Vi er ofte flinke til å gi andre forståelse når ting ikke går helt som det skal. Men hvorfor er vi ikke like flinke til å gi det til oss selv?

En ting jeg har tenkt mye på er dette med forståelse. Hvordan vi forstår, støtter og respekterer når andre må avlyse planer eller glemmer ting, men hvis vi selv gjør det er det ‘krise’. Jeg er ihvertfall litt sånn. Om mine venninner må avlyse noe fordi de er syke, er det selvfølgelig ikke et problem. Eller om de glemmer noe, ikke svarer, eller er litt distré så prøver jeg å huske på at vi aldri helt vet hva andre går igjennom og at man kan ha sine ting. Men jeg er ikke like flink til å gi meg selv den samme støtten når det skjer med meg.

Jeg har en tendens til å glemme lett, om jeg har blitt litt distré de siste årene etter mye medisiner og behandlinger eller om jeg bare er sånn er vanskelig å si. Men til tider har man mye i hodet og da kan det være lett å space litt ut.  Dette var spesielt ille for meg da jeg gikk gjennom en del hormonbehandlinger rundt min første operasjon, og jeg kjente mye på at jeg var redd for at andre skulle føle jeg ikke brydde meg. Det hender jeg føler på det nå også, selv om jeg har blitt flinkere. Om jeg må avlyse en avtale i siste liten føler jeg meg fort som en dårlig venn, eller om jeg må gå glipp av en bursdag fordi jeg har vondt. Selv om jeg vet jeg har all verden med grunn, og ikke minst all verden med forståelse fra vennene mine. Jeg har blitt flinkere til å håndtere denne samvittigheten på noen arenaer i livet, men med venner så smyger den gjerne frem enda.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Fra en bursdag i helgen, som jeg ikke måtte avlyse. (Yay! Noen ganger går det jo fint også.)

Hva om vi hadde møtt oss selv på samme måte som vi møter andre?

Her om dagen satt jeg å surfet på Instagram og kom over et innlegg som satte lys på nettopp dette. Det stod noe sånn som at: ‘Hva om vi hadde gitt oss selv like mange sjanser og like mye forståelse som vi gir til andre mennesker i livet vårt? Hvorfor fortjener ikke vi like mye tilgivelse fra oss selv?’ Og dette fikk meg til å tenke.

Jeg har vært knallhard med meg selv, når jeg ikke får til ting, når jeg må avlyse, når jeg ikke får trent på en uke, når jeg glemmer å svare på ting eller når jeg faller fra på andre måter. Og det tror jeg det er mange andre som er også, og som setter høye forventninger til seg selv. For all del, det er bra å pushe seg selv, og ikke minst si unnskyld om vi glemmer noe. Men akkurat det med å gi seg selv litt mere forståelse, skal bli et av mine mål fremover. Det er helt greit å ikke bestandig klare alt, og å måtte omprioritere noen ganger. Ikke minst lytte til menneskene rundt seg når de sier de forstår, istedenfor å høre på den stemmen i hodet som gir en dårlig samvittighet.

Om noen kjenner seg igjen i det jeg skriver, så håper jeg du gir deg et klapp på skulderen og litt forståelse neste gang det er noe du kommer til kort på. Om det så er helse, jobb, familie, trening eller venner. ♥