Fredag, helg og hjem igjen

I dag setter jeg kursen hjemover mot pappa igjen, og det skal bli godt å komme hjem til egen seng.

Formen er mye bedre nå, og i dag føler jeg meg ganske bra! Så da nyter jeg det 100% og fokuserer på at dette er en bra dag. Prøver å legge det dårlige bak meg, for det har tross alt vært og er over.  Håper på at det holder seg bra gjennom helgen, og at formen min er på vei til å bli bedre.

I mammas oversized jakke fra Pieszak

I kveld skal jeg på besøk til en god venninne, før jeg får besøk resten av helgen.

Jeg gleder meg til en helg med litt positivt påfyll, og skal ta ekstra godt vare på disse dagene. Det er så viktig, og jeg oppfordrer alle andre der ute også til å stoppe opp innimellom og ta vare på de gode øyeblikkene i hverdagen. Det gir så  mye, og betyr så mye, særlig når det kommer dager som ikke er like bra. Det eneste vi har for sikkert er akkurat nå.

Tusen takk for all respons etter innlegget jeg postet i går, det setter jeg veldig pris på. <3

Håper alle der ute får en fin fredagskveld!

 

Hentet i ambulanse og inn på sykehus

Dagen i går fikk en noe mere dramatisk vending enn jeg hadde tenkt.

Jeg har vært noen dager på besøk hos mamma, og i går satt jeg å leste bok mens mamma var på jobb. Plutselig kjente jeg det strammet seg nederst i magen, og at jeg fikk et smerteanfall. Det kom veldig brått på og min første reaksjon var å sette på en vannkoker med vann, finne frem varmeflaska og å kjappe meg å ta smertestillende. Jeg klarte å gjøre dette også måtte jeg sette meg rett ned på gulvet. Smertene eskalerte, og til slutt ble de så intense at jeg måtte fokusere på å puste meg gjennom det verste, før jeg fikk fiklet opp mobilen og ringt til legevakten.

Jeg var alene hos mamma, og fikk ikke tak i henne på mobil. Jeg kom igjennom på legevakten og de skulle sende en drosje for å hente meg. Her satt jeg da på gulvet og fikk ikke beveget meg særlig, og prøvde å fortsette med å puste riktig. Jeg var redd for å reise meg opp i tilfelle jeg skulle besvime. 40 minutter senere var det fremdeles ingen drosje her, smertene var fremdeles like sterke og da klarte jeg ikke mer så jeg ringte ambulansen. Et drøyt kvarter senere kom ambulansen, og personalet kom inn og fikk hjulpet meg inn i sykebilen.

Jeg ble tatt veldig godt mot av ambulansepersonalet og kom raskt inn på legevakten hvor jeg gjennomgikk litt forskjellige tester.  Smertestillende hadde da begynt å dempe toppene, og anfallet var på vei ned igjen. Jeg ble transportert opp på gynekologisk og fikk beskjed om at de ønsket å legge meg inn på sykehuset. Jeg lå en stund å ventet før jeg kom inn til gynekologen som undersøkte meg. Hun var veldig dyktig, og tok seg god tid til å svare på alle spørsmålene mine.

1 stk sliten meg.

Det er dessverre ofte slik hvis man har endometriose at man ikke alltid finner utav hvorfor man har vondt.

Jeg har ganske nylig fått et tilbakefall og blitt dårligere, og vi driver fremdeles å prøver å finne utav hva det er som forårsaker at smertene har kommet tilbake. Det har vært en runde med både det ene og det andre, og jeg kjenner kroppen begynner å bli ganske sliten. Så jeg prøver å ta godt vare på meg selv, skrive ned alt av info og spørsmål, også venter jeg på time hos Ullevål. Hvorfor smertene plutselig kom igår, det vet jeg ikke. Det visste ikke legene heller dessverre. Jeg må fremdeles prøve å finne utav det, i sammarbeid med legene. Men jeg er positivt innstilt og håper vi skal finne en løsning. Jeg fikk dog anbefalt noen behandlinger av gynekologen i går, hun var veldig dyktig og jeg skal skrive et innlegg om dette senere da jeg tror det kan være til nytte for flere. Dette er noe av det jeg finner mest utfordrende med sykdommen, at det er så mye man ikke vet. Så mye usikkerhet, så mye frem og tilbake, og jeg vet “aldri” når smertene plutselig kommer. Men jeg prøver å akseptere det, og lære meg å finne en måte å leve med det likevell. Forhåpentligvis vil jeg lære meg å kjenne det igjen etterhvert, og bli bedre “kjent” med sykdommen.

Jeg velger å dele denne opplevelse som skjedde i går med dere fordi jeg var helt alene, og opplevde for første gang hvordan det er når man må håndtere alt selv. Jeg innså også at dette kunne fort ha blitt en farlig situasjon om jeg ikke fikk varslet ifra, eller om jeg skulle besvime mens jeg var alene. Derfor tenkte jeg over et par ting som er viktig å huske på når man får et smerteanfall som er så alvorlig. Dette gir kanskje også et innblikk i hvordan det kan være når de verste smertene kommer, kanskje noen har opplevd noe lignende? Det burde ikke være slik, og det burde finnes bedre behandlingsalternativer.

Uansett, her er noen ting som er viktige å huske på:

  1. Si ifra til noen. Så fort som mulig. Slik at noen vet hvor du befinner deg, og hva du har tatt av medisiner. Man skal ikke ringe 113 med mindre det er alvorlig, men jeg har hatt et par anfall hvor jeg virkelig har trodd jeg ikke kom til å klare mer- og har sett det nødvendig å få hjelp av ambulanse. Det kan absolutt være farlig å ha så sterke smerter, og særlig om man befinner seg alene og f.eks kan besvime og skade seg. Så SI IFRA.
  2. Legg deg ned, eller sett deg behagelig. Gjerne på en slik måte at om du skulle besvime at du ikke faller og kan slå deg noe sted.
  3. PUST. Konsentrer deg om pusten, si til deg selv at det kommer til å gå bra, det kommer til å gå over. Jeg sliter med at jeg kan få panikkanfall når jeg får smerter, hvis det er veldig vondt. Hvis jeg får det blir hele situasjonen mye verre og smertene oppleves også verre, derfor prøver jeg så godt jeg kan å holde roen og ikke få panikk. Dette er ikke lett, men om man klarer å få kontroll på pusten hjelper det ofte mye. Pust mens du ser på en firkant/vindu og trekker inn pusten på langsidene, og ut på kortsidene. Eller tell 1,2,3,4, pust ut og tell 1,2,3,4. Prøv å få kontrollen tilbake over pusten.
  4. Ikke lås noen dører. Slik at noen kan komme inn å hente deg hvis det skjer noe.
  5. Om du klarer, så har det hjulpet for meg å få lagt en varmeflaske på magen også lagt med ned for å puste. Gjøre det så behagelig som mulig slik at man klarer å stå i det.
  6. Ha en side på notater på mobilen hvor det står kort om deg og diagnosen din, slik at dersom du skulle havne på sykehus og ikke klarer å snakke ordentlig for deg kan du vise til dette. Eventuelt i en liten bok.

Det er sikkert mange flere gode tips der ute til å takle en slik situasjon, og hvis noen av dere har så gjerne del de med meg i kommentarfeltet. Det var en skummel opplevelse å oppleve dette alene, en jeg er også veldig stolt av meg selv som klarte å stå i det og håndterte det. Det er noe med det å huske på at det går bra, du kommer ikke til å dø, og det kommer til å gå over. Selvom det ikke bestandig føles slik.

Formen i dag er mye bedre, selvom jeg er litt sliten etter all dramatikken i går. Noen dager kan være som dette hvor kroppen bare slår seg helt vrang og smertene setter i gang, andre dager kan jeg være i tipp topp form. For meg har det svinget veldig, og jeg vet det er mange som opplever det slik. Jeg prøver derfor å fokusere på de gode dagene, slik at når dager som dette kommer så klarer jeg å komme meg igjennom det. Og ikke minst på at det gikk bra! Det føltes ikke slik da det satte igang, og jeg var ganske så redd mens jeg ventet på ambulansen. Men det gikk bra, jeg klarte det, og jeg er stolt av meg selv! Det er ikke bare bare å leve med slike smerter, og vi er litt av en gjeng med tøffe damer som klarer det!

