Jeg og frøken underliv skal snart flytte, og bruker dagene (hvor hun klarer å oppføre seg) på å pakke ned og forberede, samt glede meg til bursdag.

Hun er ikke alltid så grei å ha med å gjøre hun frøken underliv. For litt over en uke siden lagde hun helvette for første gang på lenge og jeg tenkte «jaja, det er jo lenge siden sist. La meg ta det som en positiv opplevelse og tenke på hvor heldig jeg er som ikke har det sånn så ofte lengre». Da tror jeg hun ble fornærmet, for etter det har hun mast og holdt på, og arrangert sverdkamper der nede hver eneste dag. Hun har sendt ut blod og humørsvingninger og sånne deilige energibølger hvor man går fra å være invalid og sovne til å få noe som ligner på sukkerkick og latteranfall. Jeg får i det minste en liten påminnelse på hvordan det er å være 8-år igjen. (Bortsett fra at jeg teknisk sett ikke hadde en livmor som prøvde å rive meg opp fra innsiden på den tiden).

Noen av dagene har jeg hatt mest lyst til å rive henne ut, sånn bare få henne utav kroppen min så hun ikke kan plage meg lengre. Men vi vet jo alle at det ikke er en løsning (også kjent som kur) så det har isteden blitt til å la henne få viljen sin, stå over treninger og ta det med ro. Prøve å fore henne med mat hun liker og drikke ingefær-te n’ shit. Men nå er hun sint. Vekker meg på morningen med «haha NÅ må du på do og det blir vondt, mohaha» før hun bare er kronisk misfornøyd resten av dagen. Tror det finnes typ ti andre måter jeg foretrekker å starte dagen på. I det ene øyeblikket vil hun gå tur, men så ombestemmer hun seg og skyter ut klørne så jeg må krype hjem. Plutselig er hun skrubbsulten før hun brått er stappmett og ikke vil ha all maten i magen likevel. Nei jeg har vært ganske oppgitt over frøken underliv sin oppførsel den siste uken.

frøkna og meg på flyttefot!

Så jeg har nå lært, at å terge frøken underliv (Selv om jeg ikke helt skjønner hva jeg har gjort galt) ikke er så lurt uken før man skal flytte OG har bursdag. (Hvem vet, kanskje jeg tok p-pillen min tre minutter for sent) For akkurat nå er jeg middels stresset for begge deler, og har sendt både brev og gudinne-gaver til frøkna i håp om at hun er snill ut uken. Please, please, please liksom. Venter foreløpig spent på hva svaret blir fra frøken underliv (også kjent som frøken ustabil) Har dog bestemt meg for at bursdag blir det uansett om jeg så må dope henne ned litt, da både bursdagskjolen og planene ligger klare. Akkurat den kampen skal hun ikke få vinne. Men ikke si noe til henne.

I dag er en sånn dag. En «dagen-etter-morfin-dag». I går fikk jeg et enda verre smerteanfall.

Kanskje jeg var litt for positiv for to dager siden, eller at jeg djingset det da jeg sa det var over. For det skulle vise seg å ikke være det. Min dustete livmor er enda sinna og i går fikk jeg et virkelig grusomt smerteanfall hvor jeg endte opp med å måtte ta morfinpreparater. Jeg tok det jeg kan ta alene, men smertene herjet fremdeles og det var ikke langt unna å ende med legevakts-besøk. Men ettersom klokken tikket og medisinene sløvet meg ut fant jeg ut at om jeg klarte å sovne på tross av smertene, ville det være bedre enn en våkenatt på sykehuset.

Alt gikk bra. Maksdose med piller, pusting, litt angst, blod som jeg ikke skjønner hvorfor plutselig kommer og en liten dose galgenhumor så var det over. Det vil si anfallet var over. Dagen etter morfin derimot. Den står å venter.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Skjelven. Hjertebank. Musikken som jeg vanligvis elsker bare skriker i øret mitt. Maten smaker ikke det samme. Hele meg blir bare borte i et sort hull og jeg blir stille og kjedelig. Begynner så å mislike meg selv for at jeg er stille og kjedelig, det er jo ikke meg? Ansiktet blir hovent, og øynene mine mister den gnisten de vanligvis har. Føler meg ikke tilstede, bare svever, bare er. Føles ut som noen har dødd, men alle lever. Er sint og såret, men vet ikke hvorfor. Bærer rundt på en vond klump og skulle gjerne skyldt den på noe eller noen men finner ingen grunn. Føles ut som jeg har feber men temperaturen min er normal.

Jeg hadde avtalt et intervju i dag kl 11, men innså at jeg ikke hadde sjans til å være oppe og fungerende innen da og flyttet det til 16. Burde kanskje avlyst og tatt det helt rolig i dag, men det er en styrke i meg som kommer frem på disse dagene. Jo vondere jeg har det, jo viktigere føler jeg det er å stille opp på intervju og uttale meg i media. For at noen skal ha det sånn som jeg hadde det i går, og at det finnes mange som har det sånn ofte (mye oftere enn jeg har nå) – det er helt sinnsykt. (Og det hadde ikke vært godt for psyken min å ligge i sengen alene og føle på alle disse følelsene i hele dag)

Eneste grunnen til at jeg klarer å komme meg igjennom timer som i går, er fordi jeg vet det går over. En lang periode var det ikke sånn, og jeg vet det er mange som har det sånn alt for ofte.

Jeg klarte å gjennomføre intervjuet. Dagen er nå over. Og i morgen vet jeg alt kommer til å føles bedre. Men den «dagen-etter-morfin-dagen» er vond og det er lett å glemme at den går over. Men som alt annet, så gjør den det.

For et par dager siden fikk jeg et lite tilbakefall, og jeg hadde et nytt smerteanfall som var på linje med de jeg hadde i februar.

Og nå ser det ut som dette skal bli et litt trist innlegg. MEN! Jeg er egentlig glad det skjedde, fordi jeg fikk en stor bekreftelse på hvor langt jeg har kommet og hvor bedre jeg har blitt. Det høres kanskje litt merkelig ut, og jeg er noe overrasket over at jeg skriver dette også. Men selv om det var vondt, og jeg lå våken hele natten med rier så klarte jeg ikke la være å tenke at “Fysøren så heldig jeg er som ikke har dette hver dag lengre”. For det var hverdagen min før. Hver eneste dag var det sånn. De dagene jeg har vondt nå er jo vonde, og jeg kan fremdeles få rie-smerter, men veldig ofte klarer jeg å unngå å bli sengeliggende. Jeg kan klare å pushe meg ut av døra, eller å få gjort noe selv om dagen blir redusert. Før mistet jeg all handlingskraft.

Så da jeg lå der og kjente krampene rive i livmoren så var jeg likevel fylt med en slags takknemlighet. Takknemlig for at angsten som kom helt i starten, faktisk ble borte etter ti minutter. Takknemlig for at jeg klarer å snakke til meg selv og ta kontroll over psyken. Takknemlig for at dette ikke er noe jeg opplever hver eneste dag. OG, takknemlig for at jeg klarte å puste meg igjennom det uten smertestillende. Jeg skal ikke lyve, jeg var farlig nærme, men jeg klarte meg faktisk igjennom det uten. Når jeg sovnet innimellom smertetakene og våknet igjen så var ikke medisinvesken langt unna, men jeg vet hvor tøft det hadde vært for psyken min dagen etterpå, og klarte å bruke det som en drivkraft. Jeg mener ikke at man ikke skal ta smertestillende hvis det er behov for det, og er ikke på noen måte imot det, men jeg med min sensitive psyke har godt av å unngå det dersom det er mulig.

Dagen etter var jeg også ganske redusert og hadde konstant middels vondt. Men nå føler jeg meg mye bedre igjen, og det er herlig. Jeg hadde trodd jeg skulle bli mere redd eller bekymret, men jeg har av en eller annen grunn klart å legge hele situasjonen bak meg og bare tro på at det blir lenge til neste gang. Før ville jeg krisemaksimert og tenkt på dette i flere dager etter.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Roe litt ned.

Jeg har holdt på i ett kjør i hele sommer med treninger, dans og en eller annen aktivitet stort sett hele tiden. Det har vært så befriende å kjenne på at jeg kan gjøre ting igjen, og ikke er styrt i like stor grad av kroppen og smerter. Men jeg kjenner nå at det er godt å roe litt ned. Etter mageviruset jeg hadde og nå litt tilbakevendende smerter har jeg måtte senke aktivitetsnivået noen hakk og lytte litt til meg selv. Ikke kjøre meg selv på veggen. Stå over noen treninger, og kanskje se noen filmer. Det er det nemlig lenge siden jeg har gjort. Jeg har pendlet mellom Lillehammer og Oslo, ridd eller danset, og ikke helt klart å roe ned.

Det er noe jeg kan være litt dårlig på, det å roe ned. For jeg har masse energi, og noen ganger letter det litt og det kan være vanskelig å lande igjen. Alt skjer på en gang og man kan oppleve å miste litt bakkekontakt. Jeg blir likevel sliten men kan da ha så mye energi på kvelden at selv om kroppen trenger å sove, så vil ikke hodet det også ligger vi der å er uenige. Da tar det gjerne noen timer før hodet også roer seg ned og forstår det skal sove, og det fører til en noe redusert nattesøvn. Så litt skjerpings til meg, balanse er viktig. Nå skal jeg være hakket flinkere til å balansere ting, og finne meg en serie på Netflix å bli litt hektet på slik at jeg bruker noen kvelder foran pc-skjermen igjen.

Jeg skal prøve å lage meg en litt bedre kveldsrutine som roer ned både kroppen og hodet, og forhåpentligvis gir en god natts søvn. Og da mener jeg ikke nødvendigvis sånn “åpne vindu og ikke se på mobilen to timer før du skal sove” men, hva gjør dere for å tømme hodet? For å avslutte alle åpne tanker og følelser som til tider kan surre rundt? Om du har noen gode tips, legg gjerne igjen en kommentar♥

Let’s talk about sex!

Et av symptomene på endometriose er smerter ved samleie. Noen opplever smerter under samleie, etter, og andre har ikke vondt i det hele tatt. Dette er veldig individuelt. For noen kan det være enkelte ting som gjør vondt, og noen kan ha så vondt at de ikke klarer å ha sex. Jeg har dessverre fått flere meldinger i innboksen fra kvinner som gjerne vil ha barn, men de klarer ikke ha sex fordi det gjør så vondt. Mange spør om jeg kan skrive litt om tema, og synes dette kan være vanskelig å snakke om.

Å føle seg sexy?

Jeg synes det er skikkelig trist at en sykdom skal kunne frata kvinner sin seksualitet. Ikke bare fordi det kan gjøre vondt, men etter operasjoner og kalde legehender og instrumenter som gjentatte ganger har vært og gravd oppi der så kan ofte hele underlivsbiten være assosiert med negativitet. Mange får også problemer med stram muskulatur etter at man har vært anspent over lengre tid på grunn av smerter. Så hvordan kan vi ta tilbake vår pussypower, damer?!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har vært hos både sexolog, bekkenfysioterapeut og snakket med mange andre kvinner om tema. Så her skal dere få en liten liste av meg som er inspirert og hentet fra litt forskjellige tøffe damer.

Good vibes only pls!

Taking back the pussypower-liste!

1. Kommunikasjon. Snakk med partneren din. Jeg kan ikke presisere hvor viktig dette er. Hvis du kan snakke åpent med partneren om hvordan ting føles for deg og hva som er no-go, så er jeg sikker på at det senker skuldrene 20 hakk. Og da kommer vi allerede til neste punkt som er:
2.  Å være avslappet. Er du anspent og gruer deg, så blir muskulaturen strammere og ting vil kunne føles enda vondere. Bruk mye tid på å slappe av. Om det er å bruke lang tid med partneren før sex, eller å ta deg et varmt bad. Gjør det som gjør at du føler deg mest mulig komfortabel og avslappet!
3.  Vit at det finnes hjelp! Hvis du sliter med stram muskulatur og det gjør vondt å i det hele tatt sette inn en tampong, så frister det kanskje ikke så mye å ha noe annet inni der heller. Men det finnes hjelp. Bekkenfysioterapeuter er terapeuter som ser på bekkenmuskulaturen og musklene i underlivet ditt, og kan gi deg råd og veiledning. De kan hjelpe deg å finne tøyeøvelser og dilatorsett som du kan bruke for å få mykere og mindre vond muskulatur. (Ja du leste riktig, man kan faktisk tøye musklene i skjeden!)
4.  Bruk hjelpemidler. Om det er vibratorer eller andre ting. Ikke vær redd for å prøve å ta med andre ting inn på soverommet, kanskje det kan gjøre følelsen annerledes? Og ikke glem vår kjære venn: glidemiddelet. Den gjør ofte alt lettere, og kan være grei å ha med seg uansett for litt ekstra hjelp. Dersom du står på procren eller andre sterke hormonbehandlinger er det heller ikke uvanlig å føle at man har en ørken der nede- og da igjen-> Hello glidemiddel!
5.  Ta smertestillende før sex. Dersom du vet du får veldig vondt, kan man f.eks ta smertestillende før sex (typ en time) slik at de rekker å begynne å virke før man starter. Jeg oppfordrer ingen til å ta det hvis det ikke er nødvendig, men her kan alle ta en individuell vurdering. Jeg har hørt fra flere som sliter veldig, at det hjelper.
6. Sex er ikke bare penetrering! Det finnes mange andre ting man kan gjøre. Og hvis det er penetrering som er vondt, hva med å finne andre måter? Vær kreativ og snakk med partneren din, se om dere kan finne andre måter å være sammen på som er godt for begge.
7. Bli kjent med deg selv og din kropp. Hvis du ikke vet hva som funker for deg, så vet ikke partneren din det heller. Bli kjent med deg selv, hva som er godt og hva som er vondt. Da blir det mye lettere og formidle dette videre og kanskje du finner små knep på ting man kan gjøre at ting føles bedre!
8.  Vær tålmodig. Ikke gi opp selv om det ikke fungerer med engang. Det kan ta litt tid, så prøv å være tålmodig og ta et steg av gangen!
9. Det mange er redd for, blod. Noen kvinner begynner å blø under samleie. Eller etterpå. Det er ikke bestandig noe å få gjort med dette, men å (igjen) snakke med partneren og kanskje legge litt til rette vil kunne gjøre det lettere. Det er tross alt ikke farlig med litt blod, er det?
10. Du er bra nok. Å snakke med noen om så personlige ting og dele så intime sider ved seg selv kan være sårbart. Og dessverre hender det at man kan møte mennesker som ikke er så forståelsesfulle, eller som er selvsentrerte. Vit med deg selv at du er bra nok, og du fortjener en partner som forstår det. Det skal være fint for begge to. Hvis partneren din ikke er interessert i å møte deg litt på midten, så er han/hun kanskje ikke verdt å ha sex med uansett? You do you♥

Ueh, dette var litt skummelt. Mitt første ordentlige innlegg om sex. Jeg har hatt lyst til å skrive det lenge og har fått mange spørsmål rundt tema, men det er et personligog det var viktig for meg at det blir bra. Jeg håper, håper dere liker innlegget og skriv gjerne kommentarer i kommentarfeltet om du har er supert tips!! (Du kan skrive anonymt) La oss bryte tabuet med å snakke om dette sammen!

Eller send meg en melding på Instagram om du lurer på noe.

Herlighet for noen dager det har vært. Her har alt skjedd på en gang, samtidig som et magevirus har herjet i vei og jeg har måttet møte angsten min i døra igjen.

De siste dagene, eller egentlig den siste uken har vært ganske tøff. Jeg skulle reise opp til mamma på det som skulle bli tidenes hesteferie (igjen hehe, hest er best) og endte isteden opp med å sitte å sutre, ligge våken på nettene med smerter, og ikke kunne spise uten at magen ble fly forbanna.

Jeg har vært hos legen, og det er mye som tyder på at jeg har hatt et virus eller fått i meg en eller annen bakterie som har gjort at jeg har vært så dårlig. Og det burde jo forsåvidt være en grei ting å svelge. Men. Det var det ikke. For det øyeblikket hvor dette kom, så ble også endometriosesmertene mine trigget, og det å skulle gå på do ble igjen et prosjekt hvor jeg sitter å vil bite meg i armen. Det positive med disse dobesøkene er jo at de går over, men angsten som trigges av de- den gjør ikke det.

Angsten for å bli dårlig av å spise mat blir så stor, at jeg i veldig dårlige perioder ikke klarer å spise. Og slik ble det nå. Da klarer jeg ikke ri heller. Eller trene. Eller sove. Eller mye av de andre tingene vi trenger å gjøre i hverdagen. Fordi vi trenger mat. Det er helt idiotisk, jeg vet det. Men den dumme angsten, den er så sterk og når den først setter seg så er det vanskelig å kjempe imot. Det er som å ha en stemme i hodet som forteller deg om alt som kan gå galt og viser deg en trailer på en syk skrekkfilm hvor du er i hovedrollen og plottet er at du ligger på gulvet å lider. Den stemmen er også veldig flink til å krisemaksimere, og da gjerne «hva om du er blitt syk igjen» «hva om dette ikke er et magevirus, men endo» «hva om det aldri stopper».

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Man skjønner at noe er litt galt oppi der når man sitter på legekontoret og håper på at man har blindtarmbetennelse, bare så lenge det ikke er endo.

Fine Lillehammer. 

Det blir ikke bedre av å tenke disse tankene, og heller ikke bedre av å ikke spise. Men noen av disse dagene ble det 1-0 til angsten. Eller kanskje heller 10-0 til angsten. Jeg har vært mye i ro, men jeg har ikke gitt opp. Jeg har prøvd å trene, prøvd å danse, prøvd å gå tur- og det har ikke gått så bra, men jeg har prøvd. Og ikke minst prøvd å holde håpet om at det går over. Og det gjorde det. Formen har kommet seg og det ser ut som at det var bare et lite magevirus og ikke endohelvette som har meldt sin retur. Noe jeg er evig takknemlig for.

Jeg møtte angsten min litt i døra, kom meg på både tv-innspilling, opp av senga, har vært ute å spist og ikke gitt opp. Med det er en kamp man må kjempe inni hodet. Det var hardt, men det gikk. Så kanskje det ble litt 1-0 til Martine og ikke til angsten likevel?

Fineste Einfari som ikke fikk like mange turer som planlagt.

Intervju i VG og NRK, og usynlig sykdom.

Som mange av dere har sett var jeg i går i VG i et intervju sammen med Alexander Rybak. Vi hadde også et intervju sammen på NRK. Jeg legger ved link her-> ♥ og her -> ♥ Det har vært utrolig mange fine tilbakemeldinger og jeg vil takke dere alle for godheten og kjærligheten dere gir. Det varmer og betyr så utrolig mye. Takk❤️

En ting som jeg har tenkt litt på er at jeg får mange kommentarer på at jeg ikke ser syk ut. Jeg tar det som er kompliment, og jeg vet det er ment godt. Men det sier også litt om viktigheten rundt å forstå usynlig sykdom. For den siste uken har vært jævlig. Jeg føler meg hoven i ansiktet etter lite søvn og økt betennelse i kroppen, men jeg har skjerpet meg og skjult det med sminke så jeg skulle klare å stille opp på intervju. Jeg ser det, men det fordi jeg kjenner mitt eget ansikt så godt. For alle andre er det nok usynlig. Og det er nettopp det. Det er så mange mennesker som lever med en usynlig sykdom, eller en usynlig smerte. Som vi ikke kan se. Og de skjerper seg, sminker seg og tar seg sammen og putter på et smil. Vi deler fargefulle bilder på Instagram fra de gode dagene, men ikke fra de dårlige hvor ansiktet er hovent og øynene er gråt i stykker (jeg er selv skyldig her). Og burde vi det? Jeg vet ikke. Men det er en fin ting å huske på, at vi aldri vet hva andre går igjennom. Til alle som våkner opp med en usynlig smerte og tar på seg en maske før de går ut i den store, harde verden. Dere er sterke. Jeg vet det er så mange av dere❤️

Nå skal jeg sette kursen tilbake til Lillehammer igjen, og få nytt et par siste dager på hesteryggen nå som jeg og magen er venner igjen. God helg!

Hvis noen hadde sagt til meg da jeg var på det sykeste, at jeg ‘bare’ måtte gjøre litt yoga og at yoga fikser alt – så hadde jeg nok følt en trang for å kaste noe i ansiktet deres. Hvordan i all verden skal yoga kunne fikse ‘alt’?

Det høres ikke så veldig realistisk ut der man ligger og vrir seg i smerter og så vidt kommer seg opp, at yoga og litt pusting skal gjøre noen ting. Vi ser det overalt. Influensere på Instagram og andre sosiale medier som poster sexy treningsbilder i trange yogaklær og skriver varmt om hvordan det har kurert både den ene og den andre sykdommen de har slitt med. Selvfølgelig blir man litt skeptisk av disse kjempeflotte etter-bildene når man selv sitter med varmeflasken på magen, og det trange treningssettet virker umulig å i det hele tatt skulle få på seg.

Og nå kommer jeg til å gjøre det samme som disse influenserne og skryte litt av yoga. (Please forgive me) For yoga har vært en viktig del av min rehabilitering og reise for å bli bedre. Vi kan kalle det andre ting også, pusting, bevegelighetstrening, tøying og kroppsbevissthet. Det har nemlig vært veldig viktig for meg å bli kjent med kroppen min på nytt, bygge opp og klare å kjenne på traumatiserte og svake muskler. Og ikke minst jobbe i mot den dumme angsten som dundrer løs hver gang jeg strammer magemusklene.

For det har den gjort. Hjertebank. Kvalme. Svimmelhet. Av hva? Bare å stramme og bruke magemusklene som ligger i området hvor jeg har hatt mye smerter. Kroppen er så vandt til å ha vondt der, at plutselig all aktivitet i samme området kan bli tolket som fare. Da har man to alternativer. Enten rolig jobbe seg igjennom disse sperrene med bevegelighetstrening og pusting, eller bruke det så lite som mulig og bli svakere og måtte leve i frykt. Sistnevnte fungerer dårlig i lengden, og det kan jeg si av erfaring.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Yoga fikser ikke alt.

Yoga kurerer heller ikke endometriose. MEN. Yoga kan hjelpe deg å få tilbake kontrollen over kroppen din, over de musklene du helst ikke vil kjenne på, og gjøre deg sterkere og mere fleksibel. Når du er sterkere vil kroppen din takle sykdom bedre, og når du ikke lenger er svak og redd i området du har vondt kan det hende smertene også ikke oppleves like skumle. Hvis du er fleksibel og myk og klarer å tøye bort mange av spenningene man får etter lang tid med smerter, vil du også unngå ekstra smerter pgav det når du har vondt. For hvis du er stiv og stram i muskulaturen rundt smerteområdet, så kan jeg love deg at den muskulaturen kan gjøre vondt også – og vi har vell vondt nok fra før?

Det har vært det vanskeligste, men også det viktigste – å begynne å bruke magemusklene mine igjen. Både strekke de og styrke de.

Jeg har selv gått rundt og vært svak, redd, stiv og ikke i kontakt med meg selv. Yoga fikset heller ikke alt. Men yoga har vært en viktig del av min tilfrisking, og blitt noe jeg prioriterer å bruke litt tid på nesten hver dag. Jeg merker fort hvis jeg ikke gjør det.

Gi yoga en liten sjanse, start forsiktig og fokuser på å bli kjent med deg selv og dine trigger-punkter. Jeg kommer til å lage et annet innlegg med øvelsene jeg bruker mest om litt♥

Det kan føles litt som et sjokk. Kanskje du har opplevd at plagene dine har blitt normalisert i mange år. Kanskje du føler du ikke har blitt hørt? Ikke trodd? Også endelig får du papiret slengt i fanget med diagnosen som skulle gi den bekreftelsen på at det du har opplevd ikke bare sitter i hodet. Endometriose. Men hva nå?

Jeg vet hvor overveldende det kan føles å få denne diagnosen. Hvor håpløst det kan føles når man forstår at det ikke finnes en kur. Hvor redd man kan bli når man leser all smerten og frustrasjonen andre opplever i selvhjelpsgrupper på facebook. Frykt for at livet aldri blir det samme. At man aldri blir frisk og det håpet man har er å prøve, prøve utallige hormonbehandlinger i håp om å finne noe som holder smertene i sjakk. Alle historiene om de som ikke får hjelp, blir feildiagnostisert, eller hvor ingenting fungerer. Det øyeblikket man forstår at det ikke finnes god nok kompetanse alle steder, og at man faktisk må lese seg opp selv for å forsikre seg om at man får riktig hjelp. Det hele kan være utrolig overveldende, og det når man allerede er i en sårbar situasjon med mye smerter.

Etter min andre operasjon.

Hva gjør man?

