I går var jeg på Kongsvinger sykehus for å gjennomføre en undersøkelse, og jeg ble skuffet over resultatene.

Jeg har siden 23.juni i fjor hatt smerter i magen hver eneste dag. Jeg har vært gjennom en haug med tester, utredninger, medisiner, kunstig overgangsalder og operasjon hvor jeg fjernet endometriose-vev. Men jeg blir ikke frisk, smertene blir ikke borte. De blir bedre også blir de verre igjen, og sånn fortsetter det evige sirkelen om og om igjen.

I går var jeg inne på sykehuset for å få en full undersøkelse av tarmen. Jeg hadde et håp om at de skulle finne noe som kunne være en forklaring til smertene som ikke blir borte. Hvem går rundt å håper på at de skal finne noe galt liksom? Jo, jeg. Bare for å få et svar, en forklaring. Men dessverre (Skal jeg si dessverre?) så fant de ingenting.

Meg som rocker sommerens kuleste tilbehør, varmeflasken.

Nå sitter jeg da altså her og gråter fordi jeg IKKE har en tarmsykdom. Ehm

Jeg føler meg frustrert fordi dette smerte-eventyret ikke ser ut til å ta en slutt med det første, og det er mentalt ganske krevende. Jeg ønsker meg så gjerne en forklaring, eller noe som kan gjøres noe med. Det har satt begrensninger for meg og endret hverdagen min, og jeg lar være å gjøre flere ting som jeg før ville gjort – rett og slett fordi jeg er redd for å få smerter. Jeg tenker alltid hva om jeg får vondt, og vurderer situasjoner utifra det.

Nå føler jeg at jeg står fast og jeg vet ikke helt hva som blir veien videre. Jeg har valgt å bestille meg time hos en privat gynekolog som jeg har brukt tidligere. Ikke at jeg egentlig har råd til det (Frøkna er ikke akkurat den største pengemaskinen om dagen), men tålmodigheten min har tatt slutt. Jeg kan ikke sitte hjemme med opiater og varmeflaske og bare vente, jeg klarer ikke det lenger.

Det kan ikke være riktig, det er ingen som skal behøve å gå rundt å ha det slik. Jeg nekter å tro at det ikke finnes noe man kan gjøre, jeg nekter å gi opp håpet. Så får vi se hva som skjer på veien videre, jeg holder dere selvfølgelig oppdatert♥