Dansebobla

Reklame | Oslo Dance Company

Som mange av dere har lest i tidligere innlegg bruker jeg mye tid i dansestudio. La meg fortelle dere litt om den kjære dansebobla!

I fjor høst begynte jeg som smått å danse, noe som skulle vise seg å virkelig vokse på meg. Det startet med at jeg ble invitert med på salsa av en språkvenn, også tok det ikke lang tid før jeg fikk helt dilla. I starten syntes jeg riktignok det var dritskummelt og kleint, og jeg måtte virkelig pushe meg selv utenfor komfortsonen. Det å skulle danse med en partner var helt nytt for meg, og selv om det var kjempeskummelt i starten var det en liten lykkefølelse som vokste frem sakte men sikkert. Hver gang jeg hadde vært på dansing følte jeg meg bra, som om jeg kunne sveve avgårde og med en god dose mestringsfølelse. Så da jeg etter min siste operasjon i januar også ble i bedre form, har jeg vært helt bitt av basillen og meldt meg på stort sett alt av kurs og workshops!

På de dårligste dagene.

De dagene da ting er kjipt, og frøken underliv er sinna har jeg ofte tvunget meg ned på trening likevel. Dette går selvfølgelig ikke de dagene jeg har anfall, men når det er medium vondt (og man har så lett for å ta det med ro og bli liggende) så har dansing vært redningen for meg. Det å klare å dra på trening og bevege kroppen, høre på musikken og føle på den gode stemningen som er på timene, kan snu en ganske dårlig dag opp igjen. Det har vært flere ganger jeg har dratt på treningen og vært usikker på om jeg ville klare å fullføre, men sta som jeg er dratt likevel- og opplevd at mye løsner når jeg er i gang. Dans har blitt en viktig og stor del av livet mitt, som hjelper både på kroppen og hodet, og har introdusert meg til et åpent miljø med andre danseglade mennesker. Ikke minst har jeg lært hvor mye følelser man kan få ut gjennom dans, og i starten trodde jeg det bare gjaldt gode følelser. Men jeg har funnet ut at man kan ta med seg hva enn man føler den dagen, og oppleve å få det ut igjennom dansen. Rett og slett danse sine bekymringer avgårde. Det er herlig det💃🏼

Her danser jeg.

Jeg har det siste halvåret vært innom flere forskjellige danseskoler og instruktører og har nå begynt å danse fast hos Oslo Dance Company. De er en nyoppstartet danseskole som drives av Laurentiu&Stine og holder til sentralt i Oslo (Kongens gate 16). Laurentiu&Stine er 2 ganger norgesmestere i Salsa profesjonell klasse (2018/2019), og har representert Norge i verdensmesterskap i Salsa(2018/2019). De underviser og danser også Bachata Sensual og har sertifisering fra Korke og Judith som er grunnleggerne av Bachata Sensual.

Laurentiu og Stine.

 

Timer fylt med god energi!

Som dere sikkert forstår og leser mangler det ikke med erfaring, men det er likevel ikke derfor jeg valgte denne skolen. Den energien som er på timene og samholdet som dannes, har jeg ikke opplevd på samme måte andre steder. Det å føle seg som en del av en gruppe, bli sett, oppmuntret og motivert er viktig. Det har jeg virkelig følt på her! Da jeg startet mitt første kurs med Laurentiu&Stine hadde jeg aldri danset salsa på 2 før og følte meg ganske nervøs og ikke særlig høy i hatten. Men etter hver eneste time løsnet det mer og mer fordi jeg hadde det så gøy (og glemte strengt talt å tenke på at alt ikke så perfekt ut). Jeg har lært masse på kort tid og er overbevist over at det er fordi jeg har hatt det så gøy samtidig. Ikke minst har jeg blitt kjent med mange flotte mennesker, og dette er noe jeg absolutt vil anbefale videre.

Neste uke starter vi ny kursrunde, og du kan ta en titt på timeplanen her. I morgen (11.09) er det også åpen dag hvor man får muligheten til å prøve både bachata og salsa klassene (og eventuelt kizomba som holdes av et annet par), det kan du lese mer om her. Laurentiu&Stine holder både solo-klasser hvor du kan danse uten partner, men også klasser for etablerte par. De har ulike nivåer, slik at du kan finne et nivå som passer for deg. De har også nybegynner-klasser for deg som ikke har danset før, så kom gjerne å prøv selv om du ikke har noe danseerfaring!

Kanskje vi danses?💃🏼

De dagene hvor alt raser sammen.

Noen dager går det aller meste som kan gå galt, galt. Dagen i går ble en sånn dag og var fylt med smerteanfall, varmeflaske som eksploderte i senga og en kveld på legevakten.