 

22 og overgangsalderen

Jeg er en av flere unger jenter som nå midlertidlig er satt i overgangsalderen. Jeg har fått flere spørsmål om dette og tenkte derfor jeg skulle skrive et innlegg og forklare litt hvorfor og hvordan dette fungerer. Mange synes nok dette høres litt rart ut og det forstår jeg veldig godt, fordi det er det jo! 22 år og i overgangsalderen, det er kanskje ikke noe man hører så ofte.

Martine Røsten Aune

Etter jeg ble operert fikk jeg tilbudet om å begynne på en hormonbehandling, som ville sette meg i overgangsalderen.

Denne behandlingen ville gjøre at jeg mistet menstruasjon, og kroppen min ville få en pause. Legene mente det ville være bra for å forebygge at endometriose-vev skulle vokse tilbake med en gang, og at det skulle “slå ut kroppen min”. På tidspunktet jeg fikk beskjed om dette alternativet var jeg veldig usikker på hva jeg skulle gjøre. Jeg fikk beskjed om at selvom dette vil gi kroppen min en pause fra blødninger, så er det en veldig tøff behandling, og den fører med seg mange bivirkninger. I dag 6 måneder senere står jeg fremdeles på behandlingen, og jeg tenkte å fortelle litt om hvordan det er.

Jeg går hver 25.dag og får satt en sprøyte i magen med hormoner, tidligere har disse sprøytene blitt satt av legen min, men jeg har nylig lært meg å sette de selv. Det disse hormonene gjør er å senke østrogen nivået som man har i kroppen, og da blir man satt i midlertidlig overgangsalder. Men før de begynner å senke, så øker de. Så de første ukene jeg begynte på behandlingen var jeg ganske dårlig. Da forverret alle symptomene mine seg. Jeg hadde blødninger, og dette var også rett etter operasjonen så jeg var ganske dårlig og sliten.

Slik ser sprøytene ut. De settes i magen, og heter Procren.

Men så etter 2/3 uker kunne jeg kjenne en forandring, da begynte østrogennivået mitt å synke.

Blødningene ble borte, smertene begynte å avta og jeg begynte å få hetetokter. Altså hetetokter… De kommer, de brenner, også blir de like fort borte igjen. I starten var det slik at jeg ikke kunne gå en tur med hunden min uten å være gjennomvåt da jeg kom tilbake fra turen. Så da var det bare å bytte klær, haha. Noen måneder inn i behandlingen bestemte jeg meg for å begynne på add-backs, som da er østrogen-tabletter som skal minske bivirkningene. Jeg var veldig nedstemt, irritert, hadde masse hetetokter og slet med å sove. Add-backs skulle hjelpe mot dette, så jeg ga det en sjangs. Etter å ha prøvd ut en variant i noen måneder uten særlig stor forskjell, fant jeg igjen ut at jeg måtte prøve noe annet. Jeg hadde begynt å bli vandt til hetetoktene, merkelig nok finner man en måte å bli vandt til det på og en rutine så man ikke går rundt å lukter vondt hele tiden. Heh, selvom jeg strengt talt ikke lenger kan bruke en genser eller t-skjorte mer enn 1 gang før den må vaskes. Uansett, jeg tok meg selv i å være veldig nedstemt og til tider deprimert, men dette har vært litt vanskelig for meg å skille mellom da jeg også har slitt psykisk. Det har ikke bestandig vært så lett å vite hva som er hormoner og hva som “bare” er meg. Men etter noen måneder fant jeg litt utav ting, og jeg føler nå jeg kan skille lettere på hva som er hva.

Nylig bestemte jeg meg derfor for å bytte add-backs igjen, jeg orket rett og slett ikke å ha det slik lenger. Alternativet var å slutte på sprøytene, men legene ønsker at jeg skal gå på de i 6 måneder til. Det ga stor effekt for meg å bytte add-backs, og jeg tror det er veldig viktig å finne noe som fungerer nettopp for deg og din kropp. Alle er forskjellige, og alle har forskjellige kropper som kan reagere ulikt på samme hormoner. Det er det som er så morsomt med disse behandlingene her haha, alt er så individuelt. Uansett så ga deg meg veldig god effekt, og jeg føler absolutt en bedring i psyken. Jeg har begynt å føle meg mer som meg selv igjen og jeg går ikke lenger rundt å er lei meg for ting uten grunn. (Ihvertfall ikke like ofte) Hetetoktene er der fremdeles, og når de først kommer så brenner det virkelig, men de har begynt å komme sjeldnere. Noen av bivirkningene kommer man nok ikke unna, og jeg merker for eksempel at jeg veldig lett blir sliten og trenger mere søvn enn hva jeg gjør til vanlig. Da jeg våkner er ofte kroppen min stiv og den verker, noe som også er en bivirkning av sprøytene. Det finnes dog andre ting man kan gjøre for å bedre dette, som å ha faste søvnvaner og å gjøre lett yoga på morningen. Men noe av bivirkningene må man rett og slett bare holde ut, og det er tøft.

Dette er en av de tøffeste behandlingene man kan ta dersom man har endometriose, og jeg kjenner flere damer som har måtte slutte med dem fordi det ble for vanskelig.

Det er igjen individuelt hvordan man reagerer på sprøytene, og for noen er det lettere enn andre. Det er også flere bivirkninger man kan få i tillegg til de jeg har nevnt, som for eksempel kan man få tørre/såre slimhinner og det kan være lurt/behov for å bruke glidemiddel under samleie. (Jeg skal skrive et innlegg om endo & sexliv senere) For noen blir behandlingen rett og slett uutholdelig, og de blir nødt til å slutte etter en periode. Jeg må innrømme at det er tøft, og behandlingen påvirker både kroppen min og psyken min i stor grad. Noen dager er det vanskelig å komme seg opp av senga, og det er stort sett ganske vanskelig å stå opp. Vanskelig å finne energi, og vanskelig å stille seg inn positivt når hver eneste del av kroppen verker i irritasjon og tristhet. Men jeg skylder meg selv å prøve, og å gjøre det beste utav det. For selvom jeg hater denne behandlingen til tider, så er det bra for kroppen min og for endometriosen, og det gir meg motivasjon til å holde ut å fortsette.

Jeg har et par knep som gjør det lettere for meg å leve i overgangsalderen:

  • Aksepter at du har hetetokter og svetter hele tiden. Sånn er det bare. Finn heller frem klær som gjør det mere behagelig, pakk med deg skift, ha alltid med deodorant og dusj ofte slik at du føler deg freshest mulig.
  • Hvis du sliter med depresjon/nedstemthet, skriv ned tre ting med hver dag som har vært bra før du legger deg. Les disse igjen når du våkner dagen etterpå. Dette kan være små ting som at du kunne kjenne sola i ansiktet når du kjørte til butikken, eller større ting. Men noe som gjorde/gjør deg glad.
  • DYRK de øyeblikkene som er bra. Hvis du ofte føler deg nede og flat, så husk de øyeblikkene som er bra. Tar du deg selv i å være i godt humør eller å le av noe som var morsomt så nyt det!
  • Hvis du sliter med energinivået, lag deg realistiske planer. Sett forventninger til deg selv som du klarer å gjennomføre, og ikke bli skuffet eller lei deg hvis du ikke klarer alt du hadde tenkt til. Du går tross alt gjennom en tøff behandling som de fleste andre “som klarer alt sammen” ikke gjør. Hver fornøyd med det du har fått til istedenfor det du ikke har fått til. Klarte du bare å re opp senga i dag? Men da klarte du faktisk å både stå opp av senga, og å re den opp! Det er bedre enn ingenting.
  • Tren. Dette er så viktig. Både fordi sprøytene gir økt risiko for å få benskjørhet, men også fordi det gjør noe med deg. Strekk litt på kroppen om morningen, gjerne litt yoga, slik at du kommer igang og føler deg bedre. Gjør en aktivitet som du liker, og du vil garantert føle deg bedre med kroppen din.
  • Le av situasjoner du vil gråte av. Dette har tatt meg tid, men det er et så viktig punkt. Noen dager har jeg lyst til å gi opp, og noen dager er alt bare dritt. Da prøver jeg å heller le av situasjonen, og tenke “herregud, her går jeg rundt å føler meg forferdelig og svetter og brenner, fordi jeg er søren meg 22 år og i overgangsalderen. Hvor teit er ikke det?” Jo, det er teit, og det er ganske komisk også. Noen ganger så hjelper det faktisk å le, fordi man får uansett ikke gjort noe med situasjonen man står i. Det er som det er, og noen ganger må man bare le av det.
  • Vær god med deg selv! Gjør ting som er godt for deg. Gjør ting som gir deg energi, og ta vare på øyeblikk som er gode. Du må ikke gjøre alt som alle andre gjør, og noen ganger må man kanskje velge hva som er viktigst for at det skal være gjennomførbart. Da ville jeg vagt det som gir meg mest, og er best for meg. Jeg prøver å si fine ting til meg selv hver gang jeg klarer å gjøre noe, hver gang jeg ikke klarer å gjøre noe (fordi det betyr at jeg har klart å lytte til kroppen min og si nei), og noen ganger skjemme meg litt bort. Er du helt utslitt og lei og vil bare ligge å se på netflix i senga? Prøv å gjøre det til noe positivt. Nå skal jeg kose meg med netflix i senga, og lage meg en kopp te. Fordi det fortjener jeg.

Legg igjen en kommentar om du lurer på noe, jeg svarer på alle spørsmål 🙂

Føler du at du ikke blir hørt?

Kanskje du føler at dine symptomer stemmer overens med det du har lest om endometriose, eller andres historier? Kanskje du føler at det er noe som virkelig er galt, men det ser ikke ut som at noen klarer å finne utav hva det er? Du har prøvd å ta kontakt med helsepersonell med føler det blir normalisert til “vanlige” menssmerter? Føler du at du ikke blir trodd?

Du er ikke alene.

Det er dessverre slik at mange som har endometriose sitter igjen med alt for mange år med utredning før de har fått diagnosen. Det tar i gjennomsnitt 7 år å få diagnosen, det er alt for lenge! Det skal ikke være slik at man føler man må overtale legene til å høre på seg, eller at man skal “vinne” legetimen. Veldig mange opplever at plagene deres blir bagatellisert, og normalisert.

Selvom det ikke burde være slik, så er det dessverre ofte sånn. Derfor vil jeg dele mine beste tips til deg som står midt oppi dette. Det kan føles håpløst, og ensomt, men du er ikke alene. Det finnes flere dyktige leger der ute, og god hjelp å få. Man må bare vite hvor, og hvordan.

Husk at du ikke er alene! 1 av 10 kvinner har endometriose.

Hvis du ikke føler du blir hørt:

  • Forbered deg godt til legetimer. Skriv ned symptomer, spørsmål, og ikke vær redd for å spørre om ting du lurer på.
  • Få en mor, far, veninne, søster – noen som kjenner deg godt til å støtte deg og være med deg på legetimer. Det kan være godt å ha litt støtte, og å ha med seg noen som også får med seg informasjon du får fra legene. Eller som kan hjelpe deg å forklare om du synes det er vanskelig.
  • Ikke la NOEN fortelle deg eller få deg til å tro at det du opplever ikke er ekte. det er KUN du som kan si hvordan din kropp føles, og hva det er som skjer med deg.
  • Ikke gi deg. Et viktig, men vanskelig punkt. Føler du at du ikke ble tatt seriøst første gang? Prøv igjen. Tar ting alt for lang tid fordi det ikke blir tatt alvorlig nok, ring å si ifra. Ikke gi deg.
  • Meld deg inn i endometrioseforeningen. Her kan man møte andre i samme situasjon som deg, det har hjulpet meg enormt. Det som vanlighvis har føltes så ensomt ut, føles ikke så ensomt lenger. Her er det likepersoner man kan snakke med, som vet hva du går gjennom. Av og til er det så innmari godt å bare bli trodd. + At du støtter en god sak om du melder deg inn. Både for deg selv, og alle andre i samme situasjon. Besøk siden deres her: http://www.endometriose.no
  • Har du en fastlege du ikke kommer noen vei med? BYTT
  • Undersøk hvilke sykehus som er i nærheten av deg, og hva slags erfaring de har med endometriose. Søk på nettet, les, skaff deg kunnskap slik at du har bedre oversikt over alternativene. I Norge har vi fritt sykehusvalg, og du kan velge sykehus du ønsker behandling på selv.
  • Igjen, les og skaff deg kunnskap. Det er dessverre slik at flere ikke kan nok om endometriose, og derfor kan det hjelpe deg om du sitter på litt kunnskap selv.
  • Bestem selv hva som er greit for deg. Ikke la legene sette deg på hormonbehandling etter hormonbehandling, uten engang å vurdere operasjon. Ikke la noen bagatellisere det du opplever, gjenta hvordan det føles og stå på ditt. Føler du at de gjenforteller det du sier feil, avbryt og si deg uenig.
  • Kommer du ikke noen vei med de legene du har vært hos? Det er ikke nødvendigvis en dårlig ide å lese litt om anbefalte gynekologer innenfor endometriose. Mange av de jobber privat, men om du har økonomisk mulighet til det er det noe jeg absolutt ville vurdert.

