Jeg var for en liten stund tilbake hos bekkenfysioterapaut, noe jeg lovte jeg skulle oppdatere dere på. Hun er også sexolog, og jobber med bekkenbunnsmuskulatur og tilstander som vaginisme.

Det kan være en litt merkelig følelse å møte opp hos en slik terapeut. Ikke bare skal man sitte å forklare underlivet sitt i detalj, men de skal gjerne inn der å sjekke ståa også. Jeg har nok mistet de aller fleste hemninger når det kommer til både slike undersøkelser, og å snakke om frøken underliv. (Eller andre kleine ting, jeez who am I really) Men! Hele undersøkelsen foregår veldig profesjonelt, og man føler seg så lite avkledd som man kan når man ligger på benken med en legehånd inni… Samtalen opplevde jeg som veldig lett, og det føltes befriende å kunne snakke om de tingene man lurer eller tenker på uten å måtte begrense seg selv. Her kan du snakke om sex, og om hvordan ting føles eller ikke føles, er vondt eller godt, eller om det er ting som skjer som du lurer på.

Jeg har tidligere skrevet om endometriose og sex, og innlegget kan du lese her. En tilstand som fort kan forekomme sammen med endometriose er noe som heter vaginisme, som rett og slett gjør at det låser seg der nede. Etter mye smerter eller anspenthet, kan kroppen reagere med at muskulaturen blir stram, og i det verste tilfellene kan det føre til at man ikke engang kan bruke tampong. Oooog da trenger jeg kanskje ikke nevne at sex blir ganske så vanskelig? Her kan en bekkenfysioterapaut gi gode råd og veilede deg videre. For det finnes løsninger, og ikke minst kan det være viktig å forebygge sinna vagina dersom man vet man har mye smerter og stresspåkjenning!

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Bekkenfysioterapaut.

Jeg dro til fysio for å få undersøkt bekkenbunnsmuskulaturen, etter å ha fått det anbefalt fra gynekologen min. Disse musklene sitter både i skjeden og oppover, (og nedover og bortover og overalt. Neida men generelt flere steder i underlivet) og hvis de blir stramme og vonde, vil det kunne påvirke det totale smertebildet. Og dersom det blir verre, til slutt kunne føre til tilstander som vaginisme. Jeg vet det er mange som er usikre på om de skal dra til bekkenfysio fordi det ikke er “så ille”, men man trenger virkelig ikke vente til det har låst seg. Ikke bare fordi det er utrolig kjipt å skulle løsne opp igjen, men også fordi det skal ikke nødvendigvis så mye til før stram muskulatur gjør vondt. Bare se for deg at du har vondt i nakken fordi den er stiv, den kan jo være ganske så ubehagelig? Og nettopp det samme kan skje med muskulaturen i skjeden og bekkenet.

Så etter å ha gjennomført undersøkelse og hatt en samtale med terapauten forklarte hun flere viktige ting å passe på for å forebygge og å løsne opp stram muskulatur. Det finnes både treningsøvelser man kan gjøre for å løsne muskulaturen i bekkenet og området rundt, og man kan bruke dilatorer (som er typ en pakke med dildoer i forskjellige størrelser fra kondomeriet) hvor man startet med den minste og “tøyer” muskulaturen gradvis. Hvordan man skal gjøre det, kan være individuelt utifra hvordan man har det, og nettopp her kan terapauten hjelpe deg å legge en “Hvordan tøye vagina-plan”. Woho. Og la meg bare si til de som er bekymret for at det skal bli for “løst” der inne, det blir det ikke. Poenget er bare at muskulaturen skal bli mer elastisk og ikke vond, det blir ikke nødvendigvis så mye “videre”. Det kommer ikke til å bli som å putte en blyant i et Norgesglass etter behandlingen.

Det komplekse smertebildet.

