Plutselig var fadderuka over, jeg er student og har ikke fått meg leilighet.
Shit. Jeg er student. Plutselig skal forelesninger og seminargrupper planlegges, det skal letes etter leilighet og gå på visninger, man skal bli kjent med masse nye mennesker og helst vise den beste siden av seg selv, rekke alt man skal på litt for få timer og få nok søvn og vent… Ta på vare på kroppen min, ja det var det da – passe på at den også henger med.
Det er en ganske tøff overgang å begynne igjen etter et år som sykmeldt. Det er spennende, gøy og kommer med masse nye tanker og følelser (Nesten litt for mye?) Plutselig sitter jeg liksom her, student på et kjempefint universitet hvor det kryr av unge energiske mennesker som er superklare for å begynne å studere. Klarer jeg henge med på dette? Jeg vil jo så gjerne være med på alt, men så må det ikke bli for mye for da sier det plutselig stop. Balanse. Hvordan finne det? Kjenne etter? Av og til kjenner jeg jo ingenting før det plutselig sier stop.
Passer jeg inn?
Jeg føler jeg har mye bagasje som gjør meg litt annerledes. Jeg må si nei til å være med på noen ting, jeg må passe mere på hva jeg gjør nå enn før, og jeg har jo faktisk dette med meg hvor enn jeg går. Skal man fortelle det? Holde det for seg selv? Jeg føler det er en “hemmelighet” jeg holder med meg, men hvorfor gjør jeg egentlig det? Alle har sin egen bagasje, erfaringer og de aller fleste har opplevd noe som er vanskelig i livet sitt. Alle har jo “noe”. Men jeg kjenner likevel på det, at det gjør meg annerledes eller hindrer meg fra å gjøre “alt” som “alle andre” gjør.
Kanskje er det bra nok å gjøre det jeg gjør? Å møte opp på det jeg klarer og bli med på de sosiale tingene jeg vil og har overskudd til. Er det egentlig så viktig å passe inn? For hva prøver man egentlig å passe inn i, når ingen egentlig er like og det ikke er en konkret mal på noen ting. Kanskje vi lager den i eget hodet, og setter egne urealistiske forventninger til oss selv. Jeg har bestemt meg for å gi litt f. Jeg klarer det jeg klarer, og jeg skal prøve så godt jeg kan – og man er den man er med alt som kommer med. Jeg tror vi strengt talt tenker mye mere tanker om oss selv enn andre egentlig bryr seg om.
Jeg har sagt ifra til “flink pike” syndromet som begynner å vokse frem i meg at det jeg får til, er bra nok og jeg kommer til å være fornøyd med akkurat det.