Jeg har endelig tatt en beslutning, og nå skal spiralen den onde byttes ut.

Jeg har jabbet i vei om denne spiralen nå ganske lenge. Smertene mine har blitt bedre, men jeg har veldig mange hormonelle bivirkninger. Hetetokter, kvalme og en livmor som prøver å føde ut spiralen med jevne mellomrom. Det virker som frøken underliv av og til våkner opp å bare «alarm, alarm, det er et FREMMEDLEGEME inni oss, få den UT» før hun setter i gang med kramper og smerter, og andre rare symptomer som jeg egentlig ikke har lyst til å dele her. Selv om de vanlige smertene og betennelsesfølelsen har blitt bedre, så er jeg egentlig ikke så gira på å føde 3-5 dager i måneden. (Eller bruke mannedeo for resten av livet)

Svimmelanfallene mine (som tydeligvis verken er panikkangst eller hjernesvulst) har jeg også en følelse av kan være trigget av spiralen. Og la oss ikke glemme angsten. Jeg har de siste to årene bare tenkt at jeg sliter psykisk og har mye angst etter alt jeg har vært igjennom, men jeg har heller aldri slitt så mye psykisk som etter jeg satte inn spiralen. Enkelte morgninger våkner jeg opp å føler jeg har drukket en flaske med vin før jeg la meg (and I don’t even drink). Jeg skal ikke skylde alt på spiralen, men det hadde jo vært litt dumt å gå rundt med masse plager og medisiner om det faktisk skyldtes en spiral liksom..

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Forandringer og redsel.

Jeg trenger å kjenne hvordan frøken underliv og jeg har det uten mirena spiralen, og forhåpentligvis har vi det bedre. Det vil si hvordan frøken underliv og jeg har det med en ny og mindre spiral, da jeg ikke får klarsignal fra gynekolog på å gå uten. Men det kan virke som at hormonmengden og størrelse på Mirena rett og slett er feil for meg, ettersom den irriterer frøkna så lett. Så jeg skal bytte til en mindre, og annen type. Det hele må gjøre i narkose både grunnet min manglende evne til å holde meg i ro når noen skal inn å grave i livmoren min, og smertene som svært trolig kommer med det hele. Men narkose har vi vært gjennom før, så det skal nok gå bra.

Selv om jeg er positiv til å bytte til en annen spiral, vokser det parallelt frem en redsel. Det å skulle gjøre en hormonforandring er noe av det skumleste jeg vet. Det var det som trigget at jeg ble så syk første gangen, så det sitter en del vonde minner og “hva hvis” tanker. Med nye hormoner kommer det stort sett nye symptomer, nye smerter og nye følelser i kroppen. Det er merkelig hvordan alt som er så nytt og ukjent, blir så mye skumlere. Selv om alle bivirkningene og plagene jeg har nå også er ukomfortable og vonde, så er de i det minste kjente. På den måten blir de også mindre skumle, fordi de er forutsigbare. Men nå skal jeg slutte å gruble, og hoppe ut i uforutsigbarheten. (Dvs når jeg får time på sykehuset som kan være om alt fra 1 til 4 måneder I guess) Grubling er nok noe av det verste man kan gjøre, så nå har jeg bestemt meg for å ikke tenke mer på det – og stå ved avgjørelsen min. Kanskje blir det mye, mye bedre?