I går morges følte jeg meg klar for å ta fatt på en ny uke, og var fast bestemt for at denne skulle bli bedre enn den forrige. Helgen ble fylt med en del smerter, og jeg fikk ikke ladet opp heeelt som jeg hadde planlagt. Likevell våknet jeg opp med friskt mot i går og tenkte jo som alltid at ‘nå blir det bra’. Også går det rett på trynet. Virkelig rett på trynet.

Fra jeg stod opp kjente jeg at frøken underliv var sint. Det føltes ut som hun hadde montert et piggtrådgjerde rundt om i hele bekkenet/rumpa/underlivet som hun strammet og dro i med jevne mellomrom. Skjønte hun var forbanna, men tenkte kanskje det var litt morgengretthet og ville dabbe av ila dagen. Så jeg dro på avtalen jeg hadde på sykehuset og prøvde å gjennomføre dagen som normalt. Stort lengre kom jeg ikke. Da jeg hadde parkert utenfor hjemme igjen, måtte jeg bruke alle krefter på å komme meg opp til leiligheten og rett ned i sengen. Fikk akkurat laget meg en varmeflaske, og funnet frem smertestillende. Tok de og la meg ned for å prøve å puste igjennom det verste. Etter en drøy time ligger jeg halvveis i drømme/surre/bortevekk land (Sliten som jeg var og heh smertestillende) før jeg plutselig kjenner det brenner under meg, sånn i fyr og flamme. Varmeflasken som jeg lå på hadde eksplodert og det lekker kokende vann overalt.

 

Jeg har lenge hørt man ikke skal bruke kokende vann i varmeflaskende fordi det kan bli for varmt, men jeg har gjort det likevel (Med litt lunkent vann også) da det ofte er det eneste som hjelper på smertene. Denne flasken var noen år gammel og tålte rett og slett ikke mer. Dette kunne gått riktig gærnt, heldigvis lakk vannet tregt ut og jeg lå oppå flaksen og ikke under.

Da kan det vell ikke gå dårligere?

Jeg hadde som sagt ikke fått ladet opp i løpet av helgen, og nå skjedde dette. Jeg prøver å legge meg ned igjen og bare slappe av (oppå et håndkleet for nå er jo sengen min klissbløt) og tenker at anfallet kanskje er på vei for å roe seg ned. Hun hadde jo tross alt holdt på siden kl 11:30 på morningen, noe som er usedvanlig lenge til og med for henne. Det var det ikke.  Å ikke få varmeflaske gjorde frøken underliv enda mer sinna, og det tok ikke lange tiden før jeg måtte ta taxi ned på legevakten.

 

Legevakten i koronatider var overraskende likt normalt, med unntak av munnbind og en del sikkerhetstiltak. 

Siden frøken underliv var fly forbanna, fikk jeg høy prioritet og kom omtrent rett inn til lege.

Jeg har sagt det før og må bare si det igjen, at de virkelig er fantastiske på legevakten her i Oslo. Alle møtene jeg har hatt med de så har jeg blitt sett og tatt godt hånd om, noe som dessverre ikke bestandig er tilfellet ellers med endometriose. Jeg fikk hjelp med smertelindring og fikk være der til vi kunne se at anfallet var på vei ned og jeg følte meg trygg på å dra hjem og være alene med frøken underliv igjen. Da jeg omsider  kom meg hjem, måtte jeg få i meg litt mat. Bestemte meg for å steke en pizza. Tenkte det ville blidgjøre frøken underliv. Det gjorde det ikke. Det tok 10 minutter før jeg isteden ble sittendes å kaste opp.

I dag er jeg utslitt. Jeg har vært sengeliggende hele dagen og ikke fått dratt på skolen, trening eller gjort noe som helst. Jeg har bare sovet eller ligget helt i ro. Noen ganger føles det litt ut som om livet bare dytter meg ned hver gang jeg prøver å reise meg opp og i dag er en sånn dag. Fader altså. Jeg gir meg jo aldri heller, og spretter opp igjen og prøver – men hver gang så blir jeg liksom dyttet ned igjen. Og ikke bare dyttet, men slått hardt ned i asfalten med trynet først så det smeller. Man blir lei av å skulle fortsette å takle en vanskelig hverdag med et smil, alltid stable seg opp på bena igjen, og alltid beholde troen på at livet er en så fin ting, for noen dager er det ganske så jævlig. Litt lyst til å bare gi opp og hylgrine, litt lyst til å la av hvor jævlig tragikomisk det hele er.

(også litt lyst til å grine over at jeg i går postet et innlegg på instagram hvor jeg oppfordret alle til å finne en fin ting i livet selv om alt er mørkt. Så går livet mitt på trynet og nå må jeg møte meg selv i døra og gjøre det selv om jeg bare vil drukne i selvmedlidenhet og sinne) 

 

Le eller gråte?

En uke fylt med kløn og sjokolade på senga

Denne uka har jeg kløna fælt. Og med det mener jeg virkelig kløna. Enda godt det er helg?!

