1 uke post-op.

I dag er det en uke siden operasjonen, og i dag fikk jeg et nytt smerteanfall.

I dag fikk jeg meg en liten støkk i hjertet eller sjela eller håpet eller hva søren man skal kalle det. Jeg har vært redd for å håpe for mye men man gjør jo det litt ubevist uansett og i dag ble det håpet jeg hadde litt knust og smadret utover gulvet på hybelen min. I dag fikk jeg et nytt smerteanfall, og det var veldig gjenkjennelig med de jeg har hatt tidligere, bare vondere på flere steder. (Mest sannsynlig fordi det fremdeles driver å gror inni der, og er ømt og sårt) Jeg ringte til Ullevål for å forhøre meg, men forstod etter samtale med sykepleier at det nok ikke har noe med operasjonen å gjøre, og ikke tyder på å være en komplikasjon fra inngrepet. Ergo, de samme anfallene jeg har hatt tidligere.

Da jeg forstod det klarte jeg egentlig ikke holde noe inne lengre, og stakkars sykepleier måtte høre på meg som satt å gråt i andre enden før jeg fikk lagt på. Jeg satt å hulket på gulvet som en liten drittunge, og hadde ikke sjans til å holde tårene tilbake. Ikke kom jeg meg opp fra gulvet heller, og ble sittende der en stund før smertestillende tikket inn så jeg kunne legge meg opp på senga. I dag klarte jeg ikke å holde maska oppe, tenke positivt eller noe av de greiene der som jeg veldig hardt prøver på ellers.

Meg i dag tidlig før endo bestemte seg for å lage helvetet. For all del, ikke del story på instagram og si at du føler deg good for da har man tydeligvis djingset det. 

Nå sitter jeg i sengen klar for å prøve å få meg litt søvn, anfallet har gitt seg og jeg er ganske sliten. Jeg prøver å si til meg selv at det kun er 1 uke siden operasjonen, og det er mye mulig at ting ikke er ferdig grodd, og at selv om jeg fikk et anfall nå så betyr ikke det at det kommer igjen. Selve operasjonen og dagene etter gikk så utrolig fint, og smertene ble relativt fort borte. I går var jeg ute å ruslet i sentrum med en venninne og jeg har blitt mye bedre dag for dag. Så dette var et slag i magen. Jeg håper jeg kan se tilbake på dette innlegget om noen uker eller måneder og tenke at jeg hadde litt for liten tålmodighet, og at “ble jo bedre”. Det hadde vært fint.

Jeg har fått noen meldinger og kommentarer som jeg ikke har rukket å svare på enda, men jeg svarer så fort jeg kan. Jeg ønsker å svare ordentlig på det dere skriver til meg, og derfor tar det litt tid noen ganger.♥

2 kommentarer
    1. Føler med deg, Martine. Det er helt greit å ikke klare å være positiv hele tiden, for noen ganger er livet med endo noe dritt.. Men det kommer bedre dager igjen, enten du blir kvitt smerteanfallene eller ikke, bare husk det <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg