Dagene går og jeg prøver å gjøre gode ting for meg selv, mens jeg forbereder meg til å dra inn på sykehuset på mandag.

Hvis det er en ting jeg er god på, så er det å grue meg unødvendig mye til undersøkelser og sykehus-opphold. Enkelte ting trigger minner med smerte og følelser, som jeg er livredd for å føle på igjen. Spesielt når jeg gjelder undersøkelser hvor jeg må gjøre ting som kan bli ubehagelig eller vondt i mageområdet. Jeg blir redd for å få smerter, at jeg skal få en annen reaksjon enn det andre får, eller at noe farlig skal skje. Særlig ved nye medikamenter, nye undersøkelser, og generelt alt jeg ikke kjenner til fra før. Mange av tankene mine er kanskje ikke så realistiske, men det føles veldig ekte for det. Når man er redd for noe, så er det ikke alltid nok med en logisk forklaring eller trøstende ord, for frykten som sitter i deg er så sterk og intens. Den vil ikke gi slipp.

Så kommer likevel disse tingene som man gruer seg så ufattelig til, og man må komme seg igjennom dem. Hvordan gjør man egentlig det? Når det kribler i hele kroppen og man aller helst vil vekk, både fra seg selv og det man må igjennom.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg har null kontroll

Jeg tror noe av det beste man kan gjøre er å akseptere at ting føles forferdelig. At man er så redd at man ikke vet hva man skal gjøre, eller føler vonde følelser. Okei, jeg føler dette akkurat nå og ingenting jeg prøver å si til meg selv hjelper. Ingen forklaringer eller logiske ord hjelper. Okei. Akkurat nå føler jeg meg jævlig og det er helt greit. Jeg har ikke kontroll på situasjonen, eller følelsene eller det som kan komme til å skje. Det er ingenting jeg kan si for å motbevise det jeg er redd for. Men ved å gi slipp på denne lille kontrollen vi tror vi har, og å tvinge oss til å akseptere å føle på det som er vondt, så vinner man over angsten.

Jeg prøver å slutte å være redd for de tankene og følelsene som kommer, og bare la det komme. Se meg selv utenfra, som om jeg ikke er i situasjonen, men ser ned på den. Noen ganger kan det hjelpe å tenke hva ville jeg sagt til denne jenta hvis jeg hadde møtt henne? Det kan hjelpe, mens andre ganger går det ikke.  Andre ganger må jeg bare stå i de følelsene som er vonde, og slippe kontrollen.

In the end, så er det ingenting som varer evig. Ingenting, og det gjelder også følelser og situasjoner.

Jeg kommer til å gjøre en spørsmålsrunde på bloggen hvor dere kan spørre meg om hva som helst, endo-related eller ikke. Send meg en melding her eller på insta, eller legg igjen en kommentar. Innlegget kommer om noen dager.