Ny uke, nye muligheter.

I dag er det mandag igjen, og jeg har bestemt meg for å ta grep om et par ting for å få best mulig start på uka.

De siste ukene har det vært litt kaos (Som dere sikkert har sett) og jeg kjenner at jeg fungerer aller best når jeg har mye å gjøre, og når jeg har god kontroll på alt jeg skal og en strukturert plan. Jeg er nok litt kontroll freak, men rutiner er undervurdert altså. Så jeg har bestemt meg for å starte denne mandagen på en litt bedre måte enn de forrige mandagene, og ta tak i de tingene jeg har utsatt og prøvd å se forbi. Her er planen min for i dag:

✨Vaske leiligheten. Det er ingenting som er så digg som å starte uka med en ren leilighet, og føle at den lukter nyvasket og er ryddig.

✨Se to tapte forelesninger. Jeg ligger to forelesninger bak skjema, noe som plager meg veldig (flink pike syndrom yep) så å komme ajour og vite at jeg er back on track vil nok lette noen kg av mine skuldre.

✨Vanne plantene mine. Mandag er vanne plante dag! Det er både terapi for sjelen å holde på å stelle med plantene, også bidrar det så godt til miljøet i leiligheten at de ser freshe og fine ut.

✨Skrive ned en plan for uka. Hva skal jeg gjøre i løpet av uka, hva er planene mine? Hva har jeg å glede meg til, og hva er de litt mindre morsomme tingene som likevel må gjøres? Hvor har jeg tid til å ta igjen ting som eventuelt må forskyves?

✨Handle inn mat. Planlegge middager og andre måltider, og bestandig passe på at jeg har noe som er lett tilgjengelig om formen skulle kræsje en dag. Foodora er dyyyyyrt i lengden.

✨Lakke negler. Nye uke, nye negler. Jeg elsker å starte uka med å føle meg ekstra fresh, og nylakkede negler er en del av det. (Litt overfladisk vas trenger man også si)

✨Begynne å skrive symptom dagbok. Jeg har tenkt på dette lenge, men nå skal jeg skaffe meg en kalender hvor jeg kan merke av hvilke dager jeg har vondt, og hvor vondt det er. Typ skrive et tall fra 1-10 på hver dag, som sier noe om hvordan smertenivået har vært. Fint å ha både for egen refleksjon rundt hva som fungerer og ikke, men også for å vise til legen.

✨Ha en god kveldsrutine. I går fikk jeg ikke sove før langt på natt, og stod lovlig sent opp i dag. Det er så lett at det sklir ut, og jeg trenger virkelig 8 timers søvn. Så målet for kvelden blir å ha en god rutine slik at jeg får lagt meg i ordentlig tid, og er uthvilt til i morgen. Søvn er noe av det viktigste for både kroppen og hodet.

Tøye og gå tur! Jeg har to timer ganske hard trening på søndagene, så jeg våkner alltid opp litt stiv og støl (og sliten) i kroppen på mandagene. Da er det ekstra viktig for meg å tøye litt og gå en tur for å myke opp kroppen igjen.

Meg som later som at jeg ikke poser. 

Strenge rutiner.

Det har blitt veldig viktig for meg å ha strenge rutiner på hverdagen min. Både for kroppen og psyken. Hvis jeg er flink med mat, søvn, trening og ikke minst avslapping – så fungerer kroppen min mye bedre. Jeg har det faktisk aller best når jeg har mye å gjøre, og ting går fort unna. Da er jeg aller mest produktiv og happy. De dagene hvor jeg er syk og må ta det med ro (Og flere av gjøremålene faller vekk) er de som er vanskeligst for å ikke skli ut av rytmen. Det skal så lite til å komme ut av det, for så å ødelegge flere dager. Derfor bruker jeg en del tid og energi på å forberede disse dårlige dagene. Jeg har alltid et krise-kit klart med mat, varmeflaske, en netflix film og en ryddig og ren leilighet slik at det ikke hoper seg så mye opp hvis man plutselig ikke klarer å lage mat eller vaske opp på en dag eller to. Jo ryddigere og mer strukturert jeg er i utgangspunktet, jo lettere. Jo mere skolearbeid jeg har gjort, jo mindre blir jeg liggende etter de dagene jeg ikke får deltatt på forelesninger. Så jeg prøver bestandig å ligge litt foran, slik at de dårlige dagene ikke slår meg helt ut av det. For de dagene kommer, og da må man ofte slippe alt man har i hendene.

Hva gjør du for en god start på uken?

Det som hjelper når ting er jævlig

Noen ganger er ting helt jævlig. Om det er pga kroppen, psyken, eller ting som skjer i livet. Da er det bare en ting som hjelper.

Okei, jeg løy litt. Det er faktisk flere ting som hjelper og Ikke bare en. Etter litt inspirasjon fra et par dager i en egen krisesituasjon hvor det har føltes ut som alle følelser i kroppen blir revet i stykker, tenkte jeg å lage en liten krisemanual til andre som er fanget i samme smørja. For noen ganger kan det føles ut som man bare eksploderer inni seg, man har lyst til å gi opp og alt ser mørkt ut. Og imens man venter på at det skal gå over (for alle følelser går nemlig over) har jeg et par kreative forslag til hva man kan gjøre i mellomtiden.

1. Skrik i bilen. Altså hvor frigjørende er det ikke å bare skrike høyt mens man traller bortover på E6. (Ikke kjør av veien da)

2. Gråte i dusjen. Innta en real ned på huk og holde rundt bena dine og gråte posisjon. Lat gjerne som at du er i en trist musikkvideo samtidig.

3. La et klemme-fort av putene i senga. Dander putene slik at du alltid har en pute å holde rundt og inntill ryggen så kan det nesten i halvsøvne føles ut som #nærhet.

4. La det brenne. Skriv ned alt det vonde og brenn arket etterpå, se på ilden og se for deg at alt det vonde blir borte med røyken. (Bare ikke gjør det inne og utløs brannalarmen. Og nei det var ikke jeg som utøste brannalarmen i blokka i går hehe)

5. Bak en hele kake med brownies og spis alt selv. Ikke gidd å dele den med andre, bare eat IT all. Du fortjener det.

6. Sinna-tøy. Altså jeg lever for dette. Tøy til det gjør vondt og fokuser på denne smerten istedenfor den som finnes i brystet. Husk å puste.

7.  Minn deg selv på alt det fine. Okei så dette er nok det eneste virkelig seriøse rådet her. Men det finnes alltid noe fint å holde fast ved, alltid noe å være takknemlig for og alltid noe å se frem til.

(Eventuelt hvis ingen av disse tingene fungerer, ring psykologen din, kjøp en plante, vær sammen med venner eller familie som er glad i deg og drikk masse te. Husk at alt går over)

 

Eventuelt ta på lots of makeup, og ta 140 bilder av deg selv, med filter. lol.

 

Alle følelser tar slutt. Alt som føles håpløst og uendelig vil gå over, og det vil komme bedre tider. Ikke gi opp❤️

 

Har du et super-råd (gjerne humoristisk) som du gjør når du egentlig bare vil gi opp?

Tidenes mest (minst) produktive mandag!

Først og fremst vil jeg bare si takk for alle kommentarer, meldinger og mail jeg har fått etter siste innlegg! Jeg prøver å lese alt sammen og svare fortløpende, men kommenter helst her inne! Kommentarene på bloggen blir besvart først, og det er så mange historier og tilbakemeldinger som jeg vet flere enn meg hadde hatt bruk av å lese. Så istedenfor å sende meg en privat melding – legg gjerne igjen en kommentar her <3<3

Siden det er litt trend å skryte av hvor produktiv man er på mandager så tenkte jeg å vise hvor sinnsykt (lite) produktiv jeg har klart å være i dag.

Dagen skulle starte klokken 9. Men det gjorde den ikke. Klokken ble 11 før jeg klarte å våkne av alarmen, den var nemlig ikke så lett å høre etter å ha kranglet med frøken underliv hele natten. Brukte enda en time i sengen på å scrolle meningsløst gjennom Instagram og spise frokost, da var den plutselig 12. Så en time å svare på mail, kommentarer og annet småtteri.

Da klokken hadde blitt 13 var det liksom litt for sent å sette kursen mot Blindern for å lese (som jeg egentlig hadde planlagt) så jeg bestemte meg for å gå en tur i steden. Sette på en vask samtidig. Hadde ikke nok iq til å fylle mere penger på vaskekortet så nå har jeg tøy hengende til tørk over hele leiligheten. Innen alt dette var gjort ble klokken 15. Skulle så endelig sette meg ned å lese, og betale regninger. Endte opp med å gjøre ingen av delene. Orket rett og slett ikke sitte på den harde kontorstolen med en kniv i tissen så la meg i senga isteden. Og sovnet.

My very ubrukelige face. (Neglene mine er fine da)

Frøken grumpy.

Var ganske gretten og motvillig da jeg våknet. Prøvde å finne noe å være irritert over men innså at jeg egentlig har det ganske bra og bare må skjerpe meg (med unntak av at jeg har en pågående knivbattle i vagina, det er litt kjipt.) Etter mye om og men kom jeg meg på trening. Tenkte at det må jeg i det minste få til i det så jeg ikke får helt mentalt sammenbrudd over hvor håpløs jeg er. Nå er jeg hjemme igjen, har fremdeles ikke lest, betalt regninger eller sett forelesningen jeg gikk glipp av sist uke. Burde snart få premie i prokrastinering. Frøken underliv er enda mer sint. Så jeg bestemte meg for å bake brownies isteden.

