Emosjonelt USTABIL

Er det en ting jeg har følt på mine siste 7 måneder med overgangsalder , så er det å være helt totalt emosjonelt ustabil.

Disse hormonene har tatt meg med på en berg- og dal-bane tur uten like, og jeg begynner å miste oversikten her. En dag er jeg så glad at jeg nesten eksploderer, mens andre dager skal det ikke mere til at noen ser på meg feil før jeg blir forbanna. Har fått meg en sånn fin, morsom hobby disse dagene hvor jeg husker alle teite ting jeg har sagt og gjort tidligere. Kanskje for sånn 2 eller 5 år siden, også ender jeg jammen meg opp med å sitte å sutre over det?! Altså, hvem er du kvinne som har tatt over kroppen min?????

Berg- og dal-bane eventyr!

Noen dager er jeg veldig glad. Da prøver jeg å passe på å henge med venner og sånne ting, sånn bare for å pleie relasjonene litt så jeg har noe å gå på. Det hender nemlig ofte at disse stakkars vennene mine får høre både sutring og sinne, som rett og slett må ut. (Minn meg på å kjøpe et takkekort og en blomst til hver og en av dem når dette hormon-eventyret er over.)

Det er dog flere dager hvor jeg er grinete og sur enn glad, og jeg er vell på generelt sett ganske følsom om dagen. Jeg trodde jeg gråt “mye” av triste filmer før, jeg tok feil! Nå er det jo et hyle-orkester hver gang et dyr dør, eller noe trist skjer. Og for all del du må ikke finne på å gi meg et kompliment eller si noe snilt, for disse hormonene gjør vist at jeg begynner å gråte av det også. Hvis noen blir litt sinte på meg fordi jeg kommer for sent (Noe jeg ganske ofte gjør, jeg klarer vist aldri å være tidsnok? Er det også en bivirkning??) så kan jeg lett begynne å gråte av det også.

Verdens største crybaby tenker kanskje du? Vet du hva, det tenker jeg også.

Å drukne i sin egen selvmedlidenhet.

Noen dager fungerer jo ikke denne kroppen og jeg er mer eller mindre sengeliggende. Da har jeg funnet en ny kul aktivitet som heter “la oss se hvor langt man kan synke i sin egen selvmedlidenhet før man drukner”. Jeg har så langt ikke druknet, men jeg har klart å komme ganske langt ned altså. Må si jeg er stolt over min egen prestasjon. Noen dager føler jeg at jeg ikke får til noen ting, da minner jeg meg selv på at jeg har blitt innmari god på nettopp dette her å synes synd på seg selv. Det er vell ihvertfall en prestasjon? Er det ikke?

Jeg pleier å holde såkalte “pitty-parties”. Det går ut på å holde en fest hvor du er den eneste gjesten, også setter man på trist musikk og gråter så mye man bare kan. Har hørt at det ikke er helt helsemessig forsvarlig å holde slike fester lengre enn en times tid, så jeg har prøvd å beherske meg. Can’t party forever, you know.

Når du tror du flyr også kræsjer du plutselig i bakken istedenfor.

Det hender jo at jeg som alle andre har masse energi og er i godt humør. Har gjerne veldig lyst til å gjøre en spesiell ting, er supergira og har gledet meg masse. Flyr på en sånn lykkeboble som man tenker aldri skal ta slutt, og man er verdensmester og kan klare alt! PANG sier det, også treffer du plutselig bakken. Du var vist ikke oppe å fløy likevel? Jaha, neinei. Plutselig var ingenting av det du hadde gledet deg til bra nok, og du har ikke lyst likevell?

Men du ville jo dra på den festen? Men nå vil du ikke? Fest er jo gøy da. Men blir så sliten. Men det er jo gøy, og man kan danse. Dansing er slitsom. Men du så jo bra ut da!! Men den buksa er kanskje ikke så kul.. Du har jo sminket deg så fint? Nei, vippene dine holder på å dette av. Det er jo gøy å være sosial da???? Men jeg klarer egentlig ikke konsentrere meg om at det alle sier.

Skal vi bare dra hjem til senga da? Ja.

Her er jeg sinna på ekte.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg