Jeg har utsatt så lenge som mulig å tenke på at jeg skal igjennom en ny operasjon, og nå er plutselig tiden her. I morgen begynner jeg å faste, og onsdag er selve operasjons-dagen.
Så.. Hvor skal jeg starte? Vell, jeg er skikkelig nervøs. Jeg trodde kanskje jeg skulle klare å holde hodet kaldt, men nervene begynner å ta meg igjen nå. Jeg er nok i overkant nervøs fordi den siste operasjonen var veldig vanskelig, og jeg assosierer hele greia med det. Jeg prøver å minne meg på at jeg er et helt annet sted mentalt, fysisk og at det kommer til å gå bra. Men det er vanskelig. Jeg har mange krise-tanker. Hva om noe går galt? Hva kommer de til å finne? Hvor vondt kommer jeg til å ha etter operasjonen? Og hvordan kommer psyken min til å klare dette her?
Jeg får vell egentlig ikke noe svar på noen av disse spørsmålene og mest sannsynlig kommer det til å gå bedre enn jeg forventer og sammenligner med. Jeg ble glad (?) for at de fant endometriose på MR undersøkelsen min, og at jeg skal ha denne operasjonen. Fordi det kan være en grunn til mye av smertene mine, og kanskje kan det bli bedre. Men det er også skummelt og litt vanskelig å skulle gå igjennom. Det er jo ikke “gøy” uansett hva å skulle operere. Jeg tenker mye på komplikasjoner eller forverring, men prøver å roe meg ned og se på det positive.
Fra nyttårsaften♥
Vi mennesker er så tilpasningsdyktige og hva enn vi går igjennom så finner vi en måte å leve med det på. Det var først for et par uker siden at det gikk opp for meg at jeg kanskje kan bli bedre av dette. Jeg har blitt så vandt til å leve med smerter og smerteanfall at det er litt merkelig å se for seg en hverdag uten. Jeg har blitt så vandt til å sette pris på de gode dagene, og bare leve med de som er dårlige. Jeg tror jeg faktisk har klart å akseptere at det bare er sånn. At jeg kun har så og så mye tid hvor jeg fungerer. Så jeg ble egentlig litt i ekstase da det gikk opp for meg at disse anfallene kanskje blir borte. Det hadde vært helt magisk.
Jeg prøver likevel å ikke ha for høye forventninger fordi jeg er redd for å bli skuffet. Så jeg forbereder meg nok litt på det verste, hvor lurt det er vet jeg ikke men jeg tørr ikke håpe for mye. Prøver å senke lista litt for meg selv, da det ikke er noen garantier for noen ting dessverre. Men jeg vet jo også at legene hadde ikke ville operert om de ikke trodde det kunne hjelpe, og de så tross alt endometriose på MR. Så, jeg håper at denne operasjonen kan gjøre at det blir litt mindre legevaktbesøk og morfin i 2020, det hadde vært fantastisk.
Jeg har gjort klart et innlegg med litt tips til forberedelser før en laparoskopi. Det kommer i morgen♥