Hvor komplekse smerter faktisk er, har det tatt meg lang tid å lære. At stram muskulatur i skjeden kan forverre endometriosen hadde jeg for eksempel ikke trodd var mulig, men det viser det seg at det er. Alt av irritasjon, stramhet og ubehag i nærheten av endometriosen kan kroppen tolke som et signal på smerter og fare, og knyte seg enda mer sammen. Så å ta tak i de ulike aspektene som for eksempel kosthold som påvirker tarm og fordøyelse, og trening og fysio for å ta tak i stram muskulatur vil kunne være med å minske smertene. Det har ihvertfall fungert for meg, og jeg merker at på de dagene hvor “alt annet” fungerer bra så er frøken underliv litt mindre sinna. Så til alle dere som sitter å lurer på om dere skal besøke bekkenfysio, gjør det. Dra på time, overlev å ligge naken på benken en liten stund og bli litt bedre kjent med ditt eget underliv. Det verste som kan skje er at man oppdager litt behov for tøying, og du må bruke 800kr på dilator sett på kondomeriet, men det er jo tross alt ikke verdens undergang.

Good luck and good stretch 😉

I går hadde jeg min første dag tilbake på skolebenken! Den ble ikke heeelt som planlagt.

Jeg spratt opp i tidlig på morgenkvisten, motivert og klar for første forelesning. Hadde på alarm i god tid, slik at jeg skulle rekke å spise en god frokost, dusje og klæsje litt sminke i ansiktet. Var opplagt og glad, men så tok det en 40 minutter og kroppen kortsluttet litt. Føltes litt ut som jeg hadde en magnet festet inni kroppen og en i senga, som trakk mot hverandre. “Kom tilbakeeee” ropte senga og så sinnsykt innbydende ut mens hele kroppen verket etter myk dyne og søvn, men nei! Hodet mitt var innstilt på skole, og dit skulle jeg. Jeg hadde booket plass i lesesalen slik at jeg kunne sitte å ha forelesningen min digitalt der, og få litt real “skolefølelse” hehe. Så avsted dro jeg (drasset meg avgårde er vell egentlig en bedre beskrivelse) mot blindern.

Jeg var fremdeles ved godt mot da jeg satte meg ned på pulten og åpnet pcn, og kanskje kroppen merket det og bestemte seg for å oppgradere sine våpen i “tilbake til sengen-krigen”. For å klare å konsentrere meg? DET skulle jeg ikke få til. La vekk mobilen, og glodde like hardt på pc-skjermen som om den var en kanelbolle med melis, men tankene fløy likevel overalt. “Nyliberalismen vokste frem på.. Hmm, lurer på om jeg skal lage sånn salatbolle til middag i dag…” “Friedman sine tekster er basert på.. Oii så fint sola stråler igjennom vinduene, hm woooow”. Konsentrasjonskræsjjjjj. Kroppen ville bare tilbake til sengen, og hodet hadde egne planer med å sette på tankekjør volum0.2.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Kan vi finne på en knapp som skrur av tankekjør?

Okei den underoverskriften høres kanskje litt kokko ut, men det er meningen for nettopp kokko følte jeg meg i hele går🤯Tankekjør knappen var på helt siden jeg kom hjem fra universitetet, og skrudde seg ikke av før jeg sovnet. Prøvde å gjøre alle de tingene som er så bra for kropp og hodet og sjela og u name it, men tankekjøret lever sitt eget liv. Det er jo en av de morsomme tingene med kronisk sykdom (om det så er fysisk eller psykisk) at man kan gjøre alt helt riktig også går det på trynet likevel. HEHE life eller hva? Skulle faktisk ønske vi hadde en knapp som kunne skru av tankekjør, og at man kunne få litt fri fra seg selv. Deeeet hadde vært noe det.

Jeg tror på dager som igår at det ikke er så mye annet å gjøre enn å gråte og sette på kjempetrist musikk så man kan gråte enda hardere.🤓 Gjerne rable ned alle irrasjonelle følelser på notatblokken på mobilen, bare få det ut. Ja, den notatblokken har fått kjørt seg de siste årene. De fleste mennesker er kanskje mest redd for kamerarullen om noen skulle ramle over mobilen deres. Og for all del, jeg har ikke så lyst til å dele alle stygge selfies, merkelige screenshots og andre rare greier jeg av en eller annen grunn har; MEN tanken på at noen skulle gå inn på notatblokken er nok enda verre. For der står det mye rart og følelsesladd som ikke skal vises i offentligheten noen gang. HEHE.

Det er nok bare sunt å la seg selv føle litt ting, og få det ut. Sette av en liten sutre-session (eller sutredag om det er virkelig ille) og bestemme seg for å bare la alt komme. Også kommer det alltid en ny dag, eller en ny time. Det er viktig å ikke glemme!

Nå sitter jeg foran skolebenken igjen og tar fatt på en ny dag! Jeg har min første forelesning i psykologi, noe jeg gleder meg masse til å utforske videre.

Håper dere også får en fin dag❤️

I går var jeg på Tusenfryd. Fikk levd ut min indre 8-åring, vunnet to bamser (og en lekedings), spist masse ting med sukker og ble klissvåt. Er vell det vi kaller vellykket😎

Altsa. Tusenfryd. Sola som steker, og varme. Karuseller, og barn som hyler. Sukkerspinn. Belgisk vaffel med sjokolade. Selve grullgruven om du vil spise deg i skyene på sukker. Det er morsomme og spennende ting rundt ethvert hjørne som gjerne gir deg sug i magen eller slenger kroppen rundt i alle mulige retninger. Eller skremmer deg, får deg til å le – alt etter hva du ønsker deg. Farger, kanelboller og slushmaskiner. Boder hvor man kan bruke alt for mye penger i håp om å vinne den gigantiske bamsen (Som man *spoiler alert* aldri vinner).

Det var en kjempefin dag, og jeg koste meg fra start til slutt. Jeg har ikke vært på Tusenfryd eller andre parker med karuseller siden før jeg opererte første gangen, og dette var selvfølgelig noe jeg ikke tenkte på før vi dro dit. Adrenalin-junkie som jeg er, var jeg klar for å ta alle karuseller og pushe meg selv mest mulig, men deeeet var ikke kroppen helt med på. Etter å ha tatt Thunder Coaster kjente jeg at jeg kanskje ikke skulle utsette meg selv for enda tøffere attraksjoner som tross alt skviser innvollene dine innover og oppover og nedover i over 100km i timen. HEHE.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

♥

Å slippe ned skuldrene.

Så nei, jeg fikk ikke tatt alle attraksjoner. Gutta ville gjerne jeg skulle være på alt, men jeg kjente det var best å stå over et par av de tøffeste attraksjonene. Noe jeg før hadde blitt ganske lei meg for, kanskje følt meg litt som en gammel bestemor som er med på tur og ikke kan gjøre “noen ting”. Men er det egentlig så farlig? Nei, det er det faktisk ikke. Det var mange attraksjoner jeg fremdeles kunne ta selv om jeg ikke vil spenne meg fast i Spin Spider og bli kastet rundt i alle retninger.  Akkurat den er det nok mange mennesker uten endometriose som står over også, hehe. Men det er så lett å glemme det og å fokusere på at det er noe ´galt´med deg fordi du står over noen ting. Jeg bestemte meg for å kose meg uansett, ta tømmerrenna x antall ganger (til like stor iver hver gang) og bli skremt av ting som egentlig ikke er særlig skummelt. Når de andre tok “skvise sammen innvollene dine-attraksjoner” koste jeg meg i sola og prøvde å tørke litt etter å ha blitt dynket i vann på Supersplash. Og med tørke så mener jeg vri opp kjolen, for så barnslige var vi faktisk at vi måtte stå under den største vannspruten. (Noe som også førte til en ødelagt mobil, men det er en helt annen historie!!)

Supersplashhh.

Poenget er; at det hjelper å slippe ned skuldrene og bare gjøre det beste utav det. Det er mange som sender meg melding og forteller at de føler de ikke strekker til, og jeg regner med det er noe man kunne følt på f.eks på en dag som dette. Og det er her jeg tenker vi må prøve å snu om på tankene, fordi.. Ting er ofte ikke så viktige som det vi forestiller oss, og hvis man føler på dårlig samvittighet kan det være viktig å spørre seg selv hvor den kommer fra. Har det egentlig noe å si for de du er med om du ikke kan være med på alt, så lenge man koser seg og har det hyggelig? Nei, det burde ikke ha noen ting å si. Og sånn er det ofte med folk som ikke er syke også. Av og til har man kanskje bare ikke lyst. Så, børste av disse tankene og å fokusere på alle øyeblikkene med latter, glede og kos. For det er de øyeblikkene som betyr noe♥

Her det masse som skjer om dagen! Jeg flyr mellom intervjuer, legetimer, dans og bading. Akkurat som det skal være.

Det er kun en uke igjen til skolen starter, og jeg nyter den siste tiden i en nokså rutinefri-tilværelse før alt starter igjen. Det har vært veldig varmt og deilig, og selvom alle hormonplager og hetetoker (hehe) blir ti ganger verre i varmen så gossssser jeg meg. Bading, sol, bikini og ikke måtte planlegge hva man skal ha på seg men bare slenge på sommerkjole. Ja, det er ganske herlig. Hybelen min koker litt over og det irriterer meg cirka hvert femte minutt (sammen med hetetoktene) men bestevenn mister vifte og herr kald dusj som gjemmer seg på badet, kommer ofte til unnsetning. Så jeg lider ingen nød.

Ellers har dagene vært fylt med mye spennende, og jeg har masse jeg gleder meg til å dele med dere! I går var jeg ute i SE OG HØR, og jeg har også vært på et annet intervju. Jeg har hatt et par møter med endometrioseforeningen, og vi planlegger flere spennende prosjekter som skal skje utover høsten. På tirsdag var jeg hos sexolog og bekkenfysioterapaut på Storo, noe jeg også skal skrive mere om til dere. Nei, nå er det så mye spennende og gøy som skjer og jeg føler meg fylt med motivasjon og pågangsmot.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Her fra SE OG HØR som kom ut 11.august. Løp og kjøp!

Bloggen min videre.

Jeg er fylt med skrivemotivasjon om dagen, og legger masse planer for innlegg og hva jeg skal dele med dere. Alle tilbakemeldingene jeg får settes så stor pris på, og jeg forstår at behovet for å snakke om disse tingene er her i høyeste grad. Ofte får jeg spørsmål om konkrete ting, behandlinger eller symptomer og setter sammen innlegg litt på bakgrunn av dette. Men! Jeg vil gjerne at dere skal komme med noen tilbakemeldinger på hva dere ønsker å lese mere om? Er det et spesifikt tema, en behandling eller noe annet du ønsker å lese om her? På denne måten kan jeg avdekke ting flere sitter å lure på, på en bedre måte en jeg rekker å gjøre på meldingene jeg får. Ingenting er ´kleint´ å nevne eller spørre om, og jeg vet det er mye tabulagte temaer som mange ønsker større åpenhet rundt. Derfor gir jeg dere nå en mulighet til å være med å påvirke hva jeg deler i fremtiden.

Det er mange som sender meg melding på facebook eller instagram, og det er helt greit å sende melding med spørsmål/forslag eller andre ting på de kanalene. Husk at du også kan kommentere bloggen min anonymt, man trenger ikke skrive inn mail-adresse og fult navn. Uansett hvor du velger å sende melding hen, så er det bare å sende inn melding med forslag og ønsker!

Håper å høre fra dere♥

I går da jeg skulle legge meg for å sove, begynte det. Hormonpumpa jobber på spreng, jeg får hetetokter og mest lyst til å halshogge alle som kommer nær meg.

Det blir kanskje litt slemt å legge skylden på ‘hormonpumpa’ aka kroppen, for det er jo jeg som har fått plassert en hormonspiral oppi frøken underliv OG enda spiser p-piller hver dag. Det blir jo kanskje litt mye av det ‘gode’ HEHE. Men saken er jo at jeg ikke har så mye valg, for om jeg ikke tar hormon-overdose, så blør frøken underliv i hytt og pine noe som *snøballeffekt* kan føre til ufrivillig høyt bruk av smertestillende, og jeg hadde jo ikke skrevet på bucketlisten ‘bli rusmisbruker før fylte 30’. SÅ, til poenget:

Noen ganger renner det over. Av hormoner. Hetetokter. Sukkersug og sinne. Trangen til å påpeke at alle andre er teite. Helst bare være alene og spise sjokolade (og gråte hehe Neida). Orker ikke snakke med noen, og om jeg gjør det så føler jeg meg teit etterpå fordi de kanskje merket det. At jeg ikke var ‘meg’ men besatt av hormoner-i-ubalanse-gærn-dame. Kanskje ingen merker det? Eller Kanskje de er vandt til det. Hvem vet. Ikke jeg ihvertfall og min tenkende hjerne.

