De dagene hvor alt raser sammen.

Noen dager går det aller meste som kan gå galt, galt. Dagen i går ble en sånn dag og var fylt med smerteanfall, varmeflaske som eksploderte i senga og en kveld på legevakten.

I går morges følte jeg meg klar for å ta fatt på en ny uke, og var fast bestemt for at denne skulle bli bedre enn den forrige. Helgen ble fylt med en del smerter, og jeg fikk ikke ladet opp heeelt som jeg hadde planlagt. Likevell våknet jeg opp med friskt mot i går og tenkte jo som alltid at ‘nå blir det bra’. Også går det rett på trynet. Virkelig rett på trynet.

Fra jeg stod opp kjente jeg at frøken underliv var sint. Det føltes ut som hun hadde montert et piggtrådgjerde rundt om i hele bekkenet/rumpa/underlivet som hun strammet og dro i med jevne mellomrom. Skjønte hun var forbanna, men tenkte kanskje det var litt morgengretthet og ville dabbe av ila dagen. Så jeg dro på avtalen jeg hadde på sykehuset og prøvde å gjennomføre dagen som normalt. Stort lengre kom jeg ikke. Da jeg hadde parkert utenfor hjemme igjen, måtte jeg bruke alle krefter på å komme meg opp til leiligheten og rett ned i sengen. Fikk akkurat laget meg en varmeflaske, og funnet frem smertestillende. Tok de og la meg ned for å prøve å puste igjennom det verste. Etter en drøy time ligger jeg halvveis i drømme/surre/bortevekk land (Sliten som jeg var og heh smertestillende) før jeg plutselig kjenner det brenner under meg, sånn i fyr og flamme. Varmeflasken som jeg lå på hadde eksplodert og det lekker kokende vann overalt.

 

Jeg har lenge hørt man ikke skal bruke kokende vann i varmeflaskende fordi det kan bli for varmt, men jeg har gjort det likevel (Med litt lunkent vann også) da det ofte er det eneste som hjelper på smertene. Denne flasken var noen år gammel og tålte rett og slett ikke mer. Dette kunne gått riktig gærnt, heldigvis lakk vannet tregt ut og jeg lå oppå flaksen og ikke under.

Da kan det vell ikke gå dårligere?

Jeg hadde som sagt ikke fått ladet opp i løpet av helgen, og nå skjedde dette. Jeg prøver å legge meg ned igjen og bare slappe av (oppå et håndkleet for nå er jo sengen min klissbløt) og tenker at anfallet kanskje er på vei for å roe seg ned. Hun hadde jo tross alt holdt på siden kl 11:30 på morningen, noe som er usedvanlig lenge til og med for henne. Det var det ikke.  Å ikke få varmeflaske gjorde frøken underliv enda mer sinna, og det tok ikke lange tiden før jeg måtte ta taxi ned på legevakten.

 

Legevakten i koronatider var overraskende likt normalt, med unntak av munnbind og en del sikkerhetstiltak. 

Siden frøken underliv var fly forbanna, fikk jeg høy prioritet og kom omtrent rett inn til lege.

Jeg har sagt det før og må bare si det igjen, at de virkelig er fantastiske på legevakten her i Oslo. Alle møtene jeg har hatt med de så har jeg blitt sett og tatt godt hånd om, noe som dessverre ikke bestandig er tilfellet ellers med endometriose. Jeg fikk hjelp med smertelindring og fikk være der til vi kunne se at anfallet var på vei ned og jeg følte meg trygg på å dra hjem og være alene med frøken underliv igjen. Da jeg omsider  kom meg hjem, måtte jeg få i meg litt mat. Bestemte meg for å steke en pizza. Tenkte det ville blidgjøre frøken underliv. Det gjorde det ikke. Det tok 10 minutter før jeg isteden ble sittendes å kaste opp.

I dag er jeg utslitt. Jeg har vært sengeliggende hele dagen og ikke fått dratt på skolen, trening eller gjort noe som helst. Jeg har bare sovet eller ligget helt i ro. Noen ganger føles det litt ut som om livet bare dytter meg ned hver gang jeg prøver å reise meg opp og i dag er en sånn dag. Fader altså. Jeg gir meg jo aldri heller, og spretter opp igjen og prøver – men hver gang så blir jeg liksom dyttet ned igjen. Og ikke bare dyttet, men slått hardt ned i asfalten med trynet først så det smeller. Man blir lei av å skulle fortsette å takle en vanskelig hverdag med et smil, alltid stable seg opp på bena igjen, og alltid beholde troen på at livet er en så fin ting, for noen dager er det ganske så jævlig. Litt lyst til å bare gi opp og hylgrine, litt lyst til å la av hvor jævlig tragikomisk det hele er.

(også litt lyst til å grine over at jeg i går postet et innlegg på instagram hvor jeg oppfordret alle til å finne en fin ting i livet selv om alt er mørkt. Så går livet mitt på trynet og nå må jeg møte meg selv i døra og gjøre det selv om jeg bare vil drukne i selvmedlidenhet og sinne) 

 

Le eller gråte?

3 kommentarer
    1. God, my dear Martine! It is very difficult to bear such pains and you really overcome them! So you are very strong! Congratulations! Alex is not wrong when he says you are MAGIC.
      On the other hand, I can only say about your adventures yesterday that you were unlucky and that you did a great job and managed to manage it and make it not worse. I’m amazed you don’t stop fighting no matter how hard it is! You are an example to follow in life for me. Congratulations! ❤❤❤

    2. Hei, jeg gikk over fra varmeflaske til varmepute fra Biltema med 6 ulike temperaturnivåer, bare et tips 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg