I dag er det 1 år siden jeg ble operert og diagnotisert med endometriose, og jeg har vært på time hos legen som opererte meg.

Akkurat nå føler jeg meg ganske demotivert og lei meg. Rett og slett lei meg. Fordi situasjonen min har ingen løsning. Det er ikke noen åpenbar løsning på hva som trengs, eller hva som kan funke, og det finnes ingen garanti – for noen ting. Jeg føler meg som en kasteball som blir kastet rundt med den ene behandlingen etter den andre, og som må gjennom den ene bivirkningen etter den andre. Jeg er skikkelig lei. Jeg vil bare leve! Jeg har til og med akseptert og synes det er helt ok at jeg nok aldri kommer til å bli smertefri, men det er vanskelig å skulle akseptere en hverdag hvor jeg ukentlig har smerteanfall hvor jeg må ty til morfinpreparater som fører til en evig lang spiral med morfinrus, nedtur og enda mere smerter.

Det er ikke legene sin feil, men de vet ikke hva de skal gjøre snart de heller. Jeg har vært gjennom mange forskjellige behandlinger, og responsen min er dårlig på så og si alle. Jeg har smerter uansett. Alternativet er å begynne på smertestillende fast, men da vil jeg bli trøtt og få bivirkninger og kanskje ikke fungere så bra i hverdagen. Jeg har en sensitiv psyke, og jeg vet at det for meg å stå på sånne medisiner hver dag, det er ikke godt. Jeg prøver å fokusere masse på positive ting og å holde meg oppe, for jeg faller så innmari hardt, og så innmari langt ned når jeg først faller.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Planen videre. Operasjon?

Legene er i utganspunktet skeptiske til å operere meg. Det er kun 1 år siden siste operasjon og de er usikre på om det vil ha noen verdi, om de vil finne noe mere endometriose-vev og om det vil ha noe utbytte for meg. Jeg kjenner at jeg vil prøve hva som helst for å få det bedre. Jeg kjenner at det er noe som er galt, jeg kjenner enkelte punkter som er vonde, og jeg tror (og håper) at de kan finne noe som kan fjernes og som kanskje vil gjøre meg bedre. Så jeg vil gjerne ha en ny operasjon, for det er egentlige det eneste alternativet jeg har igjen å prøve. Man blir rett og slett litt desperat. Men selvfølgelig føles det litt vanskelig å skulle sette kroppen sin igjennom en ny operasjon når legene er usikre, og det er en risiko for at de ikke finner noen ting. Det hadde føltes veldig leit å våkne opp uten noen funn eller årsak til smertene.

Jeg føler jeg har prøvd alt. Overgangsalder, diverse hormoner, p-piller, p-sprøyte, fysioterapeut, smertepsykolog, smerteklinikk, smertestillende, smertemedisin, trening, botox, krampestillende sprøyter, varme- og kulde- behandling. Jeg ønsker derfor å prøve å gjennomføre et nytt inngrep i håp om at de vil finne noe, selvom det er en risiko for at de ikke gjør det. Planen nå er at jeg neste onsdag skal inn å gjøre en MR med endometrioseprotokoll, som vil være en scan av tarm, underliv og hofter. Forhåpentligvis vil de klare å se antydning til endometriose der, eller noe som kan tyde på at det finnes vev som de kan fjerne. Deretter skal gynekologen min og jeg snakke om resultatet av bildene og ta en avgjørelse på om det blir et nytt inngrep. Uansett hvor mye jeg ønsker et nytt inngrep, så er jeg avhengig av at legene også ønsker det.

Jeg hadde håpet å finne en løsning allerede i dag, og slippe å måtte gå igjennom MR-scannen (Fordi jeg må tømme tarmen og det er vondt) men det er ihvertfall et steg videre i riktig retning. Jeg kjenner jeg er skikkelig sliten og lei akkurat i dag, så jeg har bestemt meg for å lage meg litt god mat, ta en dusj og legge meg tidlig. (Og smøre meg med masse tålmodighet… lol) Det er viktig å ta vare på seg selv når ting ikke er helt bra.