Dette innlegget ble skrevet i går, men ikke postet før nå da jeg var så lei og frustrert at jeg ville skrive det om før jeg postet det.

Å være pasient i et system som ikke følger opp.

Nå er jeg skikkelig lei og frustrert.  Jeg er pasient i et system som ikke fungerer som det skal og hvor alt for mye ansvar ligger på pasienten. Jeg ringer og koordinerer med lege-timer og planlegger så godt jeg bare kan, men timer blir avlyst og jeg blir ikke kontaktet igjen. Jeg blir satt på medisiner uten å få oppfølgning, hvor jeg har ringt 6 ganger å etterspurt time med denne legen, spurt via andre leger på samme klinikk og fått gynekologen min til å sende brev til denne legen (Ettersom de samarbeider noe). Ingen tilbakemelding, ingen oppfølgning. Jeg måtte til slutt involvere en annen lege for å få gjort medisin-vurdering slik at jeg kunne slutte på denne medisinen.

Jeg tok MR for snart en måned siden, og bildene ble sendt til sykehuset for snart en måned siden. Når har bildene ligget der i snart en måned. Ingen tilbakemelding. Jeg ble lovet en telefonsamtale, og at jeg skulle få svar – da dette skulle vurdere hvor vidt jeg skulle få en ny operasjon. Nå har jeg måtte ringe å purre på denne tilbakemeldingen. Slik er det med alt. Det er ikke nødvendigvis legen sin feil, mulig de har alt for mye å gjøre, men det er utrolig frustrerende som pasient å ikke få de tilbakemeldingene man blir lovet og sitte å vente og vente. Jeg føler ikke jeg blir fulgt opp på riktig måte, og det er slitsomt. Slitsomt når man sliter og har dager man ikke får til noen ting, også forventes det at man skal klare å ringe rundt å mase og holde oversikt på alle disse tingene som ikke blir fulgt opp. Individuell plan? Glem det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kom tilbake om 4 måneder.

Jeg har blitt skrevet ut fra senteret der jeg gikk til psykolog fordi jeg skulle få henvisning til spesialist i Oslo. Dette er nå noen uker siden. I går ringte jeg de for å høre hvordan henvisning lå ann. Den er ikke engang blitt sendt. Ventetiden? Den er 16 uker. 4 lange måneder. Det er ganske lang tid for noen som sliter og virkelig trenger hjelp. Da er det jo fint jeg bor rett ved psykiatrisk legevakt så kan jeg jo løpe ned der og plage de når det renner over.. Det burde ikke være sånn. Jeg spurte om det er unntak dersom man er veldig syk, men det er fire måneder uansett. Det føles helt håpløst.

Det handler ikke om å være lat eller ikke gidde, men det handler rett og slett om at noen ganger så er det mere nok å bare være syk og å klare å komme seg igjennom dagene – og da trenger man oppfølgning.