Siden 23. juni 2018 har jeg levd med kroniske smerter. Livet mitt ble snudd på hodet, og det var starten på noen lange, tunge måneder.
Det var dagen etter jeg gjorde en hormonell forandring i kroppen min, som gjorde at endometriosen min “eksploderte” og smertene satt seg. Siden da har jeg ikke blitt kvitt de, og selvom de varierer i intensitet så blir de ikke borte. Jeg husker ikke lengre hvordan det er å ikke kjenne magen sin. Hvordan det er å kunne gjøre ting bekymringsfritt, hvordan det er å spise mat uten å være redd for å få mer smerter, hvordan det er å sove uten varmeflaske som brenner mot magen, eller hvordan det er å bare eksistere uten å til enhver tid kjenne magen sin.
Det er slik hverdagen min har blitt nå. Hver eneste dag våkner jeg opp med smerter. Jeg har smerter når jeg må på do, etter jeg har vært på do, når jeg er sulten, når jeg har spist, når jeg bare er og ikke gjør noenting. De slipper ikke taket lengre. Det bytter likevel på. Noen ganger brenner det, andre ganger er det et press som strammer, andre ganger er det kramper som gir og tar. Noen ganger er det vondt, noen ganger er det litt vondt, og noen ganger veldig vondt.
I begynnelsen da jeg fikk diagnosen gikk jeg bare å ventet på å bli frisk.
På å bli “normal” igjen. Bli meg selv igjen. Bli som alle andre. Det har jeg skjønt at jeg ikke vil bli. Jeg vil aldri bli den Martine jeg var, både fordi jeg sitter igjen med en hel haug ny erfaring og inntrykk som har formet meg som menneske, men også fordi jeg ikke er den samme Martine. Verken fysisk eller psykisk. Jeg har ikke lengre en kropp som tåler like stor belastning, eller en psyke som tåler like mye som før. Jeg har måtte finne tilbake til meg selv, og bli kjent med min “nye” kropp. Det har tatt meg tid, men jeg føler jeg begynner å finne utav ting.
I starten ville jeg ikke akseptere det som skjedde med meg, men da fikk jeg heller ikke funnet en måte å få det til å fungere på. Jeg var nødt til å akseptere det først. Forstå at ting ikke ville bli de samme igjen, og at jeg kanskje måtte sette alle ambisjoner og forventinger som jeg hadde til meg selv helt bort. Jeg var nødt til å starte med blanke ark, med en ny meg og et ny plan.
Hvordan finner man så den planen?
Når drømmene dine knuser i tusen biter. Når alt du hadde sett for deg ikke lengre er en realitet, fordi det rett og slett ikke går. Man må finne en ny vei, og man må sette forventninger til seg selv som er mulig å oppnå. Å jakte på drømmer som man ikke er i stand til å fullføre har i mitt tilfelle bare gjort meg verre. Jeg kan klare mye, jeg kan drømme, og jeg kan ha ambisjoner. Men jeg må ha en sjanse til å oppnå de, en mulighet til å innfri de forventningene jeg setter til meg selv. Det eneste måten jeg kan gjøre det på er ved å kjenne meg selv. Vite hva jeg kan klare og ikke, forstå hva som gagner meg og ikke. Det er individuelt, det tar tid og finne utav, men det er så utrolig viktig.
Hverdagen med kroniske smerter er annerledes.
Den er tyngre, har flere utfordringer og jeg må være selektiv for å holde meg oppe. Jeg må velge hvilke aktiviteter jeg skal investere energi i, og jeg må må være streng med hvor mye jeg gjør. Det skal ikke mye til før det tipper over, og da kan jeg lett gå inn i en dårlig sirkel det kan være vanskelig å komme seg utav. Fordi det tar på, å ha smerter. Det er tungt for hodet, det er tung for kroppen, og man blir sliten. Og det er helt greit! Det er jo ikke rart man blir sliten når kroppen konstant er anspent, det hadde hvem som helst blitt. “Vanlige” mennesker blir også slitne, det er noe jeg glemmer lett. Jeg er så bevisst på at jeg er syk og blir fortere sliten, noen ganger så bevisst at jeg blir for hard mot meg selv. Jeg kan sove litt ekstra lenge en dag hvor jeg er sliten og dårlig på morgningen, for så å bli sint på meg selv for at jeg ikke kom meg opp og tenke at det klarer jo “alle andre”. Så går jeg inn på snapchat og ser jeg har fått snaps av venninner av meg som studerer, de har også nettop stått opp. De er ikke syke. De er helt normale. Det er jeg også.
Det finnes ingen kur mot å leve med kroniske smerter.
Det finnes mange situasjoner i livet man ikke kan gjøre noe med, situasjoner som er utenfor vår kontroll. Men en ting vi faktisk har, er valget over hvordan vi skal håndtere det. Vi velger hva vi gjøre med situasjonene vi havner i, selvom vi ikke valgte å ende opp i de. Vi velger veien videre, og vi velger hvor vi legger fokuset vårt. Jeg velger å fokusere på de gode tingene, og jeg prøver å dyrke de isteden for det negative. Det er ikke lett bestandig, og det er ikke alltid jeg klarer det. Men jeg merker litt etter litt at jeg har begynt å trekke frem de tingene som er bra, selvom det har vært mye dårlig. Jeg lar de få makt, jeg lar de være det representative for dagen. Hva gjør det? Det gjør at smertene mine ikke lengre har like stor kontroll over meg.