«Ikke spis sukker»,

sier noen. Det hjelper vist på hormoner og annet shit. Andre sier stikk motsatt. Det flyter over av artikler som motsier hverandre hvor enn du leter, og klokere skal man (ikke) bli. Spis ting med østrogen når du har overgangsalderplager!!! Ikke spis ting med østrogen fordi da legger du bensin på bålet til endometriosen. Eh. Ja.. it all makes sense now. Klokken tikker og vi runder 12. 1. 2. 3. Jepp. 4 nye selvmotsigende artikler, 2 nye biter med godteri (sukker!!), 0 personer halshugget og 354 vridninger i senga senere får vi endelig sove. Hånd i hånd, hormonånden og meg.

Jeg har overhodet ingen løsning på disse problemene. Jeg spiser sunt (ihvertfall mesteparten av tiden), jeg trener, jeg passer på å få nok søvn og jeg drikker masse vann. Disse hetetoktene med sinne og rastløse nettene kommer uansett. Forvandler meg til en gærn dame. Og alle som kaller damer gærne og sier vi bare må ‘skjerpe oss’ kan selv prøve å være besatt av hormoner herifra til helvette. (Og ta seg en bolle) Jeg lover deg du hadde aldri sagt det igjen.

Her var jeg glad og ikke besatt av hormond-ånd.

Nå har hun forlatt meg.

I dag har den onde hormon-ånden som bodde i kroppen i går kveld forsvunnet. Kanskje hun har reist på ferie eller dratt videre for å lage hormonhelvette et annet sted. Forhåpentligvis tar det noen dager før hun kommer tilbake. Livet smiler, jeg smiler og hormonånden smiler sikkert også i det hun plukker seg ut sitt neste bytte. Jeg har lagt sjokoladen og notatblokken som minner meg på at jeg egentlig ikke hater alle jeg kjenner inkludert megselv klar til neste besøk. På gjensyn.

Vi er ofte flinke til å gi andre forståelse når ting ikke går helt som det skal. Men hvorfor er vi ikke like flinke til å gi det til oss selv?

En ting jeg har tenkt mye på er dette med forståelse. Hvordan vi forstår, støtter og respekterer når andre må avlyse planer eller glemmer ting, men hvis vi selv gjør det er det ‘krise’. Jeg er ihvertfall litt sånn. Om mine venninner må avlyse noe fordi de er syke, er det selvfølgelig ikke et problem. Eller om de glemmer noe, ikke svarer, eller er litt distré så prøver jeg å huske på at vi aldri helt vet hva andre går igjennom og at man kan ha sine ting. Men jeg er ikke like flink til å gi meg selv den samme støtten når det skjer med meg.

Jeg har en tendens til å glemme lett, om jeg har blitt litt distré de siste årene etter mye medisiner og behandlinger eller om jeg bare er sånn er vanskelig å si. Men til tider har man mye i hodet og da kan det være lett å space litt ut.  Dette var spesielt ille for meg da jeg gikk gjennom en del hormonbehandlinger rundt min første operasjon, og jeg kjente mye på at jeg var redd for at andre skulle føle jeg ikke brydde meg. Det hender jeg føler på det nå også, selv om jeg har blitt flinkere. Om jeg må avlyse en avtale i siste liten føler jeg meg fort som en dårlig venn, eller om jeg må gå glipp av en bursdag fordi jeg har vondt. Selv om jeg vet jeg har all verden med grunn, og ikke minst all verden med forståelse fra vennene mine. Jeg har blitt flinkere til å håndtere denne samvittigheten på noen arenaer i livet, men med venner så smyger den gjerne frem enda.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Fra en bursdag i helgen, som jeg ikke måtte avlyse. (Yay! Noen ganger går det jo fint også.)

Hva om vi hadde møtt oss selv på samme måte som vi møter andre?

Her om dagen satt jeg å surfet på Instagram og kom over et innlegg som satte lys på nettopp dette. Det stod noe sånn som at: ‘Hva om vi hadde gitt oss selv like mange sjanser og like mye forståelse som vi gir til andre mennesker i livet vårt? Hvorfor fortjener ikke vi like mye tilgivelse fra oss selv?’ Og dette fikk meg til å tenke.

Jeg har vært knallhard med meg selv, når jeg ikke får til ting, når jeg må avlyse, når jeg ikke får trent på en uke, når jeg glemmer å svare på ting eller når jeg faller fra på andre måter. Og det tror jeg det er mange andre som er også, og som setter høye forventninger til seg selv. For all del, det er bra å pushe seg selv, og ikke minst si unnskyld om vi glemmer noe. Men akkurat det med å gi seg selv litt mere forståelse, skal bli et av mine mål fremover. Det er helt greit å ikke bestandig klare alt, og å måtte omprioritere noen ganger. Ikke minst lytte til menneskene rundt seg når de sier de forstår, istedenfor å høre på den stemmen i hodet som gir en dårlig samvittighet.

Om noen kjenner seg igjen i det jeg skriver, så håper jeg du gir deg et klapp på skulderen og litt forståelse neste gang det er noe du kommer til kort på. Om det så er helse, jobb, familie, trening eller venner. ♥

I dag er jeg ubrukelig.

Jeg hadde fått akuttime hos gynekologen min som var tilbake fra ferie første dagen i dag. De hadde prioritert å sette meg opp til time etter jeg sendte melding og forklarte at jeg har blitt dårligere. Jeg hadde én jobb i dag og det var å rekke den timen. Klarte jeg det? Nei. Jeg presterte isteden å bruke tiden i dag tidlig på å ha angst og kjøre feil vei, og bli sittendes i kø. Så jeg måtte pent snu å kjøre tilbake, uten time.

Altsa alt løste seg, jeg fikk ny time på torsdag og det er jo strengt talt ikke verdens undergang. Men den følelsen av å ikke klare helt enkle sånne ting har en tendens til å svi seg fast i hodet mitt. Jeg blir forbannet på meg selv, dro hjem og la meg i sengen og sutret. I fire timer. Det vil si jeg sovne-sutret som er sånn god blanding hvor du sovner og hver gang man våkner opp igjen så sutrer du og er like forbannet, så du sover litt til og håper det skal være borte neste gang du våkner. Det ble aldri borte. Så nå har jeg sutret meg ned til sentrum for å ta pedikyr før jeg skal trene litt å se om jeg kan riste det av meg. (Hardt liv sant?)

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Et annet ekstremt vanskelig og utfordrende valg man må ta i livet; velge pedikyrfarge. De som ikke har fått slengt en paljet med 440 farger på i fanget kan ikke forestille seg hvor tøft det er.

Det føles litt teit å i det hele tatt skrive dette, for jeg vet at sånn kan skje alle. Hadde noen andre fortalt meg det hadde skjedd dem hadde jeg ikke tenkt noe annet. Men når jeg messer opp sånne ting selv, blir jeg så selvdestruktiv. Får lyst til å bare legge meg ned å gi opp. Fordi jeg ikke klarer ‘noe’. Som ikke engang stemmer for jeg klarer masse, men den til tider sort-hvit tenkende delen av hjerne min er ikke så flink til å huske på det. Sånn er det hvis jeg ikke får dratt på treninger også, går rett inn i «du-er-ubrukelig-modus». Mulig sånne små ting har blitt så viktig fordi jeg ikke jobber, og ‘kun’ studerer. Jeg har liksom så lite jeg skal klare, og glemmer nok at utgangspunktet mitt ikke er det samme som alle andres.

For man ser jo så godt hva alle andre får til. Alle som studerer, OG jobber, OG har et sosialliv, OG trener OG smiler?!. Og jeg klarer ikke rekke en legetime. 🤓
«Ikke sammenligne deg med dem, for de har ikke samme utfordringer som deg» sier andre. Godt ment. Jeg sier det selv til mine veninner som sliter. Men det er ganske dritt til tider å hele tiden skulle degradere seg selv til en sånn «jeg klarer ikke så mye», «nei det får ikke jeg til» «jeg må ta det litt rolig eller så krasjer det» modus. Man føler seg så dårligere enn ‘alle andre’. Ja til og med når man har en grunn! Skulle gjerne kunne holdt på å rekordfart med alt mulig rart uten å måtte tenke på disse tingene. Men sånn er det altsa ikke. Moral of story? Jeg vet ikke. Det er hardt å velge pedikyr-farge.

I går ble jeg 24 år,

og på disse relativt raske 24 årene har jeg opplevd både oppturer og nedturer, overgangsalder og lykkerus. Livet har gitt meg tårer og latter, og et par turer i ambulansen🚑bæ-bu. Men livet har også gitt meg reiser og erfaringer, glede og kjærlighet. Det har ikke vært mangel på farger.

Det siste året har det skjedd mye, eller egentlig årene. Bursdagen min for to år siden endte på legevakten fordi sinna livmor kicket inn og tok over bursdagsselskapet, og i fjor tilbragte jeg dagen i New York. Igår tilbragte  jeg den med et knippe herlige venner og spilte escape room, før vi dro på bar. Jeg har lært så mye bare siden i fjor, og det er rart å tenke tilbake på hvor man var da, kontra nå. Mere livserfaring både på godt og vondt, og 1 stk Martine som har det mye bedre og har fått etablert seg i Oslo. Jeg virkelig elsker Oslo, med dansemiljøet, universitetet, leiligheten min og alt eventyr det er å finne på.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg er så heldig at jeg virkelig har alt jeg trenger (utenom en fungerende livmor) (og stekepanne, det må jeg kjøpe på ikea på mandag). Jeg er virkelig en heldig jente. Så takknemlig for alle de fine menneskene jeg har i livet mitt i vennegjengen, dansemiljøet, studievenner, familie og roomies (som ikke er roomies lengre nå som jeg flytter:/) Jeg har så mye fint som skjer om dagen, og så mye å være glad for. Selv om formen hangler litt så kjenner jeg likevel på masse gode følelser over alt jeg har i livet, og alt jeg har å se frem til.

Jeg føler meg klar for å legge Martine 23 bak meg, noen ting skal få bli igjen, og det aller meste skal jeg ta med meg videre. Så blir det spennende å se hva som venter som Martine 24.❤️

Jeg og frøken underliv skal snart flytte, og bruker dagene (hvor hun klarer å oppføre seg) på å pakke ned og forberede, samt glede meg til bursdag.

Hun er ikke alltid så grei å ha med å gjøre hun frøken underliv. For litt over en uke siden lagde hun helvette for første gang på lenge og jeg tenkte «jaja, det er jo lenge siden sist. La meg ta det som en positiv opplevelse og tenke på hvor heldig jeg er som ikke har det sånn så ofte lengre». Da tror jeg hun ble fornærmet, for etter det har hun mast og holdt på, og arrangert sverdkamper der nede hver eneste dag. Hun har sendt ut blod og humørsvingninger og sånne deilige energibølger hvor man går fra å være invalid og sovne til å få noe som ligner på sukkerkick og latteranfall. Jeg får i det minste en liten påminnelse på hvordan det er å være 8-år igjen. (Bortsett fra at jeg teknisk sett ikke hadde en livmor som prøvde å rive meg opp fra innsiden på den tiden).

Noen av dagene har jeg hatt mest lyst til å rive henne ut, sånn bare få henne utav kroppen min så hun ikke kan plage meg lengre. Men vi vet jo alle at det ikke er en løsning (også kjent som kur) så det har isteden blitt til å la henne få viljen sin, stå over treninger og ta det med ro. Prøve å fore henne med mat hun liker og drikke ingefær-te n’ shit. Men nå er hun sint. Vekker meg på morningen med «haha NÅ må du på do og det blir vondt, mohaha» før hun bare er kronisk misfornøyd resten av dagen. Tror det finnes typ ti andre måter jeg foretrekker å starte dagen på. I det ene øyeblikket vil hun gå tur, men så ombestemmer hun seg og skyter ut klørne så jeg må krype hjem. Plutselig er hun skrubbsulten før hun brått er stappmett og ikke vil ha all maten i magen likevel. Nei jeg har vært ganske oppgitt over frøken underliv sin oppførsel den siste uken.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

frøkna og meg på flyttefot!

Så jeg har nå lært, at å terge frøken underliv (Selv om jeg ikke helt skjønner hva jeg har gjort galt) ikke er så lurt uken før man skal flytte OG har bursdag. (Hvem vet, kanskje jeg tok p-pillen min tre minutter for sent) For akkurat nå er jeg middels stresset for begge deler, og har sendt både brev og gudinne-gaver til frøkna i håp om at hun er snill ut uken. Please, please, please liksom. Venter foreløpig spent på hva svaret blir fra frøken underliv (også kjent som frøken ustabil) Har dog bestemt meg for at bursdag blir det uansett om jeg så må dope henne ned litt, da både bursdagskjolen og planene ligger klare. Akkurat den kampen skal hun ikke få vinne. Men ikke si noe til henne.

I dag er en sånn dag. En «dagen-etter-morfin-dag». I går fikk jeg et enda verre smerteanfall.

Kanskje jeg var litt for positiv for to dager siden, eller at jeg djingset det da jeg sa det var over. For det skulle vise seg å ikke være det. Min dustete livmor er enda sinna og i går fikk jeg et virkelig grusomt smerteanfall hvor jeg endte opp med å måtte ta morfinpreparater. Jeg tok det jeg kan ta alene, men smertene herjet fremdeles og det var ikke langt unna å ende med legevakts-besøk. Men ettersom klokken tikket og medisinene sløvet meg ut fant jeg ut at om jeg klarte å sovne på tross av smertene, ville det være bedre enn en våkenatt på sykehuset.

Alt gikk bra. Maksdose med piller, pusting, litt angst, blod som jeg ikke skjønner hvorfor plutselig kommer og en liten dose galgenhumor så var det over. Det vil si anfallet var over. Dagen etter morfin derimot. Den står å venter.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Skjelven. Hjertebank. Musikken som jeg vanligvis elsker bare skriker i øret mitt. Maten smaker ikke det samme. Hele meg blir bare borte i et sort hull og jeg blir stille og kjedelig. Begynner så å mislike meg selv for at jeg er stille og kjedelig, det er jo ikke meg? Ansiktet blir hovent, og øynene mine mister den gnisten de vanligvis har. Føler meg ikke tilstede, bare svever, bare er. Føles ut som noen har dødd, men alle lever. Er sint og såret, men vet ikke hvorfor. Bærer rundt på en vond klump og skulle gjerne skyldt den på noe eller noen men finner ingen grunn. Føles ut som jeg har feber men temperaturen min er normal.

Jeg hadde avtalt et intervju i dag kl 11, men innså at jeg ikke hadde sjans til å være oppe og fungerende innen da og flyttet det til 16. Burde kanskje avlyst og tatt det helt rolig i dag, men det er en styrke i meg som kommer frem på disse dagene. Jo vondere jeg har det, jo viktigere føler jeg det er å stille opp på intervju og uttale meg i media. For at noen skal ha det sånn som jeg hadde det i går, og at det finnes mange som har det sånn ofte (mye oftere enn jeg har nå) – det er helt sinnsykt. (Og det hadde ikke vært godt for psyken min å ligge i sengen alene og føle på alle disse følelsene i hele dag)

Eneste grunnen til at jeg klarer å komme meg igjennom timer som i går, er fordi jeg vet det går over. En lang periode var det ikke sånn, og jeg vet det er mange som har det sånn alt for ofte.

Jeg klarte å gjennomføre intervjuet. Dagen er nå over. Og i morgen vet jeg alt kommer til å føles bedre. Men den «dagen-etter-morfin-dagen» er vond og det er lett å glemme at den går over. Men som alt annet, så gjør den det.