Nå lukter det brownies i hele leiligheten og jeg skal trøkke nedpå så mange jeg orker uten å få dårlig samvittighet for fuck mandag, fuck drittvagina og fuck … vet ikke? Jeg har egentlig ikke så mye annet å klage over. Men i dag henger verken kroppen eller hodet med og da er det beste man kan gjøre å gi opp og spise brownies. Av og til er det faktisk lov å bare erkjenne nederlag, og trøste seg selv med Zelda istedenfor skolebøker. Noen lurer sikkert på hvordan jeg klarer å få gode karakterer på skolen, det gjør jeg også. Hadde det ikke vært for at jeg er litt smart (yes jeg sa det janteloven come at me) og er mester i skippertak hadde jeg nok strøket i de fleste fag.

Uansett. Jeg er håpløs. Prøver igjen i morgen. God mandag! (Håper for deres del at dere ikke har vært like håpløse som meg i dag, men om du har det får du telepatisk spise brownies med meg)

Et vanskelig valg

Bytte hormoner? Ta ut spiral?? Enten så går det veldig bra, eller så går det over? (Eller rett til helvetet)

For to år siden satte jeg inn spiral, i forbindelse med min første operasjon for endometriose. Hormonspiral er noe som legene gjerne anbefaler fordi hormonene virker lokalt, og skal gi gode resultater for mange. Det har den forsåvidt gitt for meg også, jeg har ikke hatt mensen på to år (Ikke at spiral skal få all æren for da, for jeg propper jeg i meg p-piller i tillegg). Men.. her kommer det store men’et. Siden jeg satte inn spiralen har jeg hatt smerteanfall hvor jeg får disse ‘knivstikk-battelsene’ som ikke ser ut til å stoppe. Under flere av disse anfallene er smerten mest sentrert rundt underlivet, som om det er noe som stikker en kniv der inne. Det stråler gjerne utover i hele bekkenet/rumpa, som om det er et piggtråd gjerdet der inne som frøken underliv plutselig strammer til å drar i. Kanskje det bare er kroppen min som avviser spiralen og prøver å føde den ut? (no phun intended) Det hadde jo forklart hvorfor man får disse rie-smertene.

Okei, så for å nøste opp litt. Legene ‘skjønner ikke’ hvorfor jeg fremdeles er så dårlig, særlig når jeg ikke har mensen som tross alt gjerne er da endometriosen er verst. Etter to operasjoner og 7 måneder i kjemisk overgangsalder, burde det meste av endometriose være borte og betennelsestilstanden relativt lav. Noe arrvev og skade på organene kommer man ikke unna, og endometriosen vokser jo tilbake hver eneste dag så lenge jeg har østrogen i kroppen MEN, jeg burde egentlig ikke ha så mye vondt. Så jeg står nå ovenfor et ganske vanskelig valg, hvor jeg vurderer å ta ut spiralen for å se om det rett og slett er den som gir meg de verste smertene. Det hadde jo vært litt tragikomisk hvis jeg kastet bort mine unge år på å gå rundt å prøve å “føde ut” spiralen også oppdaget at det var roten til alt vondt 5 år senere..

Martine Røsten Aune Endometriose

Meg som ikke vil føde ut spiral. (Helst ikke andre ting heller)

Når legene ikke er enige.

Problemet med å “bare ta den ut å prøve”, er at jeg risikerer å bli veldig dårlig. Si at det ikke er spiralen som forårsaker borgerkrig der nede, da vil jeg mest sannsynlig få en forverring og risikere å bli ganske dårlig. Og med ganske så mener jeg at worst case scenario blir uker med morfin preparater og sykehusopphold. Å gå glipp av flere uker med skole og dans også i tillegg skulle kjempe imot en psyke som kræsjer av sånne situasjoner er ikke akkurat drømmescenario. Jeg vet ikke hvor sterk jeg klarer å være hvis jeg får kroniske smerter igjen, og må stå på store mengder smertestillende. For å være ærlig så skremmer det livskiten (spiralen lol) utav meg.

Legene er ikke helt enige, og de er veldig glad i spiralen. De aller fleste mener jeg bør beholde den, noe som gjør avgjørelsen vanskeligere i seg selv. De sier gjerne “Ja det burde jo ikke være den, men jeg kan ikke garantere at det ikke er det”. Magefølelsen min sier at jeg skal ta den ut, for tenk om det faktisk var så enkelt. At disse anfallene ville bli borte? Vondt vil jeg nok ha uansett, og det er mulig jeg ville få mensen igjen – men – Jeg kan tåle ganske mye smerte, så lenge jeg slipper disse anfallene hvor det oppriktig føles ut som man revner på innsiden. Hver gang jeg har vært hos legen og de sjekker hvordan spiralen sitter så ser alt helt fint ut, så de kan heller ikke finne noen tegn på at den er på “vei ut”. Men jeg har snakket med, og lest om mange som ikke tålte spiral og hadde store smerter mens de hadde det. Jeg skal tilbake til gynekologen min i oktober, og skal ta opp dette med henne da. Jeg tror jeg har bestemt meg allerede, men det er fremdeles skummelt. Men enten så går det bra, eller så går det over eller? (Eller hva om det går straka veien til helvetet?)

Jeg trenger deres hjelp. Har dere opplevd noe lignende? Noen som har tålt/ikke tålt spiral? Jeg vil gjerne høre deres erfaringer i kommentarfeltet♥

Dansebobla

Reklame | Oslo Dance Company

Som mange av dere har lest i tidligere innlegg bruker jeg mye tid i dansestudio. La meg fortelle dere litt om den kjære dansebobla!

I fjor høst begynte jeg som smått å danse, noe som skulle vise seg å virkelig vokse på meg. Det startet med at jeg ble invitert med på salsa av en språkvenn, også tok det ikke lang tid før jeg fikk helt dilla. I starten syntes jeg riktignok det var dritskummelt og kleint, og jeg måtte virkelig pushe meg selv utenfor komfortsonen. Det å skulle danse med en partner var helt nytt for meg, og selv om det var kjempeskummelt i starten var det en liten lykkefølelse som vokste frem sakte men sikkert. Hver gang jeg hadde vært på dansing følte jeg meg bra, som om jeg kunne sveve avgårde og med en god dose mestringsfølelse. Så da jeg etter min siste operasjon i januar også ble i bedre form, har jeg vært helt bitt av basillen og meldt meg på stort sett alt av kurs og workshops!

På de dårligste dagene.

De dagene da ting er kjipt, og frøken underliv er sinna har jeg ofte tvunget meg ned på trening likevel. Dette går selvfølgelig ikke de dagene jeg har anfall, men når det er medium vondt (og man har så lett for å ta det med ro og bli liggende) så har dansing vært redningen for meg. Det å klare å dra på trening og bevege kroppen, høre på musikken og føle på den gode stemningen som er på timene, kan snu en ganske dårlig dag opp igjen. Det har vært flere ganger jeg har dratt på treningen og vært usikker på om jeg ville klare å fullføre, men sta som jeg er dratt likevel- og opplevd at mye løsner når jeg er i gang. Dans har blitt en viktig og stor del av livet mitt, som hjelper både på kroppen og hodet, og har introdusert meg til et åpent miljø med andre danseglade mennesker. Ikke minst har jeg lært hvor mye følelser man kan få ut gjennom dans, og i starten trodde jeg det bare gjaldt gode følelser. Men jeg har funnet ut at man kan ta med seg hva enn man føler den dagen, og oppleve å få det ut igjennom dansen. Rett og slett danse sine bekymringer avgårde. Det er herlig det💃🏼

Her danser jeg.

Jeg har det siste halvåret vært innom flere forskjellige danseskoler og instruktører og har nå begynt å danse fast hos Oslo Dance Company. De er en nyoppstartet danseskole som drives av Laurentiu&Stine og holder til sentralt i Oslo (Kongens gate 16). Laurentiu&Stine er 2 ganger norgesmestere i Salsa profesjonell klasse (2018/2019), og har representert Norge i verdensmesterskap i Salsa(2018/2019). De underviser og danser også Bachata Sensual og har sertifisering fra Korke og Judith som er grunnleggerne av Bachata Sensual.

Laurentiu og Stine.

 

Timer fylt med god energi!

Som dere sikkert forstår og leser mangler det ikke med erfaring, men det er likevel ikke derfor jeg valgte denne skolen. Den energien som er på timene og samholdet som dannes, har jeg ikke opplevd på samme måte andre steder. Det å føle seg som en del av en gruppe, bli sett, oppmuntret og motivert er viktig. Det har jeg virkelig følt på her! Da jeg startet mitt første kurs med Laurentiu&Stine hadde jeg aldri danset salsa på 2 før og følte meg ganske nervøs og ikke særlig høy i hatten. Men etter hver eneste time løsnet det mer og mer fordi jeg hadde det så gøy (og glemte strengt talt å tenke på at alt ikke så perfekt ut). Jeg har lært masse på kort tid og er overbevist over at det er fordi jeg har hatt det så gøy samtidig. Ikke minst har jeg blitt kjent med mange flotte mennesker, og dette er noe jeg absolutt vil anbefale videre.

Neste uke starter vi ny kursrunde, og du kan ta en titt på timeplanen her. I morgen (11.09) er det også åpen dag hvor man får muligheten til å prøve både bachata og salsa klassene (og eventuelt kizomba som holdes av et annet par), det kan du lese mer om her. Laurentiu&Stine holder både solo-klasser hvor du kan danse uten partner, men også klasser for etablerte par. De har ulike nivåer, slik at du kan finne et nivå som passer for deg. De har også nybegynner-klasser for deg som ikke har danset før, så kom gjerne å prøv selv om du ikke har noe danseerfaring!

Kanskje vi danses?💃🏼

De dagene hvor alt raser sammen.

Noen dager går det aller meste som kan gå galt, galt. Dagen i går ble en sånn dag og var fylt med smerteanfall, varmeflaske som eksploderte i senga og en kveld på legevakten.

I går morges følte jeg meg klar for å ta fatt på en ny uke, og var fast bestemt for at denne skulle bli bedre enn den forrige. Helgen ble fylt med en del smerter, og jeg fikk ikke ladet opp heeelt som jeg hadde planlagt. Likevell våknet jeg opp med friskt mot i går og tenkte jo som alltid at ‘nå blir det bra’. Også går det rett på trynet. Virkelig rett på trynet.

Fra jeg stod opp kjente jeg at frøken underliv var sint. Det føltes ut som hun hadde montert et piggtrådgjerde rundt om i hele bekkenet/rumpa/underlivet som hun strammet og dro i med jevne mellomrom. Skjønte hun var forbanna, men tenkte kanskje det var litt morgengretthet og ville dabbe av ila dagen. Så jeg dro på avtalen jeg hadde på sykehuset og prøvde å gjennomføre dagen som normalt. Stort lengre kom jeg ikke. Da jeg hadde parkert utenfor hjemme igjen, måtte jeg bruke alle krefter på å komme meg opp til leiligheten og rett ned i sengen. Fikk akkurat laget meg en varmeflaske, og funnet frem smertestillende. Tok de og la meg ned for å prøve å puste igjennom det verste. Etter en drøy time ligger jeg halvveis i drømme/surre/bortevekk land (Sliten som jeg var og heh smertestillende) før jeg plutselig kjenner det brenner under meg, sånn i fyr og flamme. Varmeflasken som jeg lå på hadde eksplodert og det lekker kokende vann overalt.

 

Jeg har lenge hørt man ikke skal bruke kokende vann i varmeflaskende fordi det kan bli for varmt, men jeg har gjort det likevel (Med litt lunkent vann også) da det ofte er det eneste som hjelper på smertene. Denne flasken var noen år gammel og tålte rett og slett ikke mer. Dette kunne gått riktig gærnt, heldigvis lakk vannet tregt ut og jeg lå oppå flaksen og ikke under.

Da kan det vell ikke gå dårligere?

Jeg hadde som sagt ikke fått ladet opp i løpet av helgen, og nå skjedde dette. Jeg prøver å legge meg ned igjen og bare slappe av (oppå et håndkleet for nå er jo sengen min klissbløt) og tenker at anfallet kanskje er på vei for å roe seg ned. Hun hadde jo tross alt holdt på siden kl 11:30 på morningen, noe som er usedvanlig lenge til og med for henne. Det var det ikke.  Å ikke få varmeflaske gjorde frøken underliv enda mer sinna, og det tok ikke lange tiden før jeg måtte ta taxi ned på legevakten.

 

Legevakten i koronatider var overraskende likt normalt, med unntak av munnbind og en del sikkerhetstiltak. 

Siden frøken underliv var fly forbanna, fikk jeg høy prioritet og kom omtrent rett inn til lege.

Jeg har sagt det før og må bare si det igjen, at de virkelig er fantastiske på legevakten her i Oslo. Alle møtene jeg har hatt med de så har jeg blitt sett og tatt godt hånd om, noe som dessverre ikke bestandig er tilfellet ellers med endometriose. Jeg fikk hjelp med smertelindring og fikk være der til vi kunne se at anfallet var på vei ned og jeg følte meg trygg på å dra hjem og være alene med frøken underliv igjen. Da jeg omsider  kom meg hjem, måtte jeg få i meg litt mat. Bestemte meg for å steke en pizza. Tenkte det ville blidgjøre frøken underliv. Det gjorde det ikke. Det tok 10 minutter før jeg isteden ble sittendes å kaste opp.

I dag er jeg utslitt. Jeg har vært sengeliggende hele dagen og ikke fått dratt på skolen, trening eller gjort noe som helst. Jeg har bare sovet eller ligget helt i ro. Noen ganger føles det litt ut som om livet bare dytter meg ned hver gang jeg prøver å reise meg opp og i dag er en sånn dag. Fader altså. Jeg gir meg jo aldri heller, og spretter opp igjen og prøver – men hver gang så blir jeg liksom dyttet ned igjen. Og ikke bare dyttet, men slått hardt ned i asfalten med trynet først så det smeller. Man blir lei av å skulle fortsette å takle en vanskelig hverdag med et smil, alltid stable seg opp på bena igjen, og alltid beholde troen på at livet er en så fin ting, for noen dager er det ganske så jævlig. Litt lyst til å bare gi opp og hylgrine, litt lyst til å la av hvor jævlig tragikomisk det hele er.

(også litt lyst til å grine over at jeg i går postet et innlegg på instagram hvor jeg oppfordret alle til å finne en fin ting i livet selv om alt er mørkt. Så går livet mitt på trynet og nå må jeg møte meg selv i døra og gjøre det selv om jeg bare vil drukne i selvmedlidenhet og sinne) 

 

Le eller gråte?

En uke fylt med kløn og sjokolade på senga

Denne uka har jeg kløna fælt. Og med det mener jeg virkelig kløna. Enda godt det er helg?!

Å snu den dårlige spiralen skulle vise seg å være vanskeligere enn jeg hadde trodd. Det har jeg rett og slett ikke fått helt til denne uka, og frøken underliv har ikke akkurat prøvd å hjelpe meg. Så isteden har jeg druknet meg selv i selvmedlidenhet og sjokolade på senga som en ekte kriger. Altså, rent praktisk har jeg fått gjort det jeg skal. Jeg har deltatt på alle forelesninger (Selv om 80% av de har vært fra senga heh) og vært på alle treninger og andre avtaler. Men det har vært et slit, og jeg har slått rekord i antall powernaps innimellom aktivitetene og sjonglert dagene mine helt merkelig for at det skal gå opp. Aktivitetsnivået mitt burde få premie i å være den tøffeste og merkeligste berg- og dal-banen noensinne, for her fyker det opp og ned i full fart!

Som dere sikkert forstår har energinivået vært på bunn denne uka. Det er vanskelig å si hvorfor, og jeg er egentlig ganske lei av å sitte å gruble over det også. Det er så mange som har gode råd og meninger om både det ene vitaminet, urtete eller andre heksegruffer som jeg strengt talt ikke tror hadde hjulpet meg så mye. (Og så skal det sies at jeg har prøvd det meste uten særlig effekt) Noen ganger er det bare sånn. Man har ikke energi, kroppen er sliten og har mere nok med å jobbe imot frøken underliv og alle hormonene som flyr rundt. Særlig alle de koselige ♥hetetoktene♥ som melder sin ankomst for fult når vogna er på vei ned i berg- og dal-banen. Skulle nesten tro de samarbeidet.. Så istedenfor å helle nedpå med masse urter, oljer og bryggerier så har jeg fylt på med sjokolade. Kanskje ikke det som pleier kroppen mest, men jammen er det godt for selvmedlidenheten.

Klar for helg!

I dag har jeg hatt ukas siste forelesning (også fra sengen jepp, men hey! Den er gjennomført) tatt en treningsøkt på terrassen, og skal nå ta velfortjent helg. Uka har vært dritt, men heldigvis er den nå over og det er fredag og jeg skal bare kose meg. Vi prøver igjen på mandag!! Helgen skal jeg tilbringe hos pappa, og jeg gleder meg til å være litt ute i skogen, kjøre båt, se masse film og spille Zelda og lade opp batteriene til neste uke. Neste uke skal ikke bli en kløne uke, det har jeg bestemt meg for allerede. Og hvis man bestemmer seg skikkelig hardt for noe så må det vell bli sånn, eller?

Ønsker alle en super helg, om så uka di har vært dritt eller ei♥

Fall down seven times, stand up eight??? (or 347289375 times)

*This post is written in english for all my english-speaking followers. But, I will continue to write in norwegian*

Sunday night miss vagina decided to enter the battleground again, and this time I had to retreat all forces. Now I’m trying to get back up on my feet after a few days of warzone with the misses. Let me give you guys a little re-cap.

It doesn’t take much more than a few days at war with miss vagina and a few pills with morphine to knock me out. On Sunday the misses won a huge battle, and kept me from going to my two hours dancing class. Instead she forced me straight to bed. So there I was, having to retreat all forces and hide under the blanket for a few hours. Putting my heels on the shelf, and surrender. Luckily(!) I managed to fall asleep the moment the pain killers kicked in, and miss vagina was able to battle a rather silent battle while I was snoring away. I woke up a few hours later relatively happy that the battlefield was no longer in the moment of heat, and that the pain attack seemed to be cooling off.

My Monday was quite rough (The days after morphine are always a rollercoaster) and the early doctors appointment I had scheduled had to go.. The thought of showing up in the hospital shaky and emotional didn’t really seem that fun. The “day after” is always like a minefield, if I step wrong I’ll easily fall into tears (and tears, and tears, and tears) but if I step right I might manage the day pretty well. So I decided to go to dancing class later that evening, refusing to give up. And especially refusing to give up on the things that I love to do. So I dragged my emotional ass down there still with my balance a bit out of hand, motivated to shake it all off (as Taylor Swift says). I managed to do the dance and left with a smile on my face (Until I bought a smoothie that had turned bad and exploded all over my gym clothes but thats another story lol) Happy with my own effort and still feeling kinda shitty I decided to call one of my friends when I got home.

Me at dancing yesterday, kind of feeling like shit and kind of feeling myself. Oh, what a balance.

 

And thats where I did wrong, heh.

Becaaause, when I’ve been arguing with miss vagina for the last two days I should probably know better than staying up late talking to my friend… And especially when I knew that I had an early seminar the day after. But my friend had just been on a date and my curiosity took over, and suddenly it was 1 am and I was screwed. I mean, this was all my fault and I should have remember how grumpy grandma Martine gets when she doesn’t get her 8 hours of beauty sleep. And by 8 hours I mean, on the minute 8 hours, anything less is not acceptable for grandma and miss vagina. So as a result of my horrible decision-making me and miss vagina have been arguing all day, and still somehow – we managed to get through it all with just a few fights.

I even survived my early seminar and some reading at school before I headed home. Thats when we had one of our main discussions because I was hungry, but she did not want food. And by that I mean like, really not want food at all. Which resulted in my eating anyways, her being angry (and her gathering her soldiers once again) and long story short I missed my last lecture and spent some hours in bed. After these few hours of fighting she started to calm down again and I decided to drag myself down to the dancing studio (once again, do we see a pattern here or not haha?). I was still not certain if I would be able to jump around in heels, but I wanted to try to win at least this battle. And I did manage. The first minutes of dancing I could still feel the lump in my stomach, but after a few spins miss vagina pulled back her forces and let me have my happy hour. Maybe keeping me from one of my lectures was enough fun for her today? Who knows. Now Im back home and she is still being calm so I’m going to take the time to catch up on everything i’ve been behind on (including this post to you guys).

 

Fall down seven times, stand up eight?? Isn’t that what they say.

Helg og Hurdalsjøen

Jeg har overstått min første fulle skoleuke, og nyter helgen med en tur hjem til familien.

Det har vært skikkelig godt å begynne med skole igjen. Ikke bare fordi jeg synes studiet mitt er veldig spennende, men jeg er en sucker for rutiner. Jeg trives best når jeg har mye å gjøre, må stresse litt, og ting går i full fart. Det har det stort sett gjort denne uken med både forelesninger og leseøkter, dansetreninger og middagsavtaler. Det er på disse dagene hvor det går i ett fra morgen til kveld, at jeg faktisk sovner på kveldene. Det kan være litt utfordrende når energien daler fra topp til bunn flere ganger i løpet av en dag å ha tight schedule, men det har gått overraskende bra! Jeg har nesten ikke hatt tid til å tenke på det! (Også har jeg smyget inn noen powernapper her og der og sovnet i en zoom-forelesning hehe)

I går bestemte jeg meg for å ta en tur hjem til pappa og familien. Litt ut av Oslo-bobla og stresset, og hjem til fyr i peisen og fredags-taco. Ikke noe som er bedre enn det. Jammen fikk vi oss en kajakk-tur også jeg og stemoren min, hvor jeg litt på ekte trodde jeg skulle dø de første fem minuttene før det bare var helt fantastisk. Men altså, i det man setter seg i kajakken og forstår hvor lett det faktisk er å velte??? Og man skal ut på vannet langt fra kant og gressdyner???? Ja da var det starten på en ørliten hjertebank som snek seg opp sammen med en “Hva gjør du hvis du får vondt nå egentlig?”. Jeg fikk hverken vondt eller hjertebank, og ble overraskende komfortabel i denne blå lille greia som kan velte rundt på null komma niks.

Sååååå vakkert.

Det er både terapi og mestringsfølelse å komme seg ut i naturen og gjøre nye ting. Ikke bare tømmer det hodet for alle tanker og stress, men det gir så mye nytt innputt. I perioder har jeg vært litt nervøs for å utfordre meg selv fordi jeg går rundt å er redd for å få vondt, og særlig da med situasjoner hvor det hadde vært veldig ukomfortabelt. Kajakk er helt klart en av dem. Å sitte lang utpå sjøen og få knivstikk battle i frøken underliv er ikke noe som akkurat frister. Det er jo ikke akkurat så lett å komme seg ut av den kajakken når man er langt utpå sjøen heller. Men, jeg har vært skikkelig flink til å pushe meg selv siste halvåret, og å gå utav komfortsonen. Skille på angst og rasjonell tenkning, for hva er egentlig sannsynligheten for at jeg skulle bli kjempedårlig akkurat når vi er ute i kajakken? Det kan selvfølgelig skje, men dersom jeg ikke har fått noen forvarsel eller er i dårlig form den dagen så er sannsynligheten relativt liten. Og den lille sjansen som er igjen, er verdt å ta! Ellers blir livet fort styrt av sykdom (og ikke engang reel sykdom, men potenssiel!) og det gidder jeg ikke. Da vil jeg faktisk heller risikere å få knivstikk battle i kajakk og tro jeg skal dø én gang.

Fornøyd!

Alt i alt, en super start på helgen! Jeg klarer stadig mer og mer, og blir sterkere og sterkere. Ikke bare i kroppen, men i hodet også. Og jeg må skryte litt og si at jeg er SÅ stolt. Det er rart men også veldig fint og tenke tilbake til to år siden og hvor man var da, for fy søren så mye jeg har lært og erfart. Ofte ser vi ikke tilbake fordi det er vondt og minner oss om en vanskelig periode, men herlighet så viktig det kan være å trekke det frem for å minne seg på hvor mye man har klart! Nei, jeg har tro på både livet og meg sjæl, og at jeg skal klare å paddle meg gjennom både de oppturene og nedturene som kommer min vei.

Ønsker alle sammen en god helg♥

 

Bekkenfysioterapi, sexolog og vaginisme

Jeg var for en liten stund tilbake hos bekkenfysioterapaut, noe jeg lovte jeg skulle oppdatere dere på. Hun er også sexolog, og jobber med bekkenbunnsmuskulatur og tilstander som vaginisme.

Det kan være en litt merkelig følelse å møte opp hos en slik terapeut. Ikke bare skal man sitte å forklare underlivet sitt i detalj, men de skal gjerne inn der å sjekke ståa også. Jeg har nok mistet de aller fleste hemninger når det kommer til både slike undersøkelser, og å snakke om frøken underliv. (Eller andre kleine ting, jeez who am I really) Men! Hele undersøkelsen foregår veldig profesjonelt, og man føler seg så lite avkledd som man kan når man ligger på benken med en legehånd inni… Samtalen opplevde jeg som veldig lett, og det føltes befriende å kunne snakke om de tingene man lurer eller tenker på uten å måtte begrense seg selv. Her kan du snakke om sex, og om hvordan ting føles eller ikke føles, er vondt eller godt, eller om det er ting som skjer som du lurer på.

Jeg har tidligere skrevet om endometriose og sex, og innlegget kan du lese her. En tilstand som fort kan forekomme sammen med endometriose er noe som heter vaginisme, som rett og slett gjør at det låser seg der nede. Etter mye smerter eller anspenthet, kan kroppen reagere med at muskulaturen blir stram, og i det verste tilfellene kan det føre til at man ikke engang kan bruke tampong. Oooog da trenger jeg kanskje ikke nevne at sex blir ganske så vanskelig? Her kan en bekkenfysioterapaut gi gode råd og veilede deg videre. For det finnes løsninger, og ikke minst kan det være viktig å forebygge sinna vagina dersom man vet man har mye smerter og stresspåkjenning!

Bekkenfysioterapaut.

Jeg dro til fysio for å få undersøkt bekkenbunnsmuskulaturen, etter å ha fått det anbefalt fra gynekologen min. Disse musklene sitter både i skjeden og oppover, (og nedover og bortover og overalt. Neida men generelt flere steder i underlivet) og hvis de blir stramme og vonde, vil det kunne påvirke det totale smertebildet. Og dersom det blir verre, til slutt kunne føre til tilstander som vaginisme. Jeg vet det er mange som er usikre på om de skal dra til bekkenfysio fordi det ikke er “så ille”, men man trenger virkelig ikke vente til det har låst seg. Ikke bare fordi det er utrolig kjipt å skulle løsne opp igjen, men også fordi det skal ikke nødvendigvis så mye til før stram muskulatur gjør vondt. Bare se for deg at du har vondt i nakken fordi den er stiv, den kan jo være ganske så ubehagelig? Og nettopp det samme kan skje med muskulaturen i skjeden og bekkenet.

Så etter å ha gjennomført undersøkelse og hatt en samtale med terapauten forklarte hun flere viktige ting å passe på for å forebygge og å løsne opp stram muskulatur. Det finnes både treningsøvelser man kan gjøre for å løsne muskulaturen i bekkenet og området rundt, og man kan bruke dilatorer (som er typ en pakke med dildoer i forskjellige størrelser fra kondomeriet) hvor man startet med den minste og “tøyer” muskulaturen gradvis. Hvordan man skal gjøre det, kan være individuelt utifra hvordan man har det, og nettopp her kan terapauten hjelpe deg å legge en “Hvordan tøye vagina-plan”. Woho. Og la meg bare si til de som er bekymret for at det skal bli for “løst” der inne, det blir det ikke. Poenget er bare at muskulaturen skal bli mer elastisk og ikke vond, det blir ikke nødvendigvis så mye “videre”. Det kommer ikke til å bli som å putte en blyant i et Norgesglass etter behandlingen.

Det komplekse smertebildet.

Hvor komplekse smerter faktisk er, har det tatt meg lang tid å lære. At stram muskulatur i skjeden kan forverre endometriosen hadde jeg for eksempel ikke trodd var mulig, men det viser det seg at det er. Alt av irritasjon, stramhet og ubehag i nærheten av endometriosen kan kroppen tolke som et signal på smerter og fare, og knyte seg enda mer sammen. Så å ta tak i de ulike aspektene som for eksempel kosthold som påvirker tarm og fordøyelse, og trening og fysio for å ta tak i stram muskulatur vil kunne være med å minske smertene. Det har ihvertfall fungert for meg, og jeg merker at på de dagene hvor “alt annet” fungerer bra så er frøken underliv litt mindre sinna. Så til alle dere som sitter å lurer på om dere skal besøke bekkenfysio, gjør det. Dra på time, overlev å ligge naken på benken en liten stund og bli litt bedre kjent med ditt eget underliv. Det verste som kan skje er at man oppdager litt behov for tøying, og du må bruke 800kr på dilator sett på kondomeriet, men det er jo tross alt ikke verdens undergang.

 

Good luck and good stretch 😉