Dagen i går fikk en noe mere dramatisk vending enn jeg hadde tenkt.

Jeg har vært noen dager på besøk hos mamma, og i går satt jeg å leste bok mens mamma var på jobb. Plutselig kjente jeg det strammet seg nederst i magen, og at jeg fikk et smerteanfall. Det kom veldig brått på og min første reaksjon var å sette på en vannkoker med vann, finne frem varmeflaska og å kjappe meg å ta smertestillende. Jeg klarte å gjøre dette også måtte jeg sette meg rett ned på gulvet. Smertene eskalerte, og til slutt ble de så intense at jeg måtte fokusere på å puste meg gjennom det verste, før jeg fikk fiklet opp mobilen og ringt til legevakten.

Jeg var alene hos mamma, og fikk ikke tak i henne på mobil. Jeg kom igjennom på legevakten og de skulle sende en drosje for å hente meg. Her satt jeg da på gulvet og fikk ikke beveget meg særlig, og prøvde å fortsette med å puste riktig. Jeg var redd for å reise meg opp i tilfelle jeg skulle besvime. 40 minutter senere var det fremdeles ingen drosje her, smertene var fremdeles like sterke og da klarte jeg ikke mer så jeg ringte ambulansen. Et drøyt kvarter senere kom ambulansen, og personalet kom inn og fikk hjulpet meg inn i sykebilen.

Jeg ble tatt veldig godt mot av ambulansepersonalet og kom raskt inn på legevakten hvor jeg gjennomgikk litt forskjellige tester.  Smertestillende hadde da begynt å dempe toppene, og anfallet var på vei ned igjen. Jeg ble transportert opp på gynekologisk og fikk beskjed om at de ønsket å legge meg inn på sykehuset. Jeg lå en stund å ventet før jeg kom inn til gynekologen som undersøkte meg. Hun var veldig dyktig, og tok seg god tid til å svare på alle spørsmålene mine.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

1 stk sliten meg.

Det er dessverre ofte slik hvis man har endometriose at man ikke alltid finner utav hvorfor man har vondt.

Jeg har ganske nylig fått et tilbakefall og blitt dårligere, og vi driver fremdeles å prøver å finne utav hva det er som forårsaker at smertene har kommet tilbake. Det har vært en runde med både det ene og det andre, og jeg kjenner kroppen begynner å bli ganske sliten. Så jeg prøver å ta godt vare på meg selv, skrive ned alt av info og spørsmål, også venter jeg på time hos Ullevål. Hvorfor smertene plutselig kom igår, det vet jeg ikke. Det visste ikke legene heller dessverre. Jeg må fremdeles prøve å finne utav det, i sammarbeid med legene. Men jeg er positivt innstilt og håper vi skal finne en løsning. Jeg fikk dog anbefalt noen behandlinger av gynekologen i går, hun var veldig dyktig og jeg skal skrive et innlegg om dette senere da jeg tror det kan være til nytte for flere. Dette er noe av det jeg finner mest utfordrende med sykdommen, at det er så mye man ikke vet. Så mye usikkerhet, så mye frem og tilbake, og jeg vet “aldri” når smertene plutselig kommer. Men jeg prøver å akseptere det, og lære meg å finne en måte å leve med det likevell. Forhåpentligvis vil jeg lære meg å kjenne det igjen etterhvert, og bli bedre “kjent” med sykdommen.

Jeg velger å dele denne opplevelse som skjedde i går med dere fordi jeg var helt alene, og opplevde for første gang hvordan det er når man må håndtere alt selv. Jeg innså også at dette kunne fort ha blitt en farlig situasjon om jeg ikke fikk varslet ifra, eller om jeg skulle besvime mens jeg var alene. Derfor tenkte jeg over et par ting som er viktig å huske på når man får et smerteanfall som er så alvorlig. Dette gir kanskje også et innblikk i hvordan det kan være når de verste smertene kommer, kanskje noen har opplevd noe lignende? Det burde ikke være slik, og det burde finnes bedre behandlingsalternativer.

Uansett, her er noen ting som er viktige å huske på:

1. Si ifra til noen. Så fort som mulig. Slik at noen vet hvor du befinner deg, og hva du har tatt av medisiner. Man skal ikke ringe 113 med mindre det er alvorlig, men jeg har hatt et par anfall hvor jeg virkelig har trodd jeg ikke kom til å klare mer- og har sett det nødvendig å få hjelp av ambulanse. Det kan absolutt være farlig å ha så sterke smerter, og særlig om man befinner seg alene og f.eks kan besvime og skade seg. Så SI IFRA.
2. Legg deg ned, eller sett deg behagelig. Gjerne på en slik måte at om du skulle besvime at du ikke faller og kan slå deg noe sted.
3. PUST. Konsentrer deg om pusten, si til deg selv at det kommer til å gå bra, det kommer til å gå over. Jeg sliter med at jeg kan få panikkanfall når jeg får smerter, hvis det er veldig vondt. Hvis jeg får det blir hele situasjonen mye verre og smertene oppleves også verre, derfor prøver jeg så godt jeg kan å holde roen og ikke få panikk. Dette er ikke lett, men om man klarer å få kontroll på pusten hjelper det ofte mye. Pust mens du ser på en firkant/vindu og trekker inn pusten på langsidene, og ut på kortsidene. Eller tell 1,2,3,4, pust ut og tell 1,2,3,4. Prøv å få kontrollen tilbake over pusten.
4. Ikke lås noen dører. Slik at noen kan komme inn å hente deg hvis det skjer noe.
5. Om du klarer, så har det hjulpet for meg å få lagt en varmeflaske på magen også lagt med ned for å puste. Gjøre det så behagelig som mulig slik at man klarer å stå i det.
6. Ha en side på notater på mobilen hvor det står kort om deg og diagnosen din, slik at dersom du skulle havne på sykehus og ikke klarer å snakke ordentlig for deg kan du vise til dette. Eventuelt i en liten bok.

Det er sikkert mange flere gode tips der ute til å takle en slik situasjon, og hvis noen av dere har så gjerne del de med meg i kommentarfeltet. Det var en skummel opplevelse å oppleve dette alene, en jeg er også veldig stolt av meg selv som klarte å stå i det og håndterte det. Det er noe med det å huske på at det går bra, du kommer ikke til å dø, og det kommer til å gå over. Selvom det ikke bestandig føles slik.

Formen i dag er mye bedre, selvom jeg er litt sliten etter all dramatikken i går. Noen dager kan være som dette hvor kroppen bare slår seg helt vrang og smertene setter i gang, andre dager kan jeg være i tipp topp form. For meg har det svinget veldig, og jeg vet det er mange som opplever det slik. Jeg prøver derfor å fokusere på de gode dagene, slik at når dager som dette kommer så klarer jeg å komme meg igjennom det. Og ikke minst på at det gikk bra! Det føltes ikke slik da det satte igang, og jeg var ganske så redd mens jeg ventet på ambulansen. Men det gikk bra, jeg klarte det, og jeg er stolt av meg selv! Det er ikke bare bare å leve med slike smerter, og vi er litt av en gjeng med tøffe damer som klarer det!