I går hadde jeg min første dag tilbake på skolebenken! Den ble ikke heeelt som planlagt.
Jeg spratt opp i tidlig på morgenkvisten, motivert og klar for første forelesning. Hadde på alarm i god tid, slik at jeg skulle rekke å spise en god frokost, dusje og klæsje litt sminke i ansiktet. Var opplagt og glad, men så tok det en 40 minutter og kroppen kortsluttet litt. Føltes litt ut som jeg hadde en magnet festet inni kroppen og en i senga, som trakk mot hverandre. “Kom tilbakeeee” ropte senga og så sinnsykt innbydende ut mens hele kroppen verket etter myk dyne og søvn, men nei! Hodet mitt var innstilt på skole, og dit skulle jeg. Jeg hadde booket plass i lesesalen slik at jeg kunne sitte å ha forelesningen min digitalt der, og få litt real “skolefølelse” hehe. Så avsted dro jeg (drasset meg avgårde er vell egentlig en bedre beskrivelse) mot blindern.
Jeg var fremdeles ved godt mot da jeg satte meg ned på pulten og åpnet pcn, og kanskje kroppen merket det og bestemte seg for å oppgradere sine våpen i “tilbake til sengen-krigen”. For å klare å konsentrere meg? DET skulle jeg ikke få til. La vekk mobilen, og glodde like hardt på pc-skjermen som om den var en kanelbolle med melis, men tankene fløy likevel overalt. “Nyliberalismen vokste frem på.. Hmm, lurer på om jeg skal lage sånn salatbolle til middag i dag…” “Friedman sine tekster er basert på.. Oii så fint sola stråler igjennom vinduene, hm woooow”. Konsentrasjonskræsjjjjj. Kroppen ville bare tilbake til sengen, og hodet hadde egne planer med å sette på tankekjør volum0.2.
Kan vi finne på en knapp som skrur av tankekjør?
Okei den underoverskriften høres kanskje litt kokko ut, men det er meningen for nettopp kokko følte jeg meg i hele går🤯Tankekjør knappen var på helt siden jeg kom hjem fra universitetet, og skrudde seg ikke av før jeg sovnet. Prøvde å gjøre alle de tingene som er så bra for kropp og hodet og sjela og u name it, men tankekjøret lever sitt eget liv. Det er jo en av de morsomme tingene med kronisk sykdom (om det så er fysisk eller psykisk) at man kan gjøre alt helt riktig også går det på trynet likevel. HEHE life eller hva? Skulle faktisk ønske vi hadde en knapp som kunne skru av tankekjør, og at man kunne få litt fri fra seg selv. Deeeet hadde vært noe det.
Jeg tror på dager som igår at det ikke er så mye annet å gjøre enn å gråte og sette på kjempetrist musikk så man kan gråte enda hardere.🤓 Gjerne rable ned alle irrasjonelle følelser på notatblokken på mobilen, bare få det ut. Ja, den notatblokken har fått kjørt seg de siste årene. De fleste mennesker er kanskje mest redd for kamerarullen om noen skulle ramle over mobilen deres. Og for all del, jeg har ikke så lyst til å dele alle stygge selfies, merkelige screenshots og andre rare greier jeg av en eller annen grunn har; MEN tanken på at noen skulle gå inn på notatblokken er nok enda verre. For der står det mye rart og følelsesladd som ikke skal vises i offentligheten noen gang. HEHE.
Det er nok bare sunt å la seg selv føle litt ting, og få det ut. Sette av en liten sutre-session (eller sutredag om det er virkelig ille) og bestemme seg for å bare la alt komme. Også kommer det alltid en ny dag, eller en ny time. Det er viktig å ikke glemme!
Nå sitter jeg foran skolebenken igjen og tar fatt på en ny dag! Jeg har min første forelesning i psykologi, noe jeg gleder meg masse til å utforske videre.
Håper dere også får en fin dag❤️
Hello Martine!
Again a great post! Haha we have same kind of bed, he also rarely let me go easily in the morning (best love story😁)
I never thought about writing my feelings, it’s quite hard for me to talk about what’s wrong so it can be a good start 👍🏻
Thank you for always giving good advices ❤ and good luck for your studies 😘❤❤
Thank you! Yes haha, these beds are the worst haha. Sometimes it might help if we find it hard to talk about our feelings, to write them down instead. Works for me! Good luck to you aswell! <3