For akkurat et år siden gjorde jeg meg klar for å flytte til Argentina. Nå et år senere, etter å ha vært sykmeldt i omtrent et år, står jeg igjen ovenfor et stort valg.
Jeg trenger å ha noe å gjøre igjen. En hverdag, ansvar, forventninger. Jeg savner å stå opp tidlig om morningen og stresse meg på vei til jobb men kaffekoppen i hånda, eller å komme hjem på kvelden så sliten at jeg sovnet med en gang hodet traff puta. Det å være sykmeldt er ikke ferie, det føles mere som å være fanget hvor kroppen din er fengsel. Jeg hadde valgt lange arbeidsdager over dager i senga med smerter om jeg kunne. Men det er det som er med kroppen og sykdom, at vi har ikke bestandig noe valg. Jeg savner å ha en hverdag og rutiner, og jeg har prøvd å skape dette selvom jeg ikke har hatt et sted å reise til, men det er vanskelig å opprettholde. Noen ganger sklir dagene sammen, helg føles ikke lengre som helg, det er vanskelig å stå opp når det ikke er noen grunn, eller å fylle dagene med innhold når man er lei, syk og negativ.
Vil jeg klare en forandring?
Jeg ønsker å begynne å studere igjen, og jeg har fått studieplass i Oslo. Kroppen er ikke helt på plass og jeg har fremdeles mye smerter, men jeg har blitt bedre på å håndtere dem. Mindre redd, mere kontroll og mere forståelse over hva jeg trenger for å fungere. Å reise til New York for meg var en milepæl. Den lange flyturen, så langt borte hjemmefra og mye er annerledes. Det var ut av min komfortsone og jeg tenkte på alt som kunne gå galt. Men det gikk ikke galt og jeg forstod hvor mye bedre kontroll og sterkere jeg har blitt. Det var mestringsfølelse og et nytt steg i riktig retning. Men det skapte også forvirrende tanker. Hva om jeg holder meg selv igjen fordi jeg tror jeg ikke klarer ting? Hva om jeg kan leve ut de drømmene jeg virkelig ville, som jeg egentlig sa til meg selv at jeg måtte glemme?
Jeg føler meg splittet
Jeg skulle gjerne blitt i New York. Eller reist tilbake til Argentina. Det er det som alltid ha vært drømmen min, studere i et annet land med en annen kultur, lære og vokse som menneske. Se verden annerledes. Jeg føler jeg ikke kan det lengre fordi det er for langt, eller jeg er for syk? Men det er jeg jo uansett hvor jeg reiser, så spiller det egentlig noen rolle om jeg har vondt i Norge eller i New York? Kanskje ikke.
Jeg er så fylt av tanker og avgjørelser som må tas. Aller helst vil jeg flytte ut av Norge og begynne å studere. Er det lurt, realistisk? Jeg var kjempeglad for å ha kommet inn på studier i Oslo, men nå føles det ikke så spennende lenger. Og hva om det i det hele tatt blir for tøft og jeg tar vann over hodet med alt dette? Jeg føler meg til tider fanget i en kropp som må ta alle avgjørelser, men så svinger det så innmari. Jeg vet ikke om jeg i morgen plutselig er kjempedårlig, eller hvordan neste måned blir. Og når jeg er i bedre form kommer alle drømmene og håper tilbake og jeg vil gjøre alt annerledes. Det gjør det vanskelig å drømme eller planlegge, fordi jeg har rett og slett ikke alle svarene. Men jeg vet at jeg skal prøve å vende tilbake til en normal hverdag igjen med alt dette som er nytt, også får resten komme steg for steg.
Er det noen andre som føler på samme følelser forbundet med å ta valg for fremtiden?
