ikke klart annet enn å ligge i sengen, og målene for dagen har vært å spise, gå på do og å ta en dusj. Det føles skikkelig patetisk, å få til så lite. Men jeg prøver å minne meg selv på at de dagene man føler seg sånn så er det en seier å klare så enkle ting som å få i seg litt mat, eller å ta seg en dusj. Noen ganger blir selv disse enkle tingene vanskelig, og vist skal vi heie oss opp og frem når vi klarer de!

Et bilde fra en dag hvor jeg følte meg skikkelig bra, for sånne dager kommer det mange av. Kanskje bare ikke i dag og det er helt greit.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hvordan løfte seg opp og ikke grave seg ned?

Det er vanskelig å ikke grave seg ned når man føler seg slik. Når alt av ting du burde ha gjort henger over deg, og samvittigheten for å henge etter på arbeid eller skole sniker seg innpå. Når haugen med klær blir større fordi du rett og slett ikke har orket å rydde den bort. Men noen ganger er det helt OK. Noen ganger må man kanskje gjøre ting litt annerledes, for å klare å komme seg igjennom dagene. Noen ganger må man kanskje nedprioritere å lese det ene kapittelet du burde ha lest og bruke den lille energien man har på å gå seg en tur. Hva er viktigst? Hva vil du prioritere? Hva er målet ditt for dagen i dag?

Jeg har bestemt meg for å sette små overkommelige mål på dager som dette, noe jeg vet jeg kan klare. Noe jeg må pushe meg litt for å gjøre, men som er gjennomførbart i den formen jeg er i. Gjerne noe som gjør meg godt, for det kan være at på nettopp disse dagene skal man prioritere å ta en te-kopp med en venninne, eller å gå en tur i skogen. Noe som kan gi litt positivt påfyll. Det kan være viktigere enn å rydde igjennom de papirene, for det kan man tross alt ta en dag man føler seg bedre. Ta vare på seg selv, gjøre noe som gjør deg godt.

Tvinge frem et smil. Eller to, selvom man ikke vil. Si fine ting til seg selv. «Du er pateti… nei, du er faen så sterk som klarer å eksistere på dager som denne». «Du er bra nok».  Ikke sammenlign deg selv med andre, vi går alle gjennom forskjellige ting og det glansbildet du ser på Instagram er ikke nødvendigvis et realistisk bilde av hvordan livet er. Gå en tur i skogen og hør på alle lydene, virkelig hør og føl. Fokuser på det du kjenner som er godt, for det vil alltid finnes noe godt å fokusere på uansett hvor mye vondt som også finnes. Finn den ene gode tingen og hold fast på den, fokuser. Tenn et lys, tenk på morsomme minner og husk at de kommer igjen. Kanskje ikke i dag, men de kommer.

Og klarer du ikke gjøre noe som helst i dag, så er det også helt greit. Det kommer en ny dag i morgen❤️

// Jeg har forresten publisert en ny YouTube video, om min opplevelse av laparoskopi operasjon + en liste med tips for deg som skal inn til lap. Du kan finne den ved å trykke på YouTube symbolet på toppen av bloggen.

En stund tilbake var jeg inne på å åpne en YouTube-kanal, og nå er min første video ute!

Det er med en kaffekopp i hånda og mye nerver jeg poster min første video. Dette er andre gangen jeg spiller den inn, og så perfeksjonist som jeg er så blir det aldri helt bra nok. Men poenget her er heller ikke at jeg skal vise frem utrolige redigeringsskills eller hvor flink jeg er til å prate foran kamera, det er å dele erfaringer og å kunne hjelpe noen i samme situasjon. Så nå blir videoen postet og «flink jente»- syndromet kan gå å ta seg en bolle.

Her er videoen:

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har spurt meg selv, når skal jeg slutte å snakke/skrive om dette her? Og svaret er på langt nær ikke enda. Ikke før vi får en fungerende behandlingssystem og oppfølgning, før det gjøres mere forsking og endometriose blir tatt seriøst og sett for hva det er; så mye mere enn «a bad period».

Jeg har flere ideer til ting å snakke om, men jeg hadde satt stoooor pris på tilbakemeldinger om ideer eller konstruktiv kritikk! Jeg er veldig åpen for forslag, hvis det er noe dere føler trengs å prates om eller dere ønsker jeg skal snakke om.

Jeg håper jeg kan få andre jenter der ute til å føle seg litt mere fab with a heating pad❤️

Det er tirsdag og siden i går har jeg og frøken underliv vært deltagere i «You think you can sleep?»

Denne konkurransen går utpå å sove så mye som mulig, og se hvor sliten du fremdeles klarer å være. Jeg må si at frøken underliv og meg, vi skårer ganske så bra og etter å ha ligget i senga hele gårsdagen og i dag, så er vi fremdeles (trommevirvel) utslitt!

Frøken underliv har nemlig med noen slike ekstraeffekter som heter «smerteanfall tropical versjon» og «la meg stikke en kniv i din vagina/ med pasjonsfrukt». Disse spesial effektene har gjort at vi kan sove ekstra lenge, og likevel være ekstra slitne. Yay team «får ikke til en dritt» skårer poeng igjen!!!

Frøken underliv har også en annen superkraft som heter «endobelly faen i helvette» som gjør at hele magen din hovner opp av inflammasjon, du kan ikke bruke stramme bukser (om i det hele tatt bukser), og det ser nesten ut som du er gravid? For noen superkrefter!!! GIRL got some power.

Team «får ikke til en dritt»

Vi vender nå utav sengen med førstepremien vell i boks, og mestringsfølelsen på plass. Energinivået er fremdeles ødelagt, noe jeg må si er ganske imponerende. Jeg tror faktisk vi klarte å nå det stadiumet som heter fatigue? (Ikke dårlig i know) Så vi sier oss vell fornøyde med det.

En periode her følte jeg at jeg og frøken underliv var et ganske dårlig team, for lesing av bøker, forelesninger og slike ting er vi ikke så gode på. Men så fikk vi jo til dette her! Førsteplass og greier. Lurer på hva det neste vi klarer er, kanskje opprettholde et smerteanfall i mere enn 15 timer som er rekorden. Vi får se.

Xoxo team «får ikke til en dritt»