Trening som medisin

Det er mange forskjellige meninger rundt hvor vidt trening kan hjelpe på sykdom. Det er nok vanskelig å forhandle våpenhvile mot frøken underliv med en yogamatte, men det er mye du kan gjøre på dagene hun ikke er i angrepsmodus – som kan gi avkastning senere.

*Innlegget er basert på mine egne erfaringer med trening, og hva og hvordan det har hjulpet meg.

En av de første tingene jeg oppdaget etter operasjonene mine, var at jeg overhodet ikke var i kontakt med kjernemuskulaturen min. Det å ta situps kunne fort føre til tårer, og en kvalme som satte i meg så fort jeg prøvde å anstrenge magemusklene. Høy puls ble forbundet med angst, og førte fort til .. enda.. høyere puls.. Jeg følte meg ganske stuck, og som den adrenalinjunkien jeg er, var det ikke typisk meg å plutselig skulle sitte så mye stille. Å ikke kunne bruke kroppen min som jeg ville, gjorde at jeg følte meg fanget i den. Lang historie kort, dette gjorde meg deprimert og fikk det ellers så magiske og fargefulle livet til å se ganske grått ut.

Veien tilbake.

Dette er ikke avsnittet hvor jeg skal beskrive en eller annen vidunderkur som gjør at man kan leve akkurat som før, for det er ikke nødvendigvis tilfellet. Og kanskje burde det heller ikke være målet. Men heller hvordan vi kan finne tilbake til kroppen på ny, og finne nye former for trening og kontroll som gjør at vi ikke føler oss fanget i den. For meg, så betydde dette å begynne helt fra scratch.

Min nokså lange kjærlighet for å løfte tunge vekter i knebøy og markløft ble nå byttet ut med yogamatte, pusting og personlig trener. Det eneste jeg skulle gjøre var å puste mens han holdt hendene sine på ulike steder rundt mage og rygg. Jeg skulle prøve å dytte hendene så langt vekk som mulig, og presse pusten ut i disse musklene. Det høres kanskje teit ut? Eller lett? Eller ikke som trening? Det var det første jeg tenkte også, men dette er det som har hjulpet meg mest. Gjennom å kontrollere pusten, og alltid aktivere kjernemuskulaturen, har jeg klart å finne tilbake til kroppen min.

Etter hvert som jeg fikk kontroll på pusten, og klarte å aktivere kjernemuskulaturen i ulike posisjoner/treningsøvelser, kunne jeg begynne å pushe meg selv. Samtidig som jeg pushet grensene mine, ble jeg også mer vandt til å faktisk bruke magemuskulaturen min, og traumene som kroppen hadde etter smerter og operasjoner – forsvant i takt med treningen. Det er fremdeles slik at jeg fryser til om det blir for hard belastning mot magen, og det kan også utløse reelle smerter, men jeg tåler mye mer enn før. I dag kan jeg leke meg med egenvekt og små vekter, strikk og yogaøvelser, og jeg føler meg mye mer i kontroll over min kropp.

Kan trening gi mindre smerter?

Som sagt tror jeg ikke trening kan gjøre en stor forskjell om du helst burde vært på operasjonsbenken, og det er viktig å alltid kjenne etter hva kroppen klarer. MEN, jeg tror trening kan være viktig både for å holde kroppen og musklene i gang, men også for vår opplevelse og mestring av smerte. Jeg opplevde etter jeg kom i kontakt med magemusklene mine og kjernemuskulaturen igjen, at jeg ikke lenger var like redd for smertene. Fordi nå var jeg vandt til at det kan være bevegelse og aktivitet der, som ikke nødvendigvis gjør vondt. Det føltes ut som om jeg klarte å ta kontroll over det jeg hadde vært mest redd for av alt, og på den måten fjerne noe av frykten. (Og ikke minst gi meg masse mestringsfølelse!!)

Det andre punktet er dette med bevegelse. Jeg merker på min kropp at dersom jeg er sengeliggende, eller har hatt mange dager med smerte, så stivner alt. Absolutt alt, og særlig hele bekken/hofte/mage området. I periodene hvor det har vært verst har jeg gjerne fått vaginisme også, som basically er at skjeden også låser seg igjen. Dersom jeg jevnlig bruker og aktiviserer disse områdene, så stivner de ikke like hardt til. Og stive muskler er som vi alle vet, er vondt. Om man i tillegg har vondter her fra før, vil dette bare øke på, og kroppen blir også sensitiv til smerter fra området. Så tøy både kropp og muskler (Og underlivet om du trenger det, man kan bruke dilator eller en vibrator du har fra før) slik at du er i jevnlig flow. Har du vært dårlig og stivnet til, ville jeg begynt veldig forsiktig slik at du ikke blir støl.

La oss heller ikke glemme at når du trener så frigjøres det endorfiner, som gjør deg glad. Noe vi gjerne kan trenge litt ekstra av om hverdagen er vanskelig. Det er så mange gode grunner til å trene, og det er så mange måter å trene på. Ikke la det være en begrensning eller stopper at du ikke kan trene som før, finn heller nye og morsomme måter du kan utfordre deg selv og få mestringsfølelse på♥ Lykke til!

På Instagram kan du finne en reelsvideo hvor jeg deler mine favoritt treningsøvelser. 

2 kommentarer
    1. Jeg sliter en del med smerter da jeg trener, opplever ofte at det blir vondere. Har du noen råd til det? Akkurat nå klarer jeg ikke gjøre så mye, og kan få vondt hvis jeg gå tur i for raskt tempo..

      1. Så vondt å høre at du sliter.. Det skal ikke være sånn. Jeg tror det er veldig viktig å ikke pushe seg selv for hardt, men prøve å gjøre litt aktivitet hver dag (Kanskje ikke på de dagene det er som verst og smertene virkelig herjer) Men prøv å starte veldig forsiktig, og å gjøre aktiviteter uten å nå den ‘grensen’ hvor du blir dårlig. Hvis dette ikke går med tiden og du ikke klarer gradvis å pushe deg selv litt og litt, ville jeg tatt kontakt med lege for ny vurdering. Det skal ikke være sånn at du skal ha så vondt at du ikke kan gå tur uten å trigge smerter.. Masse lykke til <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg