For et par dager siden fikk jeg et lite tilbakefall, og jeg hadde et nytt smerteanfall som var på linje med de jeg hadde i februar.

Og nå ser det ut som dette skal bli et litt trist innlegg. MEN! Jeg er egentlig glad det skjedde, fordi jeg fikk en stor bekreftelse på hvor langt jeg har kommet og hvor bedre jeg har blitt. Det høres kanskje litt merkelig ut, og jeg er noe overrasket over at jeg skriver dette også. Men selv om det var vondt, og jeg lå våken hele natten med rier så klarte jeg ikke la være å tenke at “Fysøren så heldig jeg er som ikke har dette hver dag lengre”. For det var hverdagen min før. Hver eneste dag var det sånn. De dagene jeg har vondt nå er jo vonde, og jeg kan fremdeles få rie-smerter, men veldig ofte klarer jeg å unngå å bli sengeliggende. Jeg kan klare å pushe meg ut av døra, eller å få gjort noe selv om dagen blir redusert. Før mistet jeg all handlingskraft.

Så da jeg lå der og kjente krampene rive i livmoren så var jeg likevel fylt med en slags takknemlighet. Takknemlig for at angsten som kom helt i starten, faktisk ble borte etter ti minutter. Takknemlig for at jeg klarer å snakke til meg selv og ta kontroll over psyken. Takknemlig for at dette ikke er noe jeg opplever hver eneste dag. OG, takknemlig for at jeg klarte å puste meg igjennom det uten smertestillende. Jeg skal ikke lyve, jeg var farlig nærme, men jeg klarte meg faktisk igjennom det uten. Når jeg sovnet innimellom smertetakene og våknet igjen så var ikke medisinvesken langt unna, men jeg vet hvor tøft det hadde vært for psyken min dagen etterpå, og klarte å bruke det som en drivkraft. Jeg mener ikke at man ikke skal ta smertestillende hvis det er behov for det, og er ikke på noen måte imot det, men jeg med min sensitive psyke har godt av å unngå det dersom det er mulig.

Dagen etter var jeg også ganske redusert og hadde konstant middels vondt. Men nå føler jeg meg mye bedre igjen, og det er herlig. Jeg hadde trodd jeg skulle bli mere redd eller bekymret, men jeg har av en eller annen grunn klart å legge hele situasjonen bak meg og bare tro på at det blir lenge til neste gang. Før ville jeg krisemaksimert og tenkt på dette i flere dager etter.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Roe litt ned.

Jeg har holdt på i ett kjør i hele sommer med treninger, dans og en eller annen aktivitet stort sett hele tiden. Det har vært så befriende å kjenne på at jeg kan gjøre ting igjen, og ikke er styrt i like stor grad av kroppen og smerter. Men jeg kjenner nå at det er godt å roe litt ned. Etter mageviruset jeg hadde og nå litt tilbakevendende smerter har jeg måtte senke aktivitetsnivået noen hakk og lytte litt til meg selv. Ikke kjøre meg selv på veggen. Stå over noen treninger, og kanskje se noen filmer. Det er det nemlig lenge siden jeg har gjort. Jeg har pendlet mellom Lillehammer og Oslo, ridd eller danset, og ikke helt klart å roe ned.

Det er noe jeg kan være litt dårlig på, det å roe ned. For jeg har masse energi, og noen ganger letter det litt og det kan være vanskelig å lande igjen. Alt skjer på en gang og man kan oppleve å miste litt bakkekontakt. Jeg blir likevel sliten men kan da ha så mye energi på kvelden at selv om kroppen trenger å sove, så vil ikke hodet det også ligger vi der å er uenige. Da tar det gjerne noen timer før hodet også roer seg ned og forstår det skal sove, og det fører til en noe redusert nattesøvn. Så litt skjerpings til meg, balanse er viktig. Nå skal jeg være hakket flinkere til å balansere ting, og finne meg en serie på Netflix å bli litt hektet på slik at jeg bruker noen kvelder foran pc-skjermen igjen.

Jeg skal prøve å lage meg en litt bedre kveldsrutine som roer ned både kroppen og hodet, og forhåpentligvis gir en god natts søvn. Og da mener jeg ikke nødvendigvis sånn “åpne vindu og ikke se på mobilen to timer før du skal sove” men, hva gjør dere for å tømme hodet? For å avslutte alle åpne tanker og følelser som til tider kan surre rundt? Om du har noen gode tips, legg gjerne igjen en kommentar♥