Å snu den dårlige spiralen skulle vise seg å være vanskeligere enn jeg hadde trodd. Det har jeg rett og slett ikke fått helt til denne uka, og frøken underliv har ikke akkurat prøvd å hjelpe meg. Så isteden har jeg druknet meg selv i selvmedlidenhet og sjokolade på senga som en ekte kriger. Altså, rent praktisk har jeg fått gjort det jeg skal. Jeg har deltatt på alle forelesninger (Selv om 80% av de har vært fra senga heh) og vært på alle treninger og andre avtaler. Men det har vært et slit, og jeg har slått rekord i antall powernaps innimellom aktivitetene og sjonglert dagene mine helt merkelig for at det skal gå opp. Aktivitetsnivået mitt burde få premie i å være den tøffeste og merkeligste berg- og dal-banen noensinne, for her fyker det opp og ned i full fart!

Som dere sikkert forstår har energinivået vært på bunn denne uka. Det er vanskelig å si hvorfor, og jeg er egentlig ganske lei av å sitte å gruble over det også. Det er så mange som har gode råd og meninger om både det ene vitaminet, urtete eller andre heksegruffer som jeg strengt talt ikke tror hadde hjulpet meg så mye. (Og så skal det sies at jeg har prøvd det meste uten særlig effekt) Noen ganger er det bare sånn. Man har ikke energi, kroppen er sliten og har mere nok med å jobbe imot frøken underliv og alle hormonene som flyr rundt. Særlig alle de koselige ♥hetetoktene♥ som melder sin ankomst for fult når vogna er på vei ned i berg- og dal-banen. Skulle nesten tro de samarbeidet.. Så istedenfor å helle nedpå med masse urter, oljer og bryggerier så har jeg fylt på med sjokolade. Kanskje ikke det som pleier kroppen mest, men jammen er det godt for selvmedlidenheten.

Klar for helg!

I dag har jeg hatt ukas siste forelesning (også fra sengen jepp, men hey! Den er gjennomført) tatt en treningsøkt på terrassen, og skal nå ta velfortjent helg. Uka har vært dritt, men heldigvis er den nå over og det er fredag og jeg skal bare kose meg. Vi prøver igjen på mandag!! Helgen skal jeg tilbringe hos pappa, og jeg gleder meg til å være litt ute i skogen, kjøre båt, se masse film og spille Zelda og lade opp batteriene til neste uke. Neste uke skal ikke bli en kløne uke, det har jeg bestemt meg for allerede. Og hvis man bestemmer seg skikkelig hardt for noe så må det vell bli sånn, eller?

Ønsker alle en super helg, om så uka di har vært dritt eller ei♥

Fall down seven times, stand up eight??? (or 347289375 times)

*This post is written in english for all my english-speaking followers. But, I will continue to write in norwegian*

Sunday night miss vagina decided to enter the battleground again, and this time I had to retreat all forces. Now I’m trying to get back up on my feet after a few days of warzone with the misses. Let me give you guys a little re-cap.

It doesn’t take much more than a few days at war with miss vagina and a few pills with morphine to knock me out. On Sunday the misses won a huge battle, and kept me from going to my two hours dancing class. Instead she forced me straight to bed. So there I was, having to retreat all forces and hide under the blanket for a few hours. Putting my heels on the shelf, and surrender. Luckily(!) I managed to fall asleep the moment the pain killers kicked in, and miss vagina was able to battle a rather silent battle while I was snoring away. I woke up a few hours later relatively happy that the battlefield was no longer in the moment of heat, and that the pain attack seemed to be cooling off.

My Monday was quite rough (The days after morphine are always a rollercoaster) and the early doctors appointment I had scheduled had to go.. The thought of showing up in the hospital shaky and emotional didn’t really seem that fun. The “day after” is always like a minefield, if I step wrong I’ll easily fall into tears (and tears, and tears, and tears) but if I step right I might manage the day pretty well. So I decided to go to dancing class later that evening, refusing to give up. And especially refusing to give up on the things that I love to do. So I dragged my emotional ass down there still with my balance a bit out of hand, motivated to shake it all off (as Taylor Swift says). I managed to do the dance and left with a smile on my face (Until I bought a smoothie that had turned bad and exploded all over my gym clothes but thats another story lol) Happy with my own effort and still feeling kinda shitty I decided to call one of my friends when I got home.

Me at dancing yesterday, kind of feeling like shit and kind of feeling myself. Oh, what a balance.

 

And thats where I did wrong, heh.

Becaaause, when I’ve been arguing with miss vagina for the last two days I should probably know better than staying up late talking to my friend… And especially when I knew that I had an early seminar the day after. But my friend had just been on a date and my curiosity took over, and suddenly it was 1 am and I was screwed. I mean, this was all my fault and I should have remember how grumpy grandma Martine gets when she doesn’t get her 8 hours of beauty sleep. And by 8 hours I mean, on the minute 8 hours, anything less is not acceptable for grandma and miss vagina. So as a result of my horrible decision-making me and miss vagina have been arguing all day, and still somehow – we managed to get through it all with just a few fights.

