Jeg har grått og ledd meg gjennom eksamensperioden, og endte kaoset (hvor jeg strengt talt trodde jeg skulle dø) med toppkarakter.

Jepp, du leste riktig. Toppkarakter. Det hadde jeg ikke trodd jeg skulle få til når jeg satt begravd med et gråtkvalt ansikt langt ned i bøkene. Etter gjentatte turer hjem til pappa (hvor det første jeg gjorde da jeg kom inn døra var å braste i gråt, enda jeg hadde mannet meg opp hele bilturen til å IKKE gjøre det) fikk jeg gjennomført og 20 kg er herved lettet fra mine skuldre. Fy søren så digg. Og fy søren for et tøft semester det har vært. Her har jeg gått med eksamensstress, knust hjerte, angst og endofuckingsmetriose, men jammen gikk det likevel. Om du nå sitter å lurer på om jeg har litt “flink pike syndrom”, så kan jeg bekrefte det med en gang.

Jeg tror dette har vært en vanskelig høst (eller år?!) for mange. Med endringer på jobb og skole, mye mer tid alene med tankene sine, og ikke minst lengre vekk fra venner og familie. The hudsult is REAL. Jeg tror ikke jeg noen gang har savnet klemmer og nærhet så mye som denne høsten, spesielt etter jeg flyttet for meg selv og ikke hadde romkamerater som jeg lenger kunne plage i tide og utide. Til tider har det vært så ille at jeg har holdt på å klemme kassamannen på joker bare for å huske hvordan det føltes igjen med en klem (håper ingen blir krenka nå, jeg følger seff alle retningslinjer).

Meg som tok bilde av meg selv i omskiftningsrommet etter å ha tatt MR, for å dokumentere at jeg klarte det! (eller fordi det var så bra lys der, hvem vet)

Et lyspunkt!

Heldigvis, og helt ut av det blå. (Eller etter jeg “solgte meg selv” på facebook-heste-gruppe) kom jeg over en stall i nærheten av meg hvor jeg nå har begynt å ri. Jeg er faktisk så heldig at jeg har begynt å trene flere hester der, og har kunnet finne tilbake til min lidenskap med islandshester. Noe jeg har holdt på med siden jeg var 6 år, men etter jeg flyttet til Oslo så jeg det vanskelig å skulle kombinere hest og studier. Det visste seg å ikke være så vanskelig likevel, og med bil, pågangsmot, veldig hyggelige stall-mennesker og plastboks fra ikea til hesteklærene på hybelen (Så duftlyset mitt fra rituals ikke blir overdøvet av scent hest 2.0) har dette fylt hverdagen min med masse glede. Og hestene? De kan man klemme på, og børste på, og kose med, og plutselig ble hudsulten ikke så ille alikevell.

Det kan hende jeg er den som koser meg aller mest på dette bildet.

Smerter og stahet.

Det er sikkert mange som lurer på hvordan det går med smertene og endometriosen. Ikke minst hvordan jeg klarer å ha en så aktiv hverdag som jeg har nå, med en kranglete livmor. Vell, her er det dessverre ingen solskinnshistorie. Frøken underliv krangler og syter enda, men jeg jobber mye med å ikke la det hindre meg i å ha livsglede og gjøre de tingene som er godt for meg. Jeg tror, og har kjent på min kropp, at noe av det viktigste for meg er å holde meg fysisk aktiv og bruke kroppen. Noen ganger er det vondt, og ukjent aktivitet kan skape irritasjon og smerter, men hvis jeg tviholder på staheten min (Sammen med en dose sunn fornuft) klarer jeg å ikke gi meg. Da jeg begynte å ri aktivt igjen, fikk jeg vondt hver dag. Nå er det mindre. Ridning er veldig god trening og aktivisering av bekken og mage, og det har hatt effekt på både godt og vondt.

Trening kan nok ikke kurere endometriose. Men det kan frigjøre endorfiner, gi deg glede og energi, og styrke kroppen din. Alle disse tingene kan påvirke hvordan du opplever smerte. Jeg personlig merker stor forskjell på hvordan jeg håndterer smerten. Å møte den uten å være redd, med energi, positive tanker, og noe å holde fast ved (Noe man gleder seg å komme tilbake til, en god grunn til å holde ut når det står på som verst) – Gjør det hele mer overkommelig. Det er selvfølgelig fremdeles dager hvor jeg både banner, ringer mamma å sutrer, hater livet og hører på trist musikk. MEN, jeg prøver å fylle absolutt hver eneste dag med noe som gir meg glede. Konsekvent bruke tiden min på ting som gjør meg godt, og mennesker som gjør meg godt. Da blir det ofte ikke like ille når man plutselig må ligge i sengen resten av dagen.

Til slutt vil jeg si takk for alle som er her inne å leser hver eneste dag. Som sender meg mail, og meldinger på instagram. Jeg har ikke fått svart dere alle sammen, men det er veldig godt å se at noen kan finne støtte i det jeg skriver, og dere er noen ekte krigere alle sammen♥