De tingene jeg skrev i avsnittet over er dessverre sanne. Jeg ser det i selvhjelpsgruppene, i innboksen min og hvor enn jeg leser om noen som har fått diagnosen. Jeg skulle gjerne betrygget hver eneste person som leser denne bloggen om alt alt vil bli bra, og at det finnes en kur – men det gjør det dessverre ikke. Det er en vanskelig sykdom å leve med, og det kan kreve en styrke man ikke vet man har. Men. Og her kommer det viktige ´men´-et. Man kan klare det, og med riktige hjelpemidler og verktøy så finnes det en måte å lære seg å leve med denne drittsykdommen på, uansett hvor vanskelig den kan være. Jeg trodde ikke jeg skulle klare det, og noen ganger må jeg klype meg selv litt i armen for å forstå at jeg faktisk har klart det. Jeg har fremdeles en vei igjen å gå, men jeg lever ikke lengre i frykt hver eneste dag, livet mitt omhandler ikke kun sykdommen og jeg lar den kun begrense meg der det er absolutt nødvendig. Jeg klarer å leve, og ikke bare eksistere. I en lengre periode var det ikke sånn.

Før jeg går videre og ramser opp noen ting som har vært viktige for meg så vil jeg bare si at jeg ser deg, og tror deg. Jeg vet hvor vondt det kan føles, og hvor vanskelig det er å føle at det man opplever blir normalisert. Og jeg håper det kan gi deg noe å se at jeg, som er en helt vanlig person, faktisk har klart å komme meg tilbake på bena igjen.♥

Det som har vært viktigst for meg.

• Ikke les for mye i selvhjelpsgrupper, eller historier om kvinner som aldri har blitt friske. For de finnes, men spørsmålet er hvor vidt de kommer til å gjøre deg noe godt. Selvhjelpsgrupper kan være gull verdt, men det er også veldig viktig å tenke på hva man eksponerer seg for, og hva man velger å lese. Bruk det for råd, tips, støtte og for å ikke føle deg alene, men prøv også å unngå å skremme deg selv. Jeg har selv opplevd å bli sittende hele natta å google og tenke over ´hva om det skjer´, ´hva om det skjer´, etter å ha lest om alvorlige tilfeller av sykdommen.
• Meld deg inn i Endometrioseforeningen. Jeg kan ikke få frem hvor viktige Endometrioseforeningen har vært for meg. Der har jeg blitt trodd, jeg har blitt hørt, og jeg har blitt møtt med åpne armer og masse kjærlighet av damer i samme situasjon. Jeg har kunne liret av meg alle mine bekymringer om fremtiden, om smerter, om sex, om fordøyelse og avføringsmidler og gud vet hva annet. Og hver eneste gang har jeg blitt møtt med forståelse og en klem. Endometrioseforeningen har likepersoner man kan snakke med, og man blir inkludert i et fellesskap med kvinner som går igjennom det samme. Ikke minst gjør de et utrolig viktig arbeid for endometriose, noe du er med å støtter dersom du blir medlem. Du finner de her: ♥
• Se på de som har fått det til. Som har kommet seg igjennom det verste, og hvordan de har klart det. Se at det er mulig, uansett hvor vanskelig det virker. For det finnes muligheter, behandlinger og løsninger som fungerer for veldig mange. Det kan godt hende at det vil fungere veldig bra for deg også.
• Les deg opp på nettet, men velg kildene med omhu. Styr unna sladre-sider og useriøse kilder. Det er absolutt fint å sitte på egen kunnskap, og det kan gi en trygghet å lære mere om sykdommen. Men som sagt, velg med omhu.
• Snakk med familie og venner om hvordan du har det. Prøv å få dem til å forstå hvordan det føles for deg, og hvordan hverdagen kan oppleves. Si at du trenger litt støtte, og prøv å vise dem hvordan de kan støtte deg. Det blir som regel litt lettere å gå igjennom ting, om vi ikke må gjøre det helt alene. Her er en youtubevideo laget av Endometrioseforeningen som du f.eks kan vise dem:  .♥ 

Ikke minst; LE av det som er vanskelig! Om du klarer, for det blir garantert ikke verre av litt latter.

Jeg håper dette innlegget kan gi litt støtte og råd på hvordan man skal takle det å få diagnosen. Jeg vet det er mange utfordringer knyttet til tema, og om det er noe mere du lurer på kan du sende meg en melding her eller på instagram eller legge igjen en kommentar i kommentarfeltet.

Uansett hvor håpløst ting føles, så vil det bli bedre♥