Akkurat nå har jeg nettopp kommer hjem fra noen dager på besøk hos mamma. Formen svinger opp og ned som en berg- og dal-bane, og jeg prøver å henge med i svingene.
En ting jeg har begynt å lære meg er at når livet svinger som en berg- og dal-bane, så er det beste man kan gjøre å prøve å følge med. Det kan være ganske overveldende hvor fort det kan svinge, og hvor brått det kan gå både oppover og nedover. Kontrastene kan være store, og hvordan skal man egentlig forholde seg til dette? For vi er jo vandt til å tenke at dersom vi blir syke så må vi ta det helt med ro og slappe av til vi blir frisk igjen. Men hva gjør man da når man ikke blir frisk igjen? Når formen kan svinge opp og ned flere ganger i løpet av dagen? Da må man tenke nytt, man må lage seg en ny hverdag og akseptere situasjonen som den er.
I oppturene er det lett å henge med.
Den gleden når formen endelig er bra, og man har energi til å gjøre det man vil. Den uendelige takknemlighetsfølelsen som strømmer gjennom kroppen fordi du vet at dette øyeblikket kan du nyte. Virkelig nyte. Du føler deg bra, du føler deg fri. Frihet til å gjøre det man vil, endelig! Mikset sammen med en liten bekymring fordi du vet det er på lånt tid. En redsel som kommer snikende, for nedoverbakkene kan fort komme.
Så er det nedoverbakkene.
Når en dag som har vært himmelsk ender med sterke smertestillende, fosterstilling og varmeflaske i senga. Hva gjør man da? Er egentlig hele dagen ødelagt? Eller kan man isteden snu det til å tenke over hvor heldig man er som fikk nyte en så stor del av dagen, selvom den endte med en nedtur.
I nedoverbakkene ser jeg på minner på Snapchat. På alle bilder og videoer jeg har tatt. Alt jeg faktisk har fått til. Minner meg selv på at jeg er bra, jeg får til masse, selvom jeg ikke klarer noen akkurat nå. Livet har masse mening, masse glede, og er fylt med gode øyeblikk. Jeg må bare klare å se de. Åpne mine egne øyne.
I nedoverbakkene holder jeg meg fast. Jeg tvinger meg selv til å være takknemlig.
Å være takknemlig for det som er bra selvom hverdagen er tøff, det er vanskelig. Men det er et steg nærmere aksept og å tilpasse seg sin nye situasjon. Å lære seg å klare å leve et liv som består av masse opp- og ned-turer, for det er slik livet er selvom det for noen svinger mere enn for andre.
Jeg er et steg nærmere, et steg nærmere å akselerere min situasjon. Et steg nærmere å vinne kontrollen tilbake over livet mitt.