I even survived my early seminar and some reading at school before I headed home. Thats when we had one of our main discussions because I was hungry, but she did not want food. And by that I mean like, really not want food at all. Which resulted in my eating anyways, her being angry (and her gathering her soldiers once again) and long story short I missed my last lecture and spent some hours in bed. After these few hours of fighting she started to calm down again and I decided to drag myself down to the dancing studio (once again, do we see a pattern here or not haha?). I was still not certain if I would be able to jump around in heels, but I wanted to try to win at least this battle. And I did manage. The first minutes of dancing I could still feel the lump in my stomach, but after a few spins miss vagina pulled back her forces and let me have my happy hour. Maybe keeping me from one of my lectures was enough fun for her today? Who knows. Now Im back home and she is still being calm so I’m going to take the time to catch up on everything i’ve been behind on (including this post to you guys).

 

Fall down seven times, stand up eight?? Isn’t that what they say.

Helg og Hurdalsjøen

Jeg har overstått min første fulle skoleuke, og nyter helgen med en tur hjem til familien.

Det har vært skikkelig godt å begynne med skole igjen. Ikke bare fordi jeg synes studiet mitt er veldig spennende, men jeg er en sucker for rutiner. Jeg trives best når jeg har mye å gjøre, må stresse litt, og ting går i full fart. Det har det stort sett gjort denne uken med både forelesninger og leseøkter, dansetreninger og middagsavtaler. Det er på disse dagene hvor det går i ett fra morgen til kveld, at jeg faktisk sovner på kveldene. Det kan være litt utfordrende når energien daler fra topp til bunn flere ganger i løpet av en dag å ha tight schedule, men det har gått overraskende bra! Jeg har nesten ikke hatt tid til å tenke på det! (Også har jeg smyget inn noen powernapper her og der og sovnet i en zoom-forelesning hehe)

I går bestemte jeg meg for å ta en tur hjem til pappa og familien. Litt ut av Oslo-bobla og stresset, og hjem til fyr i peisen og fredags-taco. Ikke noe som er bedre enn det. Jammen fikk vi oss en kajakk-tur også jeg og stemoren min, hvor jeg litt på ekte trodde jeg skulle dø de første fem minuttene før det bare var helt fantastisk. Men altså, i det man setter seg i kajakken og forstår hvor lett det faktisk er å velte??? Og man skal ut på vannet langt fra kant og gressdyner???? Ja da var det starten på en ørliten hjertebank som snek seg opp sammen med en “Hva gjør du hvis du får vondt nå egentlig?”. Jeg fikk hverken vondt eller hjertebank, og ble overraskende komfortabel i denne blå lille greia som kan velte rundt på null komma niks.

Sååååå vakkert.

Det er både terapi og mestringsfølelse å komme seg ut i naturen og gjøre nye ting. Ikke bare tømmer det hodet for alle tanker og stress, men det gir så mye nytt innputt. I perioder har jeg vært litt nervøs for å utfordre meg selv fordi jeg går rundt å er redd for å få vondt, og særlig da med situasjoner hvor det hadde vært veldig ukomfortabelt. Kajakk er helt klart en av dem. Å sitte lang utpå sjøen og få knivstikk battle i frøken underliv er ikke noe som akkurat frister. Det er jo ikke akkurat så lett å komme seg ut av den kajakken når man er langt utpå sjøen heller. Men, jeg har vært skikkelig flink til å pushe meg selv siste halvåret, og å gå utav komfortsonen. Skille på angst og rasjonell tenkning, for hva er egentlig sannsynligheten for at jeg skulle bli kjempedårlig akkurat når vi er ute i kajakken? Det kan selvfølgelig skje, men dersom jeg ikke har fått noen forvarsel eller er i dårlig form den dagen så er sannsynligheten relativt liten. Og den lille sjansen som er igjen, er verdt å ta! Ellers blir livet fort styrt av sykdom (og ikke engang reel sykdom, men potenssiel!) og det gidder jeg ikke. Da vil jeg faktisk heller risikere å få knivstikk battle i kajakk og tro jeg skal dø én gang.

Fornøyd!

Alt i alt, en super start på helgen! Jeg klarer stadig mer og mer, og blir sterkere og sterkere. Ikke bare i kroppen, men i hodet også. Og jeg må skryte litt og si at jeg er SÅ stolt. Det er rart men også veldig fint og tenke tilbake til to år siden og hvor man var da, for fy søren så mye jeg har lært og erfart. Ofte ser vi ikke tilbake fordi det er vondt og minner oss om en vanskelig periode, men herlighet så viktig det kan være å trekke det frem for å minne seg på hvor mye man har klart! Nei, jeg har tro på både livet og meg sjæl, og at jeg skal klare å paddle meg gjennom både de oppturene og nedturene som kommer min vei.

Ønsker alle sammen en god helg♥

 

Bekkenfysioterapi, sexolog og vaginisme

Jeg var for en liten stund tilbake hos bekkenfysioterapaut, noe jeg lovte jeg skulle oppdatere dere på. Hun er også sexolog, og jobber med bekkenbunnsmuskulatur og tilstander som vaginisme.

Det kan være en litt merkelig følelse å møte opp hos en slik terapeut. Ikke bare skal man sitte å forklare underlivet sitt i detalj, men de skal gjerne inn der å sjekke ståa også. Jeg har nok mistet de aller fleste hemninger når det kommer til både slike undersøkelser, og å snakke om frøken underliv. (Eller andre kleine ting, jeez who am I really) Men! Hele undersøkelsen foregår veldig profesjonelt, og man føler seg så lite avkledd som man kan når man ligger på benken med en legehånd inni… Samtalen opplevde jeg som veldig lett, og det føltes befriende å kunne snakke om de tingene man lurer eller tenker på uten å måtte begrense seg selv. Her kan du snakke om sex, og om hvordan ting føles eller ikke føles, er vondt eller godt, eller om det er ting som skjer som du lurer på.

Jeg har tidligere skrevet om endometriose og sex, og innlegget kan du lese her. En tilstand som fort kan forekomme sammen med endometriose er noe som heter vaginisme, som rett og slett gjør at det låser seg der nede. Etter mye smerter eller anspenthet, kan kroppen reagere med at muskulaturen blir stram, og i det verste tilfellene kan det føre til at man ikke engang kan bruke tampong. Oooog da trenger jeg kanskje ikke nevne at sex blir ganske så vanskelig? Her kan en bekkenfysioterapaut gi gode råd og veilede deg videre. For det finnes løsninger, og ikke minst kan det være viktig å forebygge sinna vagina dersom man vet man har mye smerter og stresspåkjenning!

Bekkenfysioterapaut.

Jeg dro til fysio for å få undersøkt bekkenbunnsmuskulaturen, etter å ha fått det anbefalt fra gynekologen min. Disse musklene sitter både i skjeden og oppover, (og nedover og bortover og overalt. Neida men generelt flere steder i underlivet) og hvis de blir stramme og vonde, vil det kunne påvirke det totale smertebildet. Og dersom det blir verre, til slutt kunne føre til tilstander som vaginisme. Jeg vet det er mange som er usikre på om de skal dra til bekkenfysio fordi det ikke er “så ille”, men man trenger virkelig ikke vente til det har låst seg. Ikke bare fordi det er utrolig kjipt å skulle løsne opp igjen, men også fordi det skal ikke nødvendigvis så mye til før stram muskulatur gjør vondt. Bare se for deg at du har vondt i nakken fordi den er stiv, den kan jo være ganske så ubehagelig? Og nettopp det samme kan skje med muskulaturen i skjeden og bekkenet.

Så etter å ha gjennomført undersøkelse og hatt en samtale med terapauten forklarte hun flere viktige ting å passe på for å forebygge og å løsne opp stram muskulatur. Det finnes både treningsøvelser man kan gjøre for å løsne muskulaturen i bekkenet og området rundt, og man kan bruke dilatorer (som er typ en pakke med dildoer i forskjellige størrelser fra kondomeriet) hvor man startet med den minste og “tøyer” muskulaturen gradvis. Hvordan man skal gjøre det, kan være individuelt utifra hvordan man har det, og nettopp her kan terapauten hjelpe deg å legge en “Hvordan tøye vagina-plan”. Woho. Og la meg bare si til de som er bekymret for at det skal bli for “løst” der inne, det blir det ikke. Poenget er bare at muskulaturen skal bli mer elastisk og ikke vond, det blir ikke nødvendigvis så mye “videre”. Det kommer ikke til å bli som å putte en blyant i et Norgesglass etter behandlingen.

Det komplekse smertebildet.

Hvor komplekse smerter faktisk er, har det tatt meg lang tid å lære. At stram muskulatur i skjeden kan forverre endometriosen hadde jeg for eksempel ikke trodd var mulig, men det viser det seg at det er. Alt av irritasjon, stramhet og ubehag i nærheten av endometriosen kan kroppen tolke som et signal på smerter og fare, og knyte seg enda mer sammen. Så å ta tak i de ulike aspektene som for eksempel kosthold som påvirker tarm og fordøyelse, og trening og fysio for å ta tak i stram muskulatur vil kunne være med å minske smertene. Det har ihvertfall fungert for meg, og jeg merker at på de dagene hvor “alt annet” fungerer bra så er frøken underliv litt mindre sinna. Så til alle dere som sitter å lurer på om dere skal besøke bekkenfysio, gjør det. Dra på time, overlev å ligge naken på benken en liten stund og bli litt bedre kjent med ditt eget underliv. Det verste som kan skje er at man oppdager litt behov for tøying, og du må bruke 800kr på dilator sett på kondomeriet, men det er jo tross alt ikke verdens undergang.

 

Good luck and good stretch 😉

Tilbake på skolebenken.

I går hadde jeg min første dag tilbake på skolebenken! Den ble ikke heeelt som planlagt.

Jeg spratt opp i tidlig på morgenkvisten, motivert og klar for første forelesning. Hadde på alarm i god tid, slik at jeg skulle rekke å spise en god frokost, dusje og klæsje litt sminke i ansiktet. Var opplagt og glad, men så tok det en 40 minutter og kroppen kortsluttet litt. Føltes litt ut som jeg hadde en magnet festet inni kroppen og en i senga, som trakk mot hverandre. “Kom tilbakeeee” ropte senga og så sinnsykt innbydende ut mens hele kroppen verket etter myk dyne og søvn, men nei! Hodet mitt var innstilt på skole, og dit skulle jeg. Jeg hadde booket plass i lesesalen slik at jeg kunne sitte å ha forelesningen min digitalt der, og få litt real “skolefølelse” hehe. Så avsted dro jeg (drasset meg avgårde er vell egentlig en bedre beskrivelse) mot blindern.

Jeg var fremdeles ved godt mot da jeg satte meg ned på pulten og åpnet pcn, og kanskje kroppen merket det og bestemte seg for å oppgradere sine våpen i “tilbake til sengen-krigen”. For å klare å konsentrere meg? DET skulle jeg ikke få til. La vekk mobilen, og glodde like hardt på pc-skjermen som om den var en kanelbolle med melis, men tankene fløy likevel overalt. “Nyliberalismen vokste frem på.. Hmm, lurer på om jeg skal lage sånn salatbolle til middag i dag…” “Friedman sine tekster er basert på.. Oii så fint sola stråler igjennom vinduene, hm woooow”. Konsentrasjonskræsjjjjj. Kroppen ville bare tilbake til sengen, og hodet hadde egne planer med å sette på tankekjør volum0.2.

 

Kan vi finne på en knapp som skrur av tankekjør?

Okei den underoverskriften høres kanskje litt kokko ut, men det er meningen for nettopp kokko følte jeg meg i hele går🤯Tankekjør knappen var på helt siden jeg kom hjem fra universitetet, og skrudde seg ikke av før jeg sovnet. Prøvde å gjøre alle de tingene som er så bra for kropp og hodet og sjela og u name it, men tankekjøret lever sitt eget liv. Det er jo en av de morsomme tingene med kronisk sykdom (om det så er fysisk eller psykisk) at man kan gjøre alt helt riktig også går det på trynet likevel. HEHE life eller hva? Skulle faktisk ønske vi hadde en knapp som kunne skru av tankekjør, og at man kunne få litt fri fra seg selv. Deeeet hadde vært noe det.

Jeg tror på dager som igår at det ikke er så mye annet å gjøre enn å gråte og sette på kjempetrist musikk så man kan gråte enda hardere.🤓 Gjerne rable ned alle irrasjonelle følelser på notatblokken på mobilen, bare få det ut. Ja, den notatblokken har fått kjørt seg de siste årene. De fleste mennesker er kanskje mest redd for kamerarullen om noen skulle ramle over mobilen deres. Og for all del, jeg har ikke så lyst til å dele alle stygge selfies, merkelige screenshots og andre rare greier jeg av en eller annen grunn har; MEN tanken på at noen skulle gå inn på notatblokken er nok enda verre. For der står det mye rart og følelsesladd som ikke skal vises i offentligheten noen gang. HEHE.

Det er nok bare sunt å la seg selv føle litt ting, og få det ut. Sette av en liten sutre-session (eller sutredag om det er virkelig ille) og bestemme seg for å bare la alt komme. Også kommer det alltid en ny dag, eller en ny time. Det er viktig å ikke glemme!

Nå sitter jeg foran skolebenken igjen og tar fatt på en ny dag! Jeg har min første forelesning i psykologi, noe jeg gleder meg masse til å utforske videre.

Håper dere også får en fin dag❤️

En dag på Tusenfryd

I går var jeg på Tusenfryd. Fikk levd ut min indre 8-åring, vunnet to bamser (og en lekedings), spist masse ting med sukker og ble klissvåt. Er vell det vi kaller vellykket😎

Altsa. Tusenfryd. Sola som steker, og varme. Karuseller, og barn som hyler. Sukkerspinn. Belgisk vaffel med sjokolade. Selve grullgruven om du vil spise deg i skyene på sukker. Det er morsomme og spennende ting rundt ethvert hjørne som gjerne gir deg sug i magen eller slenger kroppen rundt i alle mulige retninger. Eller skremmer deg, får deg til å le – alt etter hva du ønsker deg. Farger, kanelboller og slushmaskiner. Boder hvor man kan bruke alt for mye penger i håp om å vinne den gigantiske bamsen (Som man *spoiler alert* aldri vinner).

Det var en kjempefin dag, og jeg koste meg fra start til slutt. Jeg har ikke vært på Tusenfryd eller andre parker med karuseller siden før jeg opererte første gangen, og dette var selvfølgelig noe jeg ikke tenkte på før vi dro dit. Adrenalin-junkie som jeg er, var jeg klar for å ta alle karuseller og pushe meg selv mest mulig, men deeeet var ikke kroppen helt med på. Etter å ha tatt Thunder Coaster kjente jeg at jeg kanskje ikke skulle utsette meg selv for enda tøffere attraksjoner som tross alt skviser innvollene dine innover og oppover og nedover i over 100km i timen. HEHE.

 

Å slippe ned skuldrene.

Så nei, jeg fikk ikke tatt alle attraksjoner. Gutta ville gjerne jeg skulle være på alt, men jeg kjente det var best å stå over et par av de tøffeste attraksjonene. Noe jeg før hadde blitt ganske lei meg for, kanskje følt meg litt som en gammel bestemor som er med på tur og ikke kan gjøre “noen ting”. Men er det egentlig så farlig? Nei, det er det faktisk ikke. Det var mange attraksjoner jeg fremdeles kunne ta selv om jeg ikke vil spenne meg fast i Spin Spider og bli kastet rundt i alle retninger.  Akkurat den er det nok mange mennesker uten endometriose som står over også, hehe. Men det er så lett å glemme det og å fokusere på at det er noe ´galt´med deg fordi du står over noen ting. Jeg bestemte meg for å kose meg uansett, ta tømmerrenna x antall ganger (til like stor iver hver gang) og bli skremt av ting som egentlig ikke er særlig skummelt. Når de andre tok “skvise sammen innvollene dine-attraksjoner” koste jeg meg i sola og prøvde å tørke litt etter å ha blitt dynket i vann på Supersplash. Og med tørke så mener jeg vri opp kjolen, for så barnslige var vi faktisk at vi måtte stå under den største vannspruten. (Noe som også førte til en ødelagt mobil, men det er en helt annen historie!!)

 

Supersplashhh.

Poenget er; at det hjelper å slippe ned skuldrene og bare gjøre det beste utav det. Det er mange som sender meg melding og forteller at de føler de ikke strekker til, og jeg regner med det er noe man kunne følt på f.eks på en dag som dette. Og det er her jeg tenker vi må prøve å snu om på tankene, fordi.. Ting er ofte ikke så viktige som det vi forestiller oss, og hvis man føler på dårlig samvittighet kan det være viktig å spørre seg selv hvor den kommer fra. Har det egentlig noe å si for de du er med om du ikke kan være med på alt, så lenge man koser seg og har det hyggelig? Nei, det burde ikke ha noen ting å si. Og sånn er det ofte med folk som ikke er syke også. Av og til har man kanskje bare ikke lyst. Så, børste av disse tankene og å fokusere på alle øyeblikkene med latter, glede og kos. For det er de øyeblikkene som betyr noe♥

 

Intervjuer, fysioterapi og sommervær

Her det masse som skjer om dagen! Jeg flyr mellom intervjuer, legetimer, dans og bading. Akkurat som det skal være.

Det er kun en uke igjen til skolen starter, og jeg nyter den siste tiden i en nokså rutinefri-tilværelse før alt starter igjen. Det har vært veldig varmt og deilig, og selvom alle hormonplager og hetetoker (hehe) blir ti ganger verre i varmen så gossssser jeg meg. Bading, sol, bikini og ikke måtte planlegge hva man skal ha på seg men bare slenge på sommerkjole. Ja, det er ganske herlig. Hybelen min koker litt over og det irriterer meg cirka hvert femte minutt (sammen med hetetoktene) men bestevenn mister vifte og herr kald dusj som gjemmer seg på badet, kommer ofte til unnsetning. Så jeg lider ingen nød.

Ellers har dagene vært fylt med mye spennende, og jeg har masse jeg gleder meg til å dele med dere! I går var jeg ute i SE OG HØR, og jeg har også vært på et annet intervju. Jeg har hatt et par møter med endometrioseforeningen, og vi planlegger flere spennende prosjekter som skal skje utover høsten. På tirsdag var jeg hos sexolog og bekkenfysioterapaut på Storo, noe jeg også skal skrive mere om til dere. Nei, nå er det så mye spennende og gøy som skjer og jeg føler meg fylt med motivasjon og pågangsmot.

Her fra SE OG HØR som kom ut 11.august. Løp og kjøp!

 

Bloggen min videre.

Jeg er fylt med skrivemotivasjon om dagen, og legger masse planer for innlegg og hva jeg skal dele med dere. Alle tilbakemeldingene jeg får settes så stor pris på, og jeg forstår at behovet for å snakke om disse tingene er her i høyeste grad. Ofte får jeg spørsmål om konkrete ting, behandlinger eller symptomer og setter sammen innlegg litt på bakgrunn av dette. Men! Jeg vil gjerne at dere skal komme med noen tilbakemeldinger på hva dere ønsker å lese mere om? Er det et spesifikt tema, en behandling eller noe annet du ønsker å lese om her? På denne måten kan jeg avdekke ting flere sitter å lure på, på en bedre måte en jeg rekker å gjøre på meldingene jeg får. Ingenting er ´kleint´ å nevne eller spørre om, og jeg vet det er mye tabulagte temaer som mange ønsker større åpenhet rundt. Derfor gir jeg dere nå en mulighet til å være med å påvirke hva jeg deler i fremtiden.

Det er mange som sender meg melding på facebook eller instagram, og det er helt greit å sende melding med spørsmål/forslag eller andre ting på de kanalene. Husk at du også kan kommentere bloggen min anonymt, man trenger ikke skrive inn mail-adresse og fult navn. Uansett hvor du velger å sende melding hen, så er det bare å sende inn melding med forslag og ønsker!

Håper å høre fra dere♥

Hormoner på avveie

I går da jeg skulle legge meg for å sove, begynte det. Hormonpumpa jobber på spreng, jeg får hetetokter og mest lyst til å halshogge alle som kommer nær meg.

Det blir kanskje litt slemt å legge skylden på ‘hormonpumpa’ aka kroppen, for det er jo jeg som har fått plassert en hormonspiral oppi frøken underliv OG enda spiser p-piller hver dag. Det blir jo kanskje litt mye av det ‘gode’ HEHE. Men saken er jo at jeg ikke har så mye valg, for om jeg ikke tar hormon-overdose, så blør frøken underliv i hytt og pine noe som *snøballeffekt* kan føre til ufrivillig høyt bruk av smertestillende, og jeg hadde jo ikke skrevet på bucketlisten ‘bli rusmisbruker før fylte 30’. SÅ, til poenget:

Noen ganger renner det over. Av hormoner. Hetetokter. Sukkersug og sinne. Trangen til å påpeke at alle andre er teite. Helst bare være alene og spise sjokolade (og gråte hehe Neida). Orker ikke snakke med noen, og om jeg gjør det så føler jeg meg teit etterpå fordi de kanskje merket det. At jeg ikke var ‘meg’ men besatt av hormoner-i-ubalanse-gærn-dame. Kanskje ingen merker det? Eller Kanskje de er vandt til det. Hvem vet. Ikke jeg ihvertfall og min tenkende hjerne.

«Ikke spis sukker»,

sier noen. Det hjelper vist på hormoner og annet shit. Andre sier stikk motsatt. Det flyter over av artikler som motsier hverandre hvor enn du leter, og klokere skal man (ikke) bli. Spis ting med østrogen når du har overgangsalderplager!!! Ikke spis ting med østrogen fordi da legger du bensin på bålet til endometriosen. Eh. Ja.. it all makes sense now. Klokken tikker og vi runder 12. 1. 2. 3. Jepp. 4 nye selvmotsigende artikler, 2 nye biter med godteri (sukker!!), 0 personer halshugget og 354 vridninger i senga senere får vi endelig sove. Hånd i hånd, hormonånden og meg.

Jeg har overhodet ingen løsning på disse problemene. Jeg spiser sunt (ihvertfall mesteparten av tiden), jeg trener, jeg passer på å få nok søvn og jeg drikker masse vann. Disse hetetoktene med sinne og rastløse nettene kommer uansett. Forvandler meg til en gærn dame. Og alle som kaller damer gærne og sier vi bare må ‘skjerpe oss’ kan selv prøve å være besatt av hormoner herifra til helvette. (Og ta seg en bolle) Jeg lover deg du hadde aldri sagt det igjen.

 

Her var jeg glad og ikke besatt av hormond-ånd.

Nå har hun forlatt meg.

I dag har den onde hormon-ånden som bodde i kroppen i går kveld forsvunnet. Kanskje hun har reist på ferie eller dratt videre for å lage hormonhelvette et annet sted. Forhåpentligvis tar det noen dager før hun kommer tilbake. Livet smiler, jeg smiler og hormonånden smiler sikkert også i det hun plukker seg ut sitt neste bytte. Jeg har lagt sjokoladen og notatblokken som minner meg på at jeg egentlig ikke hater alle jeg kjenner inkludert megselv klar til neste besøk. På gjensyn.