Åpent og ærlig om min situasjon

Det har vært stille fra meg nå i nesten to uker, og jeg er nå klar for å oppdatere bloggen og fortelle dere åpent og ærlig hvorfor.

Da jeg dro ned til Mallorca følte jeg meg i god form, og jeg hadde ikke følt meg så bra på lenge. Jeg trodde oppriktig at ting var på vei til å snu og at overgangsalderen og alle hormoner var på vei ut av kroppen. Jeg fikk for noen dager kjenne på hvordan det var å føle meg som meg selv igjen. Det skulle vise seg å ikke holde seg sånn særlig lenge, og resterende deler av ferien var ganske vanskelig. Jeg hadde det ikke bra og følte meg dårlig hver dag. Da jeg kom hjem dro jeg rett til mamma og siden har jeg vært her.

Jeg har følt meg så utrolig skuffet og lei meg. Fordi jeg endelig begynte å føle meg bedre og hadde fått et håp og tro på at jeg var blitt “meg selv” igjen. Fallhøyden ble så stor, og det var ufattelig vondt å kjenne på hvor herlig det var å være seg selv for deretter å få det revet vekk igjen. Jeg er nok ikke ferdig med overgangsalderen enda, for hetetoktene sitter i og jeg har fått tilbake alle bivirkninger. Så jeg har nå begynt å ta hormoner igjen for å prøve å balansere det, som igjen gir sine bivirkninger. De siste ukene  har det vært en krig i kroppen min med hormoner, følelser og smerter.

Det har vært vanskelig å dele tankene mine med dere når jeg ikke har klart å være positiv.

Tidligere når jeg har skrevet om ting som er vanskelig, har jeg likevel hatt en positiv holdning som gjør at jeg klarer å le litt av det. Eller at jeg klarer å håpe på at ting skal bli bedre, ha energi selvom hverdagen er vanskelig. De siste to ukene har jeg ikke klart å se situasjonen min på en god måte, og jeg har ikke ønsket å dele det med dere. Det har vært tøft, og jeg har ikke vist hvordan jeg skulle formidle det. Jeg har hatt behov for å distansere meg fra sosiale medier, bloggen og venner. Jeg føler meg ofte som en byrde, fordi jeg forstår at det er vondt for andre å være glad i noen som er syk. Det er “alltid” noe med meg, og jeg er mye lei meg. Jeg har ikke snakket særlig med noen andre enn mamma siden jeg kom hjem. Det har vært mye følelser og tanker som jeg ikke har villet skulle påvirke andre.

Jeg ønsker å være et menneske andre kan se opp til, og som de kan få noe av. Jeg vil være hun, hun som klarer det selvom ting er tøft. Hun som får andre til å håpe fordi de kan se at noen andre har klart det. Jeg har lyst til å vise dere at det er mulig å leve med endometriose, at man kan ha det bra tross av diagnosen og at man ikke trenger å være flau eller tie om det. Jeg har lyst til å bryte alle disse tabuene og gå frem som et godt eksempel, bruke humoren min og le av det som er kleint, le av det som rett og slett er jævlig. Men de siste to ukene har det vært for tøft.

Jeg har fått bena mine litt ned på jorda igjen, og jeg er delvis tilbake på sosiale medier. Jeg ønsker å skrive igjen, og å dele med dere. Tusen takk til alle som sender melding og som bryr seg, dere er gode mennesker♥

 

3 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg