På mandag begynte jeg å få forkjølelses (eller corona) symptomer, og siden da har jeg vært sengeliggende. Det har vært noen skikkelig tunge dager, av flere grunner.

I går var jeg på Ullevål og tok corona test. Det var helt okei, litt ubehagelig bare å ha en bomullspinne laaaangt ned i neseboret. Men det hele var ganske fort over. Testen kom tilbake negativ så jeg har heldigvis bare hatt en vanlig forkjølelse. Men med den sterke (hehe ironi) kroppen som jeg har så har den slått meg helt ut. Jeg har vært sengeliggende siden mandag, med unntak av at jeg klarte å gå meg en liten tur i går. De andre dagene har jeg kun stått opp av sengen for å hente meg litt mat eller gå på do. Jeg og alle tankene mine har hatt sutrefest på 17 kvadratmeter nå i fem dager, og blåst opp alle ballonger så store som bare mulig. (Og sett tre sesonger av The good place på Netlix)

Men det er egentlig ikke det som plager meg mest. Jeg har helt siden jeg begynte å blogge valgt å holde privatlivet (Når det kommer til kjærlighet og relasjoner) utenfor bloggen. Men denne bloggen har i stor grad gått utpå at jeg deler mine følelser med dere, min hverdag, og det eneste jeg har lyst til å skrive om nå er hvor jævlig kjærlighetssorg jeg har. For det har jeg. I sommer ble jeg kjempeforelsket, og har de siste månedene hatt kjæreste. Det har vært en helt fantastisk tid, og jeg har vært så lykkelig at jeg trodde jeg skulle sprekke. Helt til ting raste sammen, brått. Verden ble snudd på hodet. Forholdet er over, og jeg vet at det er det riktige, men fyfaen så vondt det gjør.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

“Jeg kommer aldri til å føle meg bra igjen”

Det er rart hvordan hjernen ikke forstår at det kommer bedre dager når man har det vondt. Hvordan det virker som man aldri vil føle seg hel igjen, eller lykkelig igjen, og at alle gode minner og gleder virker så fjernt. Logisk sett vet jeg jo at det går over, jeg klarer til og med skrive det her. Men ikke faen om det føles sånn når man står midt i det. Hjertesorg er det vondeste jeg vet, og noe av det jeg er dårligst på å takle. Jeg kan tåle mye fysisk smerte med et smil, humor og gjøre det beste utav det – men dette knuser meg bare. Jeg går rett ned i grøfta og klarer ikke se at det finnes en vei over kanten. Eller at det finnes en kant i det hele tatt.

Jeg ser frem til jeg blir i bedre form slik at jeg kan trene igjen og fylle dagene med mening. Distraksjoner, men også de tingene som gjør meg glad. Ikke bare sitte inne alene med alle tankene, det er strengt talt det verste å gjøre. Jeg må si at kombinasjonen av å være syk og ha kjærlighetssorg har vært ganske vanskelig. Har prøvd å minne meg selv på favoritt ordtaket mitt “This too shall pass”, selv om det i stunder har virket helt fjernt. Jeg gleder meg til den dagen hvor jeg kan se tilbake på dette uten å kjenne masse følelser, uten å føle et stikk i hjertet. Bare som et kapittel i livet, som alt annet jeg har opplevd og vært igjennom. Akkurat nå er hjertet mitt en nålepute.