I dag har jeg lyst til å gi opp

I dag har jeg lyst til å gi opp.

Fordi dagen i dag er vanskelig, det var den i går også. Kroppen fungerer ikke, hodet fungerer ikke og jeg føler meg generelt sett ikke bra. Jeg har ligget i senga i to dager, og jeg blir så forbanna på meg selv. Selvom jeg sier jeg ikke må bli det, for hva annet skal man gjøre? Er man dårlig så er man jo dårlig, og det er helt ok å ikke bestandig klare alt. Men i dag klarer jeg ikke å la være å være forbanna på meg selv. Fordi jeg føler meg patetisk, jeg føler meg mislykka. Jeg føler jeg er 22 år med masse energi, ambisjoner og glede, men jeg er fanget i en kropp som ikke vil, som er i overgangsalder og som gir smerter og verker uten like. Jeg føler meg så utrolig annerledes enn alle andre. Jeg føler meg alene.

I dag dro jeg til psykologen, også gråt jeg hele veien hjem. Fordi jeg er så lei. Av alt styr med sykdommen min, av at jeg “aldri” blir frisk, eller bedre, og at jeg føler meg fanget i det samme. At jeg føler jeg leter etter løsninger og prøver å være positiv, men blir slått ned i bakken gang på gang. At jeg fremdeles ikke føler meg tatt seriøst i enkelte møter med legene, og at jeg må samle energi og kjempe for å finne utav behandlingsmetoder, eller ting som kanskje kan være til hjelp. Det er det svært få som legger frem for meg, og jeg får avslag fra klinikker som kan tilby meg hjelp, fordi de mener de ikke kan hjelpe meg. Enda jeg vet andre har fått effekt av samme behandling. Så jeg må samle informasjon selv, og jeg føler til tider jeg kan mere om min egen sykdom enn det legene gjør. Det føles håpløst.

Det er så lett å skrive innlegg på bloggen om dager som er bra. Om ting jeg har funnet utav som kan være til hjelp, eller erfaringer som jeg har med endometriosen. Det er ikke like lett å skrive når ting ikke er bra, sånn som nå. Men jeg føler det også er viktig, fordi jeg vil ikke være den som bare deler de gode delene eller får alt til å høres lett ut. Fordi det er alt annet en lett til tider, og det tror jeg det er mange som føler på. Av og til har jeg lyst til å gi opp. Til å slutte å kjempe denne kampen som møter meg hver eneste morgen. Til å slutte å prøve, slutte å tenke positivt i de negative situasjonene, og bare slutte. Fordi det koster så mye krefter, krefter jeg egentlig ikke har.

Meg fotografert av Albin Siggesson

Det er ikke alltid man bare kan skjerpe seg, bare  “gå seg en tur, eller bare komme seg opp av senga, for noen ganger går det faktisk ikke. Noen ganger klarer jeg ikke le av de filmene jeg egentlig synes er morsomme, eller føle trygghet og støtte i de tingene jeg vanligvis gjør.

Sånn føler jeg meg i dag. I dag klarer jeg ingenting, og jeg vil ingenting. Jeg vil bare at denne dagen skal gå over, og at jeg skal bli meg selv igjen. At jeg skal føle meg som meg selv igjen. I dag nytter det ikke å skrive en liste over ting jeg kan gjøre for å føle meg bedre, for jeg tror ikke jeg vil klare å føle meg bedre akkurat i dag. Og når jeg leser råd og tips fra andre så blir det nesten bare verre, fordi jeg forstår at jeg ikke klarer å gjøre noe av det og føler meg bare enda mere mislykka og patetisk. Fordi jeg klarer ikke ta kontroll over situasjonen, akkurat i dag.

Da er det godt å vite at man ikke er alene. For hvis det finnes andre der ute som føler den samme elendigheten og følelsene som meg, og klarer de å komme seg igjennom det, så betyr det at jeg klarer det også. Jeg håper jeg kan gi dere den følelsen. Fordi du er ikke alene, og det er ikke jeg heller. Noen dager klarer man ikke følge råd eller lister, noen dager klarer man ikke å få tilbake kontrollen. Noen dager klarer man kanskje ingenting, med unntak av å eksistere. Og kanskje det er det eneste man skal gjøre disse dagene. Bare puste, bare være, og bare vite at man er ikke alene og det kommer til å gå over. Bare ikke akkurat i dag.

I dag har jeg lyst til å gi opp, men det skal jeg ikke. Jeg skal bare puste, et åndedrag av gangen helt til det går over.

 

5 kommentarer
    1. Jeg hadde også endimetriose. Men jeg oppdaget det ikke før jeg var mange og 30. Så jeg hadde ikke mye plager får jeg vel si. Kom tidlig i overgangsalder, 39, og fikk ingen barn. Sånn ble det med meg. Men jeg har hatt det bra jeg altså, kan ikke klage. Synd du skal ha det så vondt 🙁

    2. Trist å høre at dagen ikke er så bra. Men du gjør en kjempejobb med deg selv og denne bloggen! Hva du har fått til på bare denne korte tiden som syk er imponerende!
      Vet et par ting om å være kronisk syk og smerter. Det er tøft! Det er utmattende. Men man blir og vandt med det utrolig nok. Ikke for at det gjør det noe lettere.
      Som du sier: Ta en dag av gangen, og pust med magen. Senk skuldrene og gjerne bruk meditasjon som hjelpemiddel. Om man ikke klarer noe annet, så klarer man som oftest å ligge rolig og meditere 😉
      Tvitvi og aldri gi opp! Heier på deg <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg