Herlighet for noen dager det har vært. Her har alt skjedd på en gang, samtidig som et magevirus har herjet i vei og jeg har måttet møte angsten min i døra igjen.

De siste dagene, eller egentlig den siste uken har vært ganske tøff. Jeg skulle reise opp til mamma på det som skulle bli tidenes hesteferie (igjen hehe, hest er best) og endte isteden opp med å sitte å sutre, ligge våken på nettene med smerter, og ikke kunne spise uten at magen ble fly forbanna.

Jeg har vært hos legen, og det er mye som tyder på at jeg har hatt et virus eller fått i meg en eller annen bakterie som har gjort at jeg har vært så dårlig. Og det burde jo forsåvidt være en grei ting å svelge. Men. Det var det ikke. For det øyeblikket hvor dette kom, så ble også endometriosesmertene mine trigget, og det å skulle gå på do ble igjen et prosjekt hvor jeg sitter å vil bite meg i armen. Det positive med disse dobesøkene er jo at de går over, men angsten som trigges av de- den gjør ikke det.

Angsten for å bli dårlig av å spise mat blir så stor, at jeg i veldig dårlige perioder ikke klarer å spise. Og slik ble det nå. Da klarer jeg ikke ri heller. Eller trene. Eller sove. Eller mye av de andre tingene vi trenger å gjøre i hverdagen. Fordi vi trenger mat. Det er helt idiotisk, jeg vet det. Men den dumme angsten, den er så sterk og når den først setter seg så er det vanskelig å kjempe imot. Det er som å ha en stemme i hodet som forteller deg om alt som kan gå galt og viser deg en trailer på en syk skrekkfilm hvor du er i hovedrollen og plottet er at du ligger på gulvet å lider. Den stemmen er også veldig flink til å krisemaksimere, og da gjerne «hva om du er blitt syk igjen» «hva om dette ikke er et magevirus, men endo» «hva om det aldri stopper».

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Man skjønner at noe er litt galt oppi der når man sitter på legekontoret og håper på at man har blindtarmbetennelse, bare så lenge det ikke er endo.

Fine Lillehammer. 

Det blir ikke bedre av å tenke disse tankene, og heller ikke bedre av å ikke spise. Men noen av disse dagene ble det 1-0 til angsten. Eller kanskje heller 10-0 til angsten. Jeg har vært mye i ro, men jeg har ikke gitt opp. Jeg har prøvd å trene, prøvd å danse, prøvd å gå tur- og det har ikke gått så bra, men jeg har prøvd. Og ikke minst prøvd å holde håpet om at det går over. Og det gjorde det. Formen har kommet seg og det ser ut som at det var bare et lite magevirus og ikke endohelvette som har meldt sin retur. Noe jeg er evig takknemlig for.

Jeg møtte angsten min litt i døra, kom meg på både tv-innspilling, opp av senga, har vært ute å spist og ikke gitt opp. Med det er en kamp man må kjempe inni hodet. Det var hardt, men det gikk. Så kanskje det ble litt 1-0 til Martine og ikke til angsten likevel?

Fineste Einfari som ikke fikk like mange turer som planlagt.

Intervju i VG og NRK, og usynlig sykdom.

Som mange av dere har sett var jeg i går i VG i et intervju sammen med Alexander Rybak. Vi hadde også et intervju sammen på NRK. Jeg legger ved link her-> ♥ og her -> ♥ Det har vært utrolig mange fine tilbakemeldinger og jeg vil takke dere alle for godheten og kjærligheten dere gir. Det varmer og betyr så utrolig mye. Takk❤️

En ting som jeg har tenkt litt på er at jeg får mange kommentarer på at jeg ikke ser syk ut. Jeg tar det som er kompliment, og jeg vet det er ment godt. Men det sier også litt om viktigheten rundt å forstå usynlig sykdom. For den siste uken har vært jævlig. Jeg føler meg hoven i ansiktet etter lite søvn og økt betennelse i kroppen, men jeg har skjerpet meg og skjult det med sminke så jeg skulle klare å stille opp på intervju. Jeg ser det, men det fordi jeg kjenner mitt eget ansikt så godt. For alle andre er det nok usynlig. Og det er nettopp det. Det er så mange mennesker som lever med en usynlig sykdom, eller en usynlig smerte. Som vi ikke kan se. Og de skjerper seg, sminker seg og tar seg sammen og putter på et smil. Vi deler fargefulle bilder på Instagram fra de gode dagene, men ikke fra de dårlige hvor ansiktet er hovent og øynene er gråt i stykker (jeg er selv skyldig her). Og burde vi det? Jeg vet ikke. Men det er en fin ting å huske på, at vi aldri vet hva andre går igjennom. Til alle som våkner opp med en usynlig smerte og tar på seg en maske før de går ut i den store, harde verden. Dere er sterke. Jeg vet det er så mange av dere❤️

Nå skal jeg sette kursen tilbake til Lillehammer igjen, og få nytt et par siste dager på hesteryggen nå som jeg og magen er venner igjen. God helg!