 

Det finnes løsninger, behandlinger og hjelp å få. Man man må bare til riktig sted og veien dit kan være litt utfordrende. Det er også flere som har fått hjelp raskt, og kommet til riktig sted med engang så det er ikke sikkert at det vil være like lang tid og vanskelig for deg. Det er viktig å huske på! Jeg prøver likevel å dele mine erfaringer for de som det tar for lang tid for, slik at det skal jevnt sett bli bedre for alle. Det er dessverre per i dag for dårlig generelt kunnskapsnivå hos legene om endometriose.

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet om det er noe du lurer på! <3

Laparoskopi operasjon – Min opplevelse

Jeg husker så godt hvor engstelig og nervøs jeg var før jeg skulle gjennomgå laparoskopi operasjonen, hvor mange spørsmål jeg hadde og tanker rundt selve inngrepet. Derfor vil jeg lage et innlegg til dere som forhåpentligvis kan gi et inntrykk av hva man kan forvente, og kanskje roe ned nervene litt. Håper dette kan være til hjelp!

**NB; dette innlegget er basert på min personlige opplevelse av operasjonen, og jeg kan kun fortelle om hvordan det var for meg. Det betyr ikke at alle vil oppleve det på samme måte, eller reagere på samme måte som meg.

De siste dagene før operasjonen var jeg veldig spent, nervøs, og tenkte mye på selve inngrepet. Hva gjør de egentlig?

Det de gjør er å gå inn gjennom forskjellige steder i mageregionen for å lete og eventuelt fjerne endometriose-vev. På meg gikk de inn gjennom navelen, og tre steder langs “trusekanten”. I tillegg brukte de noe som de førte inn i skjeden, slik at de kan vri på og flytte på den for å lete etter endometriose-vev i området rundt. Det er forskjellige metoder for å fjerne vev, de to jeg kjenner til er å enten skjære det vekk, eller å brenne det vekk. På meg ble jeg fortalt at de gjorde begge.

laparoskopi arr

Slik så jeg ut et par dager etter operasjonen. De hvite plastrene viser hvor legene gikk inn med instrumenter for å lete etter vev.

Jeg ble operert ved Ullevål sykehus, og jeg må si at det var veldig godt å komme dit. Jeg møtte dyktige leger, og jeg følte meg trygg og tatt vare på. Operasjonen var utfordrende for meg da jeg gikk på en alvorlig psykisk knekk en uke før operasjonen og jeg var veldig skjør og redd. På tross av dette følte jeg meg så trygg som jeg kunne på Ullevål, og det var godt å komme til et sykehus hvor man følte man virkelig ble hørt, og ikke minst – at de faktisk forstod og hadde respekt for det jeg gikk igjennom.

Meg sammen med lege og sykepleier på Ullevål. Dette var etter operasjonen.

Selve operasjonsdagen for meg er ganske blurry, da jeg rett og slett var så redd og plaget av angst at jeg nok ikke klarte å være helt tilstedet. Jeg skal uansett dele så mye som jeg husker.

Jeg hadde fått beskjed om å faste før operasjonen, og vi ankom Ullevål grytidlig på morningen. Jeg møtte aller først en av legene som skulle operere meg, og som stilte meg litt spørsmål angående mine symptomer og smerter. Deretter møtte jeg en annen lege som gikk igjennom litt praktiske ting, og stilte meg noen spørsmål. Så ble jeg vist til et rom hvor jeg fikk klær å ha på meg, og noe premedisinering (smertestillende). Jeg fikk også beskjed om å barbere meg nedentil, og en barbermaskin for å gjøre det. Da jeg hadde fått skiftet og gjort meg klar, kom den andre legen som skulle operere meg inn for å snakke litt om operasjonen og stille meg noen spørsmål som hun også hadde. Her var jeg veldig nervøs, og det var godt å få stilt litt spørsmål i forhold til hvordan ting skulle foregå.

Dette var det siste bildet jeg tok før operasjonen, mens jeg satt i sengen på venterommet. 

Deretter ble jeg trillet inn til operasjonsrommet, og her tror jeg at jeg var så nervøs at jeg rett og slett ikke husker alt som skjedde. Det er litt utydelig når jeg tenker tilbake på det. Det siste jeg husker er at jeg fikk en maske til å puste i, før jeg så “sovnet”.

Jeg våknet opp med en sykepleier sittende ved siden av meg på oppvåkningen, og jeg husker det første jeg spurte om var om hun kunne holde meg i hånden. Haha. Så begynte jeg å komme til meg selv igjen, og følte meg egentlig ganske ok. Jeg var ikke kvalm, bare litt døsig og sliten. endelig hadde jeg klart å komme meg gjennom noe jeg hadde gruet meg til i lang tid, og jeg spent på å høre hva legene hadde funnet. På dette tidspunktet viste jeg fremdeles ikke om jeg hadde endometriose, da den eneste sikre måten å få diagnosen på er ved at legen utfører laparoskopi.

Etter operasjonen. Lettet og stolt over at det endelig var over, og spent på å få høre resultatene av legen.

Noen timer etter jeg hadde våknet opp kom den ene legen inn på rommet mitt.

Jeg fikk da vite at de hadde funnet endometriose på flere av organene mine, og at operasjonen hadde vært velykket. De hadde klart å fjerne alt vevet, og alt i alt så det nå veldig bra ut. Jeg husker jeg knakk sammen i gråt, og 20 kg lettet fra skuldrene mine. Endelig viste jeg hvor disse smertene kom fra, endelig hadde jeg en diagnose, noe å vise til som forklarte alt sammen. Jeg var nemlig svært redd for at de ikke skulle finne noe og at jeg skulle fortsette å gå rundt å ikke vite hva som feilte meg, så for meg var det en lettelse å få diagnosen.

Jeg hadde mye smerter etter operasjonen, og dessverre er det nok sånn at de som har mest vondt før operasjonen, gjerne får det etter også. (Det ble jeg fortalt) Jeg hadde også vondt og en sår følelse i underlivet, både på grunn av at de hadde vært inne i skjeden under inngrepet men også fordi de på meg satte inn en spiral samtidig. Dette kan være lurt å være klar over på forhånd, jeg tenkte rett og slett ikke over at det kom til å føles sånn og ble litt overrasket. Jeg fikk smertestillende og litt mat før vi satte kursen hjemover. Selve operasjonen er i utgangspunktet dagkirurgi, og man kan oftest dra hjem samme dag.

Her er mine beste tips til deg som skal gå igjennom en laparoskopi-operasjon:

  • Ha med deg noen som kan kjøre deg til og fra, og gjerne passe på deg et par dager etter operasjonen.
  • Gjør klart ting hjemme slik at det blir lett å komme hjem. F.eks kjøp inn lettvinte måltider, pass på at du har bøker eller lesestoff tilgjengelig, og at du har ryddet god plass i sofa og seng til de første dagene.
  • Det kan være lurt å sørge for at man har løs avføring både før og etter operasjonen. Det kan være vondt å gå på do de første dagene etter inngrepet.
  • Snakk med legene og still de spørsmålene du lurer på dersom du er redd eller nervøs. Det føles garantert bedre når man får svar på noen av bekymringene man sitter med.
  • Prøv å lad opp dagene før operasjonen på en måte slik at du har litt positivt overskudd og føler deg bra før inngrepet, da vil man kanskje også føle seg bedre etter.
  • Kom deg fort på beina igjen! Det anbefales å begynne å gå små turer så fort som mulig, og å komme tilbake til normalt aktivitetsnivå så fort det lar seg gjøre. (rådfør deg likevel med din lege om dette, da dette kan være individuelt fra operasjon til operasjon)
  • Ha gode venner rundt deg. Det er ingen ting som er bedre enn å få veninner over til å muntre seg litt opp og kanskje se en film med deg de dagene man kommer seg etter en operasjon.
  • VARMEFLASKE. Altsa jeg kan ikke få sagt hvor viktig dette har vært for meg, jeg gikk ikke et sted uten den varmeflasken i flere uker haha. Den hjelper mot smertene og virker lindrende.

Det er individuelt hvor lang tid det tar å komme seg på beina igjen etter en laparoskopi, men i utgangspunktet fikk jeg beskjed om at det var normalt med en ukes sykmelding. Jeg tror det er lurt å prøve å gjøre ting og ikke bli sittendes for mye i ro, men likevell ta hensyn til kroppen. Klarer man en liten gåtur, så er det absolutt bedre en ingen gåtur.

Masse lykke til, til deg som skal gjennom laparoskopi! Dersom du lurer på noe jeg ikke har beskrevet over så må du gjerne legge igjen en kommentar i kommentarfeltet. 🙂

Hva er endometriose?

Hva er egentlig endometriose? Jeg skal prøve å forklare så godt jeg kan slik at det blir litt lettere å forstå, enten om du selv har endometriose, kjenner noen som har det, eller rett og slett vil vite mere om denne sykdommen.

Endometriose er en tilstand hvor vevet som vokser inne i livmoren (slimhinnen), også vokser andre steder i kroppen. De vanligste stedene er i bukhulen, på tarmene, på blæra, rundt skjeden, bekkenet, men man kan også få endometriose andre steder og på andre organer i kroppen. Noen har også dette vevet voksende på eggstokkene, egglederne og i områder rundt livmoren – det kalles da Adenomyose. Endometriose er når vevet vokser utenfor, og på andre organer i kroppen. Disse cellene forstår ikke at de befinner seg utenfor livmoren, og vil derfor oppføre seg som normalt neste gang man får menstrasjon- det vil si at de vil da løsne og begynne å blø på samme måte som slimhinnen som befinner seg i livmoren. Men siden dette vevet vokser på organer inne i kroppen, har ikke blodet noe sted å komme ut. Det blir da liggende og skaper en betennelsestilstand, som også kan gi smerter.

Hovedsymptomet på endometriose er smerter, da alt ovenfor ofte forårsaker sterke smerter.

De aller fleste har smerter under menstrasjon, men flere har også smerter utenom menstrasjon. Dette varierer i forhold til hvor lenger du har hatt endometriose, hvor mye vev som vokser, og hvor. Mange har også store blødninger under mens. Vevet som vokser kan også gi ulike symptomer utifra hvor vevet er lokalisert. Det er ikke uvanlig å ha smerter i forbindelse med avføring dersom du har endometriose på tarmen, hyppig vannlating med smerter ved endometriose på blæren, og smerter under samleie ved endometriose rundt skjeden. Dette er temaer jeg kommer til å skrive innlegg om senere. Hvis det er noen spesielle temaer rundt endometriose dere ønsker jeg skal skrive om så legg igjen en kommentar under 🙂

endometriose

Endometriose er en «usynlig» sykdom, men som derimot har symptomer som kan vises. Det som har hjulpet meg mest ved sterke smerter er glovarme varmeflasker, men det er ikke bestanding huden blir så glad for det og da ender jeg ofte opp med å så slik ut. Merkene blir som oftest borte, men i perioder med mye varmeflaske kan de bli værende.

Hvis man synes det er vanskelig å skulle fortelle om alt dette når man blir spurt hva endometriose er så kan si at det er en kronisk betennelsestilstand grunnet vevforandringer i underlivet som gir sterke smerter. Man kan også si at det er en kvinnesykdom som i perioder kan gi sterke smerter og andre symptomer, om man ikke ønsker å gå i detaljer. Eller vev fra livmoren som vokser andre steder i kroppen og gir smerter, det viktigste er at du finner en måte å forklare det på som du selv er komfortabel med.

Jeg tenker at om noen spør og vil vite, så forklarer jeg gjerne om hvordan dette fungerer og hva som skjer i kroppen og livmoren. Det er viktig at vi bryter disse tabuene, at vi skal kunne snakke om underliv/mensen, og “kleine” sykdommer. For det er jo så naturlig! Jeg oppfordrer alle til å fortelle det de selv synes er greit å dele, det behøver ikke å være flaut eller skamfult. Del det du selv ønsker, med de du ønsker 🙂