Noen ganger kan masse følelser plutselig føre til lite følelser. Så sitter man uten å kjenne seg selv igjen, og prøver å lappe sammen bitene som flyter utover.
De siste ukene har vært skikkelig dritt. Rett og slett. Alle først noen runder med endoanfall og smertestillende, så ble hjertet mitt knust i tusen biter, OGSÅ fikk jeg influensa. Jeg lurer litt på hva i all verden jeg gjorde i mitt forrige liv, fordi karma seems to be after me. Alle disse intense følelsene (og sene kvelder med for mye tårer) førte til at det kræsjet litt for meg. Alle følelsene og energien ‘eksploderte’, og den siste uken har jeg følt meg ganske nede og deprimert. Så jeg gjorde det eneste riktige man kan gjøre når man har det sånn – jeg pakket en bag og flyktet til mamma.
Det har vært skikkelig godt å komme til mamma. Mamma tvinger meg med ut på tur i all slags vær. Hun putter meg i en stol foran et bål, når jeg har mest lyst til å ligge i senga å gråte. Hun drar meg med ut i naturen (og snakker med alle dyr vi møter på veien,) og minner meg på alle de tingene jeg liker å gjøre. Hun gir meg den lille dytten jeg ikke alltid klarer å gi meg selv. Depresjon føles ut som en sort teppe som plutselig ligger over deg. Eller at en desperant fra Harry Potter har sugd ut sjelen din. Lys, varme, følelser og kontraster viskes ut. Samtidig vokser det jævla trykket i brystet, som om noen har slått deg med knyttneve i magen. Det er lenge siden jeg har følt på disse følelsene, og jeg vet at det trykket og tomheten jeg føler på nå kunne vært så innmari mye verre. Men det er vanskelig å skulle minne seg på at “det kunne vært verre”.
Nå har jeg fulgt mine egne råd og ridd og tent så mye bål, at hvis jeg ikke snart føler meg bedre så må jeg slette hele bloggen.
Når det mørket teppet kommer smygende.
Jeg har opplevd å føle på depresjon flere ganger. Noen ganger i lengre perioder og andre ganger på dagsbasis. Det kommer like brått hver gang. Jeg VET at det viktigste man kan gjøre når man føler det slik, er å ikke stoppe opp. Å komme seg opp av sengen, selv om det er vondt å våkne. Å følge rutiner og vanlig hverdag så langt det lar seg gjøre. Være streng. Se på gamle bilder fra tider man hadde det gøy, og huske at denne virkeligheten er ikke like langt unna som det føles. Morsomme videoer, memes og minner. HUMOR er så viktig, selv når man ikke klarer å le.
Prøve å finne glede i små ting. Som å kjenne sola i ansiktet, høstfarger på trærne eller varmen i en klem. Lukten av favoritt dusjsåpen eller følelsen av å tenne bål i skogen. Dra på ridetur, eller danse, eller hva enn man vanligvis elsker å gjøre – selv om man ikke føler den samme varmen i brystet. For til slutt vil det gi mening igjen. Plutselig fjerner det sorte teppet seg, og de følelsene som har vært borte kommer tilbake. Og man har tryllet desperanten tilbake dit den kom fra.
Håper virkelig du finner tilbake, kjenne livsgleden igjen. La tiden pleie dine sår, samtidig som du kan finne gleden i de små tingene i hverdagen.
Jeg har kjent litt på den følelsen selv i det siste, men i en hel annen kontekst. Jeg ble operert for endometriose for 5 uker siden og kjente at det var noe som løsnet i mitt daglige smertehelvete. Og håpet steg til himmels. Men etter hvert som ukene har gått så har det kommet dager med de «gamle» smertene i full styrke. Og jeg kjenner da på et slags mørkt teppe som legger seg over meg. Skal jeg virkelig ikke bli bedre, var det ikke min tid. Jeg har jo i tillegg ME og synes det er mer enn nok å håndtere daglig.
Synes det er så fint at du er så åpen som du er, lykke til videre i helingen av hjertet ditt❤️
Hei! Tusen takn for den fine kommentaren din<3 og det hørtes ikke lett ut. Det kan være så utrolig frustrerende når man håper og tror man skal bli bedre, og plutselig så går det ikke den veien likevel. Håper det ikke slår deg helt ned, husk at noen ganger kan det ta lang tid før resultatene fra operasjonen synes. Jeg var i litt lignende situasjon med min siste operasjon og gikk rett i bakken da jeg fikk smerter tilbake etter en uke. Men i dag, 9 måneder senere er jeg mye bedre enn hva jeg var <3 masse lykke til! Og takk, igjen:)<3
Huff, det hørtes virkelig ikke bra ut nei.. Ta tiden til hjelp og stell godt med deg selv! Jeg digger bloggen din forresten, god klem <3
Tusen takk for det<3 så koselig å høre!
Ta vare på deg selv! Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg lurer også på hva galt jeg har gjort som har fått endometriose og adenomyose. Livet SUGER veldig mange dager i måneden. Jeg føler meg som en fiasko, ubrukelig, som en byrde for samfunnet..for ja, jeg ligger så mye på sofaen med smerter..orker ikke være med venner og familie som før. klarer ikke løpe eller jogge lengre pga store smerter..bare å være blant folk gjør meg utmatta..bare å være til kan ofte være vanskelig nok i seg selv. Opererte for 4 uker siden, men ingen stor bedring. Er nå 27, og blir deprimert av tanken på at dette er slik livet mitt ble, at jeg må holde ut med smerter hver dag resten av livet mitt. Livet mitt er totalt snudd på hode!
Som du skriver, “det kunne vært verre”..den tanken minner jeg meg selv på flere ganger, men den detter ofte like fort ut igjen som den kom..er det bare jeg som ofte synes synd på meg selv?…kanskje jeg må skrive “det kunne vært verre” på en lapp på kjøleskapet mitt..
Sender en stor klem <3
Takk for at du deler <3 Og så utrolig leit å høre at du sliter sånn! Det unner jeg virkelig ingen.. Føler veldig med deg, og på all frustrasjonen du sitter med. Det er en sorg å miste livskvalitet, og plutselig ikke kunne gjøre de tingene man pleide å gjøre før – og det er kjempetungt. Det tok flere måneder etter min andre operasjon før jeg ble bedre, håper du vil se bedre resultater med tiden. Jeg har faktisk fått beskjed om at det kan ta opptil et helt år før man ser det totale resultatet av operasjonen. Håper det gir deg noe håp. Jeg synes synd på meg selv ganske ofte, men prøver å ikke bli i 'offer'-rollen. Jeg har det ikke noe bedre der, og prøver å gå inn i 'jeg kan klare det' modus isteden. Men noen ganger så må det søren meg være lov å sutre litt og synes synd på seg selv også. For det er synd på deg når man har så mye vondt! Absolutt.
Skriv 'Jeg klarer det' på kjøleskapet, og husk at jeg heier på deg <3 Stor klem!