I dag er jeg ubrukelig.

Jeg hadde fått akuttime hos gynekologen min som var tilbake fra ferie første dagen i dag. De hadde prioritert å sette meg opp til time etter jeg sendte melding og forklarte at jeg har blitt dårligere. Jeg hadde én jobb i dag og det var å rekke den timen. Klarte jeg det? Nei. Jeg presterte isteden å bruke tiden i dag tidlig på å ha angst og kjøre feil vei, og bli sittendes i kø. Så jeg måtte pent snu å kjøre tilbake, uten time.

Altsa alt løste seg, jeg fikk ny time på torsdag og det er jo strengt talt ikke verdens undergang. Men den følelsen av å ikke klare helt enkle sånne ting har en tendens til å svi seg fast i hodet mitt. Jeg blir forbannet på meg selv, dro hjem og la meg i sengen og sutret. I fire timer. Det vil si jeg sovne-sutret som er sånn god blanding hvor du sovner og hver gang man våkner opp igjen så sutrer du og er like forbannet, så du sover litt til og håper det skal være borte neste gang du våkner. Det ble aldri borte. Så nå har jeg sutret meg ned til sentrum for å ta pedikyr før jeg skal trene litt å se om jeg kan riste det av meg. (Hardt liv sant?)

Et annet ekstremt vanskelig og utfordrende valg man må ta i livet; velge pedikyrfarge. De som ikke har fått slengt en paljet med 440 farger på i fanget kan ikke forestille seg hvor tøft det er.

Det føles litt teit å i det hele tatt skrive dette, for jeg vet at sånn kan skje alle. Hadde noen andre fortalt meg det hadde skjedd dem hadde jeg ikke tenkt noe annet. Men når jeg messer opp sånne ting selv, blir jeg så selvdestruktiv. Får lyst til å bare legge meg ned å gi opp. Fordi jeg ikke klarer ‘noe’. Som ikke engang stemmer for jeg klarer masse, men den til tider sort-hvit tenkende delen av hjerne min er ikke så flink til å huske på det. Sånn er det hvis jeg ikke får dratt på treninger også, går rett inn i «du-er-ubrukelig-modus». Mulig sånne små ting har blitt så viktig fordi jeg ikke jobber, og ‘kun’ studerer. Jeg har liksom så lite jeg skal klare, og glemmer nok at utgangspunktet mitt ikke er det samme som alle andres.

For man ser jo så godt hva alle andre får til. Alle som studerer, OG jobber, OG har et sosialliv, OG trener OG smiler?!. Og jeg klarer ikke rekke en legetime. 🤓
«Ikke sammenligne deg med dem, for de har ikke samme utfordringer som deg» sier andre. Godt ment. Jeg sier det selv til mine veninner som sliter. Men det er ganske dritt til tider å hele tiden skulle degradere seg selv til en sånn «jeg klarer ikke så mye», «nei det får ikke jeg til» «jeg må ta det litt rolig eller så krasjer det» modus. Man føler seg så dårligere enn ‘alle andre’. Ja til og med når man har en grunn! Skulle gjerne kunne holdt på å rekordfart med alt mulig rart uten å måtte tenke på disse tingene. Men sånn er det altsa ikke. Moral of story? Jeg vet ikke. Det er hardt å velge pedikyr-farge.